Mandag 3. desember 2012 holdt George Deek (28) foredrag i MIFF Stavanger. Deek er førstesekretær (viseambassadør) ved Israels ambassade i Oslo. Det følgende er en fri gjengivelse av hans foredrag.
Før Deek kom hit til Norge, hadde han en tilsvarende stilling i Nigeria.
Temaet for foredraget er situasjonen for den arabiske minoriteten i Israel. Han er selv en israelsk araber, kommer fra en kristen, palestinsk familie. Han vokste opp i Jaffa. Hans familie kan dokumentere at den har bodd der i 380 år, sannsynlig også før det.
Bakgrunn
Vi må først forstå sammenhengen, konteksten. Historien om Israel starter for tusener av år siden. Det moderne Israel er en gjenopprettelse av det bibelske Israel. Mange av dere kjenner detaljene. Jødene ble jaget fra landet sitt 2 ganger. Den første gangen var i 586 f. Kr, eksilet varte i 70 år. I år 70 [og år 136 e. Kr., da Bar Kochbas opprør ble endelig knust], ble jødene igjen sendt i eksil. Og denne gangen ble de etter hvert spredt til hele verden.
Noen få ganger i historien er hele folk sendt i eksil. Nesten hver gang er folket blitt assimilert der de kom og forsvant som eget folk. Bare ett folk er jaget fra landet sitt to ganger, spredt over hele verden, men har likevel blitt bevart som ett folk gjennom nesten 2.000 år. Så når de nå igjen er samlet, fungerer de som ett folk, en nasjon. Det har aldri skjedd ellers i historien.
I 1948, etter to tusens eksil med lengting, kom de tilbake til landet der forfedrene hadde bodd. De kom for å opprette den moderne, demokratiske staten Israel. Men landet de kom til, var ikke tomt. Arabere hadde bodd der i årtier, mange i århundrer.
Araberne i Israel
I 1947, under britisk herredømme i Palestina-mandatet, bodde både jøder og arabere. FN vedtok resolusjon 181 om å dele landet i en arabisk og en jødisk stat. Jødene godtok dette, og var villig til å ta en del av landet. Araberne avviste planen og startet en krig for å fjerne Israel.
De arabiske lederne sa til den arabiske befolkningen: Dra bort noen dager, så vil vi fordrive jødene, så kan dere komme tilbake. Lederen for araberne, muftien i Jerusalem, Hajj Amin el-Husseini, sa: «Jeg erklærer en jihad, mine muslimske brødre! Slakt jødene! Drep dem alle.» Generalsekretæren i Den arabiske liga, sa: «Dette vil bli en utryddelseskrig, og historier om de massakrene som vil komme, skal bli undervist sammen med fordrivelsen av mongolene og korsfarerne.» Det er ikke vanskelig å forstå hvilken skjebne som hadde ventet jødene hvis de hadde tapt krigen.
Heldigvis for dem kjempet jødene, vant krigen og reddet seg fra å bli utryddet. Krigen var stygg, som alle kriger. En prosent av jødene ble drept, det svarer til om 50.000 nordmenn skulle bli drept i Norge i dag. Også den palestinske siden led mye. 650.000 palestinere flyktet. Noen ble tvunget. Mange dro fordi de fikk beskjed om det, som nevnt. De tok bare nøklene med, for de skulle snart tilbake.
Det ligner på det som skjedde med jødene i arabiske land, de måtte flykte. [I løpet av få år flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Mange av jødene ble direkte jaget, så godt som ingen kan tenke seg å flytte tilbake.]
Israelske arabere
Dette foredraget handler om araberne som bodde og bor i selve Israel, de som er israelske statsborgere. Altså ikke araberne på Vestbredden og i Gaza, men i Galilea, Haifa, Jaffa osv.
I dag er det ca. 7,8 millioner innbyggere i Israel. Av dem er omtrent 6 millioner jøder og 1,5 millioner arabere: Muslimer, kristne og drusere. Omtrent hver femte israeler er araber.
Krigen i 1948
Den arabiske befolkningen fikk store traumer av krigen i 1948. De arabiske ledernes løfte om seier over jødene ble det ingenting av. De araberne som var igjen i Israel da krigen var slutt, fant plutselig at venner og slektninger hadde flyktet til andre land. Og araberne i Israel var styrt av jødene, som de så på som fienden. Arabernes politiske, intellektuelle, religiøse og kulturelle lederskap, eliten, var dradd. De som hadde vært en del av flertallet, var nå en minoritet i sitt eget land.
Men det viste seg etter hvert at de som var igjen i Israel, var de heldige. I første omgang fryktet de israelske araberne at jødene skulle gjøre med dem slik araberne ville ha gjort med jødene hvis araberne hadde vunnet. De andre araberne ble flyktninger som ikke ble godtatt i de arabiske landene de kom til. I Libanon er 4 generasjoner regnet som flyktninger, og får for eksempel ikke arbeide i mange yrker. Men i Israel fikk alle araberne fullt, likt borgerskap.
Arabernes situasjon
Det er mye forskning og mange bøker om situasjonen for araberne i Israel og deres forhold til jødene. Deek ville ikke snakke om hvordan de føler sin situasjon, men de objektive sidene. Han brukte statistikk og tall. Altså objektivt, ikke subjektivt.
Verdens beste land for arabere
Hovedsaken er klar: Det har vært en meget positiv omforming i den arabiske delen av Israel. Deek påstår at statusen for Israels arabere ikke bare er bedre enn for araberne i den arabiske verden, men også bedre enn i de arabiske og muslimske samfunnene i Europa. Israel er verdens beste sted å være araber.
Det høres ut som propaganda. Men han kan begrunne det med statistikk.
Det er viktig å være klar over at de fleste tallene er fra 2009, noen enda eldre. Årsaken er at det var da han laget foredraget, og har ikke hatt tid til å oppdatere det. Men stort sett gir tallene det samme bildet også nå i 2012.
Juridisk
Deek snakket ut fra et juridisk synspunkt. Arabernes frihet og likhet er beskyttet av israelsk lov. Uavhengighetserklæringen i Israel fra 1948 viser full sosial likhet uansett religion, rase eller kjønn. Alle etniske og religiøse grupper skal være sikret representasjon i alle institusjoner til alle etniske og religiøse grupper. Israels lov beskytter ikke bare arabere, men også homoseksuelle, kvinner og andre sårbare grupper. De har ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og rett til å være uenige.
Men integreringen av arabere er ikke begrenset til det juridiske.
Arabere i høye stillinger
Det er en arabisk dommer i den israelske Høyesteretten [og den har langt større innflytelse på hele samfunnet i Israel enn Høyesterett har i Norge]. En annen arabisk dommer dømte Israels tidligere president Moshe Katsav til fengsel for voldtekt. Men det virkelige sensasjonelle med dette var at det ikke var noen sensasjon i Israel at dommeren var en araber. («It was not a big deal.»)
Mer enn 40 prosent av legene ved sykehusene i Israel er arabere. Det er arabiske fotballspillere på landslaget og i alle toppklubbene. En rekke topp-professorer er arabere. Mer enn ti medlemmer av Knesset er arabere. De bruker det til å angripe politikken i Israel, ofte meget sterkt. [Hvis det er færre arabere enn velgergrunnlaget skulle tilsi, er det fordi noen araber stemmer på jødiske partier. Det er naturligvis deres rett.]
Arabiske diplomater representerer Israel i mange land i verden, blant andre altså Deek.
Fattigdom
I Israel lever 45 % av den arabiske befolkningen under fattigdomsgrensen. I hele den israelske befolkningen er det 14,7 %. Så det kan virke dårlig.
Men dersom man sammenligner med muslimske familier fra Pakistan og Bangladesh i Storbritannia (de utgjør flertallet av muslimene der), ser vi at forholdene for dem er verre. 68 % lever under fattigdomsgrensen. Ser vi på barn under fattigdomsgrensen, er 73 % av barn med bakgrunn i Bangladesh og Pakistan i Storbritannia under fattigdomsgrensen. Det tilsvarende tallet for arabiske barn i Israel er 55 %. [Disse tallene forteller vel at familier med mange barn har, kanskje ikke uventet, lavere inntekt enn familier med færre barn.] 20 % av barna i befolkningen generelt regnes som fattige.
68 % av pakistanske husholdinger i Storbritannia lever under fattigdomsgrensen. I Israel er det 45 % av den arabiske befolkningen. 73 % av bangladeshiske og pakistanske barn i Storbritannia, i Israel er 55 % av de fattige barna arabiske. 20 % av barna i befolkningen generelt regnes som fattige.
Så det er helt klart at flere arabere enn jøder er fattige i Israel. Men sammenligner vi med arabiske og muslimske minoriteter i resten av verden, er situasjonen i Israel bedre.
Arbeidsledighet
Deeks tall var så gamle som fra 2003, men grunnmønsteret er vel omtrent det samme ennå. Da var ca. 9 % av jøder og 16 % av arabere arbeidsledige i Israel. I Tyskland var det generelle tallet 10 %, men blant muslimene var ledigheten 25 %. I Nederland var tallene 6,5 % og 16 % for muslimer. I Storbritannia var tallene 5 % og 15 %. I Belgia var tallene 7 % og 38 %, i Frankrike 9 % og 24 % (folk med bakgrunn i Nord-Afrika og Tyrkia). Så relativt er ledigheten bedre for arabere i Israel enn i de europeiske velferdsstatene.
Utdanning
Blant de internasjonale skoleundersøkelsene som har fått størst omtale i Norge, er PISA-undersøkelsene. Ser vi spesielt på dem av første generasjons muslimer som ikke nådde basic level (grunnleggende nivå), altså kunne svært lite, får vi noen interessante tall: Ca. 40 % i Belgia, Frankrike og Sverige. Ca. 25 % i Østerrike, Danmark, Tyskland og Nederland. I den innfødte befolkningen gjaldt dette bare noen få prosent.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå i England, har 31 % av muslimene i arbeidsstyrken ingen profesjonell eller akademisk utdanning. Tallet i den generelle befolkningen er 15 %. I Tyskland når bare en av ti tyrkere (flertallet av muslimene i Tyskland er tyrkere) fram til studiekompetanse. 25 % av tyrkerne mangler de mest grunnleggende vitnemål. I den etnisk tyske befolkningen er tallet 1 %.
I Israel får 29,6 % av araberne studiekompetanse. Blant jødene er tallet 46,4 %. 8.9 % av araberne slutter («dropout«) i klassene 9 til 12, tallet for jøder som slutter er 4,6 %.
På begynnelsen av 1960-tallet [da de fleste araberne hadde sin utdanning fra før staten Israel ble til], hadde jødene i Israel i gjennomsnitt gått 7 år lenger på skole enn araberne. Nå er forskjellen 1,4 år. Gjennomsnittlig skolegang for israelske jøder er 12,6 år og 11,2 for arabere. Ingen land i Europa er i nærheten av å ha minsket gapet så sterkt så fort. Det finnes til og med data som antyder at forskjellen i studietid mellom flertallet og muslimene i Storbritannia øker fra 2. generasjons til 3. generasjons muslimer.
Levealder
Vi skal nå sammenligne araberne i Israel med araberne i nabolandene med hensyn til levealder. [Det er vel det tallet som sier mest om helse- og leveforholdene i et land.]
Forventet levealder i den israelske befolkningen generelt er 79,6. For araberne i Israel er den 76 år. I Syria (før krigen begynte) er den 73 år, Jordan 71 år, Libanon 72 år, Egypt under 70 år.
For utdanning er det noe lignende. Analfabetismen i Jordan er 10 %, Libanon 13,5 %, Syria 20,4 %, Egypt 28,6 %, Israel 2,9 % i den totale befolkningen, 6 % blant araberne.
Barnedødelighet: For kristne i Israel er den 3,2 av 1000 fødte (altså bedre enn for jødene), jødene 3,6, muslimer 8,7. I 1950-åra, like etter at Israel var opprettet, var den 56 for muslimene. I Syria før borgerkrigen var den 15 av 1000 fødte. I Jordan 23, i Egypt 26, i Libanon 27.
Diskriminering
Det Deek sier, betyr ikke at araberne i Israel ikke blir diskriminert. Det blir de. Israelske arabere er lovlydige borgere. De rettighetene de får, er ingen gave. Det er deres rett, uansett hvilke politiske syn de har. Det er mange utfordringen i integreringen av araberne i Israel. Det er stor forskjell mellom israelske arabere og de jødiske samfunnet.
George Deek fortalte et eksempel på hvordan han selv ble diskriminert i Israel. Før han ble diplomat, var han advokat (lawyer). I studiet hadde han gode karakterer. Han trodde at han kunne få jobb i gode firmaer. Han begynte å sende CV-er. De fleste stedene ble han ikke intervjuet. De svarte de ansatte ikke noen nye. Samtidig så han at de jødiske kollegene fikk intervjuer, også de som hadde dårligere karakterer enn Deek. Så han gjorde et lite eksperiment. Han gjorde to forandringer i innholdet i CV-en. Han fjernet at han kunne arabisk, og han satte inn et jødisk navn. Han forandret stilen så man ikke kunne se at det var den samme personen. Over 60 % inviterte ham nå til intervju. Det er et eksempel på diskriminering som skjer i det israelske samfunnet.
Han kunne ha gått til medier eller retten (Høyesterett). Men det er ikke hans stil. Til slutt fant han et firma som var slik han ønsket og som ansatte ham selv om de visste at han er araber. Så det er ennå mange utfordringer på forholdet mellom arabere og jøder.
Diskriminering i andre land
Men det er ikke bare i Israel det er slike problemer. BBC har sjekket folk med samme kvalifikasjoner i Storbritannia. Det ble avdekket at det ble gitt store fortrinn for hvite. Muslimene ble mer diskriminert enn de svarte som ikke var muslimer. En lignende undersøkelse i Frankrike viste at muslimene har 5 ganger mindre mulighet for å få jobb-intervju enn andre med samme kvalifikasjoner.
[Det har vært gjort lignende forsøk, med lignende resultat, i Norge også.]
Forbedringer
Det er behov i Israel for en besluttsom kamp angående retten til land, bevilgninger til infrastruktur m.m. Israel tar skritt for forbedre situasjonen. I 2006 var 6 % av de nyansatte i det offentlige arabere. I 2009 var tallet gått opp til 11,7 %. Nylig har regjeringen vedtatt en «pakke» som skal gjøre utdanning og bosituasjonen lettere for araberne. Det skal bli lettere å kunne flytte til Jerusalem, for eksempel, hvor mange av de offentlige jobbene er.
Både offentlige og private har gjort en betydelig innsats for at israelske arabere skal bli integrert i den israelske økonomien. Et av tiltakene er å utdanne arabiske og ultra-ortodokse kvinner til å få bedre jobber og til selv å starte bedrifter.
Arabisk i skolen
Det offentlige utdanningssystemet i Israel har nå noen steder begynt å gjennomføre at alle skal ha utdanning i arabisk. Pilotområdet ligger i Nord-Israel. Det vil gi arbeid til arabiske lærere.
Ved Haifa universitet utgjør arabere 20 % av studentene og 10 % av lærerne.
Siden år 2000 har prosenten av arabere i politiet økt fra 1 til 4,5 %.
En del av problemene er felles, helt eller delvis, for araberne og de ultra-ortodokse jødene. Det er også en økende tendens til at arabiske lærere underviser i jødiske skoler, ikke bare som språklærere, men i mange andre fag.
Det er også programmer for å forberede arabere på å arbeide med høyteknologi. Lovende arabiske studenter får mentor i realfag, både under studiene og med hjelp til å finne jobb.
Det er et økende samarbeid mellom jødiske og arabiske byer, inkludert felles industriparker.
Mange angriper regjeringen for å være høyrevridd og ikke god for araberne. Men de burde huske at denne regjeringen har brukt 1,4 milliarder kroner til utvikling i 13 arabiske byer. Etter hvert vil dette forhåpentligvis bli bedre kjent, og bevege araberne fram mot full integrering.
Til slutt uttrykte han en bønn og et håp om at den sameksistensen som allerede finnes mellom jøder og arabere i Israel, blir bedre kjent. Og at det israelske demokratiet vil gi full likhet og partnerskap, selv om det fortsatt skal være en jødisk stat.
Spørsmål fra salen.
Etter foredraget hadde vi, som vanlig, en lang og god pause med noe mat og drikke og mye prat rundt bordene. Deretter var det klar for en spørsmålsrunde. Spørsmål fra salen med svar.
Flyktninger i andre land
- Hva med dem som bor flyktningleirer i Libanon og andre steder, hvordan ser de på de israelske araberne?
Alle som ser noen som har det bedre, blir misunnelige. Men det er også mye mistenksomhet og sinne. For vi israelske arabere nyter livet under dem som jaget flyktningene ut.
- Og hvordan ser de israelske araberne på palestinerne på Vestbredden?
Israelske arabere føler seg veldig heldige over at de er under israelsk styre. De nyter friheten og livsstilen i Israel. Men samtidig som de føler seg privilegert, føler de seg litt flaue fordi de bor under fiender.
Vi er glade og vil ikke gi det opp. Men på den andre siden kan en israelsk araber ikke si det offentlig, fordi araberne utenfor liker det ikke. Det er et press mot å si at vi blir diskriminert m.m.
Det kom et forslag om å overgi områder av Israel hvor det bor nesten bare arabere («den arabiske trekanten») til den palestinske staten. Det skal være en utveksling av land. Mange av araberne i dette området identifiserer seg sterkt med palestinerne, lite med Israel. De kaller seg ikke israelere, men palestinere som er israelske borgere. De har de israelske rettighetene. Så da det ble foreslått å bli palestinske borgere i Palestina, avviste de forslaget meget sterkt. De vil fortsette å være israelere.
Det er litt komplisert. Retorikken er anti-israelsk, men de ønsker å være israelere.
Forskjell mellom gruppene
- Hvorfor har araberne det dårligere enn jødene i Israel? Er det forskjell mellom kristne, drusere og muslimer?
Det er en stor debatt om dette, og det er mange svar. Deek ville komme med noen punkter.
De fleste jødene kom før 1948 fra Europa. De hadde utdanning, gode sosio-økonomiske forhold, mens de lokale araberne var bønder. De er en del av den arabiske verden, som er mest fiendtlig til Israel. Den økonomiske kulturen er ulik mellom jøder og arabere. Araberne lever mye mer i samfunn, jødene er mye mer individualistiske. Araberne har en samfunnsstruktur med store familier og et familieoverhode. Jødene har 2,7 barn i gjennomsnitt, araberne mer enn 4 barn, med lavere ressurser.
Jødene bor mest i byer, araberne mest i landsbyer. Og regjeringens politikk har også vært diskriminerende med større investeringer i jødiske enn arabiske områder. Arabiske politikere er glade for den situasjonen, så de kan bygge opp sinne og offer-følelse hos den arabiske befolkningen.
Druserne har lignende problemer og fordeler som muslimene. Men druserne gjør militærtjeneste. Israels ambassadør i Oslo er druser.
De kristne araberne
Kristne er helt annerledes enn de andre araberne. Deek er en av dem. Kristne har 2,1 barn, altså færre enn jødene. De har et enormt fokus på utdanning. På mange felter ligger kristne arabere foran jødene. 40 % av legene på sykehus i Israel er arabere. Over 50 % av dem er kristne, men bare 10 % av den arabiske befolkningen er kristen. Begge de arabiske dommerne jeg snakket om, er kristne. 25 % av kristne arbeider på det akademiske feltet. 22 % av jødene det samme, men bare 13 % av muslimene. Kristne arabere er den gruppen som får høyest karakterer i skolen.
De kristne araberne er heldige som bor i Israel. Ser man på kristne i Midtøsten, er deres situasjon fryktelig. I Libanon var de kristne i flertall på 1970-tallet, nå er de ca. 20 %. Fra Egypt har siste 3 år mer enn 150.000 koptere flyktet. Mange av de kristne i Irak (assyrerne) er i Sverige og Finland. I Betlehem var for 20 år siden 80 % kristne, nå er 90 % muslimer. Gaza: For 20 år siden 5.000 kristne, nå omtrent 1.000.
Israel er det eneste stedet i Midtøsten hvor antallet kristne vokser. Overalt ellers går den ned. Siden 1948 er antallet kristne i Israel firedoblet. – Deek kritiserte de kristne i Vesten. Muslimske land og organisasjoner hjelper muslimer i Israel og PA. Jøder og kristne hjelper jøder i Israel. Han ser ingen som hjelper de kristne i Israel og Midtøsten.
Deek var med i en ungdomsbevegelse i Jaffa. De forsøkte i 10 år å skaffe penger til å vedlikeholde kirken. De hadde 450 ungdommer fra 7-25 år, men bare to rom til aktiviteter.
Lojalitet fra ulike grupper
- Deek ble bedt om å kommentere beskyldninger om at araberne i Israel ikke er lojale.
Arabiske statsborgere i Israel har drevet veldig lite terror. Dersom man betaler sin skatt og følger lovene, er det den lojaliteten som kreves. I demokratiske land kan enhver ha sine meninger. Lojalitet i betydning «riktige» meninger hører man om i totalitære land.
Kriminalitet i Israel i de ulike gruppene
Han hadde ikke med seg noen statistikk for kriminalitet i ulike grupper. Men den er mye større blant araberne enn blant jødene. Han vil sammenligne det med at det er mer krim i slummen i New York enn i mer velstående strøk. Utdanning, hjem og skole påvirker.
At arabere skyter i lufta under brylluper, er dårlig.
Sosiale og økonomiske problemer, kulturelle faktorer og en generell frustrasjon virker inn.
Ultra-ortodokse
De ultra-ortodokse velger å ikke jobbe og dermed å være fattige. De kan få jobb. De velger.
Når de studerer jødedommen i stedet for å jobbe, betyr det å være fattig.
I mange familier jobber kvinnene, selv om menneske er hjemme.
- Hva ser du som drivkraften til hatet mot Israel?
Det er mange svar på hva som er drivkraften til arabernes hat mot jødene. Ett svar er at før 1948 var araberne ikke vant til å tape kriger. Den muslimske verden ser Israels eksistens og Israels seire i 1948, 1967 og 1973 som en fornærmelse og en ydmykelse. De er ikke villige til å innrømme at Israel er kommet for å bli. Selv i Egypt og Jordan, som Israel har fredsavtaler med, er det store problemer. Føler en israelsk jøde seg trygg på ferie der? Kan en israelsk forretningsmann gjøre forretninger med folk fra Egypt? Kan en egyptisk professor holde forelesninger i Israel? Svaret på disse spørsmålene er nei. Fredsavtalen er mellom regjeringene, ikke mellom folkene. Der hersker ennå mye hat og mistenksomhet.
Israels representerer demokrati, frihet, en liberal livsstil. Det vil den arabiske verden ennå ikke godta.
Den arabiske våren blir den muslimske vinteren, du ser en enkel sannhet: Avtaler med regjeringer varer bare så lenge de regjeringene sitter. Det må bli fred mellom folkene hvis det skal nytte.
Det skjer når araberne slutter å lære sine barn å hate Israel. Når Israel blir vist på kartene i lærebøkene i den arabiske verden. Når arabere ikke er redde for å dra til Israel på ferie fordi de er redde for hva deres naboer vil gjøre med dem.
Jeg kan ikke svare på hvorfor de hater, men jeg kan svare på én ting: For mange folk snakker om løsningen, men få snakker om prosessen og veien til løsningen. Grenser, hvor lenge den israelske hæren skal være i Jordan-dalen. Men det er viktig å starte en prosess. Få vekk antisemittismen i de arabiske tekstbøkene. Israelske og palestinske barn må møtes. Godt naboskap er viktig.
Når prosessen kommer i gang, vil freden vokse fram.
Han vet ikke om det skal bli en, to eller fem stater. Men han tror at det blir en løsning.
- Bor jøder og arabere sammen som venner?
På spørsmålet om jøder og arabere kan bo sammen som venner, blir han personlig: «I huset der jeg vokste opp, er det to etasjer med to leiligheter på hver side, altså 8 leiligheter i alt. Vi, en kristen familie i første etasje. Overfor oss er det en muslimsk familie. Over den muslimske familien er det en tradisjonell jødisk familie med kippa. Og overfor den var det en katolsk prest. Han var en jødisk gutt som ble reddet av et kloster under 2. verdenskrig. Etter krigen ønsket klosteret å gjøre ham til prest. Han godtok det på én betingelse: At han fikk virke som prest i sine forfedres hjemland. Alle disse hadde nøkkel til vår leilighet. Når vi dro på ferie, gikk en av dem for å se etter at alt var bra inne i huset. Når noen hadde vært i utlandet på ferie, ble de invitert til oss på middag. Mange i Europa forstår ikke dette at det er forskjell på kulturen.
Den arabiske kulturen er ikke en debatt-kultur, men med naboskap. Den bygger ikke relasjoner ut fra ideer og hvordan ting burde vært, men på grunnlag av at folk er naboer.
Det er forandring til det verre på dette feltet i den unge generasjonen. Men det forekommer ennå.
Jeg har en jødisk venn som var i hæren under den andre intifadaen (2000-2001). Han var plassert nær Gaza. Han skulle inn på en farlig aksjon inne i Gaza der mange palestinere fra en landsby døde. Men da han senere gikk til et av husene i landsbyen, inviterte familieoverhodet ham med inn på middag og kaffe. Dette er en soldat som var med på å drepe folk der. Men likevel ble han invitert inn. Sønnen protesterte mot at faren gjorde det for en israelsk soldat. Faren svarte: Ja, han er fiende, men han er vår nabo.
