Jødene vil raskt komme i mindretall i Israel dersom palestinerne får gjennomslag for sitt krav om «rett til å vende tilbake». Innflytting av minst fire millioner palestinere til Israel vil føre til at jødene kommer tilbake til den tilværelsen de flyktet fra: En minoritet uten en eneste flekk på verdenskartet som de kan kalle sin egen.

Gjør det noe? Det er greit nok at de ikke alltid har hatt det så godt tidligere. Men år 2008 er ikke 1950 eller 1800. Vi må kunne tro at verden har gått framover, vil noen hevde. Det er ikke noen nevneverdig jødeforfølgelse i arabiske land i dag, påpekes det også.

Det siste er riktig. Men det skyldes jo at det praktisk talt ikke finnes jøder igjen der, nesten alle har flyktet. Dersom vi skal skape oss et inntrykk av jødenes framtidsutsikter som minoritet i arabisk område i det 21. århundret, må vi se på hvordan andre minoriteter blir behandlet i det arabiske området generelt og det palestinske området spesielt. Vi får da et mer virkelighetsnært bilde av hvordan jødene vil få det i et «Israel» med arabisk flertall, eller en såkalt «enstatsløsning».

Sør-Sudan
Vi begynner blant araberne i Nord-Afrika. De muslimske herskerne i Nord-Sudan har ført en årelang krig mot kristne og animistiske minoriteter i Sør-Sudan. To millioner er døde og fire millioner er på flukt som følge av konflikten, fortalte daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson til Stavanger Aftenblad 30. mai 2003.

De fleste drepte er kristne og animister. Dette har foregått for våre øyne, og de færreste har brydd seg. De arabiske landene har helst tatt herskernes parti, for de er muslimer.
Israelerne ser hva som venter dem om de mister sin stat, og de ser hvor mye verden bryr seg.

Darfur
I Darfur er konflikten mellom ulike typer muslimer. Konfliktgrunnlaget er vel ikke så mye religion, mest livsstil og jord. Men uansett: Den muslimske, arabiske regjeringen bruker en arabisk milits til å gjennomføre meget brutal krigføring. USA kaller det for folkemord. Hundretusener er drept, hele millioner jaget.

Og verden bryr seg fint lite. Israelerne ser på det som skjer, og ser hvilken skjebne de selv kan få om de mister sin stat.

Kurdere
Alle argumentene som kan brukes for en palestinsk stat, gjelder i enda langt større grad for kurderne. De er muslimer slik som de fleste araberne, men de er et eget folk med et eget språk. De bor spredt i flere land, de fleste i Tyrkia, Irak, Iran og Syria. I lange perioder har kurderne ikke fått noen opplæring på sitt eget språk, og ikke fått ha massemedier på sitt eget språk. Tyrkia har til og med nektet at de fantes, og har kalt dem fjelltyrkere. Tyrkia har ført en brutal krig mot kurderne, med titusener av drepte.

Saddam Husseins Irak gjennomførte i 1986-89 den såkalte Anfal-kampanjen hvor det er anslått at 100-200.000 kurdere ble drept. Bortsett fra protester fra noen amerikanske senatorer, var verden taus. De arabiske land støttet aksjonen.
Jødene ser hvordan en minoritet, som til og med er muslimsk, blir behandlet i Midtøsten. De ser at verden ikke bryr seg.

Irak
Før den amerikanske invasjonen i 2003, mens Saddam Hussein styrte, hadde den sunni­muslimske minoriteten nesten all makt. Shia-muslimene (som utgjør flertallet i befolkningen) og kurderne var fattige og undertrykte. Kurderne fikk riktignok noe som i praksis var nesten en egen stat i Nord-Irak fra 1991 av, beskyttet av amerikanerne.

Bush-administrasjonen har forsøkt å få til et demokrati i Irak. Det betyr at shia-muslimene, som er i flertall i Irak, vil få vesentlig mer å si, og sunni-muslimene mister sitt hegemoni. Mange sunni-muslimer frykter vel kanskje også at de skal bli undertrykket slik de andre gruppene var tidligere.

Disse forholdene har ført til en omfattende intern uro i Irak, og titusener (kanskje hundretusener) er drept de siste fem årene. Over to millioner irakere har flyktet til nabolandene, og et lignende antall er drevet på flukt internt i landet.

Det kommer kanskje ikke så veldig tydelig fram her hjemme at det dreier seg om en storstilt etnisk rensning. Sunni-muslimer bruker vold for å jage shia-muslimer til shia-områder, shiaer jager sunni-muslimer, og begge grupper jager kurderne til det kurdiske området.

Og alle jager de kristne, som ikke har noen kristne områder å flykte til. En uforholdsmessig stor del av de irakerne som har flyktet til nabolandene Syria og Jordan, er kristne. Og verden i alminnelighet, og de kristne kirkene i særdeleshet, viser svært liten interesse for «kristne brødre og søstre», som de ellers snakker så salvelsesfullt om når det kan brukes mot Israel. Jødene ser hva som venter dem hvis de mister sin stat.

Kopterne i Egypt
Seks til ti prosent av den egyptiske befolkningen (tallene er usikre) er kristne, de fleste tilhører den koptiske kirken. Når vi leser reportasjer om kopternes situasjon, kjenner vi igjen Omar-paktens ord og måten jødene er blitt behandlet på i arabiske land. Selv om dagens Egypt i prinsippet skal være sekulært, preger de gamle reglene hvordan lovene er og særlig måten lovene praktiseres på.

Talsmenn for kopterne beskriver en systematisk diskriminering av den kristne minoriteten i Egypt. De blir nektet adgang til høyere stillinger og er dårlig representert i parlamentet. Ingen kopter har adgang til å studere på Al-Azhar-universitetet, selv om det drives av skattepenger også fra kopterne. Staten støtter byggingen av mange moskeer, men de siste førti årene har ikke en eneste kirke fått økonomisk støtte. Det er nesten umulig å få tillatelse til å bygge noen kirke, selv om de kristne skal betale kirken fullt ut med egne penger. Det er også en omfattende prosess bare få tillatelse til å vedlikeholde kirkene. (Sammenlign med Omar-pakten: Ikke tillatt å bygge eller reparere gudshus.) Det er ikke slike hindringer for moskeer.

Kopternes historie og kultur er oversett i undervisningen. Det er hele tiden folk som tar til orde for å gjeninnføre ekstra-skatten for dhimmier, at dhimmier ikke skal få være med i statsledelsen og ikke ha verneplikt. Koptere har problemer på arbeidsmarkedet. Mange arbeidsgivere vil ikke ansette «vantro». Kopterne utsettes rett som det er for vold fra islamister. Det meste er små episoder. Men i angrep i 2000-2001 i El Kosheh ble 21 koptere og 1 muslim drept. Egypterne som konverterer fra andre religioner til islam, får ingen problemer. Men de som konverterer fra islam til kristendommen, blir forfulgt, ikke bare privat av muslimer, men de blir også ofte arrestert og torturert av den nasjonale sikkerhetstjenesten for å få dem til å gå tilbake til islam.
Dette er slik kopterne beskriver sin tilværelse under et forholdsvis moderat og sekulært styre. Men ingen vet når islamister får makten i Egypt. Da er det tilbake til dhimmi-reglene (som i prinsippet gjelder like mye for kristne og jøder).

Palestinerne
Nå vil kanskje noen si: Javel, det er ikke noen spøk å være minoritet i en rekke arabiske land. Men med palestinerne er det annerledes. De er mer opplyste.

Til det er å si at det dessverre ikke er noe som tyder på det, selv om de har høyt utdanningsnivå. Vi skal nå holde utenfor all vold av alle slag mellom jødene i Israel og palestinerne, begge veier, og se litt på annen vold i de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza-stripen.

De siste årene har det vært en lang rekke voldelige trefninger mellom de to største partiene i de palestinske områdene, Hamas (islamister) og Fatah (det største partiet i PLO, som Arafat i sin tid ledet og som nå ledes av president Mahmoud Abbas, også kalt Abu Mazen). Hundrevis av mennesker er drept i trefningene. Hvordan det ville ha gått hvis ikke Israel hadde vært i nærheten og holdt såpass kontroll som de gjør, kan enhver tenke seg.

Også den kristne minoriteten blir offer for utstrakt vold, diskriminering og plyndring. I oktober 2007 ble en ung kristenleder på Gaza-stripen henrettet av ukjente gjerningsmenn. Hamas-regimet som kontrollerer området har ikke arrestert eller siktet noen gjerningsmenn.

I september 2005 ble den kristne landsbyen Taibeh øst for Ramallah angrepet av muslimer fra en nabolandsby. 15 muslimske ungdommer brukte bensinbomber mot åtte hus og skadet flere hus på andre måter, banket opp folk og ødela biler. En statue av jomfru Maria ble også ødelagt.

Bakgrunnen var at en 23 år gammel muslimsk kvinne fra nabolandsbyen Dir Jarir hadde hatt et seksuelt forhold til sin kristne sjef, som eide et skredderverksted. Hun ble gravid i mars 2005. Da hennes familie fant ut det, ble hun først stengt inne og slått. Så ble hun myrdet, av sin egen familie. (Det er forbudt for muslimske kvinner å ha seksuell omgang med ikke-muslimske menn.) Mannlige slektninger av den drepte kvinnen skulle (i tradisjonell stil) ta «hevn» også mot mannen. Og tydeligvis ikke bare mot ham, men også mot hans slektninger og hans landsby.

Familien til den drepte kvinnen, som altså var de som «tok hevn», sier at den kristne sjefen hadde voldtatt kvinnen. Det er vel vanskelig for utenforstående å si noe bestemt om hva som skjedde mellom de to. Men dersom det skulle være sant at det var en voldtekt, gjør jo det drapet på kvinnen enda mer opprørende. Uansett var de andre kristne som fikk sin eiendom ødelagt, uskyldige. – De kristne flyktet unna, så de reddet sine egne liv.

Da hærverket mot den kristne landsbyen begynte, gikk det lenge før palestinske politifolk innfant seg. De skylder på at de måtte ha tillatelse fra Israel for å bevege seg fra Ramallah til landsbyen. De kristne godtar delvis den forklaringen. Men Israel har i hvert fall ikke skylden for at gjerningsmennene ble satt fri etter få timer, mens den kristne forretningsmannen ble holdt fengslet i dagevis og ble, i følge familien, slått flere ganger.

Den kristne tv-journalisten Samir Qumsieh fra Betlehem forteller om hundrevis av angrep mot det kristne samfunnet de siste årene, inkludert mord, voldtekt og utpressing. De vanligste overgrepene blir foretatt av det Qumsieh kaller «den muslimske land-mafiaen». Kristne som eier jord eller boliger, blir truet. Hensikten er å presse dem bort fra deres eiendom.

Blant de mange episodene av angrep på kristne, var en av de verste i 2002, da muslimer myrdet to søstre på 17 og 19 år av Amre-familien. Jentene ble skutt og drept av væpnede menn med tilknytning til det palestinske styret. Grunnen skulle være at de var prostituerte. Men de ble obdusert, og obduksjonen viste to ting: For det første var de jomfruer. For det andre var de blant annet blitt torturert ved at tente sigaretter ble brukt mot deres kjønnsdeler før de ble drept.

Plaget «nesten hver dag»
Italieneren Pierbattista Pizzaballa er overhodet for den katolske fransiskanerordenen i Jerusalem, med tittelen Vokter av Det hellige land. Hans institusjon har voktet kirkens eiendom i syv hundre år. Pizzaballa snakker hebraisk og forstår arabisk.

4. september 2005 snakket han med Lorenzo Cremonesi, som er Jerusalem-korrespondent for Corriere della Sera. Her er, fritt gjengitt, noe av det han sa: Svært ofte, «nesten hver dag», blir det kristne samfunnet plaget av islamske ekstremister i denne regionen. Det palestinske styret gjør lite eller ingenting for å straffe dem som plager de kristne. Noen ganger deltar politiagentene til Mahmoud Abbas aktivt i angrepene, selv om de jo skulle forsvare innbyggerne.

Pizzaballah har en liste over 93 tilfeller av ulike slag med urett mot kristne i Betlehem-området fra 2000 til 2004. Ifølge Elisa Pinna, som er ekspert på internasjonale religiøse spørsmål for nyhetsbyåret ANSA, kom vendepunktet da islamsk fundamentalisme ble innført i den andre intifadaen. Overalt, også i områder som før var rent kristne, blir lyden av kirkeklokkene overdøvet av de kraftige høyttalerne fra moskeene. Det gjelder for eksempel i den mest kjente kirken i de palestinske områdene, Fødselskirken i Betlehem.

Tidligere var den palestinske bevegelsen vesentlig nasjonal, og kristne deltok sterkt i den (terror-ledere som George Habbas, Wadi Haddad, George Hawatmeh, mer moderate som Hanan Ashrawi, Hanna Seniora og Afif Safia). De kristne er blitt enda mer utsatt etter at Yasser Arafat døde.

Kristne som ikke misjonerer, får generelt være noenlunde i fred – men av og til skjer slike episoder som vi nettopp har sett. Men den som hjelper en muslim til å konvertere til kristen tro (eller en annen ikke-muslimsk religion), får store problemer, dels med myndighetene, ofte enda mer i forhold til en uoffisiell justis hvor islamister bruker vold og trakassering. Det gjelder i høyeste grad også den muslimen som skifter tro. Etter muslimsk lære skal han drepes, og det er i utgangspunktet hans families plikt å utføre drapet. Og dersom man ikke går så langt, blir det i hvert fall en omfattende trakassering og ofte vold.

Dette er typisk for hvordan religiøse minoriteter har hatt det i store deler av den muslimske tiden. Det gjelder både jøder og kristne. Og, ikke mindre viktig: Dette er den skjebnen jødene vil få i nye århundrer hvis «retten til å vende tilbake» for de arabiske flyktningene fra 1948 får gjennomslag.

Nødhavn for nordmenn og jøder
I september 2005 trykte Jyllands-Posten 12 Muhammed-karikaturer. Etter hvert trykte en rekke aviser i en rekke land faksimiler av tegningene. I Norge ble de trykket av en rekke aviser, blant annet Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblad. Men alt fokus ble vendt mot den lille, kristne avisen Magazinet, som også trykket en faksimile.

Tegningene førte til meget sterke reaksjoner i arabiske land. Disse landene har det felles at de er fattige (hvis de ikke har veldig mye olje per innbygger), korrupte og mislykket. Men én ting er mange arabere gode til: Å bli «krenket». Denne «krenkelsen» og det «raseriet» som følger med den, fikk vi et glimt av.

Siden en norsk avis (i virkeligheten flere) hadde trykket tegningene, ble Norge også rammet av arabernes raseri. Flere norske ambassader ble angrepet, selv om den norske regjeringen kritiserte Magazinet. Ikke nok med det. Nordmenn, som ved sine handlinger og ord hadde tatt palestinernes parti og var sterkt imot Israel og imot det Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk står for på de fleste felter, ble også angrepet. De norske hjelpearbeiderne på Gaza-stripen ble truet på livet og måtte flykte fra «sine egne» til trygghet hos fienden, Israel, bare fordi er norske.

Norske observatører i den internasjonale observatørstyrken i Hebron (TIPH) var der av en eneste grunn: For å beskytte og støtte palestinerne mot israelske jøder etter invitasjon av palestinerne selv. De ble truet på livet, og måtte be israelske soldater (som mange av dem er negative til) om å komme og redde dem fra å bli drept av deres «venner». Den eneste grunnen var at de var norske.

Denne gangen var det nordmenn som trengte Israel som nødhavn, både fra Vestbredden og fra Gaza. Antallet dansker og nordmenn er ellers så lite i de berørte muslimske land at det har gått greit å få dem bort.

Jødenes erfaringer
Disse erfaringene vil nok ikke gjøre slutt på påstandene om at Israel er helt unødvendig. Men det er ikke nytt at muslimer blir «krenket» og blir rasende. Det nye er bare at det rammer oss her langt borte i Skandinavia. Det er slik jødene har hatt det i den arabiske verden: Rolige og fredelige perioder, og så plutselig ble de beskyldt for å ha drept et barn og brukt blodet i påskebrødet, for å ha spottet profeten (det var nok at en muslim påstod å ha hørt det), eller andre ting. Eller så skal de «straffes» for noe helt andre jøder gjør i andre deler av verden. Noen ganger rammer «straffen» hele det jødiske folket i muslimske land, som når arabiske land skulle hevne seg på «sine» jøder for det europeiske jøder gjorde i Israel.

Mye å hevne
Som vi har sett, er mange arabere generelt flinke til å bli krenket. Og de har god hukommelse. De tar stadig opp den uretten de opplevde fra korsfarerne for mange hundre år siden. – Det teller i den forbindelsen ingenting at arabere erobret det kristne Spania, at de forsøkte å ta Østerrike, at de ødela hele det kristne Nord-Afrika (vest for Egypt), osv. Den «urett» de mener har rammet dem, skal hevnes uavhengig av hva de selv måtte ha gjort.

La oss tenke oss at det lykkes araberne å ødelegge staten Israel og jødene kommer tilbake til sin tidligere status som minoritet overalt. Men det vil jo da være et faktum at en moderne israelsk stat har eksistert, og i denne tiden er det skjedd ufattelig mye som araberne etter sin egen logikk har å hevne. Overlevende jøder vil rimeligvis bli utsatt for hevn i århundrer for hva jødene i Israel måtte ha gjort. Og det vil neppe nytte for jødene å flykte til Europa. Tvert imot: Et stadig større antall jøder i Europa planlegger seriøst å flytte til Israel. For etter hvert som det blir stadig flere muslimer her, blir jødene stadig mer utsatt for muslimers «hevn» i Europa også.

Hadith: Drep jødene
Det sies av og til at jødene ikke er blitt behandlet verre enn andre ikke-muslimer i den muslimske verden. Det er noe i det. Noen ganger ble jøder og kristne behandlet likt, noen ganger ble den ene gruppen behandlet dårligere enn den andre. I Tyrkia er hundretusener av kristne drept og jaget bort siden år 1900, mens jødene er blitt forholdsvis bra behandlet, for eksempel. På den andre siden er det bare jøder som er totalt utestengt fra hele Saudi-Arabia.

Men på ett viktig og farlig punkt er jødene spesielt utsatt. Det finnes en gammel tradisjon om noe profeten Muhammed skal ha sagt som ikke står i Koranen, en såkalt hadith. Det finnes flere versjoner av dette utsagnet. En versjon er slik: «Timen [oppstandelsen] vil aldri komme før muslimene kjemper mot jødene. Muslimer vil gjøre ende på dem. Jødene vil gjemme seg bak steiner og trær som skal si: «O muslim, Guds tjener! Der er jøder bak meg, kom og drep dem.»»

Altså: I endetiden plikter muslimene å drepe alle jøder. Det er jo da uhyggelig at mange muslimer tror (som også mange kristne og mange jøder gjør) at vi nå lever i endetiden. Hamas, som jo vant det siste palestinske valget, har denne hadithen med i sin grunnlov, sitt charter.

Palestinian Media Watch har dokumentert at denne hadithen forkynnes i dagens palestinske moskeer. Det er altså tanker som er levende i den palestinske befolkningen, og i en gitt situasjon kan den bli forsøkt virkeliggjort.

Dette bør det også tas hensyn til når man skal avgjøre om jødene igjen bør bli i mindretall overalt i verden, ved «rett til og vende tilbake» eller ved en «énstatsløsning».

Dette er en lett oppdatert artikkel som ble publisert første gang i boken Med Israel for fred i september 2008.