I romjula 2009 kom 1361 mennesker fra 43 land til Kairo i Egypt. 700 av dem var fra USA. Et stort antall av dem, antakelig et flertall, var jøder. De skulle gjennomføre en «frihetsmarsj» til og for Gaza. Det var fargerike folk: Folk som har vært aktivister på venstresiden i årtier, studenter, pensjonister, professorer, fattige. Mange var militante pasifister og/eller feminister. Altså en variert gruppe mennesker som mener at de støtter palestinerne, men som står nokså fjernt fra mye av det de islamistiske, palestinske lederne i Gaza (Hamas) står for på mange felter.
Blant deltakerne var Amira Hass. Hun er jøde og bor i Israel. Hun har i mange år skrevet i den israelske venstresidens avis Ha’aretz. I perioder har hun vært den eneste israelske journalisten som har bodd og arbeidet i palestinske områder. Hun har kunnet føle seg trygg der andre israelske journalister har hatt grunn til å føle seg truet. Det er ikke så rart. Så godt som alt hun skriver er rettet mot Israel og uttrykker et palestinsk perspektiv. Men Hamas-styret ville ikke ha henne fast stasjonert i Gaza. Vår kilde til stoffet om «frihetsmarsjen» er det Amira Hass forteller om saken på haaretz.com (Ha’aretz) 8. januar 2010. Vi gjengir det altså litt i etterkant, men det forteller noe om hvordan situasjonen fortsatt er.
Nektet
De som organiserte «frihetsmarsjen», hadde bestilt 20 busser som skulle gå fra Kairo til Gaza om morgenen mandag 28. desember 2009. Men bussene kom ikke. Det var for så vidt ikke uventet, for busser de hadde bestilt tidligere, var heller ikke kommet. De egyptiske myndighetene gjorde det klart at gruppen ikke ville få lov til å dra til Gaza.
«Bringe Gaza til Kairo»
Lederne for demonstrasjonen sa da at hvis de ikke kunne dra til Gaza, ville de bringe Gaza til Kairo. De ville med andre ord organisere støttedemonstrasjoner av ulike slag for Gaza i Kairo. – Hass la merke til at egyptere ikke våget å delta i demonstrasjonene, som altså skulle være rettet mot Israel. De fryktet straff.
De franske aktivistene fant fram telt og soveposer og overnattet utenfor den franske ambassaden i Kairo. Utpå natta oppdaget de at de var omringet av et gjerde og en tett kjede av egyptisk opprørs-politi. I løpet av de to-tre neste dagene ble antallet politifolk økt fra én rekke til tre rekker. Noe lignende skjedde ved de andre demonstrasjons-stedene. Noen oppdaget at de ikke fikk komme ut av hotellet de bodde på.
Liten gruppe til Gaza
Etter ønske fra kona til den egyptiske presidenten, Suzanne Mubarak, fikk opptil 100 av demonstrantene lov til å dra til Gaza. Den 30. desember dro ca. 80 demonstranter i buss. Vår kilde, Amira Hass, var blant dem. Etter ca. 12 timer kom de til et hotell i Gaza.
Hamas styrte
En venn i Gaza (Hass har bodd der og kjenner mange) kom for å ta henne med seg hjem på besøk. Men en sikkerhetsvakt fra Hamas gjorde det klart at gjester ikke kunne bo i private hjem. Mange demonstranter hadde tenkt å besøke gamle kontakter, og den palestinske organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring hadde organisert overnatting for mange av demonstrantene. Men Hamas nedla forbud «av sikkerhetsgrunner». En som ikke støtter Hamas, sa at Hamas fryktet at noen ville skade demonstranter for ved det å skade Hamas.
Det var Hamas som eide hotellet hvor de skulle bo. Demonstrantene fant etter hvert at hotellet var omringet av Hamas-folk med barske ansikter. I utgangspunktet fikk demonstrantene ikke forlate hotellet. Og når noen fikk besøke venner og organisasjoner, fulgte Hamas-folk med. Demonstrantene fikk ikke snakke med vanlige folk på gata.
Etter kraftige protester løsnet Hamas litt på grepet. Noen av demonstrantene fikk besøke kontakter i Gaza på egenhånd. Men noen, spesielt folk som snakker arabisk, opplevde at en «skygge» i form av en sikkerhetsmann fulgte dem.
Frykt og ufrihet
De demonstrantene som fikk snakke med folk uten at Hamas-folk var til stede, fortalte at folk i Gaza som ikke støtter Hamas, lever i frykt. De er redde for å snakke og for å oppgi sitt navn. En ung demonstrant sa til Amira Hass: «Nå forstår jeg at ropet ‘Frihet for Gaza’ betyr noe annet [enn jeg tenkte fra før].» Hass viser tydelig forståelse for synspunktet.
I tillegg er mange stresset av frykt for nye israelske angrep.
Kontrollere hele opplegget
Ifølge en som var med på å organisere hele «marsjen», hadde Hamas satt sterke betingelser helt fra begynnelsen av, blant annet om hvordan talene skulle være og hvem som skulle holde dem. Hamas overtok på en måte hele prosjektet.
Hamas var ikke interessert i at det skulle være noen demonstrasjon ved grenseovergangen mot Israel (Erez), bare mot Egypt (Rafah).
Hamas ville også kontrollere mediedekningen av demonstrasjonene. Man sørget for at Hamas-ministre fikk en fin dekning sammen med vestlige demonstranter. Aller mest populære var fire amerikanske jøder fra Neturei Karta (som går imot staten Israel).
Ingen palestinske kvinner fikk være med blant demonstrantene. Det opplevde mange av demonstrantene som et slag i ansiktet.
Mens demonstrantene var i Gaza, fylte den konkurrerende organisasjonen Fatah 45 år. Hamas-lederen Ismail Haniyeh gratulerte Fatah. Men hundrevis av Fatah-aktivister ble arrestert og holdt i forvaring noen timer for å forhindre at de skulle feire. Hamas-folk gikk inn i hus hvor det brant lys eller hvor det var heist flagg.
Etter to dager i Gaza fikk alle demonstrantene og journalistene beskjed om at de måtte dra fra Gaza. Hamas sa at det var Egypt som forlangte det, og egyptiske talsmenn bekreftet det.
