Var det et politisk signal at Mahmod Abbas deltok i begravelsen til Shimon Peres på Herzl-fjellet, et svært viktig sted for zionismen? Eran Lerman, tidligere medarbeider i det nasjonale sikkerhetsrådet og skribent for The Begin-Sadat Center for Strategic Studies, mener at det var et modig trekk. Abbas ble sterkt kritisert av mange palestinere for sitt valg. Hamas kalte ham en bedrager.
– Abbas har lært en del i hans lange karriere, og forstår nå muligens at en væpnet kamp mot Israel er nyttesløs. Likevel insisterer han på at Israel ikke kan anerkjennes som jødenes stat, skriver obersten i de israelske reservestyrekene.
Lerman spekulerer i om Abbas kom i begravelsen fordi han forstår at palestinerne ikke har mange muligheter. En løsning med én stat for begge folkene er ikke et bra strategisk alternativ. Vold oppnår kun mer smerte. Visjonen om internasjonal tvang, som den palestinske hovedforhandleren Saeb Erekat er ansvarlig for, har heller ikke vært noen suksess. Lerman tror at Abbas prøvde å påvirke den israelske folkemeningen med sin deltakelse, men mener det må mer til fra PA-presidenten.
For å forstå hva som fikk Abbas til å møte opp på Herzl-fjellet for å ta farvel med Peres, mener Lerman at man må undersøke de grunnleggende strategiske alternativene palestinerne har. Israel er et sterkt land, både militært og økonomisk, og har et svært nært forhold til USA. Palestinerne er svake, fattige og er dypt splittet politisk. Det blir derfor ikke lett for dem å sikre et resultat som ikke reflekterer denne maktbalansen.
Lerman peker på fire alternativer for palestinerne:
For det første kan palestinerne midlertidig gi avkall på sin egen nasjonale identitet og ødelegge Israel på demokratisk vis ved å søke en løsning med én stat for alle innbyggere på Gaza-stripen, Israel og Vestbredden. Dette vil gi palestinerne majoritet i Knesset og på denne måten vil hele ideen om en zionistisk stat være historie. Dette alternativet er populært blant noen intellektuelle, og brukes som skremmetaktikk på den israelske venstresiden. Men med mindre Israel ønsker å begå kollektivt selvmord, er det usannsynlig at dette kommer til å skje. Det kan heller ikke bli framtvunget på internasjonalt plan. Det er med andre ord ikke noe særlig praktisk alternativ.
For det andre kan palestinerne bruke vold til å få det israelske folket til å krype sammen i underkastelse. Selv om det er en del av ideologien deres, forstår til og med Hamas at dette ikke lar seg gjennomføre i praksis. På tross av palestinsk propaganda og Abbas sine kommentarer som umenneskeliggjør bosetterne, kan man trygt anta at han forstår at en væpnet kamp kan føre til katastrofe. Lerman understreker at selv allierte i den arabiske verden, som Egypt og Saudi Arabia, ikke støtter palestinsk vold, og fortsetter å samarbeide med Israel om sikkerhet.
Palestinerne kan, for det tredje, prøve å få det internasjonale samfunnet til å presse Israel, enten via den globale BDS-bevegelsen eller via EU og FN. Denne metoden har særlig Saeb Erekat, palestinsk sjefsforhandler, kjempet for. Det fokuseres da på Israels avhengighet av utenlandske markeder og den psykologiske sjokkvirkningen en økonomisk isolasjon vil gi den israelske befolkningen. Israels regionale og globale posisjon kan ha forbedret seg de siste årene, men palestinernes sak blir fortsatt sett på som viktig av en høylytt minoritet i Europa og Nord-Amerika. Men om man ser nærmere etter, er det tydelig at «tvang» ikke er et godt alternativ for palestinerne. USA forblir forpliktet til Israels sikkerhet. De europeiske «retningslinjene» om boikott har hatt mindre innflytelse enn forventet, og gjelder kun en mindre rekke produkter og aktiviteter. Selv den internasjonale straffedomstolen har vist seg å være mindre brukelig enn det palestinerne håpet.
For det fjerde, sier Lerman, kan palestinerne prøve å overbevise det israelske folket om at en sjenerøs tilnærming kan lønne seg på lang sikt. Det har vært noen få tegn på en slik tilnærming, men det har ikke vært annet enn enkelte blaff på grunn av motstand på palestinsk side. Datteren til Peres, Tzvia Walden, ba Abbas om å komme i begravelsen, noe som Abbas gjorde. Dette viser at han forstår at et framtidig resultat ikke er i Haag, men bestemmes heller av israelsk folkemening. Det er mulig at Abbas ble tvunget av amerikanerne til å komme til Jerusalem, men det betyr ikke at det var hovedgrunnen til at han møtte opp. Lerman tror at Abbas har begynt å tvile på Erekats plan om internasjonalt press.
Om Abbas ønsker å nå ut til det israelske folket, må ikke tiltaket avsluttes med deltakelse i bisettelsen til Peres. Det er ikke nok at palestinerne fortsetter å mobilisere den israelske venstresiden mot den høyreorienterte regjeringen. Det hadde derfor vært lurt om Abbas hadde hørt etter når president Obama gjorde det klart i sin tale at Israel tilhører det jødiske folket. Talen til den amerikanske presidenten inneholdt sterke zionistiske uttalelser om en nasjon som gjenopprettet forfedrenes hjemland. Men når det amerikanske utenriksdepartementet understreker at Herzl-fjellet i Jerusalem ikke ligger i Israel, blir det vanskelig for palestinere å fokusere på hva Obama sa om zionisme og unge arabere som blir oppdratt til å hate.
– Dersom det palestinske lederskapet ønsker å få israelsk mainstream i tale, er det nettopp Obamas ord om Israel som det jødiske folkets land de må ta til hjertet, avslutter Lerman.
