Huldagården lå i nærheten av Jaffa-Jerusalem jernbanen, en strategisk pulsåre som de jødiske lederne i Palestina gjerne ville sikre. Aprikoser, mandeltrær og andre frukttrær samt en vingård ble anlagt på stedet. Her skulle unge jøder utdannes til jordbruk , for siden å bli sendt utover hele landet. Imellom trærne bygget man et attraktivt stenhus som ble kjent som Herzl House hvor forvaltere og arbeidere bodde. I hagen som var omringet av en mur ble det bygd et reservoar for pionerene som hentet vannet sitt fra en kilde som ble kontrollert av
den arabiske landsbyen Hulda.
Gårdens første leder, Louis Barish, bodde selv i stenhuset, mens arbeiderne måtte sove i kjelleren. Dette ble ikke tatt godt imot av de sosialistiske jødiske ungdommene som var kommet dit for å få en utdannelse, og Barish ble til slutt avsatt. Han ble etterfulgt av Shlomo Levkoviz (Lavi) som senere ble en av denne periodens lysende skikkelser. Han utviklet begrepet , Kvutz Gedola, en forgjenger til kibbutzen , som kombinerte jordbruk, håndverk og industri. Den første tiden på Huldagården var full av vanskeligheter, fremfor alt fordi beboerne måtte kjøpe vannet sitt fra Hulda, som av og til forbød dem å hente vann.
Etter utbruddet av første verdenskrig ble beboerne tvunget til å forlate Huldagården på grunn av de vanskelige økonomiske forholdene som rådet i det ottomanske Palestina. Etter krigen plantet man, istedenfor oliven, andre treslag som plommer, johannesbrød og dadler. Noen av Keren Kajemets første forsøk med nåletrær ble også gjort her . Den 23. august 1929 utbrøt arabiske opptøyer i det britiske mandatet Palestina. Det førte til at den jødiske kolonien Hulda ble tilintetgjort. I løpet av den neste uken angrep araberne jødiske bosettinger og drepte 133 personer. De rettet sine angrep mot de relativt forsvarsløse eldre samfunnene med hovedsakelig religiøse jøder som hadde bodd i landet siden 1800-tallet.
Men da Huldafarmen ble angrepet for femte gang tok hendelsene en annen retning. 23 pionerer forsvarte den beleirede gården mot flere hundre arabere, samtidig som en gruppe fra den jødiske hæren Hagana lyktes å overta gården. Etter timer med sammenstøt grep den britiske hæren inn og stanset fiendtlighetene, men de jødiske forsvarerne ble tvunget til å forlate stedet uten å kunne begrave sine døde. To dager senere vendte de opprinnelige beboerne tilbake og begravet sine ledere i utkanten av skogen. Tross nederlaget ble Huldafarmens tapre holdning et symbol på jødisk motstand.
Etter ødeleggelsen av Huldafarmen overtok Keren Kajemet ansvaret for restene av bygningen og plantasjen. I 1931 gjorde en ungdomsgruppe et forsøk på å gjenopplive gården.
De harde levevilkårene og mangelen på vann gjorde det imidlertid nødvendig å flytte gården vestover, til det som i dag er Kibbutz Hulda. Den nye kibbutzen spilte en nøkkelrolole i tidlig israelsk historie. Under selvstendighetskrigen i 1948 gjorde kibbutzen tjeneste som utgangspunkt for panserkonvoier på vei for å komme det beleirede Jerusalem til unnsetning. Man bygget også en viktig vannledning inn til Jerusaaelm. Ledningen fikk navnet Shiloac, etter det vannsystemet som fantes på Kong Hiskias tid 700 før vår tidsregning.
