Forfatter Einar Andreas Lund publiserte følgende innlegg på sin Facebook-profil 16. desember 2025. MIFF gjengir det i sin helhet med tillatelse.
HAMAS: TYRANNER FORKLART SOM OFRE
Norge har brukt mange år på å forklare Hamas med begreper hentet fra utallige seminarrom, ikke fra virkeligheten, og derfor forstår vi ingenting.
Vi sitter og snakker om «det palestinske folket» som om det er én samlet enhet, én politisk vilje, én sosial struktur, mens Gaza i realiteten er et kart over væpnede klaner, interne feider, religiøse rivaler og familiedynastier som har styrt territoriet siden før Norge hadde et alfabet.
Yasser Abu Shabab ble nylig drept drept i en intern konflikt, og Rassan al-Dheini tar over – et bytte som beskrives med setningen «den milde er borte, den gale har kommet».
Rassan sier åpent: «Det blir ingen nåde for Hamas. Ikke i dag, ikke på deres siste dag.»
Dette er ikke diplomati. Dette er klanlogikk, islamisme, hevdlogikk og en voldssirkel så gammel at religionen bare ble et nytt lag oppå blodet.
Og midt i dette står Hamas – som i årtier har drept, torturert, voldtatt, undertrykt og ranet sitt eget folk.
De har kidnappet rivaler, knust klaner, plyndret bistand, tatt over familieressurser og skapt et internt terrorregime.
Hamas-ledere lever i Qatar i palasser, kjører luksusbiler, spiser gourmet og er blant de rikeste i verden, mens vanlige Gazaboere lever i ruiner.
I Khan Younis opererer Hossam al-Astals styrke.
I Shejaiya leder Rami Halas en væpnet gruppe som samarbeider med Israel.
I nord styrer Ashraf al-Mansi «Popular Army–Northern Forces».
I Deir al-Balah dannes en ny milits under Shawqi Abu Nasira. Gaza er ikke en stat.
Gaza er et lappeteppe av menn med våpen og familier med eldgamle arvesår.
Likevel sitter norske akademikere, journalister og kunstnere og diskuterer Gaza som om det var en metafor for norsk utenrikspolitikk og lokal identitet.
De støper virkeligheten inn i en moralsk form, som om verden plikter å oppføre seg etter norsk språkfølelse og idioti.
Og NRK, som alltid, står fremst i prosesjonen.
De nekter å forklare klanstrukturer. De nevner aldri de væpnede militsene. De behandler Hamas som en slags kombinert stat og frigjøringsbevegelse, i stedet for det de faktisk er: En islamistisk og ultravoldelig organisasjon som nå angripes av klaner som hater dem mer enn Israel gjør.
NRK viser bilder av ruiner, men aldri av klanslektene som styrer Gaza med våpen, tvang og religiøs legitimitet.
For klaner eksisterer ikke i norsk bevissthet. Klaner passer ikke inn i moralske rammeverk. Klaner ødelegger den enkle og naive fortellingen nordmenn elsker.
Norske akademikere forstår like lite. De skriver lange tekster om «motstandsnarrativer» og «vestlige diskurser», men ikke ett ord om hvordan ære, hevn og slektsbasert makt fungerer i arabiske samfunn.
De har aldri lest om det, for det finnes ikke i norsk politisk korrekt pensum.
De tror Gaza fungerer som en norsk kommune. De tror konflikten løses med et bedre ordskifte. De tror al-Dheini kunne vært invitert til Arendalsuka og snakket om «konstruktiv dialog».
Og som om ikke kaoset i Gaza var nok i seg selv, får Hamas nå gratis PR fra vestlige aktivister som ikke aner at de brukes.
De marsjerer i Oslo og London, roper slagord de ikke kan språket til, og tror de kjemper for frihet – mens de i praksis renvasker Hamas, en organisasjon som har myrdet, torturert, voldtatt, undertrykket og plyndret sitt eget folk i snart to tiår.
De styrtrike Hamas-lederne sitter på milliardformuer i blant annet Doha. Gazas familier sitter igjen med ruinene.
Mange palestinere hater Hamas mer enn noen israeler gjør, men det forstår ikke våre akademikere norsk hovedpresse.
I realiteten handler det om makt, penger og menn med våpen. Det siste vestlig offentlighet klarer å se.
Amnesty International og en rekke andre organisasjoner har i tillegg nå bekreftet det mange i Norge brukte to år på å bortforklare:
Hamas utførte massakrer, tortur, seksuelle overgrep og henrettelser av sivile 7. oktober – dokumentert med vitner og video.
Likevel har norsk offentlighet og norsk hovedpresse behandlet disse fakta som politisk farlig materiale.
NRK tonet ned jødiske ofre, skjøv grov seksuell vold og regelrette henrettelser under teppet og presenterte Hamas som en slags “komplekst aktørkollektiv”.
Å nevne overgrepene var nærmest høyreekstremt. Å lyve dem bort var ansvarlig Godhet og korrekt.
Det er tragikomisk hvor blinde vi er.
Gaza er ikke en moralsk gåte; det er et klansamfunn revet opp av islamisme, interne oppgjør og territoriale kriger.
Det betyr ikke at de ikke er ofre.
Men volden skyldes også et sosialt system bygget på kollektiv ære og religiøs autoritet, der hevn er en plikt og fred en svakhet.
Norsk offentlighet og politikere tåler ikke slike realismer. Den trenger dyd, ikke data.
Den trenger fortellinger som passer inn i følelsesstrukturen. Derfor blir vi like overrasket hver gang virkeligheten bryter inn.
Vi er et land der akademikere forklarer Gaza med «maktkritikk» og «strukturer», uten å forstå at makt i Gaza ikke er en abstrakt kategori, men fysisk: Patroner, våpenlager, eldgamle familiebånd, moskélojalitet og militær kapasitet.
Vi er et land der mediene tror at moralsk intensjon er et geopolitisk språk. Vi er et land som tror klan er et ord fra Game of Thrones, ikke en faktisk samfunnsstruktur som styrer hundre millioner mennesker i Midtøsten og Nord-Afrika, og som også styrer mer og mer her i Europa på grunn av masseinnvandringen.
Norge forstår ikke Gaza fordi Norge ikke forstår verden. Vi tror verden er en refleksjon av vår egen påståtte snillhet, feighet, naivitet, politisk korrekte moralisme og vår egen intensjon.
Vi tror moral kan erstatte analyse og virkelighet. Vi tror empati er nok.
Gaza viser oss at virkeligheten ikke er et norsk akademisk seminar, men en struktur av blod, klan, ære og religiøs autoritet og undertrykking som norsk offentlighet ikke bare misforstår – men aktivt nekter å forstå, eller ikke tør å nærme seg.
Og mens norsk presse fortsetter å fortelle eventyret hvor Hamas er heltene, sitter klanene og ler, islamistene manøvrerer, og Gaza og palestinerne blør – ikke bare på grunn av krigen, men også på grunn av sin egen historie, sin egen struktur, sin egen uunngåelige logikk.
Norsk offentlighet ser det ikke og tør ikke. Den tåler det ikke. Den vil ikke tåle det.
For norsk offentlighet har forlatt virkeligheten. Den tåler ikke nyanser, bare ideologi.
