Israel for skoleelever

Israel-sentrert verdensbilde

Flere av læreverkene avslører at forfatterne har et svært overdrevent syn på konflikter som involverer Israel. Det framkommer i prioritering av stoffet, men også hvordan formuleringer om konflikten vinkles.

FN-sambandet: «Forholdet mellom Israel og palestinerne har blitt kalt verdens vanskeligste konflikt.»

Skolen: «Konflikten mellom Israel og palestinerne har til tider engasjert en hel verden.» (…) «Konflikten er komplisert og berører veldig mange mennesker.»

Kosmos beskriver «mye krig og uro» i Midtøsten, men likevel dreier hele kapittelet (side 162-173) seg kun om konflikter der Israel er involvert. Lignende ser vi i en rekke andre av verkene, hvor omtalen av Israel utgjør største delen av Midtøsten-kapitler.

Konflikten mellom israelere og palestinere er liten både i global og regional målestokk, både i landområder og antall skadde/døde. Det er lite som gjør denne konflikten mer vanskelig enn mange andre konflikter som har vart mye lengre, omfatter mye større landområder og involverer mange flere mennesker. Det sies for eksempel at det ikke finnes noen del av Kaukasus som ikke minst tre nasjoner gjør krav på. Også mellom de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika er det en rekke territorielle konflikter.

Etter andre verdenskrig har det vært en lang rekke kriger i Midtøsten som hver for seg har kostet mange ganger flere mennesker livet enn alle kriger Israel har måttet delta i til sammen. Denne ensidige vinklingen bidrar til å dyrke frem påstanden som 27 prosent av alle nordmenn tror på – nemlig at «så lenge staten Israel finnes, kan det ikke bli fred».

Wikipedia-siden for moderne konflikter i Midtøsten lister opp over 70 konflikter (opprør, borgerkriger, kriger) etter 1945. Kun to av dem involverer Israel. Det gjelder Israel mot arabiske naboer, inkludert palestinerne, og Israel mot Iran. De aller fleste konfliktene er ikke nevnt med ett ord i Kosmos, selv om de hver for seg har krevd flere – i noen tilfeller mange ganger flere – menneskeliv enn i alle Israels kriger til sammen.

Iran blir ofte ikke nevnt i skolebøkene i det hele tatt, og bare Alle tiders historie nevner Iran som en fiende av Israel. Bare i krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet (omkring 1 million drepte) ble det drept mange ganger flere mennesker enn i alle Israels kriger til sammen. Iran har de siste årene vært dypt involvert i en rekke konflikter i for eksempel Libanon, Irak, Syria og Jemen. Flere av konfliktene har kostet ti og hundre ganger flere menneskeliv enn antallet ofre for israelske forsvarstiltak i den samme perioden.

Syria er ikke nevnt i Kosmos. I siste halvdel av norske tiendeklassingers liv er over en halv million mennesker drept i Syria.

Tyrkia og Irak har vært, og er involvert i konflikter som har krevd hundretusener av mennesker livet. Ingen av de to landene er nevnt i kapittelet.

Vi kunne fortsatt å nevne en rekke andre eksempler. Å skrive om «mye krig og uro», for deretter å kun fokusere på den relativt lille krigen og uroen som kan kobles til Israel, er tendensiøst og villedende.

Perspektiver: «Mange mener at fred og demokrati i Midtøsten må til for at hele verden skal være trygg og stabil.»

Hvem er de «mange» som mener dette? Og kan de seriøst tro at forandring i Midtøsten vil løse de dødelige konfliktene i Afrika, Asia og Sør-Amerika? Demokrati og fred i Midtøsten ville selvsagt vært utmerket – men hvordan vil det gjøre det mer stabilt og trygt i disse andre krigsområdene? I en skolebok bør det ikke gjengis slike påstander, fra anonyme kilder, uten at det er godt begrunnet.

Tidslinjer: «Ved siden av kampen om oljen har opprettelsen av staten Israel i 1948 vært den viktigste kilden til konflikt i Midtøsten.»

Ja, det har vært konflikter knyttet til kamp om olje, ja det har vært konflikter fordi araberne i sin nasjonale og religiøse sjåvinisme har avvist en knøttliten jødisk stat i området. Men kanskje den dype og årtusenlange konflikten mellom sunni- og shiamuslimer er en viktigere kilde? Kanskje kurdernes ønske om uavhengighet, og Tyrkias, Syrias, Iraks og Irans avvisning av dette er en mye større kilde til konflikt enn Israels gjenopprettelse? Kanskje framveksten av radikal islamisme er viktigere? Kanskje den islamske revolusjonen i 1979? Kanskje arabisk nasjonalisme er viktigere? Det er mange av disse kildene, og andre, som er årsak til mye større og dødelige konflikter enn konflikten som ble skapt av at arabere og muslimer i området motsatte seg jødisk nærvær i landområdet Palestina.

Da det jødiske folkets hjemland ble erobret og okkupert av islamske styrker

Israels land er ikke fødestedet til islam, men jødenes historiske, religiøse, kulturelle og språklige hjemland ble erobret og okkupert av islamske styrker. Flere av læreverkene skjønnmaler forholdet mellom jøder og muslimer før den moderne gjenopprettelsen av staten Israel. Dette er noe det ikke er grunnlag for i det historiske materialet.

FN-sambandet: «Området der dagens Israel ligger har vært befolket i mange tusen år. Området er fødestedet til jødedommen, kristendommen og islam, og mange steder i landet er ansett som hellige av både jøder, muslimer og kristne.»

Religionen islam ble født i Mekka og Medina, som ligger henholdsvis 1170 og 950 kilometer langs landeveien fra området Israel ligger i. Israel er lite like samme «område» Mekka og Medina som Oslo er til Berlin og Dresden.

Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «Området der dagens Israel ligger har vært befolket i mange tusen år. Området er fødestedet til jødedommen og kristendommen, og som islam utviklet seg fra. Mange steder i landet er derfor ansett som hellige av både jøder, kristne og muslimer.» 

Skolen: «al-Aqsa-moskeen ligger på Tempelhøyden, hvor flere hendelser fra Koranen skal ha funnet sted.»

Dette er en myte som Cappelen Damm videreformidler. Jerusalem er ikke nevnt i Koranen. Det er ikke noe i Jerusalem som kan knyttes til faktiske hendelser i profeten Muhammeds liv. 

Jerusalem er nevnt omkring 669 ganger i den jødiske Bibelen (det som i den kristne Bibelen er navngitt Det gamle testamentet). Sion, som ofte betyr Jerusalem og noen ganger Israels land, er nevnt omkring 154 ganger. I Det nye testamentet, som med ett unntak (Lukas) ble skrevet av jøder, blir Jerusalem nevnt 154 ganger og Sion 7 ganger. I Koranen blir Jerusalem nevnt ved navn like ofte som byen blir nevnt i hinduenes, taoistenes og buddhistenes hellige skrifter – det vil si null ganger.

Arena 10: «Gjennom historien har uenigheter mellom de ulike religionene – eller ulike retninger innenfor religionene – skapt mange konflikter. Men jøder, muslimer og kristne har også levd fredelig side om side i Midtøsten i hundrevis av år.»

Dette blir veldig unyansert. Etter at muslimske hærstyrker erobret Midtøsten og Nord-Afrika fra 600-tallet, ble jøder og kristne behandlet som «dhimmier» (undertrykket minoritet). Dette ble for eksempel regulert i Omar-pakten fra 640-tallet. Dhimmi-rollen betydde i virkeligheten at jøder og kristne ble undertrykket som annenrangs borgere, og utsatt for systematisk diskriminering.

Arena skriver om de muslimske erobringene på 600-tallet: «Araberne tvang ikke befolkningen til å bli muslimer, men svært mange valgte å bli det.»

I flere områder som araberne erobret forble flertallet av befolkningen kristne, jøder og andre religioner i flere århundrer etter erobringene. Men dhimmi-reglene utgjorde et kraftig press på befolkningen til å underkaste seg islam. I en artikkel på Britannica.com blir det for eksempel beskrevet hvordan zoroastere ble undertrykket som dhimmier: Umayyuad-kalifen nektet alle som ikke var muslimer å ha offentlige stillinger, de måtte betale en tyngende ekstraskatt (jizyah), kunne ikke spre sin religion og ikke bygge nye templer. Deres vitneprov talte ikke i retten mot en muslim. De kunne heller ikke bære våpen eller ri hester, og måtte bruke spesielle klær som skilte dem fra muslimer. Jøder og kristne ble utsatt for den samme diskrimineringen, og om det ikke kan betegnes som tvang, må det i hvert fall betegnes som et enormt press. Det er ikke uten grunn at det ikke lenger er jøder i arabiske land og de kristne forsvinner raskt.

Arena: «I Det osmanske riket var islam statsreligion, men jøder og kristne fikk lov til å beholde sin tro.»

Skolebokforfatterne fortier den osmanske ordningen med «devshirme» (blodskatt), hvor kristne familier opplevde å få sine sønner (mellom 7 og 20 år) tatt med tvang av myndighetene. I Istanbul ble de deretter tvangskonvertert, omskåret og brukt som soldater eller i andre slaveroller. Under trussel om at kristne gutter skulle bli kidnappet på denne måten, klarte osmanerne også underlegge seg flere kristne områder.

Grunnbok i historie: «Den første tiden ble islam altså spredt gjennom erobring, men ikke bare det. I likhet med romerne ga de arabiske lederne erobrede folk noe på kjøpet. De fikk beskyttelse og opplevde lov og orden, og de ble del i en større sivilisasjon. Det arabiske riket ble også kjent for å praktisere religiøs toleranse, og verken jøder eller kristne ble omvendt med tvang. Derimot hadde det sine fordeler å konvertere til den nye religionen, for muslimer betalte lavere skatt enn resten av rikets innbyggere.»

Dette er en fremstilling av historien som beveger seg over i historieforfalskning. Når man leser dette avsnittet, kan det synes som om den islamske erobringen av det persiske imperiet og store deler av bysantinske imperiet ble ønsket velkommen av befolkningen som bodde der. Man kan dessuten få det inntrykket at det arabiske erobringstoktet var av en mildere og mykere type enn det man ellers kjenner fra utallige andre, tilsvarende historiske omveltninger. Dette er ikke tilfelle.

Det persiske imperiet ble nedkjempet og erobret av ulike arabiske invasjonsarméer i 20-årsperioden mellom 633 og 654. For det første medførte den arabisk-islamske erobringen enorme folketap gjennom krigshandlingene. Deretter kom det en langvarig periode med folkelige opprør og motstand mot de nye arabisk-muslimske makthaverne. Der befolkningen gjorde opprør, kom svaret i form av omfattende straffeekspedisjoner.  

At dette faktisk skjedde, hersker det ikke noen tvil om. Når vi ofte ikke har så detaljerte opplysninger om det, er det fordi hele den persiske sivilisasjonen – slik den hadde eksistert i mer enn 1000 år før den islamske erobringen – ble nedkjempet og til dels ødelagt. Historien ble skrevet av seierherrene, nemlig muslimene, og de la liten vekt på lidelsene til dem som tapte. Det som er et ubestridelig faktum, er at i løpet av noen hundre år ble den gamle persiske religionen på det nærmeste utryddet fra iransk område. I de områdene der befolkningen fortsatte å være tro mot sin gamle religion og livsstil, enten det var i tidligere kristne eller zoroastriske (dvs. iranske) områder, ble den opprinnelige befolkningen redusert til annenrangs innbyggere. De nye arabiske makthaverne innførte et skarpt skille mellom muslimer og ikke-muslimer. Om man tilhørte andre religioner enn det muslimene definerte som «bokens folk» (jøder og kristne, tilhengere av de religioner som muslimene mente hadde mottatt en guddommelig åpenbaring, men i forvansket, ikke-islamsk form), fikk man stort sett valget mellom å konvertere til islam eller bli drept.

Tilhørte man de såkalte bokens folk, men nektet å konvertere til islam, fikk man såkalt dhimmi-status. Det innebar en form for «beskyttelse» (i betydning at man fikk lov til å leve), men vilkåret var at man ble annenrangs innbyggere og måtte tåle sterke begrensninger på så vel religionsutøvelse som på dagliglivet. I det enorme området som etter hvert ble erobret av de muslimske armeene, var det variasjoner i hvordan dhimmier ble diskriminert, men noen generelle trekk kan regnes opp. Dhimmier ble ilagt en spesiell skatt, som skulle betales samtidig som de ble ydmyket av de muslimske makthaverne (hvordan de ble ydmykhet kunne få forskjellig uttrykk). De måtte videre kle seg slik at de skilte seg ut fra muslimene, og ofte ble de samlet i ghettoer i de byene som muslimene behersket. Jøder og kristne fikk ikke lov til å bygge nye synagoger eller kirkebygg, og de fikk ofte ikke lov til å reparere religiøse bygg som hadde forfalt. En dhimmi kunne mange steder i de islamske landene ikke ri til hest fordi han da kunne komme til å sitte høyere enn en muslim som han tilfeldig støtte på. Heller ikke kunne han bære våpen. En dhimmi kunne ikke avlegge vitneprov i en rettssak som kunne medføre at en muslim ble straffet. Hvis en person med dhimmi-status ble anklaget for å ha omvendt en muslim til for eksempel kristendommen, ble vedkommende normalt henrettet. Ingen dhimmi kunne ha kommando over eller dømme muslimer, slik at et stort antall embeter og funksjoner i samfunnet ble stengt for kristne, jøder og tilhengere av zoroaster-religionen. Påstanden om muslimsk toleranse er en myte.

Les mer om jødenes historie i arabiske land og hvordan dhimmi-statusen er roten til konflikten mellom israelere og palestinere på miff.no. For et dypdykk i temaet, les boken Fordrivelsen som MIFF utga i 2019.  

Grunnbok i historie: «Forholdet mellom islam, kristendom og jødedom var i middelalderen lenge farget av korstogene. Det ble skapt et bilde av tre religioner i konstant konflikt. Slik begynte imidlertid ikke forholdet. Religionene har nemlig mye til felles: Både kristendommen og islam oppsto i samme område som den eldre jødedommen. De tre religionene, som alle er monoteistiske, kalles ofte de abrahamittiske religionene. Alle mennesker er like overfor Gud, eller som Paulus uttrykte det i sitt brev til galaterne: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Jesus Kristus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Det nye testamentet, Gal 3,28-29).

Historikeren Peter Frankopan hevder at dette slektskapet mellom religionene er noe av forklaringen på at de ble utbredt i samme område (Frankopan 2017, s. 102-103). Da islam begynte å spre seg, hørtes mange av tankene kjent ut for jøder og kristne. Kanskje kunne Muhammed derfor så lett samarbeide med dem under eksilet i Medina og få deres støtte til å ta makten i Mekka og på den arabiske halvøya. De tre gruppene stod også samlet mot andre ytre krefter. En jødisk leder uttalte at «Gud oppretter arabernes kongedømme bare for at dere skal frelses fra det onde Romerriket» (sst.).»

Muhammed «samarbeidet lett» med jøder og kristne? Denne påstanden motsier alt som er skrevet ned i de tidlige kildene i islam. De kristne på den arabiske halvøya anno 620-630 spilte en meget beskjeden rolle og er knapt synlig i de tidligste arabiske kildene. Derimot var det, da Muhammed kom til Medina i 622, tre store jødiske stammer i byen. I begynnelsen ser det ut til at Muhammed sluttet en avtale med de jødiske stammene om at de skulle leve side om side med muslimene i byen. Denne avtalen har fått navnet Medina-konstitusjonen. Etter hvert skjerpes imidlertid tonen mellom Muhammed og jødene i Medina.

Senere utkjemper Muhammed tre militære slag mot sine eks-medborgere i Mekka, henholdsvis slaget ved Badr (år 624), slaget ved Uhud (år 625) og Slaget ved gravene (år 627). Etter slaget ved Badr og etter slaget ved Uhud sørget Muhammed for å jage to av de tre jødiske stammene ut av Medina. Jødene reddet sine liv og endel av sitt løsøre, men måtte forlate alle sine eiendommer, som ble overtatt av muslimene. Så, etter det tredje slaget, nemlig Slaget ved gravene i 627, inntreffer den store tragedien: Muhammed sørger for at den siste gjenværende jødiske stammen i Medina, Banu Qurayza, ble tatt til fange. Alle mennene ble samlet på ett sted og én etter én ble de hentet fram og halshogd. Ifølge kildene var det cirka 800 menn som ble massakrert på denne måten. Kvinnene og barna i den jødiske stammen ble muslimenes slaver. Ut fra de arabiske kildene er det mye som tyder på at Muhammed selv tok en av de unge jødiske kvinnene som sin sex-slave.

Muhammeds forfølgelse av jødene på den arabiske halvøya fortsatte i 628 da han overfalt den jødiske byen Khaybar nord for Medina. Byen ble inntatt, og de aller fleste innbyggerne ble drept. Den øverste jødiske lederen av byen ble, ifølge de arabiske historikerne, tatt livet av først etter at han hadde gjennomgått bestialsk tortur.

Her er det beskrevet hva de eldste foreliggende arabiske kildene forteller om islams oppkomst. På denne bakgrunn kan ikke det ovennevnte sitatet fra Grunnbok i historie karakteriseres som annet enn historieforfalskning.

Hvilke kilder forfatterne av Grunnbok i historie har benyttet seg av er uklart. Om man leter etter de kildene som ligger nærmest i tid de begivenhetene de beskriver, er det snakk om to: For det første er det Ibn Ishaqs bok Sirat Rasul Allah fra 700-tallet, endelig utformet på begynnelsen av 800-tallet av Ibn Hisham. Dessuten foreligger det fra den arabiske historikeren Al-Waqidi et verk som normalt omtales som «Boken om historie og felttog». Dette er de to eldste verkene og nærmest i tid som forteller om islams oppkomst. Arabiske verk fra middelalderen, for eksempel Al-Tabaris omfattende «Historien om profeter og konger» (ca. år 915), viderebringer når det gjelder islams oppkomst og Muhammeds livshistorie i all hovedsak fortellingene fra Ibn Ishaqs og Al-Waqidis verk.

Det som er viktig å merke seg, er at det ikke foreligger kilder som gir andre versjoner av det som skjedde da islam ble grunnlagt, enn disse to som allerede er nevnt. Man skal alltid forholde seg kritisk til kilder fra tidlig middelalder, men noen grunnleggende andre kilder eksisterer ikke. Så er det da også disse to historikerne som har gitt opphavet til det som de fleste muslimer omtaler som sira’en, det vil si tradisjonen etter religionsstifteren Muhammed.  

Sitatene som er hentet inn, fra apostelen Paulus og historikeren Peter Frankopan, dokumenterer ikke eller beviser ikke noe av det som framstår som påstanden i teksten, nemlig at Muhammeds erobring av den arabiske halvøya (som fant sted i perioden 622-632) skjedde uten motstand fra jøder og kristne på den arabiske halvøya. De fleste islamske teologer vil dessuten si seg sterkt uenig i utsagnet fra Paulus, ettersom det i koranen og ikke minst i tradisjonen etter religionsstifteren Muhammed opereres med et sterkt skille mellom muslimer på den ene side og ikke-muslimer på den andre. Det er kun de som tror på koranens ord, slik den ble åpenbart for religionsstifteren Muhammed, som kommer til paradiset, og den muslimen som faller i kamp for Allahs sak får en spesielt foretrukket plass der. At dette er en enerådende holdning blant islamske teologer helt fra religionen oppstod og fram til vår tid, hersker det ikke uenighet om blant historikere.

Som vi allerede har kommentert tidligere, er det feil og villedende å si at de tre religionene oppstod i det samme området. Islam oppstod på den arabiske halvøya, mens jødedommen og kristendommen oppstod 1.500 km lenger nord. Det sentrale her er at den geografiske distansen også betød store forskjeller i befolkningene og kulturene.

Grunnbok i historie: «På tross av likhetstrekkene og det tidlige samarbeidet har Abrahams barn ofte havnet i konflikt med hverandre. De gjør alle hevd på sannheten om gud og mener at deres Gud og deres tro er den rette. Kanskje er denne gjensidige utelukkelsen selve spiren til konfliktene. På den annen side kan det hevdes at dette er en skjev framstilling. Det er jo ikke religionene selv, men menneskene som praktiserer dem, som er uenige og som kommer i konflikt med andre. Ofte er heller ikke konfliktene utpreget religiøse. Under korstogstiden ble invasjon og erobring gitt religiøse begrunnelser, men konfliktene var i grunnen politiske og dreide seg mer om maktkamp og begjær etter land og rikdom.

Konflikten mellom Israel og palestinerne og mellom andre arabiske folk og stater i det tjuende og tjueførste århundret er heller ikke en religiøs konflikt, selv om folkegruppene har ulik religion (Waage 2013). Konflikten er delvis etnisk, men primært stanger politiske interesser mot hverandre. Politiske konflikter har politiske årsaker og kan sånn sett løses politisk. Samtidig kan de eskalere på grunn av handlinger, retorikk og mobilisering. Det kan gi grunn til både håp og mismot.»

Det er feil å beskrive jødedommen som om den anser seg for å være den eneste rette. Grunnbok i historie skriver: «De gjør alle hevd på sannheten om gud og mener at deres Gud og deres tro er den rette.» Jødedommen hevder ikke – i motsetning til islam og kristendom – at jødedommen er den eneste rette veien til et liv etter dette. Dette er en projeksjon av kristen tankegang over på jødedommen. Blant annet derfor er jødedommen ikke misjonerende.  Det er også ganske frekt å sitere Galaterne 3,28-29 som gir et inntrykk av at kristendommen opp igjennom århundrene har vært imøtekommende overfor jødedommen. Islam som kom noen hundreår senere, er selvsagt ikke med i dette bildet.

Antisemittismen i islam har alltid ligget der som et truende sverd for jødene, og var del av den arabiske motstanden mot jødene i det britiske mandatområdet helt fra begynnelsen av 1900-tallet. «Palestina er vårt land, jødene er våre hunder! Palestina er vårt land, jødene er våre hunder!» ropte de muslimske araberne som plyndret og herjet det jødiske kvarteret i Jerusalems gamleby i april 1920. Fem jøder ble drept og over 200 skadet i opptøyene. De toneangivende ledere var ikke mer opptatt av Palestinas selvstendighet enn at de den gangen tok til orde for å bli en del av Syria.

Konflikten handler om islams avvisning av jødiske rettigheter. Det er feil å si at den handler kun om land og at den ikke er religiøs

Nesten alle læreverkene unnlater å nevne de religiøse og ideologiske sidene ved konflikten. Islamistisk motivert fiendskap mot Israel som en jødisk stat er en hoveddrivkraft i den palestinske volden.

FN-sambandet: «Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket.»

De religiøse og ideologiske sidene ved konflikten blir ikke nevnt av FN-sambandet i det hele tatt. Verken islamisme eller islam blir nevnt med et ord i artikkelen om konflikten på fn.no. Allerede i 1953 organiserte Det muslimske brorskapet en kongress i Jerusalem, den gang var de østlige delene av byen ulovlig annektert av Jordan. Her ble vektleggingen av motivasjonen for krigen mot Israel forskjøvet. Det ble mindre arabisk nasjonalisme, og mer islamisme. Brorskapet samlet sunni- og shia-muslimer i fiendskapet mot Israel.

«Fra da av var den israelsk-palestinske konflikten ikke bare en lokal konflikt mellom naboer. Nei, den ble til en hellig sak. For om hele regionen var å anse som islamsk, var Israel et fremmedelement,» leste NRK-journalist Sidsel Wold som reporterstemme til den franske dokumentaren «Hva er Det muslimske brorskapet?» i 2014.

Hamas blir nevnt noen få ganger i teksten, men uten at forfatterne nevner at dette er en islamistisk organisasjon med nazi-inspirert charter – tvillingbroren til Islamsk Stat, Isis.

Kosmos i en overskrift: «Konflikten handler om land»

Forfatterne opplyser ikke at arealet av de arabiske landområdene er på hele 12.101.563 kvadratkilometer, mens Israel bare er på 22.072 kvadratkilometer. Før andre verdenskrig utgjorde jødene 2 prosent av befolkningen i den arabiske verden. Etter andre verdenskrig er jødene drevet ut av arabiske land (men det forteller ikke Kosmos). I Israel har det jødiske folket vunnet kontroll over mindre enn 0,2 prosent av arealet til de arabiske landene.

Skolen: «Mange vil påstå at konflikten mellom Israel og palestinerne er en religiøs konflikt mellom jøder og muslimer. Selv om religion har hatt sitt å si for konflikten, handler den først og fremst om to folkegrupper som begge legger krav på samme område i Midtøsten. Derfor sier vi at konflikten er en territorial konflikt mellom to nasjonale grupper.»

Forfatterne av Skolen unnlater å forholde seg til Hamas-charteret, som slår fast allerede i forordet at «Islam vil eliminere Israel». Hamas er en del av Det muslimske brorskap, «den største islamske bevegelsen i moderne tid». Bevegelsens kjennetegn er at Islam påvirker alle deler av samfunnet. Hamas er en palestinsk bevegelse, som ønsker «å reise Allahs banner over hver tomme av Palestina» (Hamas inkluderer staten Israel i Palestina). «Bare under Islams skygge kan folk i alle regioner leve sammen i trygghet og sikkerhet for deres liv, eiendom og rettigheter.»

Det er ikke bare Hamas som bruker religiøs retorikk. Det kan man også finne i skolemateriellet utgitt av palestinske myndigheter høsten 2021. Her blir palestinske tiendeklassinger for eksempel bedt om å tenke over i hvilke tilfeller «jihad for frigjøringen av Palestina er en individuell forpliktelse for enhver muslim.» Niendeklassinger lærer at de som dør som martyrer når de dreper vantro (kristne, jøder, polyteister) vil få nåde og bli stort belønnet. Femteklassinger blir oppmuntret til å gjøre jihad og ofre livet for å frigjøre al-Aqsa moskéen (som Israel overlot til muslimsk kontroll rett etter seksdagerskrigen i 1967!).

Å hevde at konflikten mellom Israel og palestinerne ikke er en religiøs konflikt, blir ikke riktig selv om man siterer Hilde Henriksen Waage. Professoren har en lang historie med ekstrem ensidighet og feil.

Hvordan noen av de fremste sunni-teologene så på jødene i 1968 gir et redselsfullt bilde av ledere som kultiverer en konflikt basert på en giftig blanding av tidlig islamsk antisemittisme og nazi-ideologi.  

Lærebokforfatterne burde stille seg noen spørsmål:

• Hvis religion ikke spiller noen rolle i konflikten, hvorfor hører vi stadig ropet «Allahu akbar» når jøder blir angrepet?
• Hvis tusenvis av muslimer gjør voldelig opprør og roper «Med vårt blod og våre sjeler vil vi redde al-Aqsa moskéen», er religion da helt ute av bildet?
• Hvis all den militære aktiviteten mot Israel blir klassifisert som jihad [hellig krig], spiller religion da en rolle?
• Når jihadistiske kamprop som «Khaybar, Khaybar ya yahud» gjaller i gatene fra Jerusalem til Oslo, er ikke det religiøse referanser?

Konflikten handler om islams absolutte avvisning av jødisk rett til nasjonal suverenitet, påpekte professor Mordechai Kedar i en artikkel 13. mai 2021. Etter tradisjonell islamsk tankegang, er ikke jødene et folk, men en religiøs gruppe som skal ha dhimmi-status under islam, verdens eneste sanne religion. Slik sett har ikke jødene rett til noe uavhengig område i noen del av Palestina, et område som er en del av Dar a-Islam [Islams hus].

– Fra begynnelsen av den palestinsk-jødiske konflikten er den blitt kjempet som en religiøs krig, skriver Kedar. Først ble kampen ledet av Hajj Amin al Husseini fra tidlig 1920-tallet til slutten av 1940-tallet. Husseini fikk etter hvert bistand fra Det muslimske brorskapet som vokste fram og spredte seg fra Egypt fra 1920-tallet. Hamas er en gren av Det muslimske brorskapet blant palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen.

Israel bruker ikke den jødiske identiteten til å legitimere det de gjør. Israel er tvunget til å forsvare sine jødiske innbyggere og sin identitet som verdens eneste jødiske stat fordi landet er omgitt av naboer som ikke har akseptert at Israel kan forbli en jødisk stat. USAs president Joe Biden sier det som det er: Inntil regionen anerkjenner Israel som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli fred.

– Bare et mektig, godt organisert, fast besluttsomt og militært uovervinnelig Israel kan ha noen sjanse til å overleve i dette voldelige og nådeløse nabolaget, konkluderer Kedar.

Sionismens tidlige historie

Skolen: «På 1880-tallet begynte en liten gruppe jøder å mene at jødedommen ikke bare var en religion, men en nasjonalitet.»

Perspektiver: «Det var ikke gitt at sionistene ville ønske seg Palestina som hjemland. Innad i organisasjonen var det stor uenighet. Herzl arbeidet blant annet med en løsning der jøder skulle få en egen koloni i Afrika.»

Dette er feil. Jødedommen er en nasjonalreligion og jødene hadde vært et folk i tre tusen år på denne tiden. Fram til år 1800 var det ingen tvil verken blant jødene selv eller deres omgivelser om at jødene var et folk. De kalte seg for am Israel, Israels folk. (Som Store norske leksikon skriver: «I jødisk tradisjon omtales også hele det jødiske folk, fra de tidligste tider og frem til i dag, som Am Israel, israelsfolket.»)

Det var fra begynnelsen av 1800-tallet at noen europeiske land begynte å behandle jødene utelukkende som en religiøs minoritet, men det gjorde ikke nødvendigvis at jødene oppgav å tenke om seg selv også som et folk. Og i Øst-Europa og særlig i de arabiske landene, der den store hovedtyngden av jøder levde, var det stort sett som før – jødene så seg selv som et folk.

Et avsnitt gir en grei innføring i Theodor Herzl, men forfatterne skriver: «Hvor [den jødiske] staten skulle etableres, var lenge uavklart …»

Dette er feil. Det var gitt at sionistene, og særlig Herzl, ønsket seg Palestina som hjemland. Noe annet var aldri aktuelt som langsiktig løsning. I den korte perioden jødisk bosetning i britisk-kontrollerte Uganda var aktuelt, var det som en akutt nødløsning fordi man ønsket å gi bosetning for jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa. Det var en løsning britene foreslo til sionistene i en periode da det ble stadig vanskeligere for jødiske flyktninger å få bosetning i England. Herzl kalte det et «nattasyl» og forslaget ble droppet. Les mer i boken Theodor Herzl – A New Reading av Georges Yitzhak Weisz.

Balfour-erklæringen

Mange av konfliktlinjene i Midtøsten har mye lengre røtter enn første verdenskrig og de europeiske stormaktenes innblanding. Det har vært mote i noen historie-miljøer å gi Storbritannia og Frankrike skylden for konfliktene som har fulgt etter 1918, men dette er i beste fall en overforenkling.

Perspektiver (2022): «Ved slutten av første verdenskrig var omtrent 90 prosent av befolkningen arabiske muslimer, mens kristne og jøder utgjorde resten.»

Britenes folketelling i 1922 viste at 78,3 prosent av befolkningen var muslimer, 11,1 prosent jøder og 9,5 prosent kristne. Under første verdenskrig hadde det osmanske riket kastet ut flere titusener jøder fra området, slik at tallene er misvisende.

Skolen: «I erklæringen sto det at en ny stat i Palestina ikke skulle etableres i strid med rettighetene til de daværende ikke-jødiske samfunnene i området. Akkurat denne delen av avtalen skulle det imidlertid vise seg at sionistene ignorerte.»

Rett på historie: «Dagens konflikter i Midtøsten har lange historiske røtter. Både jødedommen, kristendommen og islam har sin opprinnelse i denne regionen. På grunn av antisemittismen i Europa bosatte en rekke jøder seg i Palestina. Dette er knyttet til sionismen, tanken om en egen stat for jøder i Palestina. Mot slutten av første verdenskrig, da det osmanske riket brøt sammen, ble Palestina okkupert av Storbritannia, som erklærte at de ville støtte etableringen av en jødisk stat, men at det ikke skulle gå ut over den palestinske befolkningen. Den britiske politikken førte imidlertid til protester fra den muslimske befolkningen.»

Dette blir ikke riktig, selv om flere læreverk gjentar samme versjon. Dagens ikke-jødiske innbyggere i landområdene som utgjorde det britiske mandatområdet har mye bedre «sivile og religiøse rettigheter», som er uttrykket som ble brukt i Balfour-erklæringen, enn de hadde under osmansk og senere britisk styre. De ikke-jødiske statsborgerne i Israel har større politisk frihet og økonomiske muligheter enn minoriteter har i noen av statene som har vokst fram i områdene hvor det osmanske riket styrte tidligere. Araberne som bodde under kontroll av osmanerne 2. november 1917, da erklæringen ble gitt, hadde ikke selvstyre, ikke egne sikkerhetsstyrker og ikke internasjonal representasjon i over hundre land, slik palestinerne har fått under israelsk kontroll.

Skolen nevner det ikke, men Balfour-erklæringen fortsatte med å understreke at «rettighetene og den politiske statusen som jøder har i andre land» ikke skulle svekkes. Dette ble systematisk brutt av de arabiske landene da de fikk sitt nasjonale selvstyre i tiårene som fulgte. I praksis ble jødene jaget og presset ut av hele den arabiske verden. Den ikke-jødiske befolkningen i det gamle britiske mandatområdet har på den annen side tidoblet seg siden 1917.

Arena 10 skriver om første verdenskrig: «Samtidig lovet britene araberne i Det osmanske riket at Storbritannia ville hjelpe dem med å bli selvstendige dersom de deltok i krigen på Storbritannias side, og altså kjempet mot sine egne herskere. Dette løftet ble ganske snart brutt.»

Dette er en ensidig og mangelfull fremstilling. I den britiske interessesfæren etter krigen har araberne fått selvstendige stater i Egypt, lrak, Jordan og Saudi-Arabia. I den franske sfæren fikk de Libanon og Syria. Og ved fredsforhandlingene i 1919 erklærte den fremste representanten for arabiske interesser, emir Faisal, at han ønsket en jødisk stat velkommen.

Arena: «De [Storbritannia og Frankrike] ga makten til personer eller grupper som de stolte på, uten at befolkningen i de nye statene fikk noen særlig mulighet til å påvirke. Syria og Libanon kom under fransk kontroll, mens Irak, Jordan og Palestina kom under britisk kontroll.»

Her omtales «Palestina» som om det var en stat. Det osmanske riket hadde ikke Palestina som noe administrasjonsområde, og det var et mandatstyre som britene opprettet i landområdet Palestina. Før andre verdenskrig, var både jøder og arabere i området palestinere. Jøder startet for eksempel Palestine Post, som i dag heter Jerusalem Post.

Arena 10: «Landene er siden blitt selvstendige, men innblandingen fra Storbritannia og Frankrike skapte grobunn for mange konflikter som har preget Midtøsten fram til i dag.»

Her motsier forfatterne delvis seg selv. Tidligere hevdet de at Storbritannia hadde brutt løftet om at araberne skulle få bli selvstendige, men her kommer det fram at de fikk flere selvstendige stater.

Mandatperioden

Skolebokforfattere som ellers beskriver innvandring som noe positivt, fremstiller ofte den jødiske innvandringen til det britiske mandatområdet som noe negativt.

FN-sambandet: «Jødeforfølgelsene i Europa etter 1933 gjorde at innvandringen økte ytterligere. Utvandringen fra Europa førte til at den jødiske befolkningen i Palestina mer enn tidoblet seg under britisk kontroll; fra rundt 56 000 i år 1917 til ca. 650 000 i 1948.»

Forfatterne unnlater å fortelle at Storbritannia, presset av lokale araberes protest og voldelige opprør, motsatte seg og begrenset jødisk innvandring kraftig. Årsaken til at innvandringen ble høy i året 1948, var at britene trakk seg endelig ut 14. mai 1948, og hadde mistet mye kontroll også i månedene forut for dette. Fra slutten av 1930-tallet skrudde britene nesten fullstendig igjen for innvandring, men noen jøder kom inn i mandatområdet illegalt.

Det er interessant at FN-sambandet velger ut 1917 som startår. I 1917 var den jødiske befolkningen redusert fordi tyrkerne hadde utvist et femsifret antall jøder under krigen, mens arabere flyttet inn i området uten hindre, både da og senere. 

FN-sambandet: «Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden de europeiske innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne.»

Dette er feil. Bruken av ordet «palestiner» er anakronistisk og gir en falsk betydning som manipulerer beskrivelsen av den historiske utviklingen. Sionistenes prosjekt var å etablere en jødisk nasjonalstat, som blant annet kunne være en nødhavn for jøder på flukt. Men i uavhengighetserklæringen heter det også: «Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.»

Aktør: «Da britene koloniserte Palestina i 1918, bodde det allerede flere jøder her. De hadde emigrert fra Europa, og rundt 5 % av disse jødiske emigrantene var sionister ifølge den israelske historikeren Ilan Pappe. Det var først og fremst forfølgelse og undertrykkelse i Øst- og Sentral-Europa som hadde fått dem til å emigrere, og de var alle inspirert av tanken på en egen jødisk stat. Så emigrantene begynte å kjøpe opp nye landområder, samtidig som flere europeiske jøder bosatte seg her. Og Storbritannias utenriksminister, Arthur Balfour, lovet samtidig den sionistiske bevegelsen en egen selvstendig stat i Palestina, noe som var det første diplomatiske gjennombruddet for sionistbevegelsen. Men britene lovet samtidig arabiske ledere eierskap til landet, så mellomkrigstiden i Palestina var preget av generalstreiker og voldelige sammenstøt mellom briter og sionister, briter og palestinerne samt sionister og palestinere.»

Her er det en salig blanding av feil og ufullstendig framstilling. Det er vanskelig å se hvordan alle kunne være inspirert av tanken på en egen jødisk stat, mens bare 5 prosent var sionister, som nettopp var kjennetegnet av tanken og ønsket om en egen jødisk stat.

Britene koloniserte ikke Palestina, planen med mandatet var at britene skulle styre det til befolkningen der var moden for selvstyre. Det hevdes at britene hadde lovet bort landområdet til araberne i et brev til en arabisk leder, Sharif Hussein. Det stemmer at partene inngikk en militærallianse, mot at britene støttet arabisk selvstyre på det meste av den arabiske halvøyen. De gjorde imidlertid unntak for noen områder som ikke var rent arabiske. Britene formulerte seg upresist, men det er en rimelig tolkning at området for dagens Israel lå utenfor området britene lovet araberne. Uansett fikk araberne godt betalt med en rekke arabiske stater da de nye landegrensene ble trukket opp i kjølvannet av 1. verdenskrig.

Mange av jødene som bodde i Palestina i 1918 hadde bodd der i mange generasjoner. Det hadde alltid vært en jødisk tilstedeværelse i landet. Ikke alle jødene hadde kommet fra Europa, noen hadde også kommet fra arabiske land og andre steder.

Det er riktig at mange jøder kom til området som flyktninger. Dette svekker den anti-israelske framstillingen av Israel som en kolonimakt.

I kjølvannet av den jødiske innvandringen, kom det på 1920-, 1930- og 1940-tallet også en stor arabisk innvandring. Derfor har mer enn halvparten av dem som i dag betegnes «palestinere», ikke historiske røtter til området, men de var arabere og andre som flyttet inn i det britiske mandatområdet for å få del i tryggheten og den økonomiske velstanden som ble skapt av jødisk landbruks- og næringsutvikling. 

Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer. Det er derfor en anakronisme når forfatterne skriver om sammenstøt mellom sionister og palestinere.

Ilan Pappe er ikke bare historiker, men også en Israel-kritisk propagandist.

Alle tiders historie: «I 1922 delte de britiske makthaverne Palestina i to. Øst for Jordanelva ble Transjordan opprettet som en egen muslimsk stat under britisk kontroll. Området vest for elva beholdt navnet Palestina, og her skulle det nye jødiske hjemlandet etableres. Den muslimske befolkningen protesterte og hevdet de var blitt lovet hele Palestina som én selvstendig stat. Britenes svar var å begrense den jødiske innvandringen. I slutten av 1930-årene brøt det ut nye uroligheter, og denne gang forbød britene alle nykommere adgang.»

Dette er viktige opplysninger som vi ikke har sett nevnt i andre skolebøker. Her får vi vite at det allerede finnes én palestinsk stat, nemlig Jordan. Selv om muslimske palestinere hadde fått mer enn 80 prosent av landområdene i Palestina utskilt i en egen stat, møtte de likevel det jødiske statsbyggingsprosjektet med vold. Det er denne avvisningen av den jødiske staten som fortsatt er det viktigste grunnlaget for konflikten. Hertil kommer at Palestina-mandatet påla britene å legge til rette for «tett jødisk bosetning» i mandat-området.

Perspektiver om den britiske mandatperioden: «I Palestina levde det rundt 700 000 arabiske muslimer og kristne, som hadde bodd der i rundt 1200 år. For undertrykte og forfulgte kristne, som i all hovedsak bodde i Europa, var det samme området Det hellige landet Israel.»

Frem til det fjerde århundre var det jødisk majoritet i det geografiske landområdet Palestina. Deretter var det kristen majoritet frem til 1100-tallet, ifølge estimater av demografen Sergio DellaPergola. Det er upresist å skrive at 700 000 arabiske muslimer og kristne hadde bodd i området i 1200 år. Noen hadde bodd der lengre, mange hadde bodd der kortere. Dette er et område i krysningspunktet mellom Europa, Asia og Afrika hvor det i perioder har vært betydelige utflyttinger og tilflyttinger, og folketallet hadde frem til andre halvdel av 1800-tallet vært bare vært en liten brøkdel. Tallet på 700.000 viser til et senere tidspunkt etter betydelig arabisk innvandring.

Skolebokforfatterne utelater her, som i resten av boka, de mange jødene som bodde i den muslimske verden generelt og den arabiske verden og Palestina spesielt. «I Europa møtte jødene fordommer og diskriminering,» fortsetter teksten. De overser fullstendig en 1400 år lang historie hvor jødene, i de beste tilfellene, er blitt behandlet som annenrangs borgere i den arabiske verden. Regelen har vært systematisk undertrykkelse og trakassering. Det var også en lang rekke pogromer mot jøder i den arabiske verden, som skoleboken heller ikke nevner.

Perspektiver: «Da Palestina kom under britisk kontroll, gikk britene raskt i gang med å legge til rette for jødisk kolonisering i området. Hebraisk ble offisielt språk i Palestina. I Balfour-erklæringen hadde britene sagt at de skulle passe på rettighetene til de arabiske innbyggerne som utgjorde over 85 prosent av befolkningen i området. Likevel var det tydelig at de ikke ville bli tatt hensyn til.»

Sannheten er at britene nesten helt fra begynnelsen av lagde komplikasjoner for jødisk innvandring til området. De skilte tidlig ut Trans-Jordan som arabisk, noe som drastisk reduserte arealet og det økonomiske grunnlaget til å ta imot ny befolkning. Deretter fortsatte de å innføre lover og restriksjoner som gjorde det vanskelig for jødene. Dette er grundig beskrevet i boken Voldtekten av Palestina som MIFF utga i 2018. Britene krevde også betaling for alle nye jødiske immigranter og jødene ble tynget av skatter som i det vesentligste gikk til den arabiske befolkningen mens jødene måtte sørge for seg selv. Da andre verdenskrig kom i gang og det for alvor brant under føttene i det nazi-okkuperte Europa, stengte britene grensene.

Perspektiver får dette med: «Innstrammingen kom i 1939, samtidig som tusenvis av jøder flyktet for livet fra Hitlers terrorregime. Ikke overraskende møtte britene massiv fordømmelse for politikken.»

Det er uklart hvem som fordømte dette. Her bør det gis eksempler. At britene stengte for jødisk innvandring skjedde samtidig med at resten av verden også stengte grensene for jødiske flyktninger. Dette var i motsetning til arabisk innvandring til det britiske Palestina-mandatet som pågikk uhindret helt frem til mandatet opphørte i mai 1948.

Skolen: «Flere hundre tusen jødiske bosettere immigrerte til Palestina i mellomkrigstiden. Ingen hadde rådført seg med palestinerne om opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjem der de bodde. Flere ganger oppstod det gnisninger mellom både palestinere, jødiske bosettere og det britiske mandatstyret.»

Seiersmaktene etter første verdenskrig rådførte seg med araberne. Under fredskonferansen i Versailles i 1919 var araberne representert av emir Faisal. Faisal var den anerkjente representanten for hele den arabiske nasjonale bevegelsen under fredskonferansen. I avtalen med sionistlederen Chaim Weizmann av 3. januar 1919, støttet han de jødiske nasjonale rettigheter i Palestina og stimulering til jødisk innvandring og bosetting. Resultatet ble 21 arabiske stater og én jødisk.

Igjen faller Skolen inn i anakronismer. Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer.

Gnisninger er i beste fall en kraftig underdrivelse. Etter hvert møtte arabiske grupper jødene med vold og terror. I 1936 brøt det ut store voldelige arabiske opptøyer, hvor flere tusen arabere ble drept i kamp mot britiske styrker og i intern arabisk strid. Over 260 britiske sikkerhetsstyrker og om lag 500 jøder ble drept.

Arena: «De jødiske innvandrerne organiserte seg nesten som om de skulle være en egen stat, og hadde opprettet en egen militærstyrke, Haganah, allerede i 1920.»

Skolebokforfatterne nevner ikke at Haganah ble opprettet i selvforsvar, etter at arabere i området hadde begynt å bruke vold mot jødene og britene ikke viste vilje til å beskytte dem. Det hører også med til historien at over 11.000 jøder hadde blitt tvangsdeportert fra området bare noen få år tidligere, av det osmanske riket under første verdenskrig. Det var åpenbart behov for at jødene kunne beskytte seg selv, når myndighetene enten motarbeidet dem eller ikke ga dem beskyttelse. Videre var mye av poenget med mandatet at jødene skulle få anledning til å utvikle egne styremakter. Det var også helt nødvendig for jødene å etablere sykehus, skoler og andre institusjoner, for britene tok fra det jødiske samfunnet for å finansiere slike tjenester overfor araberne, men ikke for jødene.

Forfatterne av Arena får med viktige poenger i disse to avsnittene:

 Arena: «For å få araberne på sin side bestemte britene seg for å stoppe innvandringen av jøder til Palestina. Britene stengte altså jødene ute fra det jødene så på som sitt opprinnelige hjemland. Og det skjedde nettopp i de årene da jødene i Europa mer enn noensinne trengte et trygt sted å rømme til.

Da annen verdenskrig var over, ble verdenssamfunnet klar over at jødene var blitt forsøkt utryddet av nazistene gjennom holocaust. Rundt seks millioner jøder var blitt drept, og nå befant flere hundre tusen jøder seg i ulike flyktningleirer i Europa. De ønsket å flytte til Palestina. I Europa og USA støttet stadig flere mennesker jødenes krav om en egen stat i Palestina. Det hadde også sammenheng med at verken Europa eller USA ønsket å ta imot de jødiske flyktningene som hadde overlevd holocaust. Antisemittismen sto fremdeles sterkt i store deler av verden.»

Når palestinerne blir en anakronisme

Under britisk styre 1917-1948 var både jøder og arabere i landområdet «palestinere». Anakronismene florerer i læreverkene, og vi har nevnt noen eksempler allerede.

FN-sambandet: «I 1948 erklærte Israel seg som en egen stat. De arabiske nabolandene gikk umiddelbart til krig mot den nye staten. Israel vant krigen, og tok samtidig store deler av landområdene som var tiltenkt palestinerne.»

På 1920-tallet var hele dette området tiltenkt av FNs forløper Folkeforbundet som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Det ble krig fordi araberne i området ikke tiltenkte jødene noe som helst område. Ingen landområder var tiltenkt «palestinerne» i 1948. Under britisk mandatstyre var både jøder og arabere i dette området «palestinere», men dette var en identitet som i all hovedsak ble avvist av de lokale araberne. FN-sambandet unnlater å nevne at områder som i FNs delingsplan fra 1947 var «tiltenkt» arabere ble ulovlig okkupert av Jordan, som kalte det Vestbredden, og Egypt (Gaza).

Relevans: «Palestinarane, som var i fleirtal, kalla området Palestina.»

Dette er feil. Det var Folkeforbundet som hadde gitt mandatområdet navnet Palestina etter første verdenskrig. Araberne i området hadde ikke tatt til seg en identitet som palestinere, og kalte seg selv arabere. FNs delingsplan bruker benevningen en arabisk stat, og ikke en palestinsk.

Skolen: «De palestinske områdene i Midtøsten ble pekt ut som et passende sted å etablere den jødiske staten. Grunnen til dette var at nettopp disse områdene har hatt en sentral plass i den jødiske tradisjonen. Her lå nemlig Det gamle Israel i bibelsk tid, som var bebodd av et jødisk folk, kalt israelittene.»

Dette er en anakronisme. Her gjør forfatterne et nesten umerkelig skille mellom israelittene og dagens jøder. Dette forsøket på å bryte båndet mellom dagens og datidens jøder er uten grunnlag i virkeligheten. Det er ikke bare i tradisjonen, men den faktisk levde historien at området hadde og har en sentral plass. Og det var ikke et hvilket som helst jødisk folk, det var jødene. De ble ikke bare kalt israelitter, de ble også kalt jøder, det går litt om hverandre alt etter sammenheng.

Betegnelsen «de palestinske områdene» oppstår først på 1990-tallet, da Oslo-avtalene definerer flere områder (Gaza og de store arabiske byene på Vestbredden) som selvstyrte under palestinske selvstyremyndigheter.

Etter at Palestina ble et mandatområde, tok det en stund før befolkningen der ble kalt palestinere. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som «jøder» og «arabere». Første gang FN brukte uttrykket «folket av Palestina» var høsten 1969. Les mer på temasiden Palestina.

Skolen: «Innen 1800-tallet var det stedet som israelittene hadde flyktet fra, mer enn 1700 år tidligere, kjent som Palestina. Mange jøder fortsatte likevel å føle et eierskap til disse områdene, og de begynte å flytte dit på 1800-tallet.»

Her kan tiendeklassinger få inntrykk av at det ikke var jøder i området gjennom 1700 år. Det er feil. Det var ubrutt jødisk tilstedeværelse i landet gjennom alle årene med fremmed okkupasjon. Fra midten av 1800-tallet utgjorde jødene den største befolkningen i Jerusalem og landet var generelt svært sparsomt befolket.

Uttrykket Palestina (arabisk: Filastin) ble første gang brukt av den joniske historikeren Herodot omkring fem hundre år før vår tidsregning. Det blir antatt at uttrykket var knyttet til et folkeslag som kom fra Egeerhavet og som i Israels historie blir kalt filisterne. De forsvant ut av historien omtrent på samme tid, for 2500 år siden. Etter at romerne i år 135 slo ned det tredje jødiske opprøret mot okkupasjonen av Judea, ga de okkuperende romerne nye navn. Judea ble Provincia Syria Palaestina og Jerusalem ble Aelia Capitolina, begge tiltakene som et propagandatiltak for å bryte den jødiske koblingen til landet og hovedstaden. På 300-tallet ble provinsen delt i tre mindre enheter, delt i grenser fra øst til vest og alle med landområder også øst for Jordan-dalen. De muslimske erobrerne som kom på 600-tallet endret navn på området Palaestina Prima til Jund Filastin. Det ble på arabisk en del av Bilad al-Sham (landet på venstre hånd).

Det latinske kongedømmet av Jerusalem, som ble etablert av korsfarerne, strakte seg på det største fra Beirut i nord til Sinai-ørkenen i sør. Også dette riket var på begge sider av Jordan-dalen. De kristne herskerne navnga ingen del av riket som Palestina. Heller ikke de muslimske mamelukkene som nedkjempet de europeiske korsfarerne, eller det osmanske riket fra 1500-tallet til 1900-tallet, brukte betegnelsen Palestina eller Filastin. Distrikter ble betegnet etter sine viktigste byer. I nesten tusen år var navnet Palestina ikke i betydelig bruk. Betegnelsen Palestina ble tatt i bruk igjen av kristne europeere på 1800-tallet. Verken de osmanske makthaverne eller den lokale arabiske befolkningen brukte navnet Palestina på den tiden. På arabisk var Esh-Sham (Syria) mest brukt, kristne brukte Det hellige land eller Judea og jøder brukte Eretz Israel. Les mer på temasiden Palestina på miff.no.

Skolen: «Da seksdagerskrigen var over, hadde Israel tatt kontroll over enda flere områder. Nå var både Golanhøydene i Syria, Vestbredden i Jordan og Sinaihalvøya i Egypt i Israels besittelse. De okkuperte nå dessuten alle de palestinske områdene, inkludert hele Jerusalem.»

Det er like feil å snakke om «de palestinske områdene» i 1967 som i 1890-årene (se kommentar over).

Skolen: «PLO har vært mye omdiskutert, men også veldig viktig for palestinerne. Da organisasjonen ble opprettet, var det nemlig få utenfor Midtøsten som noen gang hadde hørt om palestinerne. Man visste at landet hadde vært bebodd av arabere, men ikke at palestinerne var et eget folk.»

Det er god grunn til at få hadde hørt om palestinerne, fordi det ikke kom i bruk med dagens betydning før fra 1970-tallet, innført av Sovjetunionen i propagandaen mot den vestlige verden.

Første gang ordet «palestiner» blir brukt på arabisk, skal ha vært i 1898, ifølge historikeren Zachary J. Foster. Det var en oversetter, Khalil Baydas, som brukte uttrykket da han oversatte en bok om «Det hellige land» fra russisk til arabisk. Encyclopedia Britannica nevner ikke palestinere i sin 1911-utgave. Det toneangivende britiske leksikonet betegner Palestina som «et geografisk navn med temmelig fri benyttelse».

FNs delingsplan

FNs generalforsamling kan ikke vedta opprettelse av stater, og dersom ikke jødene hadde lykkes med å forsvare sitt landområde ville det ikke blitt en moderne israelsk stat.

Perspektiver: «rundt 94 prosent av jorda i Palestina» var eid av palestinerne i 1947. 

UNSCOP-komiteen fant at 6 prosent av arealet, og 20 prosent av kultivert land, var i jødisk eie. Det betyr ikke at 94 prosent var eid av palestinerne, slik skoleboken hevder. I det osmanske riket som styrte området fra 1516 til 1917 var det veldig lav grad av privat eiendom, og kun med den nye landloven fra 1858 begynte man å registrere privat eierskap. Dette har sammenheng med at landet var ytterst sparsomt befolket og behovet for å markere privat eierskap var lite. Da Israel erobret Vestbredden i 1967 var bare 30 prosent av territoriet registrert.

Frem til i dag er bare 7 prosent av landområdene i Israel innenfor den grønne linjen i privat eie, 3 prosent av jøder og 4 prosent av arabere. Resten er eid av staten, 80 prosent, og Jødisk Nasjonalfond, 13 prosent. I stedet for å eie jorden, leier israelerne jorden i perioder på 49-98 år. På Vestbredden er omkring 30 prosent klassifisert som statsjord, mens resten er uavklart/ uregistrert eller privateid. Av den privateide, registrerte jorden tilhører 95 prosent arabere og 5 prosent jøder, skriver den svenske statsviteren Martin Blecher i boken Israeli Settlements (2018).

I 1947 var altså situasjonen at en liten del av Palestina var privateid av arabere (som senere kalte seg palestinere) og en litt mindre del var privateid av jøder (som den gang kalte seg palestinere). Resten var statsjord/ uregistrert jord kontrollert av britene fordi de hadde forpliktet seg til å legge dette området til rette som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

FN-sambandet: «Etter andre verdenskrig foreslo FN å dele området i to: en jødisk del og en palestinsk del.»

Dette er feil. FN-resolusjon 181 foreslo å dele området i en jødisk del og en arabisk del. Det var ikke noen palestinsk nasjonalbevegelse på det tidspunktet.

Tidslinjer: «Storbritannia, som hadde styrt Palestina som et mandatområde siden 1922, overlot i 1948 til FN å løse problemet. Resultatet ble en plan som splittet landet i en jødisk del, Israel, og en palestinsk del, Palestina. Den samme planen gjorde Jerusalem til en internasjonal sone, siden både kristne, jøder og muslimer har hellige steder i denne byen. Forslaget ga Israel mer enn halvparten av territoriet, selv om den jødiske befolkningen utgjorde mindre enn en tredjedel og bare eide en tiendedel av jorda.»

Her er det mye å rydde opp i og presisere.

Det var i februar 1947, ikke 1948, at britene varslet at de ville avslutte sin mandatmyndighet i Palestina og overføre saken til FN. Det ble nedsatt en spesialkomité (UNSCOP) som 3. september 1947 anbefalte å dele mandatområdet i en jødisk og en arabisk stat. I resolusjonen som ble vedtatt 29. november 1947 er det ikke snakk om palestinske deler av Palestina – teksten nevner «to palestinske folk» – det jødiske og det arabiske.

Det er riktig at delingsplanen ga det jødiske folket mer enn halvparten av landområdet, men Tidslinjer unnlater å nevne to vesentlige fakta om situasjonen: For å ta det siste først, utgjorde Negev-ørkenen over halvparten av området UNSCOP ville gi til jødene. I tillegg var det forventet en tilstrømning av ny befolkning til den jødiske delen. Hundretusenvis av jøder satt i flyktningleirer i Europa og på Kypros, klare til å flytte inn i den nye jødiske staten. I tillegg var hundretusenvis av jøder i den arabiske verden kommet under sterkt intensivert pogromer, forfølgelse og diskriminering. Den nye jødiske staten skulle kunne ta imot alle disse, og trengte derfor større landområder.

Rett på historie: «Etter andre verdenskrig – og holocaust – besluttet FN at Palestina skulle deles i én palestinsk og én jødisk stat. Slik ble staten Israel opprettet i 1948. Blant de arabiske landene var det stor misnøyde, og ganske snart ble Israel angrepet av sine naboland. Men Israel var militært overlegne. De slo tilbake angrepet og okkuperte i tillegg flere områder enn det FN-delingen tilsa.

Alle tiders historie: «I 1947 vedtok FN at det skulle opprettes en jødisk og en palestinsk stat.»

Perspektiver: «I november 1947 vedtok FN at det skulle opprettes en jødisk og en arabisk stat i Palestina.»

Dette er feil, samme hvor mange skolebøker som sier det. FN har ikke, og særlig ikke FNs generalforsamling, noe mandat til å vedta at stater skal opprettes. FN-resolusjonen var et forslag, og forslaget var deling av det gjenværende mandatområdet vest for Jordan-elven i en jødisk og en arabisk del. «Palestinsk» blir ikke brukt på denne måten i teksten fra november 1947.

Avsnittet i resolusjonen som foreslår hvem som er stemmeberettiget i hver av statene viser hvordan situasjonen var i 1947: «Kvalifiserte stemmegivere fra hver stat i dette valget skal være personer over 18 år som er (a) palestinske innbyggere i staten; og (b) arabere og jøder som bor i staten, men som ikke er palestinske innbyggere, men, som før de avgir sin stemme, har undertegnet en intensjon om at de skal bli borgere av gjeldende stat.» Både jøder og arabere var altså «palestinere» i 1947.

Det var ikke FN-resolusjonen som opprettet Israel. Den ble avvist av de arabiske landene, og ville vært verdiløs for jødene dersom de ikke selv hadde kjempet og forsvart seg mot terroren fra de lokale araberne og invasjonen fra de arabiske nabolandene.

Det er også feil å påstå at Israel var militært overlegne, dersom man med det mener militært utstyr som fly, tanks, skytevåpen osv. Israels overlegenhet bestod i bedre organisering og moral og at de bokstavelig kjempet med ryggen mot havet. Før krigen brøt ut ble jødene advart mot å erklære en egen stat fordi man trodde at de ville bli nedkjempet i et voldsomt blodbad hvor jødene kom til å bli utslettet. Det var også bakgrunnen for at araberne, i noen tilfeller, ble oppfordret av sine egne til å flykte fra områdene slik at de arabiske armeene kunne nedkjempe jødene og araberne komme tilbake i triumf.

Alle tiders historie: «Holocaust førte deretter til bred internasjonal støtte for en egen jødisk stat. Få av de overlevende jødene orket å vende tilbake til de europeiske byene, landsbyene og gårdene der de hadde bodd før krigen.»

Dette er i beste fall et veldig uheldig ordvalg. Det var i få tilfeller spørsmål om jødene «orket» eller ikke, ofte var deres eiendommer fratatt dem og de hadde derfor ikke muligheter til å «vende tilbake». Dette gjaldt også for de norske jødene.

Skolen: «Den jødiske innvandringen til Palestina fortsatte å øke etter andre verdenskrig. Hovedgrunnen til det var holocaust og de europeiske jødeforfølgelsene under krigen. I tillegg var det mange flere som nå støttet dannelsen av en ny, jødisk stat – spesielt USA og flere land i Europa. Dette hang sammen med den dårlige samvittigheten og medfølelsen folk i Vesten satt igjen med etter det jødene hadde gjennomgått.»

Det stemmer ikke at den jødiske innvandringen til Palestina økte de første årene etter andre verdenskrig. Allerede fra 1920-tallet, og i økende grad i siste del av 1930-tallet, gjorde britene stadig større innsats for å hindre jødisk innvandring. I 1939 bestemte britene at bare 75.000 jøder skulle få komme inn over en periode på fem år, deretter skulle araberne i området få veto mot å slippe inn jøder. Jøder ble også forbudt å kjøpe arabisk-eid land bortsett fra i 5 prosent av mandatområdet. Det var først etter at britiske styrker trakk seg ut, og Israel ble etablert at jødisk innvandring igjen kunne skyte fart.

Cappelen Damm unnlater å nevne to viktige årsaker til at mange jøder etter krigen søkte seg mot området som var på vei til å bli en jødisk stat: Jødeforfølgelsene fortsatte i Europa etter krigen, og ingen europeiske stater, inkludert Norge, ville gi et tilstrekkelig antall jødiske flyktninger opphold.

Fire korte kommentarer til den dårlige samvittigheten: 1) Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere. 2) Europa viste ingen vilje til å gi jødiske flyktninger utsikter om et verdig liv i Europa etter krigen. 3) Europa opprettet ikke Israel, det gjorde jødene selv. 4) Israels rett bygger ikke på dårlig samvittighet. Les mer utfyllende om dette i artikkelen Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet?

Perspektiver: «Opprettelsen av staten Israel betydde at verdenssamfunnet, gjennom FN, hadde gitt bort arabisk land over hodet på dem som bodde der.»

Verdenssamfunnet ga arabiske folk nasjonal selvråderett over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten i første halvdel av 1900-tallet. I hele dette området var det jødisk sivilisasjon i over tusen år før arabiske erobringer på 600-tallet. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 prosent i de arabiske landene. Israels areal utgjør 0,2 prosent av arealet til det arabiske landområdet. Etter 1948 er jødene blitt presset og jaget ut av hele den arabiske verden, Israel er alt de har igjen. De som har mistet størst landområder og verdier i Midtøsten og Nord-Afrika er helt klart jødene.

FN kunne ikke gi Israel til jødene. Hvis ikke jødene i området hadde vært i stand til å forsvare seg mot arabiske angrep, hadde FNs vedtak ikke vært verdt papiret det ble skrevet på. Ifølge resolusjon 181 fra november 1947 skulle FN ta ansvaret for Jerusalem, men da arabiske hærer gikk til angrep på den nyopprettede staten Israel i 1948, ble Jerusalem satt under beleiring. FN gjorde ingenting da arabiske hærer bombarderte Gamlebyen i Jerusalem med artilleri fra Betlehem. Ben-Gurion understrekte dette i sin tale i Knesset i desember 1949, da han sa «FN løftet ikke en finger» for å beskytte Jerusalem. «Vi kan ikke lenger betrakte resolusjonen fra 29. november 1947 som å ha noen moralsk betydning, siden FN ikke klarte å gjennomføre sine egne forpliktelser», sa Ben-Gurion.

Skolen: «I 1947 gikk FN inn i konflikten og laget en plan om å dele det palestinske området i to ulike deler. Den jødiske delen skulle hete Israel og bestå av 55 prosent av området. Den arabiske delen skulle fortsette å hete Palestina, og den skulle bestå av 44 prosent av området.»

Her går forfatterne over i ren diktning. Resolusjonen fra FNs generalforsamling sier ingenting om at den «jødiske staten» (nevnt 30 ganger i teksten) skulle hete Israel, og ingenting om at den «arabiske staten» skulle «fortsette å hete Palestina». Det var ikke FN som valgte navnet Israel for den jødiske staten, men de jødiske lederne selv, og det skjedde kort tid før Israel ble erklært som uavhengig stat i mai 1948. Andre alternativer som Judah, Sion og Tzabar ble luftet, men navnet Israel ble vedtatt av interimregjeringen med 7 mot 3 stemmer, ifølge Ha’aretz. FN bestemte heller ikke hva en eventuell arabisk stat i mandatområdet skulle hete. Det var på ingen måte gitt at navnet skulle være Palestina, et navn som araberne i området opplevde som en betegnelse bestemt av de okkuperende britene. Tidlig på 1900-tallet ville de fleste av dem sagt at de bodde i Sør-Syria eller Syria-provinsen av Det osmanske riket. Kong Abdullah av Trans-Jordan ønsket å endre navn på sin framvoksende stat til Palestina, men måtte droppe det fordi britene motsatte seg det. Det endte med at landet ble kalt Jordan, hvilket reflekterer at landet strakk seg over begge sider av Jordanelven (fra 1948-1967).

Relevans: «FN bestemte at Palestina skulle delast mellom jødane og palestinarane, men det viste seg fort at palestinarane og jødane i Palestina ikkje ville dele landet med kvarandre.»

FNs generalforsamling kan ikke vedta at stater opprettes. Resolusjon 181 var et forslag, og det kommer klart fram at det er innbyggerne som må gjøre de nødvendige tiltak for å opprette disse statene. Det er sentralt at den arabiske siden kategorisk avviste opprettelsen av en jødisk stat og startet borgerkrig allerede i slutten av november 1947 og gikk til angrep med 5 arméer mot Israel da britene avsluttet sitt mandat den 15. mai 1948. Res.181 lyder: «Calls upon the inhabitants of Palestine to take such steps as may be necessary on their part to put this plan into effect.» Det jødiske lederskapet i mandatområdet viste vilje til å dele landet, og dette ble formelt akseptert i et møte 2. oktober 1947.

Det stemmer at araberne ikke ville dele landet med jødene. Det er dessverre fortsatt politikken til de to dominerende palestinske gruppene, Hamas og Fatah.

Perspektiver: «Den første fasen var borgerkrigen mellom israelere og palestinere.»

Det er en anakronisme å snakke om israelere og palestinere høsten 1947. Jødenes stat var ikke opprettet, og det var ikke avklart at navnet på en stat skulle bli Israel. Palestinere i 1947 var både jøder og arabere som var borgere i det britiske mandatområdet, men araberne forkastet denne identiteten mens de fleste med «palestiner» forstod en jøde med palestinsk pass.

Arena: «Palestinerne nektet å godkjenne delingsforslaget. De forsto ikke hvorfor de skulle gi bort over halvparten av landet sitt til innvandrere fra Europa. Hvorfor skulle de betale prisen for holocaust, der europeiske jøder var blitt drept av andre europeere? De andre landene i Midtøsten var også imot at jødene skulle få en egen stat, og godkjente heller ikke forslaget.»

Det er heller ikke en straff for en araber å bli en borger i en jødisk stat. Araberne som ble statsborgere i Israel har hatt en enorm velstandsutvikling og har større politiske, kulturelle og økonomiske muligheter enn noen annen arabisk befolkning i Midtøsten.

Til tross for alle konflikter, og alt som Israel med rette og urette kan anklages for å ha påført palestinerne, ligger de i levekår på nivå med sine arabiske naboer. Dersom de hadde valgt samarbeid med Israel, kunne utviklingen ha vært enda mer positiv. I 2021 var gjennomsnittlig HDI-indeks på verdensbasis på 0,722 poeng. Flere av regionene i de palestinske selvstyremyndighetene ligger over dette nivået – Salfit, Ramallah, Al-Bireh og Jeriko på 0,727 og Jenin, Tubas, Tulkarm, Nablus og Qalqilya på 0,723. Øst-Jerusalem ligger like under det globale gjennomsnittet (0,721). Også regionene med lavest levekår, Gaza by og Nord-Gaza (0,699) har hatt en klar vekst fra 2004 (da var nivået 0,638).

De arabiske landene svarte på delingsforslaget og Israels uavhengighet med å intensivere jødeforfølgelsen i sine egne land, mot jøder som hadde bodd der lenge før de arabiske erobringene på 600-tallet. Israel er blitt en nødhavn for 650.000 av de 900.000 jødene som ble jaget ut av den arabiske verden i de første tiårene etter andre verdenskrig. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på ca. 2 prosent i arabiske land. De ble jaget ut etter at Israel ble opprettet. De fleste fant nødhavn i Israel, som i areal er 0,2 % av arealet til arabiske land.

Deir Yassin

Perspektiver: «Massakren i den palestinske landsbyen Dayr Yasin utenfor Jerusalem regnes ofte som avgjørende. 9. april 1948 angrep jødiske militærstyrker og drepte over hundre mennesker, blant dem småbarn og gamle.»

Den israelske professoren Eliezer Tauber har skrevet boken The Massacre That Never Was. «For at det skal være snakk om en massakre, må det være folk som er drept i en massakre. Men jeg har gått gjennom hvordan nesten hvert eneste offer døde under kampene, og det var ikke en massakre,» sa Tauber i intervju med MIFF i 2022. Dødsofrene, også de sivile, døde under kamphandlingene. Det ble ikke utført noen massakre etter at kamphandlingene var avsluttet.

Perspektiver forteller ikke skoleelevene at Dayr Yasin (skrives normalt Deir Yassin) lå langs hovedveien mellom Tel Aviv og Jerusalem, og at arabiske styrker var i gang med å utsulte de 100.000 jødene i Jerusalem. Det var tvingende nødvendig å åpne veien for å slippe inn forsyninger. Historikeren Benny Morris påpeker at arabisk propaganda overdrev massakren i Deir Yassin for å mobilisere mest mulig motstand mot jødene.

I Perspektiver (2018) ble Deir Yassin omtalt som «fredelig». Denne myten er fjernet i siste utgave. 150 regulære soldater fra Arab Liberation Army (ALA) hadde rykket inn i landsbyen 30. mars 1948. Mer enn 100 landsbybeboere ble gitt våpenopplæring i ukene før aksjonen og utstyrt med automatrifler og Bren-guns. Cirka 40 bevæpnede vakter patruljerte landsbyen natt og dag. En del av ALA-soldatene forlot landsbyen før kampene 9. april, men i ethvert fall ble en del irakiske skarpskytter værende. Disse opptrådte i full uniform. Blant de drepte av disse, fant man en offiser fra Balkan som ifølge ID-papirene hadde vært i Waffen SS under andre verdenskrig. Det ble funnet store mengder våpen i landsbyen. De siste ukene før aksjonen hadde man fra landsbyen angrepet transportkonvoier med mat og forsyninger til det beleirede Vest-Jerusalem. Landsbyen hadde også vært “transittbase” for soldater til forsterkninger ved andre kamper langs korridoren Tel Aviv-Jerusalem. Les mer i artikkelen Mytene om massakren i Deir Yassin på miff.no.

Problematisering av den jødiske statsdannelsen

Av alle statsdannelsene som ble til i området etter første verdenskrig, er det bare den jødiske staten som problematiseres i skolebøkene.

FN-sambandet: «Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i det historiske Palestina. Den ble etablert på 1880-tallet og var en del av den europeiske bosetter-kolonialismen.»

Sionismen arbeidet ikke for en jødisk stat i «det historiske Palestina», men i Israels land. Det var heller ikke bosetter-kolonialisme, som vi har vist tidligere i boken.

FN-sambandet ser bort fra at jødene utgjorde omtrent 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 10.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne fra land som har opplevd såkalt «arabisk vår», er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.

Israels areal er mindre enn 0,2 prosent av arealet til «den arabiske verden». Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika tilbake til flere tusen år før araberne startet sine erobringer (kolonisering!) på 600-tallet. Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i flere århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.

FN-sambandet: «I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før.»

Tidligere hadde FN-sambandet en enda sterkere formulering her («samfunnsmord»), men etter kritikk fra MIFF i 2016 ble dette endret.

Men heller ikke den nåværende beskrivelsen er korrekt. Staten Israel ble opprettet ved uavhengighetserklæringen i Tel Aviv kunstmuseum 14. mai 1948. Det ble krig fordi lokale arabere og arabiske stater motsatte seg opprettelse av en jødisk stat i noen del av området.

Palestinerne som bodde i dette området før hadde ikke noen egen stat, og hadde heller aldri hatt det. Israels opprettelse har gitt dem større politisk frihet, mer selvstyre, høyere utdanning og bedre økonomi enn noe de kunne drømme om da de var under osmansk, britisk, jordansk eller egyptisk styre.

Det er umulig å si hva som ville skjedd dersom en jødisk stat ikke hadde blitt opprettet i 1948. Men den som tror palestinerne ville hatt en bedre framtid under dominans av syrere, jordanere eller egyptere, bør sjekke hvordan disse regimene de siste generasjoner har behandlet sine egne etniske og religiøse minoriteter, for ikke å si hvordan de har behandlet politiske motstandere. Israel kontrollerte verken Vestbredden eller Gaza-stripen fra 1948 til 1967. Det var her de fleste palestinere bodde. Når en palestinsk stat ikke ble opprettet på disse 19 årene, så var det ikke noe man kan anklage Israel for.

Aktør: «Selv feirer israelerne hvert år Tisha B’Av, dagen da tempelet i Jerusalem ble ødelagt og jødene ble drevet på flukt av romerne. Det skjedde for to tusen år siden. Og helt siden den gangen har de ønsket å komme tilbake.

Hvorfor er det lov for israelerne, men ikke for palestinerne, å ønske seg tilbake til landet sitt, spør den jødiske redaktøren og forfatteren Peter Beinart. Og den palestinske poeten Mahmoud Darwish understreker denne viktige forskjellen på jødisk og palestinsk eksil til en israelsk journalist: Dere skapte vårt eksil, vi skapte ikke deres.»

For det første: Tisha B’Av er ikke noe man «feirer», men en fastedag (25 timer) hvor man sørger.

Sionister går sterkt imot at de arabiske flyktningene fra 1948 skal ha noen rett til å «vende tilbake» til Israel etter så lang tid. Men samtidig går de inn for at jødene har rett til å «vende tilbake» til sitt gamle hjemland etter mer ca. 1900 års fravær. Det er lite logisk, mener kritikere.

Svaret på dette kan deles i tre hovedgrupper:

1. a) Jødene har vært behandlet som fremmede både i arabiske land og Europa. Etter en periode da det var bedre i Vest-Europa, er jødehatet nå i ferd med igjen å gjøre situasjonen uholdbar for jøder her i Europa. Det at jødene gjennom århundrer har vært behandlet som fremmede der de bodde, gjør at de har et større behov for en egen stat enn andre folk.
2. b) I forlengelsen av dette: Jødene er frosset ut og noen ganger direkte jaget fra hele den arabiske verden. Det gir dem også rett til et land som alltid står åpent for dem i det tidligere arabiske området.
3. c) Gjennom sin religion har jødene en mye sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har til sitt. Det er derfor naturlig at det landet de måtte få, var deres fedres gamle land. Dette kravet blir styrket av at jødene er blitt behandlet som fremmede i like stor grad i Det hellige landet som i den arabiske verden ellers.

Nordmenn har flyttet til mange land de siste århundrene, flest antakelig til USA. Etter to-tre generasjoner er de ekte amerikanere. De kjenner til sine norske «røtter», kanskje kan de si «lutefisk», kanskje tar de en ferietur til Norge. Men USA er deres hjemland, det er der de hører til. Etter som generasjonene går, vil båndene til Norge rimeligvis bli svakere og svakere.

Jødene var borte fra sitt land i århundrer (selv om det hele tiden bodde jøder i landet). I utlendigheten forsøkte de alt, fra ghettoer hvor de strengt holdt seg til sin religion og til full assimilering i Tyskland på 1920- og 30-tallet. Det sistnevnte endte, som vi vet, i gasskamrene. Jødene har alltid vært diskriminert og forfulgt utenfor sitt eget land.

Jødene har derfor en langt sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har. Jødene er fremmede andre steder selv etter generasjoner. Det er ikke nordmenn og andre.

Jødenes historie både i Europa og i arabiske land viser at jødene må ha en stat hvor de kan være frie og styre sin egen skjebne. Det er bakgrunnen for at jødene har fått, og må ha, et ørlite område (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).

De orientalske jødene, som hadde bodd i den arabiske verden i lang tid, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. Ørlille Israels areal utgjør snaut 0,2 % av det arabiske området. Jødene har derfor heller fått for lite enn for mye.

Summen av disse argumentene gir, etter vår oppfatning, Israel et meget solid grunnlag i forhold til rettferdigheten. Les mer på temasiden Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.

Ingen hindrer palestinerne i å «ønske seg tilbake til landet sitt», men så lenge de holder fast på det maksimalistiske kravet om å flytte minst 7 millioner arabere inn i Israel, og dermed gjøre verdens eneste jødiske stat arabisk og muslimsk, vil de ikke få noen løsning. Alle de jødiske partiene i Knesset står samlet i avvisningen av «rett til å vende tilbake», også de mest venstreorienterte partiene som ellers vil gjøre vidtrekkende innrømmelser overfor palestinerne.

Ingen av de andre flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig har fått noen tilbakevendingsrett. Ta Kypros som ett av mange eksempler. Da Tyrkia okkuperte Nord-Kypros i 1974, flyktet ca. 200.000 gresk-kyprioter sørover til sine etniske landsmenn, mens ca. 50.000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. I 2004 avgjorde FN og EU at de gresk-kypriotiske flyktningene ikke har noen «rett til å vende tilbake». Det hadde gått for lang tid. Det kan ikke være noen særregler for palestinerne, som flyktet 26 år tidligere.

Det hører med i bildet at flere jøder har flyktet fra arabiske land, de fleste til Israel, enn arabere fra Israel. Kravet om «rett til å vende tilbake» har mer enn noe annet bidratt til å kjøre tidligere runder av forhandlinger i grøften.

Aktør: «Statsdannelsen ble derfor starten på et politisk problem. Okkupasjon eller kolonisering? Det går kanskje ut på det samme. Sju hundre tusen palestinere ble fordrevet eller måtte flykte da Israel ble etablert i 1948. Dagen 15. mai kalles Nakba-dagen, og for mange palestinere, som fremdeles blir fordrevet fra nye områder der israelske bosettere etablerer seg, er denne dagen enda ikke slutt.»

Av alle de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig er det bare palestinerne som fortsatt er registrert som flyktninger. Flyktningene fikk først nødhjelp, og deretter var hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land. Det samme vil løse problemet for palestinerne. De kan få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i tredjeland. Å pleie deres flyktningstatus bidrar ikke til å løse noe problem, men viderefører det. Les mer på temasiden Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake på miff.no.

Sionismen var først og fremst ment for at jøder skulle ha sitt eget land, for alle de jødene som allerede bodde der og for dem som hadde holdt tilknytningen til Israel/Zion ved like i utlendighet. Det er altså tale om en tilbakevending og ikke, som kolonialisme er, tale om fremmede makter som tiltar seg herredømmet over annet land, gjerne langt borte fra sitt eget. De europeiske jødene var representanter for europeisk kultur, og så seg som fakkelbærere for teknologi, velstand, vitenskapelige fremskritt mv. At de flyttet inn i et område som lå langt tilbake på flere av disse områdene, gjør ikke sionismen til et bosetter-kolonialistisk prosjekt.

Aktør: «Etter andre verdenskrig skulle en kanskje trodd at alle Europas ledere skulle si: Selvsagt skal jødene være trygge her! Vi skal beskytte dem og gi dem de samme rettighetene som alle andre. Vi lover at dette folkemordet aldri skal glemmes, og aldri gjentas. Men de sa ikke det. Tvert imot. De ville nesten ikke snakke om det. De ville faktisk helst glemme det. Og folkemordet ble bare omtalt i noen små bisetninger i historiebøkene, hvis det ble nevnt i det hele tatt.

Så i stedet for å støtte politiske endringer for jødiske europeere ga europeiske ledere støtte til opprettelsen av staten Israel. Dette hadde de motsatt seg helt siden britene koloniserte Palestina i 1918, men nå endret de standpunkt. Israel skulle være en slags erstatning for det brutale marerittet jødene gjennomlevde under nazismen. Men en kan også tolke det som en fortsettelse av de antisemittiske holdningene; Europa og USA ønsket ikke jødiske borgere. Israel ble løsningen. Og ingen europeiske eller amerikanske ledere ønsket nå å problematisere Israels utgangspunkt og politikk: at en stat for jøder nødvendigvis måtte diskriminere andre borgere. Og at okkupasjon av andres land nødvendigvis måtte føre til konflikt.»

Det stemmer at Holocaust fikk lite oppmerksomhet de første tiårene etter andre verdenskrig. Men europeiske ledere hadde uttrykt støtte til opprettelse av et jødisk nasjonalt hjemland allerede på 1920-tallet da de ga britene mandatmyndighet overfor Palestina. I 1922 ga også USA sin støtte til Balfour-erklæringen, og Kongressen støttet Palestina-mandatet som er forankret i Versailles-traktaten og FN-paktens artikkel 80. Det er derfor feil å framstille det som om vestlig støtte til opprettelsen av staten Israel oppstod etter 1945.

Storbritannia bøyde av for press og vold fra arabere som ville forhindre etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland. I 1939 gikk den britiske regjering inn for en énstatsløsning for sitt mandatområde Palestina. I de to foregående tiår hadde væpnet arabisk motstand presset London til å bryte den internasjonale forpliktelsen til å opprette et nasjonalt jødisk hjemland i Palestina.

Mindre enn fire måneder før krigsutbruddet i Europa vedtok det britiske parlamentet en grense på jødisk innvandring på 15.000 i året de neste fem årene. Deretter skulle det arabiske flertallet få avgjøre om de ville tillate mer jødisk innvandring. Man trenger ikke å være ekspert for å forstå hvor åpne grensene ville blitt for jødisk innvandring den dagen de lokale araberne kunne bestemme.

Men det var ikke bare de britiske mandatmyndighetene og araberne i området som ikke ville åpne grensene for jøder på flukt fra nazistenes økende forfølgelse. I juli 1938 deltok 32 land og 39 organisasjoner på en konferanse i Évian i Frankrike om det jødiske flyktningproblem. Det eneste landet som åpnet for å motta et større antall jøder var Den dominikanske republikk (en begrenset bosetning på noen få tusen kom ikke i gang før krigen for alvor raste i Europa). «Verden synes delt i to – et sted hvor jøder ikke kan bo og et sted hvor jøder er nektet adgang,» sa den sionistiske lederen Chaim Weizmann .

Den samme uviljen som resten av verden hadde mot å ta imot jøder på flukt, hadde vi også i Norge. Etter Krystallnatten i november 1938 (omkring 100 drepte jøder, 30.000 sendt i konsentrasjonsleir, 1000 synagoger påtent og 7000 jødiske forretninger ødelagt eller skadet) beklaget avisen Nationen at tyske jøder daglig «strømmet» til Norge og ville skape et «uhyggelig jødeproblem», for i Norge var det allerede jøder i «betydelige mengder», skrev avisen.

Jødisk innvandring – enten det var til Palestina eller til noen andre områder – ville skape problemer der det ikke eksisterte noen fra før, det var den gjengse holdningen i de toneangivende kretser i Norge i 1930-årene. Også Arbeiderpartiet gikk den gang inn for såkalt assimilering. Jødene måtte pent finne seg i å bli boende der de bodde, selv om det brant rundt dem.

Jødene hadde blitt gitt utsikter fra europeiske land om støtte til et jødisk nasjonalhjem lenge før andre verdenskrig. Folkeforbundet formaliserte dette enstemmig allerede i juli 1922, mens Adolf Hitlers unge nazister enda var begrenset til ølkjellere i München. Europas dårlige samvittighet burde først og fremst vært at det ikke ble gitt en klarere, praktisk og politisk støtte til en jødisk stat i området tidligere – før krigen.

Aktørs forfattere skriver at «Europa og USA ønsket ikke jødiske borgere». Det stemmer at ingen land viste vilje til å gi jøder i større antall en ny framtid etter andre verdenskrig. Det samme gjaldt Norge. Først da Det Jødiske Verdensforbund sendte en forespørsel, åpnet regjeringen 12. februar 1946 for å slippe inn 200-300 jøder i Norge. Men det ble stilt vilkår om at flyktningene måtte være til nytte i Norge. De som skal «gis innreisetillatelse er fagfolk på forskjellige områder hvor vi har mangel på arbeidskraft og under forutsetning av at de selv kan løse boligspørsmålet i forståelse med de jøder som allerede er bosatt i Norge,» heter det i regjeringsvedtaket som Hilde Henriksen Waage gjengir i sin bok Da staten Israel ble til.

I september 1947 ble det totale antallet jøder Norge var villig til å motta økt til 600, men betingelsene ble også skjerpet. Innreisetillatelse kunne bare bli gitt «etter politisk og politimessig prøving, samt at vedkommende kan og vil arbeide».

Maksimalt 600 jøder var Norge altså villig til å motta, men bare dersom de var slik at vi kunne ha nytte av dem! Skulle resten av Vest-Europa tatt imot relativt like få jødiske flyktninger, ville det i høyden løst situasjonen for noen få titalls tusen jøder. Både det tragisk lave tilbudet og betingelsene den norske regjering satte, bekreftet de tydelige signal som også kom fra andre land: De hjemløse jødene som overlevde krigen ble ikke gitt noen utsikter til en verdig framtid i Europa – kontinentet hvor de hadde bodd i århundrer.

Noen i Arbeiderbevegelsen så hvor dette gikk. Arbeiderbladet, som på det tidspunkt fortsatt var skeptisk til en jødisk statsdannelse i Palestina, innrømmet i en lederartikkel i slutten av september 1946 at man ikke lenger hadde lov til å avvise en jødisk stat «dersom en samtidig nekter å åpne dørene til andre land for de hjemløse jødene i flyktningebyene og ruinbyene i Europa».

Var det dårlig samvittighet som fikk de europeiske land, med unntak av Hellas som stemte imot og Storbritannia som avstod, til å støtte at det britiske mandatområdet skulle bli delt så jødene som hadde overlevd krigens redsler fikk et lite område hvor de kunne styre seg selv? Sitatet fra Arbeiderbladets leder vitner i hvert fall ikke veldig sterkt om det. Vi kan på ingen måte utelukke at dårlig samvittighet var en del av bildet, men kanskje støtten fra europeiske land – etter at seks millioner jøder var drept på kontinentet – i større grad kom fordi regjeringene hadde motvilje mot å bosette jødene i sine egne land? Les mer i artikkelen Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet?

Det stemmer ikke at «en stat for jøder nødvendigvis måtte diskriminere andre borgere». Det finnes en rekke nasjonalstater som ikke diskriminerer andre borgere. Det gjelder også Israel, hvor arabere og andre minoriteter er like for loven. Araberne har i tillegg den fordel at de slipper vernepliktstjeneste.

Jødene gjorde private oppkjøp av land i området lenge før andre verdenskrig, også før britene tok kontroll over området fra det osmanske riket i 1917. Helt fra midten av 1800-tallet var jødene den største etniske gruppen i Jerusalem. Det blir derfor feil å omtale dette som «okkupasjon av andres land». Fra 1920-tallet ble jødene i mandatområdet Palestina utsatt for voldelige kampanjer, noe som intensiverte seg i perioden 1936-1939 og enda mer fra høsten 1947. Denne terroren og volden kom før Israel ble opprettet og før «okkupasjonen av andres land». At Israel vant landområder i selvforsvar er slik som grenser er blitt opprettet og endret utallige ganger gjennom verdenshistorien. Hvis man skulle lagt forfatternes logikk til grunn, ville det vært konflikter over alt – for i store deler av verden bor ulike etniske grupper i det som tidligere var «andres land».

Palestinske flyktninger

Etterkommerne av araberne som flyktet i 1948 (og som siden har blitt kalt palestinske flyktninger), er blitt misbrukt som et politisk pressmiddel mot Israel for å utslette den jødiske staten. Dette problematiseres ikke i læreverkene.

FN-sambandet: «Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake.»

Noen anti-israelske historikere omtaler det som etnisk rensing, andre seriøse historikere påpeker at det var krig, at en betydelig andel arabere ble boende i det som ble Israel, men at ingen jøder ble boende under landområdene som kom under jordansk og egyptisk kontroll. Også arabiske ledere må ta sin overveldende del av ansvaret for at flyktningproblemet oppstod. Arabiske militser trakasserte gjerne lokalbefolkningen, tvang dem til å overgi husene sine og å betale beskyttelsespenger. Det hendte også at landsbyer som ikke var ansett for å være tilstrekkelig lojale, ble angrepet og befolkningen drevet på flukt. Les mer i artikkelen Det palestinske flyktningproblemet.

FN-sambandet: «Krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.»

Det palestinske samfunnet i noen byer som ble liggende i Israel ble ødelagt, da alle eller nesten alle de arabiske innbyggerne flyktet. Men det samme kan man si om de jødiske samfunnene som lå på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, der alle jødiske innbyggere enten ble massakrert eller flyktet.

Det palestinske samfunnet som var i Øst-Jerusalem, og i landsbyene og byene på Vestbredden, ble ikke ødelagt.

FN-sambandet, bildetekst: «I 1948 flyktet palestinerne til Gazastripen, Vestbredden og Jordan, samt Libanon og Syria. Der ble flyktningleire opprettet, slik som på dette bildet fra 1948. Rundt 6 millioner palestinere er flyktninger også i dag, noe som utgjør nesten halvparten av det palestinske folket.»

Det korrekte her er at palestinerne er registrert som flyktninger, selv om bare noen promille av dem er faktiske flyktninger. De andre har fått sin flyktningstatus videreført i generasjoner, stikk i strid med vanlig praksis – og uten at de noen gang har flyktet.

I sin omtale av hendelsene i 1948 er FN-sambandet grunnleggende ensidig. De forteller ikke at palestina-arabiske ledere og deres allierte i de arabiske nabostatene hadde som mål å kvele den jødiske statsdannelsen i fødselen, og at de jødiske forsvarsstyrkene derfor kjempet for sitt liv. Palestinernes første religiøse og politiske leder, Hajj Amin al Husseini, var ivrig alliert av nazistene, og på en veldig konkret måte er den palestinske front det siste aktive frontavsnittet av andre verdenskrig, skriver historikeren Richard Landes.

Arena: «Helt fra begynnelsen var det klart at Israel ikke ville holde seg innenfor grensene FN hadde foreslått. Allerede på forhånd hadde sioniststyrker rykket ut for å ta områder som ifølge FNs delingsplan skulle tilhøre palestinerne.»

Det hadde ingenting å si hva FN hadde foreslått, når dette forslaget ble avvist av araberne i området og av de arabiske statene i regionen. Når arabisk side ikke ville godta forhandlingsløsninger på papiret, måtte de jødiske forsvarsstyrkene opprette forsvarslinjer som de var i stand til å holde mot de arabiske invasjonshærene.

Skolen: «Israel vant krigen året etter at den startet. Da tok det nye landet kontroll over både de områdene som var tiltenkt jødene, og store deler av landområdene som var tiltenkt palestinerne. Samtidig ble flere tusen palestinere jaget vekk fra egne hjem. Omtrent 750 000 palestinere ble drevet på flukt under krigen i 1948.»

Forfatterne forteller ikke at araberne i området hadde helt andre tanker enn flertallet i FNs generalforsamling. De motsatte seg at jødene skulle få noe landområde, og startet derfor borgerkrig og krig. Det er historisk vanlig praksis, og hadde blitt praktisert i stor stil i Europa bare tre år tidligere, at forsvarere som nedkjempet en angripende part fikk beholde deler av området som de fikk kontroll over i sin forsvarskrig.

Forfatterne fortier at hver eneste jøde som bodde i områder som arabere fikk kontroll over under krigen ble drept eller jaget ut. Araberne, som først mange år senere begynte å kalle seg palestinere, ble flyktninger som følge av en krig palestinske arabiske ledere startet for å forhindre at staten Israel så dagens lys. Bare få av dem kan sies å ha blitt drevet ut av jødene. I kjølvannet av krigen ble nærmere én million jøder jaget og presset ut av arabiske og muslimske land og de fleste havnet i Israel. Israel kom for sent til å redde de europeiske jødene, men i tide til å redde jødene fra arabiske land.

Skolen: «I løpet av 1948-krigen, og i tiden like etterpå, ble mer enn 700 000 palestinere drevet fra palestinske områder. På grunn av dette har flere historikere anklaget Israel for etnisk rensing. Etnisk rensing innebærer en planlagt fjerning av personer fra en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt område, gjennom bruk av makt eller trusler. Målet med fordrivelsene var å gjøre området etnisk homogent.»

Vestbredden og Øst-Jerusalem ble etnisk renset for jøder, med full støtte fra de arabisk-palestinske lederne. I årene som fulgte ble jøder etnisk renset fra arabiske land. I israelsk område, på den annen side, ble en betydelig arabisk minoritet værende, og denne minoriteten har vokst til omkring to millioner mennesker bare drøyt 70 år senere. For å lese mer i detalj om det som skjedde i 1948, les artikkelen Det palestinske flyktningproblemet eller boken 1948 av Benny Morris som MIFF har vært medutgiver av. Faktum er at det ikke var noen plan om etnisk rensing, men at det ble slik først og fremst på grunn av den arabiske krigføringen og fordi arabiske ledere i stor grad hadde forlatt området.

I 1948 var uttrykket «etnisk rensing» ikke i bruk. I stedet talte man om «folkeforflytning» (eng: «transfer») og «befolkningsutveksling» (eng: «exchange of populations»). Men det snakket man til gjengjeld ganske mye og ofte positivt om fordi det hadde skapt fred andre steder. Britene foreslo det bare noen få år tidligere. Rundt 1920 hadde man med tvang «folkeforflyttet» store grupper grekere fra tyrkisk land og store grupper tyrkere fra gresk land (Fridtjof Nansen fikk Nobelprisen for det). I 1945 ble 14 millioner volksdeutscher (etniske tyskere) tvunget ut av Øst-Europa og vestover til Tyskland, og det blir anslått at om lag to millioner sultet i hjel. I 1947 var det en befolkningsutveksling med 10 millioner muslimer og 4 millioner hinduer mellom India og Pakistan. Ingen kalte dette «etnisk rensing». Det gjør heller ikke forfatterne til Cappelen Damm. De bruker bare uttrykket når det kan sverte Israel.

Relevans: «Nabolanda gjekk til krig fordi Israel hadde tatt over område som nabolanda såg på som palestinske, altså arabiske.»

Dette er feil. Nabolandene gikk til krig fordi de var imot en jødisk stat på noen del av området.. Jordan og Egypt tok kontroll over Vestbredden (som da fikk sitt navn) og Gaza-stripen, men ikke for å gi det til palestinerne.

Skolen: «FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemmene sine. Det har ikke Israel. Dessuten hevder mange at det fortsatt pågår en etnisk rensing av palestinere i Israel.»

Det siste først: Påstanden er helt hinsides demoniserende. Antall arabiske statsborgere i Israel har økt fra 160.000 etter 1948 til over 2 millioner i dag.

Det er useriøst å hevde at FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemme sine. Resolusjon 194 ble vedtatt i FNs generalforsamling 11. desember 1948. Generalforsamlingens vedtak skaper aldri folkerett, og Israels arabiske naboland – i full forståelse med araberne som siden skulle kalle seg palestinere – stemte MOT den. Ordlyden sier at de flyktningene som «ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer må få tillatelse til å gjøre det så snart som mulig». Det var ikke mulig, både fordi de fleste araberne hadde veldig lite fredelige hensikter mot Israel og fordi Israel helt i tråd med vanlig folkerett ikke tillot det. Det finnes en mengde flyktninggrupper, i tiårene før og etter 1948, som aldri fikk rett til å returnere. Les mer her: Flyktninger har ingen slik allmenn rett.

Les også mer på temasiden Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.

Perspektiver: «Palestinerne [som flyktet i 1948] ble ikke integrert i landene der leirene lå. I Egypt og Libanon fikk ikke de palestinske flyktninger bevege seg fritt eller ta arbeid. Flere av landene forbød palestinerne å danne organisasjoner.

Hvorfor ble palestinerne behandlet slik av sine arabiske vertsnasjoner? De arabiske landene hadde ikke økonomiske ressurser til integrering. Stor arbeidsløshet gjorde at de lukket arbeidsmarkedet for flyktningene. Dessuten utgjorde palestinerne et sikkerhetsproblem. Hvis palestinerne fikk mulighet til å organisere seg, ville det utsette vertsnasjonen for militær gjengjeldelse fra Israels side.»

Hvis det hadde vært vilje, kunne flyktningene blitt integrert over tid. Grunnen til at de arabiske landene valgte å holde dem som såkalte flyktninger i generasjoner var ikke på grunn av  mulighet for arbeidsløshet, men for å bruke dem som et politisk pressmiddel mot Israel for å utslette den jødiske staten. Det er tragisk at skoleboken ikke nevner dette motivet. Det er fullstendig grunnløst å påstå at Israel skulle ønske å angripe vertslandene militært fordi de skapte gode forhold for og sørget for at de arabiske flyktningene ble bosatt i sine land. Tvert imot er dette noe Israel har oppfordret til i alle år og ville ønsket velkommen.

Skolen: «Palestinerne er etniske arabere. Majoriteten av palestinerne er muslimer, men noen er også kristne. Hovedsakelig bor palestinerne i områdene hvor de har selvstyre, henholdsvis Vestbredden og Gaza, men veldig mange bor også i Israel. I tillegg lever en stor andel av palestinerne som flyktninger, både innenfor selvstyreområdene, i nabolandene og i andre deler av verden.»

Skolen: «Her bor det rundt 2 millioner palestinere i dag, hvorav omtrent 1,25 millioner er flyktninger.»

Palestinere som bor i palestinske områder, og som har bodd på samme sted i over 70 år er ikke flyktninger. Her bidrar Skolen til å vedlikeholde en myte. Med unntak av noen få tusen fra 1948 som fortsatt lever, er det snakk om etterkommere av flyktninger i andre, tredje og fjerde generasjon. Palestinere flest er etniske arabere, men det ser ikke ut til at Skolen har sett dybden i dette faktumet. Nemlig at en majoritet av dem har sine etniske røtter i de arabiske landene fra Marokko til Irak og ikke fra Palestina-mandatet.

Skolen: «Det har vært flere kriger og uroligheter mellom partene i løpet av de siste 70–80 årene. Dette har ført til at flere hundre tusen mennesker har måttet flykte, de aller fleste av dem palestinere. Derfor handler også dagens konflikt om flyktningenes rett til å flytte hjem.»

Arabiske grupper startet med vold og terror mot jødene i området for over hundre år siden. Det stemmer ikke at de fleste flyktningene har vært palestinere. Etter 1948 har det flyktet flere jøder fra arabiske land enn palestinere fra området som i dag er Israel.

Rupert Colville, tidligere talsmann for FNs høykommissær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.

1. Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.
2. Pågår den opprinnelige, etniske konflikten fortsatt? Ja.
3. Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger i en befolkningsutveksling, i stor grad fra arabiske land, har flyttet inn. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra det som i dag er Israel. I et rettferdig erstatningsoppgjør har Israel mye til gode.

Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet retten til å «vende tilbake». Ingen andre grupper fra 1940-tallet blir i dag innrømmet noen slik «rett».

Les mer om hvorfor etterkommerne av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.

Skolen: «Etter nazistenes folkemord følte jøder på et ekstra sterkt behov for sikkerhet. Masseinnvandringen til Midtøsten tok til, og sionistene så for seg at en jødisk stat ville gi dem den tryggheten og beskyttelsen jødene trengte.»

Jødene følte på et behov for sikkerhet også før Holocaust.

Som nevnt ovenfor, selv om krigen sluttet i 1945 kunne ikke masseinnvandringen ta til før britene var ute av mandatområdet i 1948. Britene sendte jødiske flyktninger tilbake til Europa eller internerte dem i leirer på Kypros.

Før 1948, og i hele mellomkrigstiden, var det en stor arabisk innvandring til mandatområdet. Det blir ikke opplyst om av Cappelen Damm.

Innvandringen av jøder til Israel fra 1948 kom ikke bare fra Europa «til Midtøsten». Allerede i 1949 var innvandringen fra arabiske og muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika (106.812 jødiske innflyttere) på høyde med antallet jøder som kom fra Europa (121.364 jødiske innflyttere), og siden ble den raskt større. Den jødiske masseinnvandringen fra Midtøsten til Israel blir fortiet også i andre norske skolebøker, noe som har bidratt til å gjøre den norske befolkningen uvitende om saken.

Arena 10: «Rundt halvparten av det palestinske folk regnes fortsatt som flyktninger.»

Dette blir dessverre ikke problematisert. Hvorfor har arabiske land og palestinske ledere valgt å holde sin egen befolkning i flyktningstatus i generasjoner? Over to millioner av dem som regnes som flyktninger har bodd under styret til palestinske selvstyremyndigheter i snart 30 år. Hvorfor har palestinere som bor i «staten Palestina» ikke fått statsborgerskap under palestinske selvstyremyndigheter? Og hvorfor blir over to millioner palestinere i staten Jordan omtalt som flyktninger, når de aller fleste av dem faktisk har statsborgerskap der?

Aktør: «Og mens israelske myndigheter ønsker at palestinerne skal glemme historien sin, blir palestinerne daglig minnet om de fatale og umenneskelige forholdene som denne statsdannelsen påførte dem. De hverken kan eller vil glemme. Derfor vedtok det israelske parlamentet i 2011 at det ikke skulle gis støtte til noen arrangement til minne om Nakba-dagen. Det er heller ikke lov for lærere å snakke om dette i israelske klasserom.»

Aktørs forfattere gjengir den såkalte Nakba-loven fra 2011 manipulerende og feil. Loven åpner for at finansministeren kan tilbakeholde statlige støttemidler til statsfinansierte organisasjoner som 1) avviser staten Israels rett til å eksistere som en jødisk og demokratisk stat, 2) oppvigler til rasisme, vold eller terror, 3) støtter væpnet konflikt eller terrorhandlinger mot staten Israel, 4) betegner Israels uavhengighetsdag som en sørgedag eller 5) vandaliserer eller vanærer flagget eller andre statssymboler. Det er nok ikke stor entusiasme i noen demokratier for å gi fellesskapets penger til tilsvarende fiendtlig aktivitet mot landet.

Det er uklart hvilke kilder forfatterne har på påstanden om at «israelske myndigheter ønsker at palestinerne skal glemme historien sin». Palestinsk historie er en del av undervisningen i israelsk skoleverk.

Palestinernes situasjon blir beskrevet med propagandistisk språkbruk. FNs levekårsindeks (Human Development Index, HDI) forteller en annen historie, som vi så i kapittelet om FNs delingsplan.

Det stemmer ikke at det finnes noe forbud mot å snakke om 1948 og den palestinske flyktningtragedien i klasserommet. Tvert imot finnes det en historiebok for 11/12-klasse med tittelen Uavhengighet og Nakba. På bokens forside er det et bilde av palestinske flyktninger. Også flere andre historiebøker nevner Nakba og konsekvensene palestinerne opplevde i 1948. Det har vært en økende oppmerksomhet på palestinske opplevelser og det palestinske narrativet de siste tiårene, skriver IMPACT-se i en omfattende rapport fra september 2022.

FN-sambandet: «Rundt halvparten av det palestinske folk regnes som flyktninger. I dag utgjør det rundt 5,9 millioner mennesker. Årsaken er hovedsakelig at de palestinerne som flyktet under krigene i 1948 og 1967, ikke har fått lov av Israel til å vende tilbake til sine hjem. Disse, sammen med deres barn og barnebarn, har derfor forblitt flyktninger og har dermed rett til retur, ifølge FN og folkeretten.»

De første årene ble tilbakevending avvist fra arabisk side. Sommeren 1948 skrev Hajj Amin al-Husseini, mufti i Jerusalem og leder for de palestinske araberne, en uttalelse der han fordømte arabiske stater som åpnet for å tilbakeføre flyktninger til Israel. Det ville ha krevd forhandlinger med den nye staten og ville dermed gitt den effektiv anerkjennelse og legitimitet.

«Det vil tjene som første skritt i arabisk anerkjennelse av staten Israel og av deling,» advarte Emil Ghury fra Arabisk høyere komité. Flyktningene kunne bare vende tilbake dersom områdene de hadde bodd i først ble erobret, argumenterte han. Ghury advarte mot å se flyktningspørsmålet bare som en humanitær sak. «De har vendt et spørsmål om jihad til et spørsmål om flyktninger,» klaget han. Ghury var klar på hva som var målet: «Vi er opptatt av å vende tilbake og å gjøre spørsmålet til et spørsmål om jihad. Vi er opptatt av å høste hat mot jødene i hjertet til hver araber.»

Suez-krigen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967

Perspektiver: «Staten Israel hadde hatt en blodig fødsel, og hele tiden etter 1948 følte israelerne seg omringet av fiender. Selv i de fredeligste periodene kom det ofte til mindre sammenstøt med de arabiske nabolandene. Nabolandene fryktet at Israel ville forsøke å erobre større områder. De arabiske lederne overgikk hverandre i å fordømme og true Israel. Mye av truslene var tom propaganda for å styrke egen popularitet, men Israel tok truslene på alvor.»

Legg merke til retorikken: At Israel er omringet av fiender er en følelse. Arabernes trusler var tom propaganda. Sannheten er at Israel har vært omringet av fiender. Sannheten er at arabernes trusler, igjen og igjen, frem til i dag, har vist seg ikke å være tomme, men alt for ofte er blitt dødelig handling.

Arena 10: «I 1956 gikk Israel til krig mot Egypt og tok Gazastripen og Sinaihalvøya, men måtte trekke seg tilbake etter internasjonalt press. I 1967 angrep Israel først Egypt, senere Jordan og Syria. Krigen varte i seks dager og endte med at Israel okkuperte Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gazastripen og Sinaihalvøya.»

Her fremstilles Israel alene som den aggressive parten, når Storbritannia og Frankrike var full partner i Suez-krigen, og målet var å stanse nasjonaliseringen av Suez-kanalen. Israels motiv var å stoppe terrorismen fra Gaza med de såkalte fedayinene og å sikre vannveien til Eilat. Senere angret president Eisenhower på at han hadde presset Israel til tilbaketrekninger.

Hvorfor gikk Eisenhower så sterkt ut mot Israel? Han håpet at det ville føre til en allianse mellom USA og en rekke arabiske stater, kanskje en Nato-lignende allianse. I stedet styrket det Nasser og bidro til en utvikling som førte til en rekke revolusjoner i ulike arabiske land, blant annet i Irak i 1958.

Selv om Israel løsnet de første skuddene i 1967-krigen, var det et lovlig forhåndsangrep etter at Egypt hadde stengt en viktig sjøvei til Israel (som var en krigshandling i seg selv) og flyttet store styrker nærmere Israels grenser. Egypts mål var også den gang å utslette Israel.

Perspektiver skriver om opptakten til Seksdagerskrigen i 1967: «Antakelig ønsket ikke Nasser krig.» 

Påstanden er en utrolig spekulasjon i faktum som grenser til konspirasjonstenkning.  Tvert imot satte Egypts president Gamal Abdel Nasser i verk en serie handlinger som utgjør casus belli – er krigsårsak – samlet og hver for seg. 22. mai 1967 stengte Egypt innseilinga fra Rødehavet for skip til og fra Israel. Dette rammet Israel meget sterkt, siden landet den gangen kjøpte mesteparten av sin olje fra Iran, og Egypt også hadde stengt Suez-kanalen for israelske skip. Han kastet ut FN-styrkene fra Gaza. Han hadde nylig kjøpt inn enorme mengder krigsmateriell fra Sovjet som ikke hadde noen annen bruk enn å angripe Israel og han sendte inn 60.000 soldater mot våpenhvilelinjene med Israel. I begynnelsen av mai holdt han store taler til store folkemengder i Kairo etter at FN-soldatene var kastet ut, hvor han sa at nå har vi bragt situasjonen tilbake til hva den var i 1948 og har vi klart det, skal vi også klare å bringe den tilbake til situasjonen før 1948 (altså med Israel fjernet fra kartet).

Det er også viktig å forstå at dermed hadde Nasser satt i verk en utvikling som måtte ende med krig. Dette fordi Israels forsvar er basert på en mobiliseringshær. Det betyr at når umiddelbar krig truer må hele det sivile samfunnet avgi arbeidere til forsvaret og økonomien vil raskt bli kjørt i senk og samfunnet stoppe opp. De arabiske landene har store stående hærstyrker og kunne stå tett på Israel så lenge det skulle være uten at det fikk noen konsekvenser. Å påstå at Nasser ikke ønsket noen krig er manipulerende og direkte feil.

Avstengning av vannveier er etter folkeretten krigsårsak. 27. mai sa president Nasser: «Vårt grunnleggende mål vil være ødeleggelsen av Israel. Det arabiske folk ønsker å kjempe.» Dagen etter la han til: «Vi vil ikke godkjenne noen … sameksistens med Israel … I dag er ikke sakens kjerne etableringen av fred mellom de arabiske statene og Israel … Krigen med Israel har pågått siden 1948.»

Sannheten er snarere at Nasser alltid var i krig mot Israel. Perspektiver villeder norske elever.

Det er positivt at Matriks nevner at Egypt blokkerte Israels tilgang til Rødehavet i forløpet til Seksdagerskrigen i 1967. Israels overraskelsesangrep mot Egypts flystyrker var derfor en forsvarskrig.

Jordan startet angrep mot Israel, og Israel vant dermed Vestbredden i en lovlig forsvarskrig.

Perspektiver (2022) om Seksdagerskrigen i 1967: «Med sin overlegne luftstyrke bombet Israel militære flybaser og ødela flyvåpnene til Egypt, Jordan og Syria før landene rakk å reagere.»

Dette er ikke helt sant. Israel angrep Egypt og Syria siden de hadde mobilisert til krig og flyttet styrker mot Israels grenser. Israel sendte beskjed til Jordan gjennom nordmannen Odd Bull (øverstkommanderende for FN-styrkene) om at landet ville få være i fred om det ikke foretok seg noe. Men kong Hussein valgte å gjøre sitt livs tabbe. Han satte i gang et storstilt artilleri-bombardement mot den jødiske delen av Jerusalem, og satte også i gang et infanteriangrep der. Jordanske fly bombet Israel.

Alle tiders historie om hva som skjedde etter Seksdagerskrigen: «FN forlangte at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene, men det nektet den israelske regjeringen.»

Dette er en feil og ensidig gjengivelse av FN-resolusjon 242. For det første overses det at teksten krever tilbaketrekking av israelske styrker fra «okkuperte territorier» i ubestemt form, og ikke fra «de okkuperte territoriene».  Forskjellen er vesentlig og ikke tilfeldig. Den ble til etter hard tautrekking i FN hvor man var meget bevisst forskjellen. Man var bevisst at det var behov for å justere de våpenhvilelinjene som hadde vært i forkant av krigen. For Vestbreddens del ble våpenhvilelinjen etter krav fra Jordan kalt «den grønne linje» og våpenstillstandsavtalen fra 1949, artikkel 5 punkt 2 slår fast at den ikke var en grense, verken politisk eller territoriell.

Som et ledd i fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979 trakk Israel seg ut fra Sinaihalvøya, som alene utgjorde ca 90 prosent av de okkuperte områdene fra 1967. Som kjent trakk Israel seg også ut fra Gaza i 2005, og har dermed langt på vei oppfylt sine viktigste forpliktelser i res. 242.

Videre er det sentralt at resolusjonen ikke bare setter krav til Israel, men også setter betydelige krav til den arabiske siden. Den palestinske/arabiske siden har neglisjert sine forpliktelser, som blant annet er «opphør av alle krav og krigstilstander, og respekt for og anerkjennelse av enhver stat i området sin suverenitet, territoriell integritet og politiske uavhengighet, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler eller maktbruk.» Resolusjon 242 ble møtt av en samlet arabisk verden med de tre nei fra Khartoum: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.»

De palestinske selvstyremyndighetene (PA) har siden Oslo-avtalen systematisk bygget en kultur av hat og vold mot jøder og staten Israel ved bruk av massemedia, skolevesen og moskéer, der Israel blir omtalt som «okkupert Palestina», jødenes historiske tilknytning til landet blir benektet, og terrorister med jødisk blod på hendene blir fremstilt som rollemodeller og forbilder for den oppvoksende slekt.

I en egen bolk på tre avsnitt drøfter forfatterne om Israel hadde rett til å gå til forkjøpskrig under Seksdagerskrigen. Etter å ha gitt en ganske bra og utfyllende liste over aggresjon fra Egypt og Syria, skriver forfatterne følgende:

Alle tiders historie: «Jurister som er uenige i den israelske tolkningen, sier at dette ikke var en forkjøpskrig, men derimot et preventivt angrep, det vil si et angrep som gjennomføres før en fiende er så sterk at en krig er umulig å vinne. Det er ulovlig.»

Professor Carl August Fleischer gjorde i boken «Hovedpunkter i Folkeretten» veldig klart hvorfor Israels selvforsvarsaksjon mot Egypts flyvåpen 5. juni 1967 var lovlig etter folkeretten. Retten til selvhevdelse, som alle nasjoner har etter folkeretten, er først og fremst en rett til selvforsvar mot væpnet angrep. «Dette er det samme som nødverge i intern rett», skriver Fleischer.

Perspektiver om forhandlingene med Egypt på 1970-tallet: «Problemet var at Israel på sin side ikke hadde så stort behov for fred.» 

Det var selvsagt av stor interesse for Israel å få en fredelig grense mot det mektigste og mest folkerike arabiske landet. Påstanden er udokumentert, spekulativ og gjenspeiler et anti-israelsk narrativ. Man kan med mye større rett si at problemet har vært at de arabiske statene ikke har behov for fred med Israel.

Bosetninger, folkeretten og FN

Alle tiders historie: «Sammen med USA forhandlet de to partene [Israel og Egypt] seg fram til en fredsavtale som skulle gi palestinerne en begrenset form for selvstyre. Men avtaleteksten sa ikke noe om hvordan dette skulle skje. Dessuten vokste det fram stadig nye israelske bosettinger på palestinsk område. Det tydet ikke på at Israel tok løftet om selvstyre alvorlig.»

Det er rammeavtalen inngått mellom Egypt og Israel i 1978 som nevner «autonomi» for innbyggerne i Gaza og Vestbredden, ikke fredsavtalen fra 1979.

Rammeavtalen kunne ikke si noe i detalj om hvordan dette skulle skje, da enigheten besto i at det skulle avklares i forhandlinger som nødvendigvis måtte være mellom palestina-araberne og Israel. Det var dette Israel inngikk i etter Madrid-konferansen i 1991 og videre i Oslo-prosessen.

De israelske bosetningene trenger ikke være noe hinder for at palestinerne får selvstyre. Det er palestinsk motvilje mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat som har hindret en løsning med to stater for to folk, ikke fakta på bakken. Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden. 60 av de 126 israelske bosetningene er bebodd av mindre enn tusen mennesker, totalt 28.000 israelere. 51 av de bosetningene har et innbyggertall mellom tusen og fem tusen, totalt 114.000 israelere.

De 15 gjenstående bosetningene er de som i Israel blir omtalt som bosetningsblokker. Sammen med Øst-Jerusalem utgjør disse bosetningsblokkene bare fire prosent av arealet på Vestbredden. De ligger i all hovedsak langs våpenhvilelinjene fra 1949 (som feilaktig blir omtalt som 1967-grensene). Det er bred konsensus i Israel om å beholde disse få prosentene av Vestbredden og tilby erstatningsområder slik Ehud Olmert gjorde i 2008 og Trump-visjonen la opp til i 2020.

Palestinerne fikk selvstyre under Oslo-prosessen, og har hatt det nå i 30 år. Det viser at Israel tok løftet alvorlig. I 2005 trakk Israel seg fullstendig ut av Gaza-stripen.

Skoleboken bruker uttrykket «palestinsk område», som om det er gitt at Vestbredden og Gaza-stripen er «palestinsk». Disse områdene inngikk i det britiske mandatområdet som Folkeforbundet bestemte skulle tilrettelegges for tett jødisk bosetning og bli et jødisk nasjonalt hjemland. Grensene og statusen til områdene skal avklares i forhandlinger. Å omtale dem som «palestinske» forskutterer resultatet av disse forhandlingene. Under Oslo-prosessen fikk palestinerne selvstyre på deler av Vestbredden, og fra 2005, hele Gaza.

Skolen: «Etter at Oslo-prosessen stoppet opp, har Israel bygd flere og flere bosetninger i de palestinske selvstyreområdene. Disse er som små, inngjerdete byer, hvor palestinere ikke har adgang.»

Dette stemmer ikke. «Det er ikke uvanlig at Israel utvider allerede eksisterende bosetninger på Vestbredden. Men som følge av internasjonalt press har landet ikke etablert noen nye på over 20 år», skrev avisa New York Times i mars 2017. Dette ble også gjengitt av det norske nyhetsbyrået NTB. Torsdag 30. mars 2017 publiserte NTB en artikkel med overskriften: Israel godkjenner ny bosetning for første gang på flere tiår.

Til tross for 50 år med utbygging av israelske bosetninger er ikke arealet som bosetningene legger bånd på større enn 3 (tre!) prosent (ifølge Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) eller 2,7 prosent (ifølge NTB og NRK). Antallet boliger bygd i bosetninger var mye lavere under Netanyahus siste statsministerperioder enn under Oslo-prosessen på 1990-tallet.

Det stemmer heller ikke at palestinerne ikke har adgang i israelske bosetninger. Titusenvis av palestinere har sitt daglige virke i israelske bosetninger og industriparker på Vestbredden.

Skolen: «Vestbredden. Et palestinsk selvstyreområde. Området ligger langs den vestlige bredden av Jordan-elva, som er grunnen til at det har fått navnet sitt, og strekker seg til Øst-Jerusalem. I dag er Vestbredden okkupert av det israelske militæret, og mer enn 600 000 israelere er bosatt der, i det FN har definert som ulovlige bosettinger.»

I Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 ble israelerne og palestinerne enige om at deler av Vestbredden skulle få palestinsk selvstyre. De ble også enige om at den største delen skulle være under full israelsk kontroll inntil man hadde forhandlet seg fram til en løsning på andre konfliktspørsmål. Det Skolen skriver er derfor i beste fall upresist.

Dersom folkeretten blir anvendt riktig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred.

Tidslinjer skriver om tiden etter Seksdagerskrigen i 1967: «Palestinerne har siden ført en langvarig kamp for å få Israel til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. FN-flertallet krevde at Israel skulle oppgi den ulovlige okkupasjonen, men i stedet slo stadig flere jøder seg ned i disse områdene som bosettere.» 

FN-sambandet: «Helt siden Israel okkuperte de siste palestinske områdene i 1967, har staten drevet utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden, i strid med folkeretten. I dag bor det mellom 650 000 og 800 000 ulovlige bosettere på Vestbredden, som inkluderer Øst-Jerusalem.»

Dette er feil. Størstedelen av «de palestinske områdene» har vært en arabisk stat siden 1967 – staten Jordan.

Målet med palestinernes kamp har hele tiden vært å komme tilbake til en situasjon der det ikke finnes noen jødisk stat i området. Dette har kommet til uttrykk ved at de hele tiden har stått fast på kravet om å flytte flere millioner av etterkommere til 1948-flyktningene inn i Israel. De har også fram til i dag absolutt og kategorisk avvist Israel som en jødisk stat. Selv om Israel gjentatte ganger har tilbudt land for fred, har palestinerne nektet å ta imot sjansen til å opprette en palestinsk stat og palestinerne har flere ganger avvist fredsavtaler.

Læreverkene påstår at Israels okkupasjon er ulovlig, uten å begrunne dette. FNs resolusjon 242, fra 1967, viser tvert imot at okkupasjonen/ kontrollen er lovlig inntil Israel blir tilbudt sikre og anerkjente grenser. Det har palestinsk side nektet frem til i dag.

Israels kontroll på Vestbredden er lovlig etter folkeretten. Det er også de tettsteder og byer som Israel har bygd i området. Judea og Samaria, som israelerne kaller dette området, er del av det historiske og religiøse kjernelandet til det jødiske folket.

Tidslinjer skriver om tiden etter Oslo-avtalen: «PLO så ikke lenger noen muligheter til å opprette et fritt Palestina med de opprinnelige grensene, og var derfor villig til å forhandle om en egen stat med utgangspunkt i Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. PLO godkjente også de israelske grensene fra før 1967-krigen, og ble til gjengjeld godkjent av stadig flere stater som den rettmessige forhandlingspartneren på vegne av palestinerne.» (Side 506)

Dette er feil. PLO har ikke godkjent de israelske våpenhvilelinjene fra før 1967-krigen som grenser. Palestinske myndigheter og PLO bruker hele tiden kart der det ikke finnes noe Israel. De såkalte «1967-grensene» er våpenhvilelinjer fra 1949. Israel var i 1949 villig til å akseptere disse linjene som grenser, men det ble avvist av de arabiske landene, og forble derfor våpenhvilelinjer inntil det ble andre våpenhvilelinjer etter krigen i 1967.

Selv om PLO-ledere av og til sier noe i retning av aksept for «1967-grensene», står de fast på kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, slik at en jødisk stat vil bli borte. Tidslinjer nevner ikke dette kravet  og utelater derfor et av de mest vesentlige elementene i konflikten. Det er også viktig å merke seg at myten om at PLO/Fatah/PA har anerkjent Israel er i strid med en vesentlig forutsetning fra fredsforhandlingene, nemlig at PLO skulle endre sitt charter fra 1968 på de mange punkter som krever at Israel skal utslettes. Det har ennå ikke skjedd, hvilket er et meget talende signal om hva den palestina-arabiske siden egentlig mener.

Kosmos: «FN har i flere resolusjoner slått fast at det palestinske folket har rett til sitt eget land. Organisasjonen har vedtatt at palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake til sine tidligere eiendommer, og at Israel skal trekke seg ut fra Vestbredden.»

Her blir norske tiendeklassinger feilinformert. Hvilket land er det FN har slått fast at det palestinske folket har rett til? Problemet er at de store palestinske politiske partiene mener de har rett til hele landområdet – inkludert det som har vært staten Israel siden 1948.

Resolusjon 194 ble vedtatt i FNs generalforsamling 11. desember 1948. Generalforsamlingens vedtak skaper aldri folkerett, og Israels arabiske naboland – i full forståelse med araberne som siden skulle komme til å kalle seg palestinere – stemte IMOT den! Ordlyden sier at de flyktningene som «ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer må få tillatelse til å gjøre det så snart som mulig».

Det var ikke mulig, både fordi de fleste araberne hadde veldig lite fredelige holdninger til Israel og fordi Israel helt i tråd med vanlig folkerett ikke tillot det. Det finnes en mengde flyktninggrupper, i tiårene før og etter 1948, som aldri fikk rett til å returnere. Flyktninger har ingen slik allmenn rett, som vi vist tidligere.

Det stemmer heller ikke at FN har vedtatt at «Israel skal trekke seg ut fra Vestbredden». Resolusjon 242 sier at Israel har rett på sikre og anerkjente grenser, og at Israel skal trekke seg tilbake «fra områder» i ubestemt form. Israel har allerede trukket seg ut av Sinai (i bytte mot en fredsavtale med Egypt) og Gaza (ensidig i 2005). Vestbredden og Israel er ikke skilt av noen internasjonal grense, men det er våpenhvilelinjer fra 1949. Det var den arabiske siden som insisterte på at de ikke skulle utgjøre en grense.

Skolen: «Om vi ser på konflikten mellom Israel og palestinerne, gir folkeretten palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk undertrykkelse og okkupasjon.»

Væpnet kamp og krig skal etter folkeretten være siste utvei. I Oslo-avtalene har palestinerne forpliktet seg til forhandlinger, men de siste mange årene har de nektet å forhandle med Israel.

For at væpnet motstand skal være lovlig må den væpnede være i uniform med kjennetegn som er klart gjenkjennelige på avstand, våpnene må bæres synlig, det er ulovlig å skjule våpen og soldater blant sivile, det er ulovlig å bruke sykehus og moskeer som tilholdssted for militære og det er ulovlig å angripe sivile mål. PLO, Hamas og andre palestinske terrorgrupper har ikke vist respekt for noen av disse reglene som er der for å beskytte sivilbefolkningen. Det er intet i folkeretten som gir palestinerne rett til den type motstand de benytter seg av. Tvert imot er den strengt forbudt etter folkeretten.

Relevans: «okkupere – ta kontroll over eit område på ulovleg måte»

Okkupasjon er besettelse av en annen stats område ved bruk av militærmakt, skriver Store Norske Leksikon. Okkupasjon er regulert i folkeretten, og er ikke ulovlig i seg selv. Norge deltok i den lovlige okkupasjonen av Tyskland etter andre verdenskrigpå samme måte som Israels tilstedeværelse i Judea og Samaria er lovlig etter folkeretten. Det ser ut til at forfatterne ikke har tilstrekkelig kunnskaper om saksfeltet.

FN-sambandet: «De fleste har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner.»

Skolen: «Både muren og bosetningene har blitt fordømt av FN, og det er blitt vedtatt at de er i strid med folkeretten. Det er fordi de er bygget på okkupert land, og fordi de begrenser palestineres menneskerettigheter og bevegelsesfrihet.»

Det er en enkel forklaring på dette. Det er ikke uvanlig at FN i løpet av et år vedtar flere resolusjoner mot Israel enn mot alle andre land i verden til sammen. Dette skyldes ikke at Israel er så forferdelig, men at Israels fiender misbruker FN-systemet til å mobbe Israel. Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og moralsk riktige løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten mulighet for å bli tatt hensyn til. Les mer på temasiden Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.

Palestinernes mål og metoder

Det er positivt at Matriks slår fast hva som var PLOs mål og metode helt fra begynnelsen:

Matriks: «Målet deira var å utslette staten Israel. Under leiing av Yasir Arafat gjennomførte PLO militære aksjonar inne i Israel. Der drap dei sivile israelarar med bomber, granater og gevær.»

For andre går det ikke like bra.

Skolen: «Kampene mellom Israel og PLO pågikk i årevis. I begynnelsen brukte noen av gruppene i PLO terror i kampene mot Israel, men i 1988 tok Arafat avstand fra dette. I senere tid har organisasjonen brukt andre virkemidler, som protester og demonstrasjoner, i frigjøringskampen sin.»

Kosmos: «PLOs mål var å utslette Israel, men alle var ikke enig om hvordan kampen skulle føres. Organisasjonen sto bak flere terroraksjoner der sivile ble drept på 1970-tallet. I 1969 ble Yasir Arafat leder i organisasjonen. Først arbeidet han for å utslette staten Israel. Dette endret seg på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble målet å skape en palestinsk stat med fredelige midler.»

Som vi har sett tidligere, er PLOs charter ikke blitt endret. Det grunnleggende målet om Israels utslettelse ligger dermed fast. Fatah-toppen Mohammed Dahlan, som var en nær medarbeider av Arafat, sa i 2019 at Fatah aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere. Fatah er den største bevegelsen i PLO. Fatah anerkjenner at Israel eksisterer, men aksepterer ikke landets rett til å eksistere, sa PAs ambassadør i India, Adli Sadeq, i 2011. Fatah har aldri anerkjent Israel, sa Mohammad Shtayyeh, medlem av Fatahs sentralkomite, i 2017.

Organisasjoner under PLO-paraplyen har ikke bare gjennomført terroraksjoner mot sivile på 1970-tallet. Yasser Arafat ga aldri opp terror som virkemiddel. Etter at han fikk kontroll over de palestinske selvstyremyndighetene, gjorde han aldri noen seriøs innsats for å oppfylle Oslo-avtalenes bestemmelser om å avvæpne terrororganisasjoner. Høsten 2000 ga Arafat grønt lys til ny bruk av terror, og al-Aqsa Martyrbrigadene tilknyttet Arafats egen Fatah-bevegelse var den dominerende terrorbevegelsen i den andre intifadaen. Volden fra PLO-tilknyttede grupper har fortsatt frem til i dag, og var særlig fremtredende under den såkalte Andre intifadaen (2000-2005). Da var væpnede grupper tilknyttet Fatah og under Yasser Arafats ledelse, dominerende i terrorbølgen. Fatah-grupper og palestinske selvstyremyndigheters sikkerhetsstyrker skryter stadig (frem til 2024) av sin rolle i den pågående terrorkrigen mot Israel.

Skolen: «Den israelske okkupasjonen av palestinske områder har frustrert palestinerne gjennom mange tiår og skapt grobunn for nye, voldelige bevegelser i området.»

Den voldelige motstanden mot Israel er eldre enn Israels kontroll over Vestbredden og Gaza, og skyldes ikke den. Frustrasjonen for palestinerne er at det finnes en jødisk stat i området, ikke at Israel også kontrollerer deler av Vestbredden. Dersom Israel skulle trekke seg helt ut av Vestbredden, ville det ikke gjøre slutt på terroren. Det eneste som kan gjøre slutt på terroren, er at araberne reelt anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de er i flertall, og legger opp sin politikk ut fra dette. Hvis ikke, vil terroren fortsette så lenge det finnes et Israel, uansett størrelse, så sant ikke israelske mottiltak klarer å forhindre det. Les mer i artikkelen Hva kom først – okkupasjonen eller terror?

Relevans: «Konflikten mellom Israel og palestinarane er enno ikkje løyst. Det kjem av at Israel okkuperer store område som palestinarane ser på som sine. Samtidig har ikkje palestinarane noko eige land. Områda som i dag blir rekna som Palestina, ligg innanfor grensene til Israel.»

Dette er en ensidig, feil og overforenklet framstilling. De dominerende palestinske gruppene ser ikke bare på Vestbredden og Gaza-stripen som sitt, men også hele Israel. Det er ikke gitt at konflikten vil løses dersom Israel trekker seg ut av Vestbredden og avslutter sin tilstedeværelse der. I 2005 trakk Israel seg 100% ut av Gaza og det resulterte i maktovertakelsen til Hamas og en serie kriger hvor Hamas har latt det regne raketter, brannballonger mm ned over sivile israelske boligområder.

Palestinerne har i praksis tre land, Hamastan på Gaza og Fatahland i A- og B-områdene på Vestbredden samt Jordan som har en befolkning med en klar majoritet av palestina-arabere.

Når forfatterne skriver at «områdene som i dag blir regnet som Palestina, ligg innenfor grensene til Israel» er dette feil eller forfatterne mener at også Israel innenfor de grønne linjene skal tilhøre en palestina-arabisk stat. Dette er i så fall en selvmotsigelse, da de også skriver at Palestina består av Gaza og Vestbredden.  Når de skriver om «grensene til Israel», blir dette feil. Det korrekte er at det er snakk om våpenhvilelinjer. De arabiske statene aksepterte ikke at det skulle være grenser.

Perspektiver: «Med årene hadde Al-Fatah og PLO åpnet for en tostatsløsning på konflikten. Det ville si at de anerkjente at staten Israel skulle få eksistere, ved siden av en egen palestinsk stat.»

Perspektiver: «Arafat samlet PLO om et felles mål: en tostatsløsning med Israel og Palestina som to uavhengige stater.»

PLOs leder Yasser Arafat skrev et brev i 1993 hvor han «anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet». Nøkkelen til forståelse av dette brevet er at Arafat ikke sa noe om at Israels skulle være en jødisk stat. Planen var at det skulle bli oversvømmet av arabiske flyktninger og bli enda en arabisk stat. Men Arafat fulgte ikke lovnaden sin opp i praksis. PLO-charteret ble ikke endret. Her kommer det fram at målet er å «eliminere sionisme i Palestina» (art. 15), «etableringen av staten Israel er fullstendig illegal» (art. 19) og at «Israel … er en konstant kilde til trussel mot fred i Midtøsten og hele verden» (art. 22). Det er også interessant å se på charteret fra 1964 art.24 hvor PLO erklærte at de ikke ville gjøre noe med Jordans og Egypts ulovlige okkupasjon av Judea, Samaria og Gaza. (This Organization does not exercise any territorial sovereignty over the West Bank in the Hashemite Kingdom of Jordan, on the Gaza Strip or in the Himmah Area.) PLO viste ingen interesse for å danne en palestinsk stat der. Det gjorde de først etter Seksdagerskrigen, da Jordan og Egypt var kastet ut under den krigen de startet mot Israel. Dette demonstrerer hvordan det ikke var tale om en palestinsk stat ved siden av Israel, men om en palestinsk stat i stedet for Israel.

Skolen: «Noen år før seksdagerskrigen fant sted, ble det opprettet en organisasjon som skulle kjempe for palestinernes rettigheter. Den fikk navnet Palestine Liberation Organization (PLO). I 1969 ble Yasir Arafat utnevnt som leder for PLO, og organisasjonen ble gradvis mer kjent. Organisasjonen var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. De ønsket å bekjempe Israel og å opprette en egen palestinsk stat.»

PLOs første charter fra 1964 tok ikke til orde for å opprette «en egen palestinsk stat». Faktisk understreker charteret (artikkel 24) at PLO ikke har noen suverenitet over Gaza, Vestbredden og Jerusalem. Etter at Israel vant kontroll over Vestbredden og Gaza ble PLOs charter endret i 1968. Nå blir det hevdet at Gaza og Vestbredden tilhører palestinerne. Heller ikke 1968-charteret erklæres Palestina som en uavhengig stat. Charteret ble først og fremst utformet av Den arabiske liga, som ikke var interessert i å danne «staten Palestina». Det var først i 1988 at Yasser Arafat erklærte etableringen av «staten Palestina».

FN-sambandet: «Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk kolonialisme, undertrykkelse og okkupasjon. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Man har for eksempel ikke lov til å angripe sivile. Palestinske organisasjoner, som PLO og Hamas, har tidligere brukt terrorisme bevisst som metode i kampen mot Israel.»

Forfatterne viser ikke hvordan deres påstander om folkeretten stemmer og nevner ikke at palestinske grupper konsekvent har forbrutt seg mot folkeretten i måten de kriger på (manglende uniformering, målrettede angrep mot sivile, bruk av menneskelige skjold osv.). FN-sambandet fortier også at Israel flere ganger har kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen i bytte mot en varig og ekte fred. Krig som metode må bli brukt som en siste utvei, men palestinerne har benyttet krig som hovedstrategi, og gjenopptatt krig også etter at de fikk betydelig selvstyre på 1990-tallet.

Det er riktig at folkeretten kan gi rett til væpnet motstand, forutsatt at denne motstanden følger folkerettens spilleregler, hvilket verken PLO, Fatah, Hamas, Islamsk Jihad eller Hitzbollah gjør. Men Oslo-avtalene ble inngått med PLO som den vestlige verden hadde utpekt som den eneste legitime representanten for palestinerne. Disse avtalene forpliktet palestinerne til å finne frem til fred gjennom forhandlinger. Dermed frasa de seg den lille retten de måtte ha hatt til væpnet motstand.

PLO og Hamas har ikke brukt bare tidligere  terrorisme. De gjør det også i dag og det er deres hovedmetode.

FN-sambandet: «Den palestinske motstandskampen utføres hovedsakelig med ikkevoldelige midler, men tidvis også med vold, for eksempel ved bruke av raketter fra Gazastripen. Israelerne på sin side har en opplevelse av at palestinsk vold motiveres først og fremst av et hat mot jøder. Dette bidrar til at Israel opprettholder okkupasjonspolitikken, som ses på som en nødvendighet for å bevare sikkerheten til den israelske befolkningen.»

Israelske sikkerhetsstyrker avverger hvert år hundrevis av terrorangrep på Vestbredden, men dette blir ikke nevnt av FN-sambandet. Det er vanskelig å få øye på de «ikkevoldelige midler».

Her kommer endelig et slags pro-israelsk argument. Men at palestinsk vold motiveres av et hat mot jøder er ikke bare en israelsk opplevelse. Antisemittisk propaganda gjennomsyrer det palestinske samfunnet, fra skoleverket til offisielle palestinske medier.

Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet lagt til setningen som MIFF har understreket: «… fremst av et hat mot jøder. Antisemittisk ideologi og religion vektlegges gjerne som årsaken, fremfor at palestinsk vold skyldes motstand mot undertrykkelse. Dette bidrar til at Israel …» 

FN-sambandet: «Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet, dvs. palestinernes parlament i eksil, den selvstendige staten Palestina, bestående av Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.»

Dette er feil. Erklæringen fra 1988 sier ingenting om at «Palestina» er det samme som Gaza-stripen og Vestbredden. «Etablering av staten Palestina i landet Palestina med dets hovedstad som Jerusalem,» heter det i erklæringen. FN-sambandet endrer teksten, og effekten blir at palestinernes ønske om å fjerne Israel blir tildekket for leserne.

FN-sambandet: «Prosessen fikk en brå slutt i 1995 da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist. Rabins etterfølger, Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter Netanyahu og høyresidens overtakelse av regjeringsmakten i 1996 stoppet prosessen langt på vei opp. Oslo-prosessen førte ikke til en selvstendig palestinsk stat, som hadde vært palestinernes mål og krav.»

Forhandlingsprosessen fortsatte i mange år etter 1996. Netanyahu stilte krav om at palestinerne skulle oppfylle det som de allerede hadde forpliktet seg til. Prosessen bremset opp fordi palestinerne ikke fulgte opp, og fordi Yasser Arafat ikke var interessert i en løsning som Israel kunne leve med. Oslo-avtalen var basert på et håp om at israelske innrømmelser ville gi palestinerne en stadig mer liberal tankegang. Det slo feil. Terrorgrupper ble aldri avvæpnet, fredsundervisning sviktet og terrorister ble ikke arrestert. I dag blir terrorister dyrket som helter og rikt økonomisk belønnet. I skolen er det jihad-undervisning.

FN-sambandet: «I 2002 startet Israel å bygge en mur langs grenselinjen til Vestbredden. Muren strekker seg samtidig inn på Vestbredden, som gjør deler av landet utilgjengelig for palestinerne. Muren gjør at Israel i praksis stjeler palestinske landområder. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) vedtok i 2005 at muren var i strid med folkeretten.»

Det er ikke noen grenselinje mellom Vestbredden og Israel. Dette er en våpenhvilelinje. Derfor kan man heller ikke hevde at «Israel i praksis stjeler palestinske landområder». A- og B-områdene på Vestbredden ligger under palestinske myndigheter, men C-områdene – hvor sikkerhetsbarrieren er bygget – er under full israelsk kontroll i henhold til Oslo-avtalene. En rekke vestlige demokratier, blant annet Norge, stemte imot å henvise saken til ICJ. Det er en forsømmelse at det ikke blir nevnt at muren/sikkerhetsgjerdet kom for å stanse terroren som Arafat satte i gang og som hadde ført til at hundrevis av israelere ble drept.

FN-sambandet: «FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene har konkludert med at okkupasjonen i seg selv er folkerettsstridig fordi Israel åpenbart bryter reglene som gjelder for at en okkupasjon kan være lovlig.»

I 2017 skrev spesialrapportøren at «den vanlige tilnærmingen i det internasjonale samfunnet har vært å anse Israel som en lovlig okkupant av palestinsk territorium» (forfatterens kursivering). Israel har ikke gjort noe annerledes i de siste årene som gjør at okkupasjonen er blitt ulovlig.

FNs spesialrapportører er kjent for å ha en ekstremt partisk tilnærming til konflikten, og FN-sambandet svikter sitt samfunnsoppdrag dersom de fremstiller hans/hennes syn som FNs syn og/ eller en objektiv dommer i saken.

Oslo-prosessen

Arena: «I 1988 erklærte PLO at de anerkjente Israels rett til å eksistere, og de lovet å slutte med terrorhandlinger. Målet var nå å opprette en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen med Øst-Jerusalem som hovedstad.»

Erklæringen fra 1988 sier ingenting om at «Palestina» er det samme som Gaza-stripen og Vestbredden. «Etablering av staten Palestina i landet Palestina med Jerusalem som hovedstad,» heter det i erklæringen.

Perspektiver: «Med årene hadde Al-Fatah og PLO åpnet for en tostatsløsning på konflikten. Det ville si at de anerkjente at staten Israel skulle få eksistere, ved siden av at de ønsket sin egen stat.»

PLOs leder Yasser Arafat skrev et brev i 1993 hvor han «anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet». Problemet var at Arafat ikke fulgte dette opp i praksis. «Arafat løy hele tiden,» sa den norske fredsmegleren Terje Rød-Larsen i 2005. Arafat lovte å endre palestinernes nasjonale charter for å fjerne punktene om Israels utslettelse, men dette ble aldri fulgt opp. 

Matriks: «Det blei lettare for israelerane å snakke med PLO etter at organisasjonen var blitt meir moderat.»

Skoleboken nevner ikke at PLO fortsatt står fast på krav som vil utslette verdens eneste jødiske stat.

Perspektiver skriver om sammenbruddet av Oslo-prosessen: «Hovedproblemet var mangel på tillit mellom palestinerne og israelerne. Det var også et problem for prosessen at israel var så mye mektigere enn palestinerne. Palestinerne hadde ingenting å stille opp med når Israel brøt deler av avtalen. I 2000 møttes imidlertid partene til nye forhandlinger på initiativ fra amerikanerne. Spørsmålet om Jerusalem gjorde imidlertid at forhandlingene ikke førte fram.»

Det er uklart hvilke israelske brudd på avtalen forfatterne sikter til. Det var en lang rekke brudd på palestinsk side som ikke nevnes.

Det var også palestinernes krav om såkalt «rett til å vende tilbake» som veltet forhandlingene. Det ville ha ført til at verdens eneste jødiske stat ville blitt borte. Så lenge skolebokforfatterne fortier dette for elevene, kan de vanskelig forstå konfliktens kjerne.

Skolen: «Den første intifadaen endte med den såkalte Oslo-avtalen. Mange israelere ønsket å slutte fred med palestinerne, og PLO bestemte seg for å bli med på nye forhandlinger. Lederne fra begge sider møttes i hemmelighet i Oslo og skrev under på en fredsavtale, som skulle sikre en egen palestinsk stat i nær fremtid. Den sørget for at palestinerne fikk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden i 1994.»

Den første intifadaen varte fra 1987 til 1991, flere år før Oslo-prosessen kom i gang. Oslo-avtalene skulle ikke «sikre en palestinsk stat i nær fremtid», de la til rette for etablering av palestinske selvstyremyndigheter og la grunnlaget for videre forhandlinger. Men «en selvstendig palestinsk stat» blir ikke nevnt i avtaletekstene.

Skolen: «Rabin ble til slutt drept av en israelsk ekstremist. Forhandlingene med palestinerne brøt sammen kort tid etter.»

Det stemmer ikke at forhandlingene brøt sammen kort tid etter, og i hvert fall ikke varig. Etter at Benjamin Netanyahu ble statsminister i 1996 kom Hebron- og Wye-avtalene, i 2000 var det omfattende forhandlinger på Camp David og Taba. Det var også forhandlinger i 2007-2008, 2010 og 2013-2014. I flere tilfeller har palestinske ledere avvist ferdig fremforhandlede avtaler. Etter 2014 har PLO og Mahmoud Abbas nektet direkte forhandlinger med Israel, men det unnlater Cappelen Damm å fortelle norske tiendeklassinger.

Relevans: «Norske diplomatar blei verdenskjente då dei klarte å mekle fram avtalar mellom israelske og palestinske styresmakter. Desse Oslo-avtalane la ein plan for korleis Israel og Palestina kunne bli to sjølvstendige land. Men avtalen har aldri blitt gjennomført.»

1. Oslo I-avtalen ble inngått mellom Israel og PLO, og videre i prosessen ble det lagt til rette for å opprette palestinske selvstyremyndigheter. Det var ingen «palestinske styresmakter» i utgangspunktet.
2. Israel var et selvstendig land fra 1948, lenge før Oslo-avtalene. Oslo-avtalene nevner ingenting om at «Palestina» skulle bli en stat, og heller ikke en tostatsløsnig.
3. Oslo-avtalene ble gjennomført. Palestinske selvstyremyndigheter ble opprettet, Israel trakk seg ut av områdene man hadde blitt enige om, og nesten alle palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen kom under sivil administrasjon av palestinske selvstyremyndigheter.

Perspektiver om situasjonen midt på 1990-tallet: «Israelske myndigheter hindret palestinerne i å reise til israelske områder for å jobbe.»

Antallet palestinske arbeidere i Israel var snarere rekordhøyt på 1990-tallet. I noen perioder etter palestinske terrorangrep var det kortvarige restriksjoner.

Arena skriver om Oslo-prosessen på 1990-tallet: «Palestinerne håpte at de skulle få en selvstendig stat der de kunne leve fredelig side om side med Israel.»

Dette er feil, og i beste fall grovt ensidig. Palestinerne har fått en lang rekke tilbud om å opprette en stat side om side med Israel helt tilbake til 1930-tallet og sist gang i 2020. Det er ikke mangelen på en palestinsk stat som er problemet, det er palestinernes intense motvilje mot en jødisk stat. Hindringen for en løsning med to stater for to folk, er at Fatah og PLO avviser at Israel skal forbli en jødisk stat. Den arabiske liga gjorde det klinkende klart i sitt møte 25. mars 2014. Vedtaket var enstemmig: «Absolutt og kategorisk avvisning av å anerkjenne Israel som en jødisk stat.»

Norges offisielle mål er to stater, Israel og Palestina, som lever side om side i fred. Men alle de norske organisasjonene som mottar mer enn hundre millioner kroner årlig fra staten har et gedigent og pinlig problem: Ikke noen av dem kjenner en eneste palestinsk politiker eller samfunnsleder som offentlig tar til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

På side 175 i Odd Karsten Tveits bok Palestina – Israels ran, vårt svik (2023) forteller han hvilken strategi Yasser Arafat valgte etter at Oslo-avtalen hadde gitt ham rett til å flytte fra Tunisia til selvstyreområdene: «Arafat mente han skulle lage så mange problemer for Rabin at statsministeren ville gi etter.» Denne setningen forteller alt om hvorfor Oslo-prosessen brøt sammen. Arafat var ikke interessert i forhandlinger og løsninger eller en palestinsk stat fredelig side om side med Israel, men å skape mange problemer.

FN-sambandet: «Oslo-avtalene la opp til at det på et senere tidspunkt skulle forhandles om Jerusalem, de palestinske flyktningene og opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalene innebar at PLO oppga kravet om hele det historiske mandatområdet Palestina.»

Feil. En selvstendig palestinsk stat blir ikke nevnt i avtalene Selv om noen PLO-ledere på 1990-tallet ga uttrykk for at målet ikke lenger var Israels utslettelse, er dette fullt tilbake som palestinernes uttalte mål. Hamas har det i sitt charter, og PLOs charter ble aldri revidert (selv om USAs president Bill Clinton presset Yasser Arafat til å erklære at noen punkter ikke lengre var gyldige). I dag konkurrerer PLO- og Fatah-ledere om å erklære at de aldri har godtatt Israel som en jødisk stat, og hele det historiske mandatområdet blir konsekvent framstilt som Palestina i skoleverket og mediene.

FN-sambandet: «Norge har forsøkt å spille en rolle som megler og tilrettelegger for en fredsprosess mellom Israel og palestinerne, med mål om en fremforhandlet to-statsløsning. Meglerrollen førte til Oslo-avtalene i 1993 og 1995, som var første gang Israel og PLO anerkjente og snakket med hverandre. Avtalene ble aldri gjennomført.»

En stor del av Oslo-avtalene ble gjennomført, og regulerer fortsatt forholdet mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene som ble opprettet som et resultat av Oslo-avtalene.

Den første og andre intifadaen

FN-sambandet: «Opprøret var stort sett ikkevoldelig, fant sted i de okkuperte områdene både på Gazastripen og Vestbredden, og kalles den første intifadaen.»

Under den første intifadaen (1987-1993) ble omkring hundre sivile israelere og 60 personer i sikkerhetsstyrkene drept. Mer enn 1.400 sivile israelere og 1.700 soldater ble skadet. Det kan ikke karakteriseres som ikke-voldelig med mindre man har en agenda.

Perspektiver: «Den andre intifadaen var langt mer voldelig enn den første. Unge menn med løs tilknytning til islamistiske grupper som Hamas og Islamsk Jihad førte an. Steinene ble byttet ut med våpen og selvmordsbombere.»

Dette er feil. En hovedmotor i volden og terroren var al-Aqsa Martyrbrigader, tilknyttet Fatah-bevegelsen til Yasser Arafat. De stod også bak en lang rekke av selvmordsangrepene. Senest 12. juli 2019 bekreftet Hassan Yousef, en av grunnleggerne av Hamas på Vestbredden, at Hamas koordinerte angrep med Yasser Arafat under intifadaen.

Perspektiver: «I 2004 begynte israelerne byggingen av en åtte meter høy betongmur, utstyrt med piggtråd, som sperret av de palestinske områdene på Vestbredden. Israelerne hevdet muren var nødvendig for å hindre selvmordsbombere i å komme til israelske byer.»

Det er et faktum at sikkerhetsbarrieren (som i hovedsak er et gjerde) har bidratt til å redde et stort antall, ikke bare israelske, men også palestinske liv. Det er intet som rettferdiggjør bruken av ordet «hevder» som viser skepsis til israelernes motiver.

FN-sambandet: «Palestinerne var skuffet over at Oslo-avtalene aldri førte frem til en selvstendig palestinsk stat. I 2000 brøt den andre intifadaen ut i kampen mot israelsk okkupasjon og undertrykkelse. Denne gangen ble det utført palestinske selvmordsangrep mot israelere.»

Det første selvmordsangrepet kom allerede i 1989, og ble fulgt opp av to angrep i 1993 og fem i 1994. Det ville være mer riktig å skrive at i 2001 og 2022 økte antall selvmordsangrep dramatisk, til henholdsvis 40 og 47.

Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet gjort en endring som gjør det hele verre: «Palestinerne var skuffet over at Oslo-avtalene aldri førte frem til en selvstendig palestinsk stat. I 2000 brøt den andre intifadaen ut i kampen mot israelsk okkupasjon og undertrykkelse, der palestinsk frustrasjon også handlet om begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat.

Den andre intifadaen var i større grad enn den første organisert av PLO og andre militante palestinske grupper.» 

Palestinske selvmordsangrep mot israelere er nå fjernet helt fra teksten, selv om det er en viktig grunn for israelske sikkerhetstiltak som sikkerhetsgjerdet.

Gaza

Skolen: «Gazastripen er det stedet som har blitt hardest rammet. Her, hvor Hamas er den sterkeste palestinske fraksjonen, har det flere ganger oppstått større og mindre kriger. Israel har svart med å stenge all trafikk til Gaza, og i noen tilfeller også å invadere området med bakkestyrker. Det høye konfliktnivået, og den varige israelske blokaden, har ført til at Gaza nærmest eksisterer i en permanent, humanitær krise.»

Bare i svært korte perioder har israelske grensestasjoner vært stengt for vareleveranser til Gaza-stripen, og da ofte som et resultat av direkte angrep mot grenstasjonene fra militante palestinere. Det riktige er å si at Israel har holdt åpent for trafikk av varer inn i Gaza, og at tilførselen har vært fri for alle varer som ikke kunne bli misbrukt militært. Blokaden er en våpenblokade og skaper ikke noen humanitær krise.

Torsdag 17. juni 2010 fikk Petter Eide, daværende leder i Norsk Folkehjelp, spørsmål i NRK-programmet «Her og nå» om hvilke varer det er viktigst for folk på Gaza-stripen å få lettere tilgang til.

– Det er viktig at vi ikke presenterer Gaza-stripen som et humanitært kriseområde, for det er det ikke. Folk sulter ikke og det er også tilgang på medisiner. Folk har også lønninger, så de kan handle varer og det kommer inn en del varer gjennom tunnelene fra Egypt. Ganske mye varer faktisk, svarte Eide. Selv om situasjonen for mange på Gaza er tøff, og arbeidsledigheten er høy, blir en stor andel av befolkningen tatt hånd om av verdens mest velsmurte hjelpeapparat – FN-organisasjonen UNRWA og andre organisasjoner.

Les flere kommentarer til påstanden at «Gaza nærmest eksisterer i en permanent, humanitær krise».

Skolen: «På samme tid som protestene blusset opp, skulle mange palestinere markere den islamske høytiden ramadan. Da reiste flere tusener av dem til den hellige al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden. Her ble folkemengden møtt av israelsk opprørspoliti, som etter hvert gikk til angrep på dem med gummikuler og batonger. Politiet tok seg også inn i selve moskeen. Dette utløste nye reaksjoner, ikke minst fra Hamas på Gazastripen, som kort tid etter begynte å skyte raketter mot Israel. Det israelske militæret svarte med egne rakettangrep, og det bombet også flere nabolag på Gazastripen.»

Beskrivelsen av opptrappingen til Gaza-krigen i mai 2021 er ekstremt ensidig. I dagene før Ramadan, fra 2. til 10. april, sendte PAs offisielle TV-stasjon en sang som oppmuntrer til terror minst 20 ganger. (Vold, martyrdød og jihad er tema gjennom alle tolv år i palestinsk grunnskole – se eksempler på norsk.) Det var rakettangrep mot Israel fra Gaza helt fra 23. april. En drøy uke senere, 2. mai, avlyste PA-president Mahmoud Abbas det palestinske valget på ubestemt tid. Samme dag ble tre jødiske tenåringer skutt, og en av dem døde av skadene.

Sammenstøtet i al-Aqsa (det største 7. mai) kom etter at voldelige palestinske grupper hadde samlet steiner og andre våpen i moskéen. Dette utgjorde en sikkerhetstrussel for jøder i området og under Jerusalemdagen tre dager senere. En Hamas-leder holdt tale på den offisielle tv-kanalen til Hamas og oppmuntret palestinerne til å kjøpe seg en kniv og kutte av hodet på jødene. 8. mai oppfordret Fatah til å «øke graden av konfrontasjon i de kommende dager og timer». Til tross for en rekke konfliktdempende tiltak fra Israels side, startet Hamas krig på ettermiddagen 10. mai med å avfyre syv raketter mot Jerusalem.

Israels militære aksjoner på Gaza-stripen rettet seg mot militære mål knyttet til Hamas og andre terrororganisasjoner i området. Israel bombet ikke «flere nabolag», og når Israel bomber bygninger fordi de blir brukt til terrorformål sendes det advarsel i forkant. Les mer på temasiden om Gaza-krigen 2021.

FN-sambandet: «I 2005 bestemte Israel å trekke ut alle sine styrker og bosettinger fra Gazastripen. Israel iverksatte deretter en blokade mot Gaza i 2007, som følge av at Hamas kom til makten. Blokaden begrenser inn- og utfart av både mennesker og varer i så stor grad at Gazastripen er nærmest ulevelig. FN anser Gazastripen for fortsatt å være under israelsk okkupasjon.»

FNs levekårsindeks viser at mange titalls land i verden har betydelig dårligere levekår enn innbyggerne på Gaza-stripen. Befolkningen der blir også betjent av det mest velorganiserte hjelpeapparat i verden.

I 2012 skrev FN i en rapport: «For å sikre at Gaza i 2020 vil være ‘et levelig sted’, må enorme tiltak av palestinere og partnere i slike sektorer som utdanning, helse, vann og avfallshåndtering akselereres og intensiveres stilt overfor alle vanskeligheter.» Det er ikke Israels varekontroll til Gaza som er befolkningens største problem, det er snarere en fordel for dem. Jo færre våpen Hamas og Islamsk Jihad får tak i, jo mindre krig vil befolkningen oppleve. Varekontrollen begynte som en nødvendig reaksjon på at det ble smuglet inn store mengder våpen som ble brukt til angrep på Israel – raketter osv. Det er viktig å få med rekkefølgen – hva som er årsak og hva som er virkning.

FN-sambandet: «Israel gjennomfører jevnlig militæroperasjoner og rakettangrep mot Gazastripen. Hamas og andre militante grupperinger på Gaza sender på sin side mindre, men dødelige raketter mot Israel. Disse rakettene har ikke ført til store tap av menneskeliv, men skaper frykt i deler av den israelske befolkningen.»

I hvilken del av den israelske befolkningen er det rakettene ikke skaper frykt?

FN-sambandet: «At de palestinske tapene av menneskeliv er så mye større enn de israelske, tydeliggjør maktforskjellen som ligger i Israels rolle som okkupant og palestinerne som okkupert.»

Det som blir tydelig av dødstallene, er at Israel er opptatt av å beskytte sin egen sivilbefolkning, mens militante palestinere bruker sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold. Israel er også opptatt av å beskytte sine egne soldater, mens martyrdøden blir dyrket og holdt høyt i det palestinske samfunnet.

FN-sambandet: «Israels blokade av Gazastripen bryter grunnleggende menneskerettigheter. Blokaden utgjør en kollektiv avstraffelse rettet mot den palestinske befolkningen, noe som anses for å være en krigsforbrytelse.»

«Israel handler ikke i strid med folkeretten med sin blokade av Gazastripen,» sa Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sommeren 2011. «I den rådende situasjonen i Gaza kan det ikke uten videre legges til grunn at den israelske sjøblokaden i seg selv er i strid med folkeretten,» skrev daværende utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide i 2018.

Blokaden av Gaza-stripen er både «lovlig og legitim», konkluderte den FN-oppnevnte Palmer-kommisjonen i 2011. Israel står overfor «en virkelig trussel mot dets sikkerhet fra militante grupper på Gaza. Sjøblokaden ble innført som et legitimt sikkerhetstiltak for å forhindre at våpen kom inn på Gaza via sjøen. Implementeringen av den svarte til kravene i internasjonal lov,» heter det. Komitéen gir også Israel rett i at de gjentatte rakettangrepene gjør det legitimt for staten å forsvare seg selv og sine innbyggere.

FN-sambandet: «For innbyggerne på Gazastripen er situasjonen spesielt alvorlig. Nesten ingen får reise ut fra Gaza, og israelske luftangrep har ført til enorme skader på hus, tilgangen til mat, vann og elektrisitet er begrenset.»

Det er anledning til å forlate Gaza til Egypt gjennom grensestasjonen Rafah. De siste årene har Israel økt antallet palestinere som får komme inn i Israel for arbeid og handel kraftig. I tillegg kommer et stort antall palestinere fra Gaza inn i Israel for medisinsk behandling.

Tilgangen til mat i Gaza er ikke begrenset. Matvarer blir løpende levert gjennom israelske grensestasjoner etter sikkerhetskontroll. Tilgang til vann og elektrisitet kan til tider være begrenset, men dette skyldes at Hamas-regimet de siste 16 årene har prioritert krigføring mot Israel, fremfor å bygge nytt og vedlikeholde infrastruktur.

Etter MIFFs kommentar er disse to setningene fjernet. 

Jerusalem

Skolen: «For det første ligger Vestmuren her, langs Tempelhøyden i Jerusalem. Dette er et hellig sted i den jødiske religionen. Ifølge jødisk tradisjon er nemlig Vestmuren det eneste som fysisk står igjen av fundamentet til kong Salomos tempel.»

Vestmuren er en støttemur til Tempelplassen som var fundamentet for Det andre jødiske tempelet, ikke Salomos tempel.

Alle tiders historie under avsnittet om Oslo-avtalene på 1990-tallet: «Israel hadde okkupert Øst-Jerusalem under seksdagerskrigen. Israelske politikere på høyresiden ville at bydelen skulle innlemmes i Israel og bli en del av Jerusalem som Israels nye hovedstad.»

Dette er feil. En erklæring om Jerusalem som Israels hovedstad ble vedtatt i nasjonalforsamlingen Knesset allerede 23. januar 1950. Her ligger Knesset, Israels høyesterett, kontoret til Israels statsminister og de fleste departementer. Øst-Jerusalem ble annektert av Israel i 1980, altså lenge før Oslo-prosessen.

Arena 10: «Jødedommen, kristendommen og islam oppstod alle i Midtøsten. De tre religionene deler troen på at det bare finnes én gud. (…) Og alle tre anser Jerusalem for å være en hellig by.»

Det er riktig at også islam anser Jerusalem som en hellig by, men det er ikke en by som muslimer ber i retning av, det er ikke en by som nevnes i islams tradisjonelle bønner og det er ikke en by som kan knyttes til noen faktisk hendelse i profeten Muhammeds liv. Jerusalem har aldri vært hovedstad i en muslimsk stat og byen har aldri vært et kulturelt eller akademisk senter av stor betydning. Jerusalem har bare blitt viktig for muslimer i perioder når det har vært politisk nyttig, særlig når byen har kommet under kontroll av ikke-muslimer.

Mer bakgrunn på temasiden: Jøders og muslimers ulike forhold til Jerusalem

| Arena, rett opp bildet og bruk utsnitt av de to bildene (inkludert bildeteksten med feil)

Arena: Klippedomen er avbildet, men den blir i bildeteksten betegnet som al-Aqsa moskeen.

| Perspektiver, bruk utsnittet av bildet i toppen (inkludert bildeteksten med feil)

Perspektiver har videreført en feil som MIFF påpekte også i 2018-utgaven.

Perspektiv bildetekst (451): «Jerusalem med klagemuren og klippemoskeen i bakgrunnen.»

Begge deler er feil. Muren kalles Muren eller Vestmuren, og er en del av støttemuren til grunnvollen for det tidligere jødiske tempelet. Bygningen med den gullfargede kuppelen er ikke en moské, og navnet er Klippedomen. Store Norske Leksikon skriver: «Betegnelsen «Klagemuren» ble ikke lenger ansett som passende, og den langt eldre betegnelsen «Vestmuren» (hebraisk: Ha kotel ha ma´aravi) fikk etter hvert gjennomslag nesten over alt.» Og SNL fortsetter: «Klippedomen er ingen moské, men en minnebygning reist på det stedet der profeten Muhammed ifølge tradisjonen påbegynte sin himmelfart, miraj.»

Apartheid-anklagen

FN-sambandet: «Våren 2022 konkluderte FNs spesialrapportør at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.»

Helt fra ingressen i artikkelen demoniserer FN-sambandet den jødiske staten. I mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer i USA fast at apartheid-anklager mot Israel «er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder.»

Spesialrapportør Michael Lynk er kjent som en ytterliggående fiende av Israel. Det sier mye om FN-systemet at Menneskerettighetsrådet likevel utnevnte ham som spesialrapportør. Fra 2006 til 2021 vedtok rådet 95 fordømmende resolusjoner mot Israel, flere enn mot alle andre land til sammen. FN-sambandet burde ta avstand fra en slik åpenbar diskriminering og dobbeltstandard.

FN-sambandet: «Israelsk apartheid innebærer at palestinerne blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag, basert på deres identitet som palestinere. (…) Menneskerettighetsorganisasjonene hevder at israelsk apartheid ikke begrenser seg til de okkuperte områdene, men rammer det palestinske folk som helhet. Det inkluderer palestinske flyktninger og palestinere med israelsk statsborgerskap.»

Israels sikkerhetskontroll av palestinerne er ikke rasistisk begrunnet. Israel forsøker i stor grad å differensiere mellom individer, familier, landsbyer, klaner som er fredelige på den ene siden, og terrorgrupper og deres støttespillere på den annen side.

En sammenligning mellom apartheid i Sør-Afrika og dagens situasjon i Israel og på Vestbredden viser at det ikke er noe grunnlag for apartheid-anklagen.

Andre feil

Skolen: «Tel Aviv er anerkjent av de fleste land som Israels hovedstad.»

«Et lands valg av hovedstad er i seg selv ikke gjenstand for anerkjennelse fra andre land,» skrev Utenriksdepartementet til MIFF i 2022. UD har rett og Skolen tar feil.

 «Hovedstad er vanligvis den byen som er sete for et lands regjering og sentraladministrasjon,» skriver Store norske leksikon. Det riktige er at mange land har lagt sine ambassader i Israel til Tel Aviv-området, men Israels hovedstad er Jerusalem, setet for landets regjering og sentraladministrasjon.

Perspektiver skriver i bildetekst: «Venting. Palestinerne er tvunget til å vente i timevis for å slippe gjennom israelske grenseposter. Ventingen ødelegger for næringsliv og dagligliv. Kontrollen oppleves også som ydmykende.»

Israel har investert milliarder av kroner for å redusere ventingen i forbindelse med kryssing av grensepostene. Normalt tar passeringer nå bare noen få minutter, og ventetid tilhører unntakene, eksempelvis dersom det har oppstått en akutt sikkerhetssituasjon. Perspektiver skriver ensidig om hvordan kontrollen oppleves, men ikke om at terroren som Abbas og PA oppmuntrer til gjorde det nødvendig med kontroller. Som ved alle nye problemer førte det til uønskede situasjoner, men Israel har altså investert betydelige midler i å forbedre systemene.

Aktør: «Det finnes også andre historier. Mange jødiske organisasjoner jobber sammen med palestinske organisasjoner for å få til en fredelig løsning på konflikten. Men disse må også slåss mot stormaktenes interesser i området. Dette skjedde ikke minst under den kalde krigen, men det skjer også nå. Og mens støtten til palestinerne tradisjonelt har kommet fra den europeiske venstresiden, har den israelske venstresiden manglet støtte, og blitt krympet og isolert av konservative israelske politikere som har trukket seg stadig lenger og lenger til høyre. Palestinerne selv er politisk splittet samtidig som de lider under israelske sanksjoner, angrep, brutalitet mot barn og unge, manglende vilje til løsninger som vil gi palestinerne selvstendighet og retten til å returnere til sitt gamle land.

Samtidig emigrerer nå mange europeiske og amerikanske jøder til Israel på grunn av økende høyreekstremisme og antisemittisme i Europa og Amerika. Denne emigrasjonen skjer ikke nødvendigvis fordi de ønsker å bo i en jødisk stat, men fordi Israel virker som det eneste landet hvor de kan føle seg trygge og beskyttet. Dermed eskalerer bosettingene på okkupert jord, og konflikten med palestinerne øker.»

Det er uklart hvilke stormakter organisasjoner som ønsker en «fredelig løsning på konflikten» må «slåss mot».

Den israelske venstresiden har mistet støtte, ikke på grunn av politikere på høyresiden, men fordi den palestinske eliten har vist igjen og igjen at de ikke er noen fredspartner. Arafat stanset ikke selvmordsterroristene på 1990-tallet, avviste fredsavtalen i Camp David i 2000 og han ga ordre til intifada høsten 2000. Abbas avviste Olmerts fredstilbud i 2008 og alle andre diplomatiske forsøk siden. Tilbaketrekningene fra Sør-Libanon og Gaza har resultert i en lang serie kriger, palestinske myndigheter lærer nye generasjoner opp i jihad og jødehat etc. Alle de israelske reaksjonene som forfatterne lister opp, har kommet som en reaksjon på denne militante palestinske avvisningen av en fredelig utvikling som nabo ved siden av en jødisk stat.

Det er nok i svært liten grad høyreekstremisme som har fått jøder til å flytte fra Europa og Amerika til Israel de siste tiårene, selv om det er en del av bildet. Frankrike er det europeiske landet som har hatt størst emigrasjon til Israel, og der har presset mot jødene først og fremst kommet fra islamister og venstreekstreme. Det samme gjelder for mange andre land, også Norge. Da NRK gjorde en kartlegging blant norske jøder høsten 2023, spurte de hvem som stod bak ubehagelige opplevelser knyttet til jødisk identitet. 5 prosent svarte at det var noen med et høyreorientert ståsted. 48 prosent svarte noen med venstreorientert ståsted, mens hele 63 prosent svarte at det var noen med muslimsk bakgrunn. I undersøkelsen kunne det krysses av for flere alternativer samtidig.

FN-sambandet: «Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel med stor støtte fra USA på den ene siden, og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre.»

Israel hadde ikke «stor støtte fra USA» de første tiårene. Tvert imot, USA hadde våpenembargo mot Israel.

Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «et militært sterkt Israel (med økende stor støtte fra USA) på den ene siden». 

FN-sambandet: «Israelske styrker trekker seg tilbake til en «sikkerhetssone» i Sør-Libanon i 1985, der de blir værende til 2000. I løpet av denne perioden vokser organisasjonen Hizbollah frem, som en protest på israelsk tilstedeværelse.»

Hizbollah er en forlenget arm av Iran, og protesterer ikke bare på israelsk tilstedeværelse i Sør-Libanon. Hizbollahs mål er å ødelegge Israel.

FN-sambandet: «De palestinske områdene skal styres av de palestinske selvstyremyndighetene, og det har jevnlig blitt avholdt valg til nasjonalforsamlingen.»

Nei, ikke jevnlig. Siste valg ble avholdt i januar 2006.

Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet fjernet denne setningen. 

FN-sambandet: «Likevel er det største hinderet for et fritt og demokratisk palestinsk samfunn den israelske okkupasjonen.»

Dette er feil. Det er ingen frie og demokratiske samfunn i den arabiske verden. Da kan det ikke være israelsk kontroll som er det største hinderet for palestinerne.

Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret setningen til: «Korrupsjon, undertrykkelse og samarbeid med Israel har ført til at få palestinere har tillit til sine ledere.» 

Kartfeil

Kartet over Midtøsten på side 497 i Perspektiver har overskriften «Slik så det ut». Men det var ikke slik at det fantes noen jødisk stat eller arabisk stat i 1947, slik kartet fremstiller. I 1947 var begge disse områdene britisk mandatområde hvor regjeringen i London hadde fått i oppdrag å legge til rette for etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland. Kartet fremstiller FNs generalforsamlings forslag om deling av mandatområdet som om det noen gang ble en realitet. Faktum er at det aldri har eksistert en palestinsk stat i dette området.

Skolen: «Her ser du fire kart over områdene palestinerne har kontrollert fra 1946 til 2010. Kartene illustrerer hvordan de har blitt konsentrert på stadig mindre områder.»

Både kart og omtale er misvisende. Palestinerne kontrollerte ikke det grønne området i 1946, det var kontrollert av britiske styrker. Palestinerne kontrollerte ikke Vestbredden og Gaza i 1967, de var kontrollert av Jordan og Egypt. Arabere bor spredt i hele Israel, og er ikke konsentrert i de grønne flekkene som er lagt inn i kartet som er stemplet 2010. I 2010 hadde Israel vært helt ute av Gaza i fem år, men kartet viser noe annet.

MIFF har forklart grundigere om hvorfor disse kartene er feil i en faktasjekk-artikkel i 2012 og i en kortere grafisk framstilling i 2016. I 2018 publiserte MIFF artikkelen Norsk Utenrikspolitisk Institutt bruker løgnkartene som MSNBC har beklaget at de brukte. Etter MIFFs kritikk endret NUPI på presentasjonen av kartene.

I virkeligheten har det jødiske folk og Israel, helt siden 1920-tallet, akseptert tap av, og trukket seg ut av, store landområder i håp om å få fred med sine arabiske naboer (se kart). Det er kun Israel som har latt palestinerne få selvstyre (se kart).

Før andre verdenskrig utgjorde jødene opp mot 2 prosent av befolkningen i de arabiske landene. Arealet av Israel, hvor jødene nå er blitt konsentrert, utgjør mindre enn 0,2 prosent av arealene til de arabiske landene. Les mer i artikkelen Jødene har rett til landet.