En god løsning for alle

• Denne artikkelen er en del av serien Innføringsartikler, med noen av kjerneargumentene for Israel.

For to til tre tusen år siden var det en jødisk statsdannelse i området mellom Middelhavet og Jordan-elven gjennom en rekke århundrer. Administrasjonsspråket var hebraisk og hovedstaden var Jerusalem. Her ble den jødiske kultur og religion født.

Styrt fra utlandet
Romerriket la de siste rester av den jødisk stat i grus, og gav det geografiske området navnet Palestina etter jødenes gamle fiender, filisterne.

Siden den gang har en rekke eksterne herskere kontrollert området. Det kom på muslimske hender da araberne erobret Midtøsten og Nord-Afrika på 600-tallet, men det ble aldri etablert noen lokal arabisk eller muslimsk stat. Jerusalem ble styrt fra byer som Damaskus, Bagdad, Beirut og Istanbul. Sist ble «Mandatområdet Palestina» styrt fra London, i perioden 1917 til 1948. Allerede fra midten av 1800-tallet var flertallet i Jerusalem jøder.

Israel blir født
Jødene hadde aldri mistet sin religiøse lengsel tilbake til Zion (Jerusalem). På slutten av 1800-tallet, århundret for nasjonalstatene i Europa, var det mest naturlig for jødene å rette sine nasjonale og politiske ambisjoner mot området hvor de hadde sine historiske røtter. Dermed var zionistbevegelsen født, og jødisk innvandring til området begynte for alvor.

Jødenes situasjon i Europa og arabiske land gjorde utsiktene til et eget hjemland svært forlokkende. Som minoritet hadde de som hovedregel blitt kraftig diskriminert og forfulgt gjennom århundrer. Under første verdenskrig gikk Storbritannia inn for å opprette et jødisk hjemland i deler av området som de erobret fra det ottomanske imperium.

Forståelsen for jødenes nasjonale agenda ble kraftig styrket i verdenssamfunnet etter Holocaust, da seks millioner jøder ble drept av nazistene, og ingen land ville gi en ny framtid til de overlevende jødiske flyktningene.

I november 1947 vedtok FN å dele det britiske mandatområdet i en jødisk og en arabisk del. Arabiske ledere avviste resolusjonen, og intensiverte krigen mot jødene. Det kunne ikke hindre jødene i å erklære staten Israel for opprettet i mai 1948. Til tross for liten og ingen støtte fra vestlige land, seiret den nyfødte jødiske staten i viktige militære slag.

Tilbaketrekninger
Israel seiret også i 1967, da naboene stod klare til utryddelseskrig. I løpet av seks dager vant landet kontroll over Sinai, Golan-høydene, Gaza og Vestbredden. Etter krigen tilbød Israel å trekke seg tilbake fra det aller meste av de erobrede områdene i bytte for en varig fred. Det var åpningstilbudet, som det skulle forhandles om. Men araberne samlet seg til toppmøte i Khartoum i Sudan, og svarte med tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel.

Siden den gang har Israel trukket seg ut av Sinai og fått en kjølig fred med Egypt. Landet har også trukket seg ut av Gaza, og fått raketter og granater i retur fra Hamas.

Til tross for dårlige erfaringer med tilbaketrekninger, er israelere flest villige til å forlate nesten hele Vestbredden dersom det kan skje i bytte mot en ekte og varig fred.

Israel kan ikke risikere rakettregn ned mot sine storbyer fra høydedragene på Vestbredden. Derfor må en palestinsk stat være demilitarisert, uten mulighet til å ruste opp med tunge våpen og til å inngå militære allianser med land som Iran og Syria. Israel erobret Vestbredden i en forsvarskrig, og har som seierherre rett til å sette vilkår for å hindre at det kommer ny aggresjon fra området.
Palestinerne må også akseptere at Israel blir bevart som en stat med jødisk flertall.

Støtte til to stater
For et stort flertall israelere er det uaktuelt å annektere hele Vestbredden og Gaza-stripen og gi palestinerne statsborgerskap i et «Stor-Israel». Dette vil medføre at jødene kan komme i mindretall i sin egen stat. Denne demografiske situasjonen er en viktig grunn til at de fleste israelere støtter en eller annen form for selvstyre eller egen statsdannelse for palestinerne.

14. juni 2009 erklærte statsminister Benjamin Netanyahu (Likud) støtte til å opprette en palestinsk stat dersom Israel får internasjonale garantier for at den kommer til å forbli demilitarisert. Når et stort flertall av jødene i Israel støtter tanken om en palestinsk stat i prinsippet, er det fordi de synes alternativene er verre.

Bosetninger trenger ikke være noe hinder for en palestinsk stat. Israel avviklet alle sine bosetninger på Gaza-stripen. Erstatningsområder (rød farge på kartet) kan avstås for å beholde de største bosetningene (blå farge på kartet).
Det har aldri vært fastlagt noen formell, internasjonal grense mellom Israel og Vestbredden. «Den grønne linje», som går rundt Vestbredden, var våpenhvile-linjen mellom israelske og jordanske styrker fra 1949 til 1967. I denne perioden var Vestbredden ulovlig annektert av Jordan. Israel erobret Vestbredden i en forsvarskrig. Israel kontrollerer derfor området lovlig til de endelige grensene er avklart i forhandlinger. Når grensen er fastsatt i forhandlinger, gjør det per definisjon slutt på konflikten om land.

Relaterte artikler: