Hva er Palestina?
Palestina er en geografisk betegnelse på et område langs østbredden av Middelhavet. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat, men et betydelig antall land anerkjenner per i dag Palestina som stat. Det gjør de selv om grenser ikke er avklart, det er to rivaliserende regjeringer og en lovgivende myndighet som ikke kommer sammen. Palestinske ledere har gjentatte ganger avvist tilbud om en arabisk-muslimsk stat, fordi de ikke har godtatt å være nabo til en jødisk stat. Før britene skilte det ut i 1921, fra romersk tid og frem til europeiske kart på 1800-tallet, har deler av dagens Jordan alltid blitt ansett som en del av landområdet Palestina.
Hvordan skal en eventuell palestinsk stat være?
Mange som ivrer for opprettelsen av en palestinsk stat, snakker aldri om hvordan en slik stat skal være. Skal det være fritt fram for ubegrenset våpenimport? Skal det være fritt fram for terrorplanlegging og etablering av terrorgrupper? Skal det være skoler med hatopplæring? Skal det være sharia? Skal det være en fiendtlig stat som ikke anerkjenner det Israel som er? Skal staten være demokratisk? Skal «Palestina» ha som målsetting å utslette nabostaten Israel?
«Før Balfor-erklæringen, da osmansk styre tok slutt, eksisterte ikke Palestinas politiske grenser som vi kjenner dem i dag, og det var ikke noe som ble kalt det palestinske folket med en politisk identitet som i dag, siden Palestinas linjer for administrativ inndeling strakk seg fra øst til vest og inkluderte Jordan og sør-Libanon, og som alle mennesker i regionen ble palestinerne frigjort fra tyrkisk styre og umiddelbart overført til kolonialistisk styre, uten å forme en politisk identitet som palestinsk folk.»
Abd Al-Ghani Salameh, palestinsk historiker på PA TV 1. november 2017 Tweet
Kampen for Palestina
I en meningsmåling fra 2022 sier 68 prosent av palestinerne at den mest effektive måten å «ende israelsk okkupasjon og bygge en uavhengig stat» på er ved vold. 44% sier væpnede kamp [dvs. terrorkampanje som den Andre intifada] og 24% svarer «folkelig motstand» [palestinsk eufemisme for terrorangrep som skyting, knivstikking og bilangrep]. Bare 25% av palestinerne mener «forhandlinger» er beste løsning i kampen for Palestina.
– Alt for få vet at Arafat sa nei til en palestinsk stat
Hamas setter Støre og Barth Eide i et dårlig lys
Palestina en feilslått stat
Den palestinske ledelsen har ikke bare avvist kompromissløsninger med Israel, de har også mislykkes i å bygge en velfungerende stat etter at de fikk selvstyre i 1995. Palestinske myndigheter har ikke monopol på voldsbruk, rettssystemet og andre tjenester til innbyggerne er svært mangelfullt og det er ikke lover og reguleringer som legger til rette for en moderne økonomi, skriver professor Efraim Inbar.
Palestinsk økonomi
Fra 2013 til 2021 har internasjonal bistand til palestinerne blitt redusert fra 13 milliarder til 3 milliarder kroner. Totalbudsjettet er på rundt 55 milliarder kroner, skrev LeMonde Diplomatique i september 2022. Ifølge avisen er underskuddet på 15 milliarder kroner. Lønnsutbetalinger til 160.000 offentlige ansatte er blitt redusert med en fjerdedel. Arbeidsledigheten på Vestbredden er omkring 20 prosent, på Gaza 50 prosent.
– Alt for få vet at Arafat sa nei til en palestinsk stat
Hva Støre og Barth Eide ville gjort dersom de var opptatt av fred
Palestinske myndigheter må betale erstatning til terrorofre
Fatah og palestinske myndigheter feiret 7. oktober-massakren
Misvisende kart for Palestina
I årevis har Palestina-aktivister brukt løgnkart (se under) som skal gi inntrykk av at palestinerne, og en stat de en gang skal ha hatt, er i ferd med å forsvinne fra Israel og Vestbredden. Kartene gir et helt feil bilde av eiendomsforhold og framtidsutsikter i Israel og de områdene som ved forhandlinger med Israel kan tilfalle en palestinsk stat. I 2015 beklaget den venstreorienterte amerikanske tv-kanalen MSNBC at lignende karter ble brukt. «Vi forstod etter at vi gikk av luften at kartene ikke var faktisk korrekte og vi beklager at vi brukte dem,» sa programlederen til MSNBC.
Palestina historie
Uttrykket Palestina (arabisk: Filastin) ble første gang brukt av den joniske historikeren Herodot omkring fem hundre år før vår tidsregning. Det blir antatt at uttrykket var knyttet til folkeslaget som i Israels historie blir kalt filisterne, og som forsvant omkring på samme tid. Etter at romerne slo ned det tredje jødiske opprøret mot okkupasjonen av Judea, omdømte romerne Judea til Provincia Syria Palaestina og Jerusalem til Aelia Capitolina som et propagandatiltak for å bryte den jødiske koblingen til landet og hovedstaden. På 300-tallet ble provinsen delt i tre mindre enheter, delt i grenser fra øst til vest og alle med landområder også øst for Jordan-dalen. De muslimske erobrerne som kom på 600-tallet endret navn på området Palaestina Prima til Jund Filastin. Det ble på arabisk en del av Bilad al-Sham (landet på venstre hånd).
Palestina blir borte under muslimsk styre
Det latinske kongedømmet av Jerusalem, som ble etablert av korsfarerne, strakte seg på det størset fra Beirut i nord til Sinai-ørkenen i sør. Også dette riket var på begge sider av Jordan-dalen. De kristne herskerne navnga ingen del av riket som Palestina. Heller ikke de muslimske mamelukkene som nedkjempet de europeiske korsfarerne, eller det osmanske riket fra 1500-tallet til 1900-tallet, brukte betegnelsen Palestina eller Filastin. Distrikter ble betegnet etter sine viktigste byer. I nesten tusen år var navnet Palestina ikke i bruk, bare som et gammelt minne om gammel romersk imperalisme. Betegnelsen Palestina ble tatt i bruk igjen av kristne europeere på 1800-tallet. Verken de osmanske makthaverne eller den lokale arabiske befolkningen brukte navnet Palestina på den tiden. På arabisk var Esh-Sham (Syria) mest i bruk, kristne bruke Det hellige land eller Judea og jøder brukte Eretz Israel.
Da Den første sionistkongressen ble avholdt i Basel i Sveits i 1897 vakte det internasjonal oppmerksomhet. Det kom reaksjoner fra mange land, men ingen reaksjoner fra «palestinerne». Den gang var ikke «et innfødt palestinsk folk» konstruert, majoritetsbefolkningen i området var ganske enkelt arabere som var undersåtter i det osmanske imperiet.
Når ble «palestiner» brukt for første gang?
Første gang ordet «palestiner» blir brukt på arabisk, skal ha vært i 1898, ifølge historikeren Zachary J. Foster. Det var en oversetter, Khalil Baydas, som brukte uttrykket da han oversatte en bok om «Det hellige land» fra russisk til arabisk. Encyclopedia Britannica nevner ikke palestinere i sin 1911-utgave. Det toneangivende britiske leksikonet betegner Palestina som «et geografisk navn med temmelig fri benyttelse». Dersom palestinerne var en urbefolkning i området, hvorfor ble de utelatt fra kapittelet om Palestina?
Palestina gjenoppstår under britisk styre
I gammel tid bestod landområdet Palestina også av områder øst for Jordan-elven (dagens Jordan) og Libanon. Palestina gjenoppstod som et administrasjonsområde da Storbritannia fikk mandatmyndighet etter første verdenskrig. I 1921 skilte britene Trans-Jordan ut av mandatområdet Palestina. Dermed ble 77 prosent av landområdet som var lovet som jødisk nasjonalhjem gitt til en arabisk hersker. I årene etter dette skillet er det folk teker på som «Palestina» eller «det historiske Palestina» redusert til området mellom Middelhavet og Jordan-elven.
Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som «jøder» og «arabere». Første gang FN brukte uttrykket «folket av Palestina» var høsten 1969.
Hvem var «palestinere» før 1948?
Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer.
Araberne som bodde i landområdet Palestina etter første verdenskrig prøvde ikke å skape et uavhengig land for seg selv. Etter at det osmanske riket var borte var det ingen som hevdet at Palestina alltid hadde eksistert som en nasjon og at palestinerne var en distinkt etnisk identitet. I stedet understreket de at Palestina ikke var en nasjon og at Palestina alltid hadde vært en del av Syria. Araberne ønsket å forhindre at sionistene fikk en stat, så deres mål var å hinndre at regionen Palestina ble anerkjent av Storbritannia og Frankrike som en separat juridisk område. Dersom ikke sionistiske jøder hadde presset den britiske regjeringen til å skape et eget område for Palestina, ville araberne i området ikke hatt noen arabisk følelse for Filastin.
FNs delingsplan for Palestina
FNs delingsplan fra 1947 foreslo å dele mandatområdet Palestina i en jødisk del (56 prosent av gjenværende landområde) og en arabisk del. Den jødiske delen var dermed bare 13 prosent av det opprinnelige mandatområdet. FNs delingsplan la i virkeligheten opp til at araberne fikk to stater – den arabiske staten Jordan og den arabiske staten vest for Jordan-eleven. Etter Israels uavhengighetskrig i 1948 ble våpenhvilelinjene annerledes enn delingsplanens linjer, så jødene satt igjen med 18 prosent av det opprinnelige mandatområdet (78 prosent av landområdet vest for Jordan-elven).
Skiftende arabisk propaganda om Palestina
1899: Yusuf Diya forklarer at distriktet Palestina tilhører Det osmanske riket.
1918: Etter Det osmanske rikets fall arbeider arabere i området for å bli en del av Syria. Målet var å hindre at Palestina skulle bli en jødisk stat.
1919: Den arabiske foreningen (Arab Club) sendte et brev til den britiske militærguvernøren i Jerusalem som forklarte at Syria var en sammenhengende enhet som gikk fra Taurus-fjellene i det sørlige Tyrkia helt til Rafa i Gaza. Araberne uttrykte deres vilje til å dø for forhindre etableringen av Palestina.
1937: Den arabiske høyere komité hevdet at Palestina var oppfunnet av sionistene, fordi landet hadde alltid tilhørt Syria. «Det finnes ikke noe land som Palestina. ‘Palestina’ er et uttrykk som sionistene oppfant. Det finnes ikke noe Palestina i Bibelen. Vårt land har i århundrer vært del av Syria. ‘Palestina’ er fremmed for oss. Det er sionistene som introduserte det,» sa Awni Abd al-Hadi, sekretær for Den arabiske høyere komité til den britiske Peel-kommisjonen.
1964: PLOs charter hevdet at Gaza, Vestbredden og Jerusalem ikke tilhørte Palestinas folk.
1968: Etter at Israel har vunnet kontroll over Vestbredden og Gaza endres PLOs charter. Nå blir det hevdet at Gaza og Vestbredden tilhører palestinerne. Heller ikke 1968-charteret erklærer Palestina som en uavhengig nasjon. Charteret ble først og fremst utformet av Den arabiske liga, som ikke var interessert i å danne «staten Palestina».
1988: PLO-leder Yasser Arafat erklærer etableringen av «staten Palestina».
Hvorfor er «det historiske Palestina» feil?
«Dagens konflikt har sin bakgrunn i at europeiske jøder, siden 1880-tallet, flyttet til det et område i Midtøsten som het Palestina, i dag ofte referert til som det historiske Palestina,» skriver FN-sambandet på sin side om Israel-Palestina-konflikten. Dette gir inntrykk av det har eksistert en palestinsk stat i området med lange historiske røtter, men dette er basert på en falsk forståelse av geografi og politisk historie i regionen. Før første verdenskrig var dagens Gaza, Israel, Vestbredden, Jordan, Libanon og Syria alle del av den osmanske provinsen Syria. Den lokale arabiske befolkningen så på seg selv som syrere, slik de hadde gjort under skiftende muslimske herskere gjennom århundrer.
Palestinerne endret holdning til Vestbredden og Gaza
Under krigen i 1948 ble Vestbredden erobret av Jordan og Gaza erobret av Egypt. Da Palestinernes frigjøringsorganisasjon ble etablert i 1964 slo det politiske grunnlagsdokumentet særskilt fast at Vestbredden og Gaza ikke tilhører det palestinske folk. PLO ble opprettet for å ødelegge den jødiske staten Israel, ikke for å etablere en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza-stripen. Det var helt uaktuelt da Jordan og Egypt kontrollerte områdene. Etter at Israel vant kontroll over Vestbredden og Gaza-stripen i 1968, skiftet imidlertid PLO posisjon. Dersom ikke staten Israel hadde blitt etablert, ville det ikke vært noe palestinsk folk som krevde sitt land fra Jordan-elven til Middelhavet.
Å endre palestina-arabernes identitet til palestinere var nødvendig for å endre inntrykket av maktbalanse, påpeker Daniel Swindell i Times of Israel. I realiteten står jødene overfor en stor arabisk majoritet som har fått suverenitet over 500 til 600 ganger mer land i Midtøsten og Nord-Afrika. Men ved å gjøre konflikten om til en konflikt mellom israelere og palestinere, kunne jødene fremstå som den sterke part. I stedet for at araberne ønsket å ta landet fra jødene, kunne konflikten forvrenges så det ble framstilt som at jødene tok land fra palestinerne. Swindell mener palestinsk identitet er en form for arabisk nasjonalisme med mål om å skade en arabisk stat kalt Palestina som skal erstatte Israel.
Palestina religion
I oldtiden var landområdet Palestina klemt mellom imperier som assyrere, babylonere og persere i øst og egyptere i vest. I dette området lå kongerikene Israel og Juda i det siste årtusen f. Kr. Her ble jødedommen født, og siden den gang har det vært sammenhengende jødisk tilstedeværelse i området. Kristne ble i flertall fire eller fem hundre år etter Kristus. Etter muslimenes erobring av området på 600-tallet ble det flertallets religion fra omkring slutten av 1100-tallet og frem til jødisk innvandring på 1900-tallet.
Palestina språk
Som et viktig møtepunkt mellom Afrika, Asia og Europa har befolkningen i landområdet Palestina historisk sett hatt mange og skiftende språk etter hvilket imperium som dominerte området. Med muslimenes erobring på 600-tallet ble arabisk etterhvert det dominerende språket, men språk som arameisk, hebraisk, armensk levde videre. Arabisk er det offisielle språk i de palestinske selvstyremyndighetene.
Palestina kart
Det var europeiske karttegnere som begynte å sette Palestina på kartet igjen på 1800-tallet. Den første i moderne tid som skal ha avgrenset et landområde med et slikt navn skal ha vært Pierre Jacotin, et medlem av keiser Napoleons invasjon av Egypt og Syria fra 1798 til 1801. Kartet med best kvalitet ble laget i 1878 av Palestine Exploration Fund. Disse kartene tok ikke hensyn til de osmanske myndighetenes administrasjonsinndelinger, men bygget mer på landområder skissert i Bibelen. The Encyclopedia Britannica fra 1911 betegnet Palestine som «et geografisk navn med løs definisjon».
Med dagens moderne statsdannelser ligger landområdet Palestina omgitt av Libanon og Syria i nord, Jordan i øst og Egypt i sør.
Dette kartet viser Judea-provinsen i det romerske riket i det første århundret. Det jødiske folket har sitt navn fra Juda/ Judea, og allerede før romerne okkuperte landet hadde det vært tidlige israelittiske og jødiske statsdannelser i området i mange århundrer.
Byer i Palestina
Noen av de eldste byene vi kjenner til i historien ligger i landområdet Palestina. Jeriko er kjent som den første byen Israels folk inntok etter at de krysset Jordan-elven, men hadde en historie flere tusen år før den tid. De mest folkerike byer administrert av de palestinske selvstyremyndighetene i dag er Gaza by, Hebron på Vestbredden, Khan Yunis, Jabalia og Rafah på Gaza-stripen og Nablus på Vestbredden. Alle disse byene i Palestina har over 100.000 innbyggere, Gaza by over en halv million innbyggere.
Palestina idag
Gaza-stripen har til sammen omkring to millioner innbyggere, Vestbredden omkring tre millioner. Helt siden 2007 har Palestina de-facto vært delt i to. Hamas-bevegelsen har full kontroll på Gaza-stripen, mens Fatah-bevegelsen styrer palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden. Palestina har idag to presidenter, to statsministre, en lovgivning ute av funksjon og har vært ute av stand til å avholde valg. Palestina oppfyller dermed ikke folkerettens betingelser for å bli anerkjent som en stat. President for PA er Mahmoud Abbas.
Palestina-flagg (Illustrasjonsfoto: Jean-François Gornet, flickr.com.
Palestina flagg
Det palestinske flagget har tre horisontale striper i sort, hvit og grønn, med en rød trekant liggende over til venstre på flagget. Flagget ble tatt i bruk av PLO (Palestinian Liberation Organization) i mai 1964, og siden av «Staten Palestina». Flagget ligner svært mye på flagget til Jordan og Vest-Sahara, som alle henter inspirasjon fra det arabiske opprøret mot det osmanske riket under første verdenskrig.
Palestina valuta
Frem til 1918 var Palestina del av Det osmanske riket, og osmansk lira var i bruk. Britenes militære administrasjon brukte først egyptiske pund. I 1927 innførte britene palestinske pund, som hadde påtegning på arabisk, engelsk og hebraisk. Under jordansk og egyptisk okkupasjon brukte palestinerne jordansk og egyptisk valuta, mens de nå bruker israelske shekel.
Fri Palestina
En palestinsk nasjonalbevegelse vokste fram etter første verdenskrig, fra 1960-tallet representert ved PLO. Slagordet «Fri Palestina» kan bety et krav om opphør av israelsk okkupasjon av Vestbredden, men betyr også for mange dominerende palestinske partier og politikere et krav om at hele Israel forsvinner og at det som i dag er en jødisk stat blir arabisk og muslimsk. I virkeligheten trenger palestinerne å bli fra det totalitære styret til Fatah på Vestbredden og det islamistiske styret til Hamas på Gaza-stripen.
Les mer om Israel-Palestina konflikten