Meningsinnholdet i denne artikkelen tilhører Jonathan S. Tobin, sjefsredaktør for Jewish New Syndicate. Artikkelen er oversatt av KI, kontrollert, lettere forkortet og tilpasset norske lesere av MIFF.
Israels strengeste og mest urettferdige kritikere må erkjenne to forhold:
- Etter 7. oktober-massakren i 2023 har den strategiske situasjonen i Midtøsten blitt betydelig bedret for den jødiske staten.
- Selv om Israel har blitt ekstremt upopulære rundt om i verden på grunn av Gaza-krigen, verdsetter de fleste israelere sin sikkerhet fremfor meningene til tilskuerne til kampene deres.
Dette er vanskelig for vestlige liberale og venstreorienterte å forstå. Likevel peker det på en dyp sannhet om utfordringen i den jødiske erfaringen. Valget Israel og det jødiske folket står overfor er klart: Hvis de nekter å la seg slakte og la staten sin bli ødelagt, vil de bli hardt dømt etter en dobbeltmoral som ikke gjelder noen annen nasjon eller folk på planeten.
Pariastatus
Israelerne foretrekker å være levende pariaer enn et utdødd folk som folk bare har minner av. Dara Horn påpekte i sin essaysamling fra 2021 (People Love Dead Jews) at verden har mye større sans for døde jøder enn levende jøder.
På grunn av den feilaktige og ensidige mediedekningen (som i Norge er verre enn mange andre vestlige land), har mange i Europa og Amerika begynt å tro på pro-Hamas-propagandaen om at Israel er skyldig i «folkemord» i Gaza. Når de erfarer hvor likegyldige israelerne er til at folk har denne vrangforestillingen, blir de forbløffet. Israel-venner som bestrider de falske anklagene blir avfeid.
The Times forsøkte å forklare dette dilemmaet med en «nyhetsanalyse» med tittelen «The Cost of Victory: Israel Overpowered Its Foes, but Depened Its Isolation», av korrespondenten i Det hvite hus, Michael Shear. Artikkelen søker å sette opp en kontrast mellom den økende fiendtligheten mot den jødiske staten i verden med en ganske bred enighet i Israel om nødvendigheten av å beseire og fjerne Hamas i Gaza, Hizbollah i Libanon og Irans atomtrussel.
En trygg fremtid
The Times-artikkelen fremstiller israelerne som stort sett uvitende om sitt image i utlandet. Etter å ha oppsummert hvor mislikt den jødiske staten har blitt og hvordan en tverrpolitisk pro-israelsk konsensus i USA har kollapset, fremsetter artikkelen følgende konklusjon, et sjeldent tilfelle der avisen rapporterer noe utvilsomt sant om konflikten i Midtøsten: «Mange israelere ser fram mot en tid hvor de ikke lenger er omgitt av velbevæpnede fiender som er fast bestemt på å skade dem, selv om det samtidig betyr at de blir sett negativt på av resten av verden.»
Hvilken rasjonell borger i noe land ville tenke annerledes?
Det selvinnlysende svaret er ingen. Men på en eller annen måte blir israelere fremstilt som et isolert og hjerteløst folk fordi de støtter fjerning av eksistensielle trusler i form av folkemords-islamistiske terroristbevegelser som Hamas, Hizbollah, houthiene og deres iranske sponsorer.
En bølge av antisemittisme
The Times argumenterer videre for at nederlaget til disse fiendene de siste 21 månedene ikke kan være verdt prisen Israel må betale i global vanære, i tillegg til de bitre følelsene til palestinske arabere og deres støttespillere, som er skuffet over at konflikten har vendt seg mot dem etter å ha begått den største massakren på jøder siden Holocaust.
Avisen har rett i at Israels seire i Gaza, Libanon, Syria og Iran har kommet med en kostnad – og med det mener de ikke de nesten 900 soldatene i Israels forsvarsstyrker som har falt i kampen for nasjonens overlevelse. Det er ingen tvil om at hetsen mot Israel og sionismen, så vel som åpen antisemittisme, har økt siden 7. oktober. Dette tok form av pro-Hamas-mobber som tok over gatene i byer rundt om i verden og på nordamerikanske universitetsområder.
I Europa er eksempler på masseutbrudd av anti-israelske skjellsord ikke lenger begrenset til politiske fora eller pressen. De har blitt rutinemessige hendelser på kulturelle arrangementer som ikke har noe med debatten om Midtøsten å gjøre, som for eksempel Glastonbury-musikkfestivalen i England, hvor folkemengdene nylig ropte «Død over IDF!». Lignende bitterhet var tydelig under det årlige okseløpet i Pamplona i Spania, hvor et stort banner som erklærte «ødelegg Israel» ble foldet ut, mens arrangørene lot aktivister ta over seremonien.
I tillegg er det økende forsøk på å sanksjonere og økonomisk isolere Israel, samt gjør det vanskeligere for innbyggerne å reise eller gjøre forretninger i utlandet. Statusen som en internasjonal paria, kombinert med fiendtligheten til organisasjoner som FN, og den som kommer fra europeiske og amerikanske venstreorienterte, er fortsatt et problem. Likevel er det kanskje bare lesere av The Times som ville anse det som en så forferdelig skjebne at det burde få israelere til å revurdere nasjonens vellykkede kamp for overlevelse og sikkerhet.
I sin bok fra 1989, «From Beirut to Jerusalem», skrev Times-spaltist Thomas L. Friedman minneverdig at Israel best kunne beskrives som «Yad Vashem med et luftvåpen». Han mente ikke denne referansen til Israels nasjonale Holocaust-museum og -minnesmerke som en kompliment.
Friedman så på den jødiske statens bekymring for sin sikkerhet i en region der naboene hadde jobbet for dens utslettelse fra det øyeblikket den ble opprettet i 1948, som en besettelse av en paranoid nasjon.
I tiårene siden har Friedman utgitt seg for å være en utenrikspolitisk ekspert, selv om hendelser har motbevist ham om og om igjen. Som de fleste av leserne sine anser han det meningsløst at de palestinske araberne har avvist fredstilbud og vidtrekkende israelske innrømmelser, slik som de som ble gitt i Oslo-avtalen i 1993, Camp David-toppmøtet i 2000, tilbaketrekningen fra Gaza i 2005 og andre forhandlinger.
Land for terror
Alle disse fredstilbudene og territoriale innrømmelsene har vært katastrofer. Israel byttet ikke – slik dets en gang dominerende venstreorienterte politiske partier proklamerte – «land for fred». Det de har gjort er å bytte land mot terrorisme.
Det er ikke bare fordi forsøkene på å skape fred ikke lyktes. Snarere er det at enhver innrømmelse fra Israels side har blitt brukt av palestinerne, og terrorgruppene de har valgt for å lede dem, til å fortsette sin århundregamle krig mot jødenes tilstedeværelse i deres gamle hjemland.
Ekstremismen og volden som plaget Israel på 1990-tallet etter å ha tillatt PLO å etablere seg som en autonom regjering i Judea, Samaria og Gaza, ville vært umulig uten Oslo. Det samme gjelder den andre intifadaen, som fulgte den jødiske statens tilbud om en uavhengig palestinsk stat i 2000, som kostet mer enn tusen israelske liv.
Den ustanselige rakettbeskytningen mot Israel fra Gaza siden Hamas gjorde det til en terrorfestning i 2007 – og deretter redslene 7. oktober – kunne ikke ha skjedd hvis det ikke var for tidligere statsminister Ariel Sharons beslutning i 2005 om å trekke tilbake alle israelske soldater, nybyggere og bosetninger som en del av en katastrofal innsats for å fremme fredsprosessen.
For israelere og deres støttespillere er oppsummeringen av historien om disse mislykkede fredsinnsatsene gamle nyheter. Få gidder engang å sitere den mens de avverger feilaktige anklager om folkemord og apartheid som så mange utenlandske observatører har svelget fullstendig.
Hvis israelere er likegyldige til internasjonal opinion, er det ikke bare fordi den sionistiske etosen har skapt en ånd som så jødenes prestasjoner som viktigere enn hva verden syntes om dem. Det er fordi de, i motsetning til kritikerne sine, vet at de har tatt risikoer for fred og betalt for dem ikke bare i dårlige presseklipp, men i hav av blod.
Uvitenhet eller ideologi
Det er mulig at svært mange ellers anstendige mennesker rett og slett ikke kjenner konfliktens historie. Men det virkelige problemet i dag er at under påvirkning av indoktrinering i de giftige venstreorienterte mytene om kritisk raseteori, interseksjonalitet og nybyggerkolonialisme, bryr svært mange seg ikke om fakta. De tror at israelere og jøder er «hvite» undertrykkere som alltid tar feil, og palestinerne er «fargede mennesker» som alltid har rett. Det er ingen måte å overbevise dem om sannheten.
I motsetning til de fleste befolkninger, som ikke har noen oppfatning eller følelse av sin egen dødelighet som gruppe, forstår israelere og jøder hva det vil si å bli møtt ikke bare med fanatikere som søker deres død, men den svært reelle muligheten for at de kan lykkes. Alle Israels kritikere kan håne ideen om at et Holocaust som skjedde for 80 år siden, skulle påvirke politikken til et land som har blitt en regional supermakt med en førsteverdensøkonomi.
Men massemordene, torturen, voldtekten, kidnappingen og den hensynsløse ødeleggelsen som fant sted 7. oktober, var Hamas som satte sin folkemordsideologi ut i livet. Drapet på 1200 israelere – den verste masseslaktingen av jøder siden Holocaust – og kidnappingen av 250 andre til Gaza var bare forsmak på hva de palestinske araberne har til hensikt for resten av Israel. Hvis Iran investerte enorme ressurser over flere tiår i et forsøk på å bygge et atomvåpen som forhåpentligvis har blitt hindret av forrige måneds amerikanske og israelske luftangrep, var det fordi de ønsker en bombe som de kan bruke til å påføre jødene et nytt Holocaust.
Enhver diskusjon om kostnadene Israel må betale for sine vellykkede forsøk på å svekke og eliminere truslene mot befolkningen fra Hamas, Hizbollah og Iran, kan ikke se bort fra alternativet til militær suksess og de medfølgende tapene som sivile i Gaza lider når de brukes som menneskelige skjold.
Likevel er det akkurat det vestlige liberale og venstreorienterte gjør.
