Tirsdag 19. september har MIFF sendt denne klagen til Utenriksdepartementet. Klagen ble sendt da Anniken Huitfeldt var utenriksminister, men ligger nå på Espen Barth Eides bord. Da MIFF møtte Eide i mars 2024, tok vi opp klagen på ny og ba om et møte om saken.
Klage: FN-sambandet demoniserer et medlem av FN, bryter tilskuddsavtalen med Utenriksdepartementet og omtaler en legitim norsk samfunnsaktør på en nedsettende måte.
Innhold
- Sammendrag
- Bakgrunn
- FN-sambandet sprer villedende informasjon om FN-relaterte spørsmål
- FN-sambandet legger lokk på debatt om FN og internasjonale spørsmål
- FN-sambandet sprer ensidig, mangelfull og feil informasjon via fn.no
- Partiskhet i FN-sambandet
- Blir MIFF utsatt for hevn etter vår rapport?
1. Sammendrag
Det norske utenriksdepartementet gir nesten 128 millioner kroner til FN-sambandet i perioden 2020 til 2023.
Tilskuddsavtalen fra 2020 har som mål blant annet at støtten skal gi «høy kunnskap om FN-relaterte spørsmål» i befolkningen, «engasjert og konstruktiv debatt om FN og internasjonale spørsmål», «økt kunnskap og kjennskap til FN og internasjonale spørsmål blant barn og unge», «kunnskapsutveksling og opplyst debatt om FN» og «befeste posisjonen» til fn.no «som en hovedkilde til troverdig informasjon og som læringsressurs om FN og internasjonale spørsmål». FN-sambandet har definert skolesektoren som sin viktigste målgruppe.
Denne klage fra Med Israel for fred (MIFF) viser at FN-sambandet sprer villedende informasjon om FN-relaterte spørsmål, legger lokk på debatt om FN og internasjonale spørsmål og sprer ensidig, mangelfull og feil informasjon via fn.no.
MIFF viser i denne klage at flere i FN-sambandets ledelse og kommunikasjonsavdeling ikke er nøytrale observatører i forhold til Israel. FN-sambandet er også svært ensidig i sine valg av kilder – ikke en eneste kilde som forklarer synspunktene til mainstream israelere er nevnt.
Etter at MIFF i juli/ august hjalp FN-sambandet med å fjerne en rekke pinlige feil fra fn.no, er vi blitt «takket» med nedsettende og defamerende omtale på nettsiden. Det anstår seg ikke en offentlig finansiert institusjon å bedrive denne formen for retorikk og skjule seg bak andre aktørers tvilsomme påstander. Vi kan ikke fri oss fra tanken om at dette er en hevnaksjon hvor FN-Sambandet demonstrerer sin ensidige partiskhet, hvilket er langt unna FN-Sambandets mandat.
I 2022 kom HL-senteret med en rapport som viser hvordan det norske folk tenker om Israel.
«Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig.» Andelen som sa seg helt (7,9 prosent) eller nokså enig (24,9 prosent) i dette var på 32,8 prosent. I tillegg sa 33,2 prosent at det er umulig å svare. Bare 32,4 prosent har kunnskap nok om det som skjedde under Holocaust og/ eller det som skjer mellom Israel og palestinerne i dag til å ta avstand fra påstanden.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte seg slik om tilsvarende undersøkelse i 2012: «Jeg er særlig urolig over at så mange som 38 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes jødeutryddelse. Det er en grov historisk feilslutning og en farlig kobling,» sa Støre.
Informasjonen FN-Sambandet deler om Israel er ikke egnet til å rette opp denne feilaktige virkelighetsforståelsen, snarere tvert imot. FN-Sambandet misbruker Utenriksdepartementets tilskudd til å sverte FN-medlemmet Israel med den ene anklagen etter den andre, uten at Israels synspunkter kommer frem eller får adgang til tilsvar. Dette er svært alvorlig, sett i lys av at FN-sambandets strategiplan tar mål seg av å «være ledende på digitale læringsressurser om FN og FNs arbeid på norsk».
MIFF forventer at Utenriksdepartementet, som FN-sambandets hovedfinansieringskilde, pålegger FN-sambandet å
- rette opp sine feil
- slippe til det israelske narrativet, særlig der Israel blir utsatt for kritikk og demoniserende omtale
- være transparente om sine egne ansattes og styremedlemmers politiske bindinger og bruke et balansert kildetilfang.
- avstå fra å omtale legitime norske samfunnsaktører med nedsettende karakteristikker.
- opprettingen av FN-sambandets fremstilling må få virkning også for det materiellet de distribuerer til bruk i skolen mv.
MIFF ber om et snarlig møte med UD om denne saken.
2. Bakgrunn
Med Israel for fred (MIFF) er en av Norges største utenrikspolitiske interesseorganisasjoner, med over 11.200 medlemmer og et 20-talls aktive lokalforeninger. Før MIFF bringer denne saken inn for UD, har vi forsøkt å ta de alvorlige forholdene i denne klagen opp direkte med FN-sambandet. Her er en kort oppsummering:
17. juli 2023 publiserte Med Israel for fred (MIFF) en offentlig rapport med konkrete kommentarer til 47 setninger, avsnitt eller bilder på tre av nettartiklene på fn.no, om Israel, Palestina og Israel-Palestina konflikten.
8. august 2023 svarte FN-sambandet slik: «Vi i FN-sambandet har gått grundig gjennom deres kritikk av våre nettsider og tatt det til etterretning. Vi har gjort noen endringer på sidene, men kan ikke etterkomme all kritikk som kommer inn. Dere etterspør om vi har en policy om objektivitet, og dette er noe vi mener er veldig viktig. Vi tilstreber objektivitet i møte med FN-kilder, anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner, historikere og andre akademikere – og anbefaler andre å gjøre det samme.»
Etter FN-sambandets gjennomgang fant MIFF at det var gjort 19 endringer på fn.no-sidene om Israel, Palestina og konflikten. MIFF definerer åtte av endringene som viktige korreksjoner av faktafeil og seks er en klar bedring i presisjonsnivået. Én av endringene får fram et israelsk perspektiv klarere, et par endringer gjorde det verre enn før og de siste to er nokså uvesentlige endringer.
På grunn av MIFFs faktasjekk på FN-sambandet er pinlige feil blitt ryddet bort som for eksempel:
- I minst tre år har skoleelever som ble undervist av FN-sambandet blitt fortalt at Oslo-avtalene «aldri ble gjennomført».
- I minst fire år har FN-sambandet fortalt sine lesere at det «jevnlig» har blitt avholdt valg til den palestinske nasjonalforsamlingen.
- Les mer om endringene i tillegg 1.
Til tross for endringer, er MIFF likevel dypt bekymret over at feil og ensidigheter gjenstår, og at dette styrker falske bilder av Israel som er utbredt i befolkningen. Dette formidlet MIFF i en privat 13 siders klage til FN-sambandet 6. september 2023. Her protesterte vi på en rekke konkrete formuleringer som fortsatt ligger ute på fn.no, og inviterte FN-sambandet til dialog.
Et kontant avvisende svar kom fra FN-sambandet to dager senere: «Takk for tilbakemeldingene fra dere. Vi tar kommentarene deres til etterretning, men som nevnt i siste mail fra dere kan vi ikke etterkomme all kritikk som kommer inn. Vi har dessverre heller ikke anledning til å møte dere for å diskutere dette videre.»
Etter denne avvisningen, har MIFF gjort klagen offentlig.
MIFF ser seg nå nødt til å ta saken opp med Utenriksdepartementet, som står for nesten hele finansieringen av FN-sambandets drift.
3. FN-sambandet sprer villedende informasjon om FN-relaterte spørsmål
Tilskuddsavtalen skal bidra til at «befolkningen, elever i særdeleshet, har høy kunnskap om FN relaterte spørsmål». Her viser vi at FN-sambandet gir en feil framstilling av folkeretten, unnlater å benytte FN-kilder for å beskrive vareflyten inn til Gaza når det kan være i Israels favør, unnlater å sitere den FN-oppnevnte Palmer-kommisjonen om at sjøblokaden av Gaza er «lovlig og legitim» og gir et feil historisk bilde av hvordan det internasjonale samfunnet har sett på Israels kontroll av Vestbredden (følge FNs spesialrapportør). FN-sambandet unnlater å ta med FNs vanlige vurderinger omkring «rett til retur» og overser det skjeve maktforholdet i FN hvor det jødiske demokratiet er sjanseløst stilt overfor allianser av arabiske, muslimske og andre ikke-demokratiske land.
3.1 FN-Sambandet framstiller folkeretten feil
FN-sambandet: «Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk kolonialisme, undertrykkelse og okkupasjon. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Man har for eksempel ikke lov til å angripe sivile. Den palestinske motstandskampen utføres i stor grad med ikkevoldelige midler, men tidvis også med vold, for eksempel ved bruke av raketter fra Gazastripen. Palestinske organisasjoner, som PLO og Hamas, har brukt terrorisme bevisst som metode i kampen mot Israel.»
Krig som metode må bli brukt som en siste utvei, men palestinerne har benyttet krig og terror som hovedstrategi, og gjenopptatt krig også etter at de fikk betydelig selvstyre på 1990-tallet. Det forties at palestinske grupper konsekvent har forbrutt seg mot folkeretten i måten de kriger på (manglende uniformering, målrettede angrep mot sivile, bruk av menneskelige skjold osv.). FN-sambandet fortier også at Israel flere ganger har kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen i bytte mot en varig og ekte fred.
Terror har hele tiden vært og er fremdeles den eneste metoden til Hamas, Islamsk Jihad, PFLP og Fatah-tilknyttede terrororganisasjoner, og det er klart i strid med folkeretten. FN-Sambandets framstilling av folkeretten er ikke sann og gir ammunisjon til dem som aksepterer en hvilken som helst metode i kampen for å utslette israel og jødene. En slik fremstilling oppmuntrer til terror også andre steder, hvilket burde bekymre UD og et organ som angivelig skal støtte FNs mål og midler.
3.2 Propagandaen om Gaza og blokaden er feil
FN-sambandet: «I 2005 bestemte Israel å trekke ut alle sine styrker og bosettinger fra Gazastripen. Israel iverksatte deretter en blokade mot Gaza i 2007, som følge av at Hamas kom til makten. Blokaden begrenser inn- og utfart av både mennesker og varer i så stor grad at Gazastripen er nærmest ulevelig. FN anser Gazastripen for fortsatt å være under israelsk okkupasjon.»
FN-sambandet: «Israels blokade av Gazastripen bryter grunnleggende menneskerettigheter. Blokaden utgjør en kollektiv avstraffelse rettet mot den palestinske befolkningen, noe som anses for å være en krigsforbrytelse.»
Her bør FN-sambandet forholde seg til FNs levekårsindeks, i stedet for å gjengi propaganda. FNs levekårsindeks viser at mange titalls land i verden har betydelig dårligere levekår enn innbyggerne på Gaza-stripen. Befolkningen der blir også betjent av det mest velorganiserte hjelpeapparat i verden. Palestinerne har opplevd en klar økning i Human Development Index (HDI) i perioden 2004 til 2021. I 2021 var gjennomsnittlig HDI-indeks på verdensbasis på 0,722 poeng. Flere av regionene i de palestinske selvstyremyndighetene ligger over dette nivået – Salfit, Ramallah, Al-Bireh og Jeriko på 0,727 og Jenin, Tubas, Tulkarm, Nablus og Qalqilya på 0,723. Øst-Jerusalem ligger like under det globale gjennomsnittet (0,721). Også regionene med lavest levekår, Gaza by og Nord-Gaza (0,699) har hatt en klar vekst fra 2004 (da var nivået 0,638).
Det er ikke riktig at Israel iverksatte blokade «som følge av at Hamas kom til makten». Varekontrollen er innført som en følge av Hamas´ politikk med å drive terror mot Israel og Israels rett til selvforsvar og forhindre import av våpen til bruk mot Israel. Det må komme frem at grunnen til problemer med vann, strøm osv er Hamas som prioriterer terror fremfor befolkningens behov. Israel forhindrer ikke import av varer som ikke kan misbrukes militært mot Israel. Det er fritt frem å importere mat, medisiner, drivstoff, klær, forbruksvarer osv. Vareflyten inn i Gaza er betydelig, godt dokumentert av FN-organisasjonen OCHA. Egypt er også partner i varekontrollen inn til Gaza, for heller ikke regjeringen i Kairo ønsker at de islamistiske terrororganisasjonene i området skal bygge seg opp militært. FN-sambandet unnlater å nevne Egypt i denne sammenheng.
«Israel handler ikke i strid med folkeretten med sin blokade av Gazastripen,» sa Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sommeren 2011. «I den rådende situasjonen i Gaza kan det ikke uten videre legges til grunn at den israelske sjøblokaden i seg selv er i strid med folkeretten,» skrev daværende utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide i 2018.
Blokaden av Gaza-stripen er både «lovlig og legitim», konkluderte den FN-oppnevnte Palmer-kommisjonen i 2011. Israel står overfor «en virkelig trussel mot dets sikkerhet fra militante grupper på Gaza. Sjøblokaden ble innført som et legitimt sikkerhetstiltak for å forhindre våpen fra å komme inn på Gaza via sjøen. Og implementeringen av den svarte til kravene i internasjonal lov,» heter det. Komitéen gir Israel rett i at de gjentatte rakettangrepene gjør det legitimt for staten å forsvare seg selv og sine innbyggere.
3.3 Feil om okkupasjonen videreføres
FN-sambandet: «FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene har konkludert med at okkupasjonen i seg selv er folkerettsstridig fordi Israel åpenbart bryter reglene som gjelder for at en okkupasjon kan være lovlig.»
MIFF har vist til hva spesialrapportøren skrev i 2017: «Den vanlige tilnærmingen i det internasjonale samfunnet har vært å anse Israel som en lovlig okkupant av palestinsk territorium» (vår understreking). Den vanlige tilnærmingen er fortsatt gjeldende folkerett og FN-Sambandets påstand må korrigeres. Her må understrekes at selv om Israel skulle bryte enkelte regler for en lovlig okkupasjon, blir ikke okkupasjonen i seg selv ulovlig. Det skal mye mere til efter folkeretten.
3.4 Feil om «rett til retur»
Dersom man hadde gitt «rett til retur» til de titalls millioner som har blitt tvunget til å flytte fra sine fødesteder i moderne tid, ville den globale stabiliteten blitt undergravd. Dette er noe av grunnen til at man ikke har gitt «rett til retur» etter opprettelsen av nasjonalstater. Også internasjonale domstoler har gjort det klart at det ikke finnes noen slik rett. Flyktningene får først nødhjelp, og deretter er hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land.
Det samme vil løse problemet for palestinerne. De må enten få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i tredje land. Å pleie deres flyktningstatus, slik Norge finansierer gjennom FN, bidrar ikke til å løse noe problem.
Rupert Colville, som tidligere var talsmann for FNs Høykommissær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.
1) Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.
2) Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikter? Ja.
3) Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har overtatt eiendommene som palestinerne forlot.
Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Det har vist seg at alle etniske flyktninger mister denne retten i løpet av noen få år, lenge før det har gått over 75 år som i palestinernes tilfelle
Under siste del av krigen i 1948, og den første tiden etterpå, hadde mange palestina-arabere ønske om å returnere til sine hjem, men dette ble avvist av deres ledere. Lederne mente at en tilbakevending ville være en effektiv anerkjennelse av Israels eksistens. Tilbakevendingen var underordnet den viktigere saken – å nekte Israel legitimitet og eksistens.
Så lenge flyktningenes tilbakevending ble ansett å være styrkende for Israels legitimitet, ble det avvist. Sommeren 1948 skrev Haj Amin al-Husseini, mufti i Jerusalem og leder for de palestinske araberne, en uttalelse der han fordømte arabiske staters åpenhet for å tilbakeføre flyktninger til Israel. Det ville ha krevd forhandlinger med den nye staten og ville dermed gitt den anerkjennelse og legitimitet.
«Det vil tjene som første skritt i arabisk anerkjennelse av staten Israel og av deling,» advarte Emil Ghury fra Arabisk høyere komité. Flyktningene kunne bare vende tilbake dersom områdene de hadde bodd i først ble erobret, argumenterte han. Ghury advarte mot å se flyktningspørsmålet bare som en humanitær sak. «De har vendt et spørsmål om jihad til et spørsmål om flyktninger,» klaget han. Ghury var klar på hva som var målet: «Vi er opptatt av å vende tilbake og å gjøre spørsmålet til et spørsmål om jihad. Vi er opptatt av å høste hat mot jødene i hjertet til hver araber.»
Men ganske snart forstod palestinske og arabiske ledere at flyktningene kunne bli brukt som et politisk våpen mot Israel. «Det er velkjent og forstått at araberne, når de krever tilbakevending av flyktningene til Palestina, mener deres tilbakevending som herrer av hjemlandet og ikke som dets slaver. Med større klarhet, mener de utslettelse av staten Israel,» sa Egypts utenriksminister Muhammad Salah al-Din i oktober 1949. Den palestinske journalisten og historikeren Nasir al-Din Nashashibi forklarte: «Vi ønsker ikke å vende tilbake med flagget til Israel over en eneste kvadratmeter av vårt land, og dersom vi ønsker å vende tilbake, er det en ærefull og ærerik tilbakevending og ikke en nedverdigende tilbakevending, ikke en tilbakevending som vil gjøre oss til borgere i staten Israel.»
Hver eneste gang det har vært muligheter for å løse den humanitære situasjonen for palestinske flyktninger har det blitt avvist av palestinske ledere. Palestinerne avviste Israels tilbud om å ta imot noen av flyktningene i Israel rett etter krigen. De avviste også erstatningstilbud fra Israels side dersom det innebar en omfattende fredsavtale som ville legitimere Israels eksistens. Da en palestiner forsøkte å bygge boliger og skape næring for palestinske flyktninger på begynnelsen av 1950-tallet, og på den måten forbedre deres livsvilkår og gjenopprette deres verdighet, var palestinernes reaksjon å brenne landsbyen ned. (Les mer om denne historien i Schwartz’ og Wilfs bok Krigen for å vende tilbake som MIFF har utgitt.) Målet var ikke, og er fortsatt ikke, å rette opp en moralsk urettferdighet, men å utslette jødisk suverenitet. I Fatah- og Hamas-ledernes øyne er dette den største urettferdigheten av alle, at jødene er suverene og herrer i et område som arabere mener burde vært bare deres.
Det er et avgjørende argument imot «rett til å vende tilbake» for palestinske flyktninger at det vil gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden og nok en gang gjøre jødene til en undertrykt minoritet.
3.5 Kommentar til «skjevt maktforhold»
FN-sambandet: «Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel (med økende stor støtte fra USA) på den ene siden, og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre.»
Formuleringen her er innrettet på å skape sympati med palestinerne. For et demokratisk land som Israel har det vært regjeringenes rett og plikt å sørge for at maktforholdet har vært nettopp slik, når de har vært stilt overfor palestinske grupper som i stor grad har brukt terror som hovedstrategi. Når norsk politi rykker ut med mye mannskaper for å ta en enslig person er ikke maktforholdet skjevt i negativ forstand, det er slik det skal være for å redde liv og helse.
Når FN-sambandet er opptatt av skjeve maktforhold, bør det også nevne hvordan maktforholdene i FN-systemet er skjevt når det voteres om Israel eller oppnevnes spesialrapportører.
4. FN-sambandet legger lokk på debatt om FN og internasjonale spørsmål
Tilskuddsavtalen krever at FN-sambandet skal bidra til en engasjert og konstruktiv debatt om FN og internasjonale spørsmål på nasjonal basis. Her viser vi til at FN-sambandet legger lokk på viktige spørsmål knyttet til Israel-Palestina-konflikten: Iran, islamsk ideologi og bruk av menneskelige skjold. Vi viser også til at FN-sambandet gjengir Norges posisjon i konflikten svært ensidig.
4.1 FN-Sambandet bør nevne Iran og religiøs ideologi
FN-sambandet unnlater å nevne hvilken religiøs ideologi som driver Hamas, og tildekker dermed at islamistisk intoleranse mot en jødisk stat har vært og er en hoveddrivkraft i konflikten siden starten.
Hamas kjemper for å opprette kalifatet. Hamas-charteret utpeker jøder over hele verden som fiender. Det finnes en gammel tradisjon om noe profeten Muhammed skal ha sagt som ikke står i Koranen, en såkalt hadith. Det finnes flere versjoner av dette utsagnet. Én versjon er slik: «Timen [oppstandelsen] vil aldri komme før muslimene kjemper mot jødene. Muslimer vil gjøre ende på dem. Jødene vil gjemme seg bak steiner og trær som skal si: ‘O muslim, Guds tjener! Der er jøder bak meg, kom og drep dem.’» Hadithen er gjengitt i Hamas-charteret, og blir jevnlig sitert i tv-sendte taler på palestinske tv-stasjoner.
De første syv årene Hamas styrte på Gaza ble antallet kristne i området mer enn halvert. Det har vært drap og vold mot kristne uten at gjerningsmennene er arrestert, og det kommer også meldinger om tvangskonvertering. Æresdrap er utbredt i Gaza og familievold er ikke straffbart. Strafferetten diskriminerer kvinner på en rekke områder. Intet av dette fremkommer hos FN-sambandet.
FN-sambandet unnlater også å nevne Irans rolle. Under et intervju med iranske Al-Alam TV i desember 2020 sa Ziyad al-Nakhaleh, leder for Islamsk Jihad, at «ingenting skjer [i Gaza] uten hans [Soleimainis] direkte ordre og overoppsyn». Qassem Soleimani var øverstkommanderende for de iranske Quds-styrkene. Iran har et uttalt mål om å utslette Israel.
4.2 Palestinernes bruk av menneskelige skjold
FN-sambandet nevner palestinske dødstall, og at de «palestinske tapene av menneskeliv er så mye større enn de israelske».
Dette blir ensidig og mangelfullt når det ikke nevnes at Israel er opptatt av å beskytte sin egen sivilbefolkning, mens militante palestinere bruker sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold. Israel er også opptatt av å beskytte sine egne soldater, mens martyrdøden blir dyrket som en høy verdi i det palestinske samfunnet.
Hamas fører sin terror mot Israel slik at de bevisst setter sine egne sivile i fare, og slik er det Hamas som forårsaker egne sivile tap. Dette er en ondsinnet form for krigføring hvor de regner med å vinne propagandakrigen uansett utfall: Greier terroristene å drepe israelere og jøder er det flott og det feires i palestinske byer. Blir deres egne drept er det også bra, for da blir Israel beskyldt for å være brutal mot sivile. Palestinerne som blir drept blir i norske medier i overveldende grad fremstilt som sivile, mens de egentlig er militante.
4.3 Ensidig gjengivelse av Norges posisjon
FN-sambandet gjengir kritikk som regjeringen og utenriksminister Anniken Huitfeldt har kommet med mot Israel, men unnlater å ta med et eneste eksempel på kritikk som norske politikere har rettet mot palestinske selvstyremyndigheter.
Her er bare to eksempler på kritikk fra norske politikere av antisemittiske skolebøker og belønningssystem for terrorister:
Stortingsrepresentant Audun Lysbakken (SV) i Stortingets debatt om utenriksbudsjettet 12. desember 2019: «SV er veldig tydelige på, som vi også står sammen om med hele Stortinget, i innstilligen vår, en knallhard kritikk av det innhold i palestinske læremidler som har kommet fram, som både fremmer antisemittisk tankegods og hat. Og veldig tydelig vårt krav om at dette må endres.»
Utenriksminister Børge Brende (H) kritiserer PAs belønningssystem for terrorister i spontanspørretimen på Stortinget 27. april 2016: «Neste uke er det lagt opp til at jeg skal ha møte med president Abbas, og jeg skal love representanten Syversen at ikke bare skal jeg igjen få gjentatt garantiene om at norske bistandspenger ikke går til dette – noe de ikke gjør – men jeg vil også benytte anledningen til å si til president Abbas, med alle de utfordringene som palestinerne nå står overfor, ikke minst på grunn av manglende mulighet til utvikling på Vestbredden, at de er svært tjent med å avskaffe denne ordningen for sin egen legitimitets skyld.»
Gjennom Norges generelle budsjettstøtte til PA blir midler frigitt til dette belønningssystemet, dog uten at det blir nevnt eller problematisert av FN-sambandet.
«Norge fordømmer ethvert forsøk på å forvrenge eller trivialisere Holocaust, inkludert de nylige uttalelsene fra den palestinske president Mahmoud Abbas. Norge forblir sterkt forpliktet til å bekjempe antisemittisme,» skrev UD på X 8. september 2023. Dette er et tredje eksempel på kritikk av palestinske myndigheter som neppe vil bli gjengitt av FN-sambandet med mindre UD pålegger dem det.
På regjeringen.no leser vi: «De utestående sluttstatusspørsmålene, herunder grenser, sikkerhet, Jerusalems status og flyktningspørsmålet må løses gjennom forhandlinger mellom partene.» FN-sambandet får ikke fram dette forhandlingsperspektivet, men gjengir støtte til palestinske krav uten å få fram at dette krever forhandlinger.
5. FN-sambandet sprer ensidig, mangelfull og feil informasjon via fn.no.
Tilskuddsavtalen krever at FN-sambandet skal spre troverdig informasjon om FN og internasjonale spørsmål. Selv skriver FN-sambandet at de «tilstreber objektivitet». Her viser MIFF at både troverdigheten og objektiviteten svikter. Legg spesielt merke til at FN-sambandet insisterer på å videreføre feilene og ensidighetene vi nevner i de ni følgende eksempler, også etter at MIFF i to omganger har prøvd å få dem til å korrigere.
5.1 Det er feil å anklage Israel for apartheid
Det er ikke sant at Israel er basert på diskriminering pga hudfarge, religion eller etnisitet, slik apartheid-anklagen stempler landet. I mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer i USA fast at apartheid-anklager mot Israel «er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder». Det er uheldig at utenriksdepartementet finansierer slike anklager uten noe forbehold eller motargumenter. Dersom anklagen skal drøftes må det gjøres saklig og balansert.
Det er uakseptabelt at FN-Sambandet opprettholder apartheid-anklagene uten å fortelle at arabiske statsborgere i Israel deltar på likefot på alle nivåer i samfunnet, fra leger og politi til medlemmer av Knesset og høyesterett. De kan fritt gå inn på restauranter og sette seg på benker i skarp motsetning til situasjonen under apartheid i Sør-Afrika og under PAs apartheid-politikk i sine områder. Det er forstemmende, dersom man først skal diskutere spørsmålet om apartheid, at det ikke nevnes med ett ord at PA og en rekke arabiske land praktiserer det absolutte apartheid, nemlig et totalforbud mot jødisk eksistens, hva enten det er i Judea/Samaria/Gaza eller i en noe mildere form i flere arabiske land.
Flere av de store demokratiske landene har vært tydelige i sin fordømmelse etter at Amnesty anklaget Israel for apartheid.
– Vi er ikke enig med denne terminologien, sier en utenrikspolitisk talsperson for Storbritannia.
– Vi er ikke enig med rapportens karakteristikk av Israel, sier Marise Payne, utenrikspolitisk talsperson for Australia.
– Vi anser ikke uttrykket «apartheid» å være passende i sammenheng med Midtøsten-konflikten. Den alvorlige kriminaliteten apartheid handler om en spesifikk kontekst. Vi avviser bruken av dette uttrykket på staten Israel, skriver Østerrikes utenriksdepartement.
– Jeg er forferdet over et slik sterk antisemittisk standpunkt og jeg fordømmer sterkt slike ensidige uttalelser, skriver Tsjekkias president Miloš Zeman.
– Vi avviser uttrykk som apartheid og et ensidig fokus på kritikk mot Israel. Det bidrar ikke til å løse konflikten i Midtøsten, sier Tysklands utenrikspolitiske talsperson Christopher Burger.
– Amnestys anklager er absurd. Dette er ikke språk som vi har brukt og ikke kommer til å bruke, sier Thomas Nides, USAs ambassadør i Israel.
– Vi avviser synspunktet at Israels handlinger utgjør apartheid, sier Ned Price, utenrikspolitisk talsperson for USA.
Det norske utenriksdepartementet har uttalt: «UD ser imidlertid på apartheid som et rettslig begrep med krav til beviser for subjektiv skyld. Det er i departementets øyne derfor først og fremst rettsvesenets oppgave å avgjøre om slik alvorlig forbrytelse mot menneskeheten finner sted.»
Her har FN-sambandet fremmet anklager som strider mot FN-Sambandets selverklærte streben efter objektivitet.
5.2 FN-Sambandet opprettholder framstillingen av sionismen som «en del av den europeiske bosetter-kolonialismen»
Framstillingen er feil. Sionismen var først og fremst ment for at jøder skulle ha sitt eget land for alle de jødene som allerede bodde der og for dem som hadde holdt tilknytningen til Israel/Zion ved like i utlendighet. Det er altså tale om en tilbakevending og ikke, som kolonialisme er, tale om fremmede makter som tiltar seg herredømmet over annet land, gjerne langt borte fra sitt eget. At de europeiske jødene hadde utspring fra europeisk kultur, teknologi osv og så seg som fakkelbærere for velstand, vitenskapelige fremskritt mv for alle inn i et område som lå langt tilbake når det gjaldt levekår osv, gjør ikke sionismen til et bosetter-kolonialistisk prosjekt.
5.3 FN-Sambandet opprettholder en feil framstilling av sionistenes prosjekt
FN-sambandet: «Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden de europeiske innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne.»
Dette er i strid med Israels uavhengighetserklæring : «Den vil strebe etter å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.»
Argumentene om at Israel bygger på kolonialisme eller skulle være ekskluderende overfor ikke-jøder kan lett bygge opp omkring antisemittiske tankegods. «Benekting av det jødiske folks rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å hevde at staten Israels eksistens er rasistisk,» blir nevnt i IHRAs arbeidsdefinisjon som et eksempel på antisemittisme. Dette er en definisjon som Norge har gitt sin tilslutning.
Det er en anakronisme å omtale den arabiske befolkningen i mandatområdet som palestinere før 1960-tallet. De aller fleste oppfattet ikke seg selv som palestinere, men som arabere, og det var slik de også ble betegnet i norske og internasjonale medier.
5.4 FN-Sambandet nevner ikke de jødiske flyktningene og jøder fra arabiske land
På informasjonssiden om Israel nevner FN-sambandet «de sefardiske jødene som er av asiatisk og afrikansk opprinnelse», men uten at det kontekstualiseres og de blir ikke nevnt på konfliktsiden. Dette er en alvorlig unnlatelse, og reduserer forståelse av historien, konflikten og dagens situasjon i Israel på en vesentlig måte.
Jødene utgjorde 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 10.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne ut fra arabiske land som vi nå ser i land som har opplevd den arabiske «våren», er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.
Israels areal er mindre enn 0,2 prosent av arealet til den arabiske verden. Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika i flere tusen år før araberne startet sine erobringer og kolonisering på 600-tallet. Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.
5.5 Det er feil å fremstille opprettelsen av staten Israel som at den kom «på bekostning av det palestinske samfunnet»
På konflikten-siden skriver FN-sambandet: «I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før.»
På faktasiden om Palestina skriver FN-sambandet: «Opprettelsen av staten Israel i 1948 skjedde på bekostning av det palestinske samfunnet, mens Gazastripen og Vestbredden ble okkupert av henholdsvis Egypt og Jordan.»
Dette er en språkbruk som fremstiller araberne som offer. Det var de ikke. Tvert imot var de aggressorene som fikk tilbud om sin egen stat – adskillig større enn Judea/Samaria/Gaza – , men avviste ethvert kompromiss og gikk til krig for å utslette jødene og deres stat. Den fremste palestina-arabiske lederen, Jerusalems stormufti Haj Amin al-Husseini, hadde bare noen få år tidligere vært i tett allianse med nazistene, og delt deres mål om jødeutryddelse, så jødene i det britiske mandatområdet hadde all grunn til å frykte. Når FN-sambandet forteller historien om 1947 og 1948 uten å nevne dette, er det en alvorlig utelatelse.
Det er en anakronisme å snakke om det «palestinske samfunnet» i 1948. Det kan man tidligst snakke om fra midten av 1960-tallet og selv da med modifikasjoner. I 1948 ble «palestiner» brukt om den jødiske befolkningen i Palestina-mandatet, ikke om den arabiske.
5.6 Det er feil å ukritisk omtale millioner av mennesker som aldri har flyktet som «flyktninger»
Som nevnt ovenfor er det en anakronisme å omtale araberne som flyktet under krigen i 1948 for palestinere. De var arabere. FNs delingsplan hadde lagt opp til en arabisk statsdannelse ved siden av en jødisk.
FN-sambandet hevder: «Rundt 6 millioner palestinere er flyktninger også i dag, noe som utgjør nesten halvparten av det palestinske folket.» En objektiv framstilling vil få fram hvorfor flyktningstatusen har gått i arv i generasjoner og stille kritiske spørsmål ved antallet. På sin nettside hevder UNRWA at de per mars 2023 hadde 489.292 personer registrert som palestinske flyktninger i Libanon, men en offisiell libanesisk folketelling av palestinske flyktninger i 2017 viste at det var bare 174.422. «The Palestinians — both original refugees and their descendants — were believed to number about 450,000 but tens of thousands emigrated from Lebanon in over the past decades, seeking better opportunities”, skrev .
En andel av flyktningene i 1948 var ikke arabiske, og enda færre var opprinnelig fra Palestina-mandatområdet. I tiårene forut for 1948 var det en stor ikke-jødisk tilflytting til området, med folk fra et stort omland, som fra Kaukasus, Egypt, Irak, Syria og Jordan. For å bli registrert som flyktning av UNRWA trengte man bare ha bodd i området 1 år, 11 måneder og 2 uker. I praksis var det liten begrensning på å bli registrert, fordi det ikke fantes registre som man kunne sjekke mot den store tilstrømningen som hadde vært til det britiske mandatområdet i årene før 1948.
FN-sambandet må få fram at arabiske ledere bærer ansvaret for 1948-krigen, det var de som startet krigen etter at FNs generalforsamling foreslo en deling.
Barnebarn og oldebarn til flyktninger blir ikke omtalt som flyktninger i andre sammenhenger. Dersom FN-sambandet tilstreber objektivitet, må dette problematiseres.
5.7 Det er feil å påstå at «islam utviklet seg fra» dette området
Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «Området der dagens Israel ligger har vært befolket i mange tusen år. Området er fødestedet til jødedommen og kristendommen, og som islam utviklet seg fra. Mange steder i landet er derfor ansett som hellige av både jøder, kristne og muslimer.»
Det er imot alle historiske framstillinger at islam «utviklet seg» fra landområdet «Israel» eller «Palestina». «Området der dagens Israel ligger har vært befolket i mange tusen år.» Setningen sier noe selvfølgelig, men er unødvendig, og gir inntrykk av at dagens palestinere har bebodd området i mange tusen år. Men det finnes det dårlig belegg for, idet en majoritet av dagens palestinere kommer fra de omkringliggende landene i moderne tid.
5.8 Feil om politisk frihet
FN-sambandet: «De to største politiske partiene i Palestina, Fatah og Hamas, har lenge vært fiendtlig innstilt til hverandre. I praksis styrer Hamas på Gazastripen og Fatah på Vestbredden, men begge organisasjonenes politiske frihet er sterkt begrenset av den israelske okkupasjonsmakten.»
Det er ikke riktig at den politiske friheten til Hamas og Fatah er begrenset av Israel. De forsøker så godt de kan å begrense hverandre, men har ellers full politisk frihet og det bærer deres propaganda og fremferd preg av.
5.9 Feil om PLO i nytt avsnitt
Etter MIFFs gjennomgang har FN-sambandet lagt inn dette nye avsnittet: «I 1974 ble PLO anerkjent som det palestinske folkets representant, og Arafat talte for FNs generalforsamling samme år. Det palestinske nasjonalrådet (PLOs lovgivende forsamling og eksilparlament) vedtok i 1988 å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet. PLO anerkjente offisielt Israel innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og avskrev all bruk av terrorisme som metode i sin frigjøringskamp.»
PLO-leder Yasser Arafat skrev 9. september 1993 at «PLO anerkjenner staten Israels rett til å leve i fred og sikkerhet», men dette er uten betydning når det aldri ble forankret i PLO med en endring av charteret. Det er også viktig å merke seg at denne erklæringen ikke sier noe om Israels karakter som en jødisk stat, hvilket er en nøkkel til å forstå hvordan han kunne skrive det. Yasser Arafat holdt aldri sitt sentrale løfte til Israel på dette punkt. En rekke terrororganisasjoner tilknyttet PLO – som PFLP og Al-Aqsa Martyrbrigadene (Fatah) – er aktive i terror mot Israel og deres politikk er innrettet på utslettelsen av Israel som en jødisk stat.
PLO-charteret fra 1968 er uendret, på tross av Arafats sentrale løfte om å endre det Israel-fiendtlige budskapet. FN-sambandet, som påberoper seg å være opptatt av å bruke gode kilder, bør være mere opptatt av dette. Her kommer det fram at målet er å «eliminere sionisme i Palestina» (art. 15), «etableringen av staten Israel er fullstendig illegal» (art. 19) og at «Israel … er en konstant kilde til trussel mot fred i Midtøsten og hele verden» (art. 22). Det er også av stor interesse å se på charteret fra 1964 art.24 hvor PLO erklærte at de ikke ville gjøre noe med Jordans og Egypts ulovlige okkupasjon av Judea, Samaria og Gaza. (This Organization does not exercise any territorial sovereignty over the West Bank in the Hashemite Kingdom of Jordan, on the Gaza Strip or in the Himmah Area.) PLO viste ingen interesse for å danne en palestinsk stat der. Det kom først efter 6-dagerskrigen da Jordan og Egypt var kastet ut under den krigen de startet mot Israel. Dette demonstrerer hvordan det på den tiden ikke var tale om en palestinsk stat ved siden av Israel, men om en palestinsk stat i stedet for Israel.
6. Partiskhet i FN-sambandet
Offentlig tilgjengelig informasjon viser at en rekke ansatte i FN-sambandets ledelse, kommunikasjonsavdeling (med ansvar for fn.no) og styrerepresentanter har jobbet for sanksjoner og/eller boikott mot Israel, eller tilhører/ representerer organisasjoner som jobber for boikott.
- Generalsekretær Catharina Bu (ansatt i FN-sambandet fra høsten 2022) arbeidet i 2013 for å trekke Oljefondet ut av israelske statsobligasjoner. Den gang var Bu styreleder i Slett U-landsgjelda.
- Kommunikasjonsrådgiver Jonas Iversen har vært nestleder og leder av valgkomiteen for Palestinakomiteen, en organisasjon som går inn for boikott og at verdens eneste jødiske stat forsvinner. I 2013 skrev Iversen en sterkt Israel-kritisk masteroppgave. Senest i november 2022 ble Iversen oppført som forfatter av artikkelen «Fem ting du bør vite om Israels brudd på palestinernes rettigheter» på fn.no.
- Seniorrådgiver Nicholas Wilkinson er tidligere stortingsrepresentant for SV og leder for Sosialistisk Ungdom, politiske bevegelser som går inn for ulike former for Israel-boikott.
- Styremedlem Øivind Mehl Landmark er generalsekretær i KFUK-KFUM, en organisasjon som går inn for full boikott av Israel.
- Styremedlem Kristin Sæther er LO-sekretær, en organisasjon som går inn for full boikott av Israel.
- NTL har etablert en egen organisasjon NTL FN-Sambandet som vi antar er etablert for å ta seg av ansatte i FN-Sambandet som er medlemmer av NTL. En artikkel fra FriFagbevegelse i 2015 opplyser at NTL har 27 medlemmer i FN-sambandet, hvilket er nær 100 % av de ansatte i FN-Sambandet. NTL har et ubalansert og kritisk syn på Israel og er svært vennligsinnede overfor palestinerne. I tillegg til et partisk narrativ krever NTL bl.a. at norske myndigheter skal bidra til internasjonal boikott av handel av varer og investeringer fra de okkuperte områdene samt at blokaden av Gaza oppheves. i ethvert fall siden NTL-landsmøtet i 2014, har de fleste, muligvis alle, ansatte i FN-Sambandet, pga sin tilknytning til NTL vært inhabile i spørsmål som gjelder Israel og palestinerne. For vurderingen av dette spørsmålet viser vi eksempelvis til hvor forsiktige statsråder, deres ektefeller og mange flere må være med å eie, kjøpe og selge aksjer idet de lett kan bli inhabile. MIFF vil understreke at vi ikke har noe imot at arbeidstagere er medlemmer av NTL. Men de må være oppmerksomme på at det gir bindinger som i dette sakskomplekset gjør dem inhabile.
Styreleder for NTL FN-sambandet er Jonas Iversen, ifølge Brønnøysundregisteret. Wilkinson er oppført som styremedlem.
6.1 Den ensidige bruken av kilder
FN-sambandet har kun brukt to israelske kilder, men disse er i opposisjon til Israel og tilhører ikke israelsk mainstream.
Også valget av norske kilder er klart anti-israelsk. Butenschøn er en kjent anti-Israel-aktivist. Man burde brukt viktige primærkilder som palestinske dokumenter som PLO-charteret og Hamas-charteret som kilder. Videre blir det ikke gjengitt noe fra palestinske skolebøker eller media som viser det negative, hatefulle og antisemittiske som blir formidlet til den palestinske befolkningen og som kan begrunne Israels handlinger og holdninger.
FN-sambandet viser til FNs spesialrapportør, uten å problematisere det skjeve maktforholdet som er i FNs menneskerettighetsråd og andre FN-organer. Her har diktaturer og muslimske stater flertall når de allierer seg, og det gjør de gjerne mot den jødiske staten. FN utnevner den ene Israel-hateren etter den andre til å være spesialrapportører. Dette, kombinert med forutinntatte mandater, viser at FNs motiv for å opprette slike kommisjoner ikke er å finne frem til en rimelig og balansert sannhet, men å fordømme Israel, uansett om det er grunnlag for det eller ei. FN vedtar flere resolusjoner mot Israel enn mot alle andre land i verden til sammen. Det er ikke fordi Israel er så forferdelige, men fordi Israels fiender misbruker FN-systemet til å mobbe Israel. Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og mest moralske løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten noen mulighet for å bli tatt hensyn til.
7. Blir MIFF utsatt for hevn etter vår rapport?
Etter MIFFs gjennomgang i juli har FN-sambandet lagt til tre nye avsnitt under overskriften «Sivilsamfunnets rolle».
FN-sambandet: «I Norge er det flere sivilsamfunnsorganisasjoner som er aktive for palestinernes rettigheter, inkludert Kirken og arbeidstaker-organisasjonen LO. Palestinakomiteen og Fellesutvalget for Palestina er blant organisasjonene som arbeider utelukkende med Palestina-saken. Deres kritikk av Israel tar utgangspunkt i FN-resolusjoner og Israels brudd på folkeretten.
Blant organisasjonene i Norge som jobber for økt sympati med Israel, er Med Israel for fred (MIFF) og Senter mot antisemittisme (SMA). De er svært kritiske til bruk av FN-kilder, og stempler ofte FNs spesialrapportører eller Midtøsten-eksperter i Norge, som antisemitter. Organisasjonene er omstridt. Ifølge Store norske leksikon skyldes det først og fremst at opinionen i Norge har gått vekk fra den sterke pro-israelske holdningen som dominerte i Norge i perioden 1948–67.
Professor i internasjonal historie, Hilde Henriksen Waage, hevder at det er langt færre i Norge i dag som støtter Israel enn det var for noen tiår siden. Ifølge henne så har opinionen «nærmest snudd 180 grader», og at «de som i dag støtter Israel, er ofte mer ekstreme».»
1. Det stemmer ikke at Palestinakomiteen (Palkom) tar utgangspunkt i FN-resolusjoner. Palkoms utgangspunkt er å kjempe for «det palestinske folket sine nasjonale rettar», uavhengig av FN-pakten og FN-resolusjoner. Når Palkom viser til FN-resolusjoner er det for å utnytte det skjeve maktforholdet i FN til å angripe Israel. Palkoms prinsipprogram påstår at «den politiske ideologien sionismen er rasistisk». Dette budskapet har FN-resolusjon 46/86 tatt avstand fra. «Benekting av det jødiske folkets rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å hevde at staten Israels eksistens er rasistisk,» er et av eksemplene på antisemittisme i IHRA-definisjonen. Palkom arbeider på en måte som går på bekostning av det jødiske folkets nasjonale rettigheter. Palkom arbeider for BDS og fri innflytting av palestinere til Israel, vel vitende om at det vil bety staten Israels undergang. Dette er i strid med FN-paktens grunnleggende prinsipper, særlig art. 1 og 2. Det gjør at betegnelser som ekstrem og omstridt passer godt å bruke om Palkom, men ikke om MIFF, se under.
2. FN-sambandet, som påberoper seg å tilstrebe objektivitet og blir finansiert av Utenriksdepartementet, kan ikke på denne måten gi kred til norske organisasjoner som støtter FN-sambandets subjektive syn, og diskreditere andre legitime norske organisasjoner som FN-sambandet ikke liker. FN-sambandet skal ikke være en partisk dommer, men fremføre fakta på en saklig og nøytral måte. Det er riktigere å skrive «Israels påståtte brudd» på folkeretten, og også gjengitt argumentasjonen for at folkeretten ikke blir brutt.
3. Det stemmer ikke at MIFF ofte stempler Midtøsten-eksperter i Norge som antisemitter.
4. Det stemmer ikke at MIFF er omstridt, ikke mer enn andre interesseorganisasjoner der det i samfunnet er delte meninger. Dette er en stigmatiserende måte å omtale MIFF på, og formuleringer som FN-Sambandet ikke bruker om andre organisasjoner. LO er også omstridt. Det samme er Den norske kirke, for ikke å nevne Palkom. Å ensidig stemple MIFF på denne måten er ikke verdig en organisasjon som er finansiert av staten.
5. Vi tar avstand fra Waages ubegrunnede framstilling av at «de som i dag støtter Israel, er ofte mer ekstreme». Her bruker Waage ukvemsord mot folk hun ikke liker, i stedet for å basere seg på fakta.
Waage er professor i historie, ikke i «internasjonal historie».
6. Holdningsundersøkelsene til HL-senteret viser at andelen av det norske folket som holder bare/ mest med Israel har økt fra 8,1 til 9,3 prosent fra 2011 til 2022.
7. Vi merker oss med undring at stemplingen av MIFF som omstridt og ekstrem er lagt til på FN-sambandets nettside etter at MIFF fikk FN-sambandet til å korrigere sine artikler på en rekke punkter. Selv om vi blir «takket» med nedsettende og defamerende omtale, vil vi ikke slutte å påpeke at FN-Sambandet misbruker skattebetalernes penger til å gi et falskt bilde av Israel. Det anstår seg ikke en offentlig finansiert institusjon å bedrive denne formen for retorikk og skjule seg bak andre aktørers tvilsomme påstander. Vi kan ikke fri oss fra tanken om at dette er en hevnaksjon hvor FN-Sambandet demonstrerer sin ensidige partiskhet, hvilket er langt unna FN-Sambandets mandat.
Tillegg 1: Endringene etter MIFFs rapport
Så vidt vi kan se har FN-sambandet gjort 19 endringer etter MIFFs rapport.
Åtte av disse endringene anser vi som viktige korreksjoner av faktafeil, her er noen eksempler:
- I minst tre år har skoleelever som ble undervist av FN-sambandet blitt fortalt at Oslo-avtalene «aldri ble gjennomført».
- I minst fire år har FN-sambandet fortalt sine lesere at det «jevnlig» har blitt avholdt valg til den palestinske nasjonalforsamlingen.
- I minst fire år har FN-sambandet fortalt sine lesere at «tilgangen til mat» på Gaza er begrenset.
- I minst fire år har FN-sambandet hevdet at teknologien for avsalting av sjøvann «ikke har kommet langt nok til å være lønnsom i bruk».
- FN-sambandet har også gitt norske skoleelever et falskt inntrykk av at staten som PLO erklærte i 1988 ble definert som Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Dette er nå fjernet.
- Fatah og Hamas har ikke bare hatt «vanskeligheter med å samarbeide», slik FN-sambandet formulerte det tidligere. Etter MIFFs korreksjon kan elevene nå lese at de to palestinske gruppene «lenge har vært fiendtlig innstilt til hverandre».
Seks av endringene er en klar bedring i presisjonsnivået. Én av endringene får fram et israelsk perspektiv klarere enn tidligere (israelerne ser på palestinsk vold som motivert i antisemittisk ideologi og religion), et par endringer ble verre enn før og de siste to er nokså uvesentlige endringer.
Endringene som ble verre enn før og MIFFs kommentarer
Før MIFFs faktasjekk fortalte FN-sambandet sine lesere at det ble «utført palestinske selvmordsangrep mot israelere» under den andre intifadaen. Etter at MIFF påpekte at selvmordsangrepene begynte allerede i 1989, og økte dramatisk til 40 i år 2001 og 47 i år 2022, har FN-sambandet prestert å fjerne setningen om selvmordsangrep fullstendig. Dette vil vi protestere mot da man dermed mister en vesentlig del av bakgrunnen for Israels handlinger.
Før MIFFs faktasjekk fremstilte FN-sambandet den første intifadaen som «stort sett ikkevoldelig». Etter at MIFF påpekte at omlag 160 israelere ble drept (de fleste sivile!) og over tre tusen skadet, har FN-sambandet valgt å holde fast på at palestinerne «hovedsakelig holdt seg til ikkevoldelige metoder framfor bruk av skytevåpen», lagt til at «Israels reaksjon var voldelig» og nevner nå, noe de ikke gjorde før, at israelske soldater brakk armene på palestinske opprørere.
Det ble hevdet av en israelsk oberst at forsvarsminister Yitzhak Rabin i januar 1988 ga ordre til å brekke bein på palestinske opprørere. Dette ble benektet av Rabin. Det var enkelte forekomster av dette, men det ble ikke akseptert av regjeringen. Det blir galt når FN-Sambandet underkommuniserer palestinske vold, samtidig som FN-Sambandet fremhever vold som kommer fra israelsk side og som kan brukes mot Israel, men unnlater å trekke frem alt det Israel gjorde for å unngå unødig bruk av vold. Poenget er også det at Israel begår feil og at dette gjerne kan kritiseres, men at det ikke må bli fremstilt som om dette er metoder som er generelt akseptert og beordret fra ledende hold, særskilt ikke når det ikke fremkommer at det gjøres et betydelig arbeide i Israel for å forhindre slikt,- langt bedre enn en rekke land som det er naturlig å sammenligne med.
– I forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte Israel reglene for krigføring «godt over gjennomsnittlig» under krigen på Gaza-stripen i vinter [2008/2009], sa seniorforsker Cecilie Hellestveit på NTNU i september 2009.
