I artikkelen Fra Israel-fiende til Israel-forsvarer har vi tatt for oss Nathan Weinstock. Han ble født i Antwerpen i 1939. På 60-tallet og ei tid utover var han sterkt fiendtlig mot Israel selv om han er jøde. Vi har sett på hva som gjorde at han etter hvert ble en sterk forsvarer av Israel.
I Frankrike (Weinstock bor i den franske byen Nice) bor det ca. 500.000 jøder, ifølge Wikipedia. De fleste har bakgrunn i arabiske land, særlig i de landene som var franske kolonier i Nord-Afrika (Marokko, Algerie, Tunisia og dessuten Egypt, ifølge Wikipedia).
Da Weinstock ville lese om disse menneskenes historie og hvorfor de dro fra det som hadde vært deres hjemland i århundrer, ble han overrrasket: Det fantes ikke noen bok på fransk som fortalte historien om hvordan de jødiske samfunn i Nord-Afrika ble fjernet derfra fra midten av 1900-tallet og utover. Han bestemte seg da for å skrive boka selv.
Boka ble utgitt på fransk: Une si longue présence: Comment le monde arabe a perdu ses Juifs, 1947-1967). (Et meget langt nærvær: Hvordan den arabiske verden mistet sine jøder, 1947-1967.) Nå er boka utgitt på hebraisk, på Babel Books.
Weinstock er «selvlært historiker». Boka har over 900 fotnoter. Weinstock har mest brukt sekundære kilder. Men han har også brukt en del primære kilder som han har funnet i arkivene til Alliance Israelite Universelle i Paris og andre steder.
Boka er grundig, detaljert, interessant og overbevisende, mener Adi Schwartz som omtalte boken i Ha’aretz 29. mai 2014.
Dype røtter i de arabiske land
Weinstock hadde trodd at jødene i arabiske land gikk og lengtet etter å komme seg bort og nyttet muligheten til å dra til Israel så snart den forelå. Men han fant at dette ikke var det vanlige. Jødene i arabiske land var sterkt knyttet til sitt hjemland, hvor de ofte hadde bodd lenge.
Weinstock lærte for eksempel at jødiske forfattere hadde lagt grunnlaget for den irakiske litteraturen. Egypteren som midt på 1800-tallet fant opp det nasjonalistiske slagordet «Egypt for egyptere» og var kjent som «den egyptiske Molière», var en jøde som het Jacob Sanna.
Jødene i arabiske land følte riktignok en tilknytning til Israels land. Men den organiserte zionist-bevegelsen var meget svak i de arabiske landene. Det store flertallet av jødene dro fordi de følte seg nødt til det.
Det er historien om en tragedie. Hundretusener av orientalske jøder ble revet opp med grusomme metoder fra sine hjem og hjemland. De ble utsatt for forvisning, forfølgelse og likvideringer.
Mange av jødene forsøkte å bli en del av de arabiske, nasjonale frigjøringsbevegelsene. For eksempel: Overrabbineren i Egypt midt på 1900-tallet, Chaim Nahum, snakket ofte mot zionismen. I Irak grunnla jødiske kommunister Den anti-zionistiske ligaen. Også i Nord-Afrika gav jødiske kommunister uttrykk for solidaritet med folkene de bodde blant og var fremtredende blant dem som forlangte nasjonal frigjøring [fra de europeiske koloni-maktene].
På den andre sida hadde de organiserte zionistene vanskelig for å rekruttere nye medlemmer. Weinstock hevder bestemt at det ikke var zionismen som kuttet jødene av fra deres arabiske omgivelser.
Antallet jødiske flyktninger
I 1945 bodde det nesten en million jøder i den arabiske verden. I dag er det omtrent 4500, de fleste av dem i Marokko. Ikke noe annet sted i verden er de jødiske samfunnene blitt så dramatisk redusert, ikke en gang de samfunnene som ble utsatt for Holocaust.
Pogromer
Vi hører noen ganger at jødene levde i fred og fordragelighet i den arabiske verden. Men det stemmer ikke uten videre. Weinstock nevner et stort antall angrep på jødenes ghettoer i boka si. Schwartz nevner noen få av dem i bokomtalen: 12 jøder drept i Iran i 1912, 51 jøder drept i Fez i Marokko samme år, 25 jøder drept i Algerie i 1934, 150 jøder drept i Irak i 1941 i en pogrom som varte i tre dager.
Flukt fra Irak
Da Israel ble opprettet i 1948, innførte Irak unntakslover og slapp løs en bølge av forfølgelse av jødene. Mange jøder ble arrestert, stilt for retten og dømt. Noen fikk dødsstraff, noen fikk fengsel, noen fikk store bøter. Jøder hadde ikke lov til å forlate landet. Men i mars 1950 tillot Irak jødene å emigrere – hvis de gav opp sitt statsborgerskap og sin eiendom.
Deres situasjon ble forverret, og atmosfæren var hatefull. Derfor dro 90 % av et samfunn på 150.000 irakiske jøder. Myndighetene plyndet eiendelene deres. De kom til Israel og andre land som rene flyktninger. [Resten av jødene flyktet etter hvert siden. Da amerikanerne invaderte Irak i 2003, fant de 34 jøder i hele landet.]
Flukt fra Egypt
I Egypt brøt anti-jødiske opptøyer ut i november 1945 på årsdagen for Balfour-erklæringen. Men da Israel ble opprettet tre år senere, begynte en alvorlig forfølgelse. Hundrevis av jøder ble arrestert. Anklagen var at de var innblandet i zionistiske eller kommunistiske komplotter. De fikk sin eiendom konfiskert. I juni 1948 begynte stadige angrep på jødene. Bomber ble plantet i den jødiske delen av Kairo og Aleksandria. Halvdelen av Egypts jødiske befolkning [ca. 40.000 av 80.000] dro da.
Resten ble fordrevet i forbindelse med Sinai-krigen i 1956. Politiet kom rundt i hjemmene og halte butikkeiere, snekkere, treskjærere, glassmestre osv. ut av sengene deres. De tok også berømte advokater [bare de var jøder]
Dhimmi-reglene
Det var litt forskjellig hvordan det var i de ulike arabiske landene, både da jødene ble fordrevet og i århundrene før. Men gjennom historien var det en grunnleggende felles holdning til ikke-muslimer i alle de arabiske landene. Dette fikk uttrykk i dhimmi-reglene.
Jøder [og kristne] som bodde i muslimske områder, var (og er) dhimmier. Det betyr «beskyttede personer». Disse personene skulle få lov til å leve. Men samtidig hadde dhimmien en mindreverdig, ydmykende og foraktet stilling.
Her er noen av reglene: Jødene kunne ikke bære våpen i disse landene (hvor det å bære sitt eget våpen var ansett som et tegn på mandighet). I noen tilfeller, som i Marokko på tidlig 1800-tall, måtte jøder gå barføtte eller ha ydmykende sko [for eksempel ulik farge på hver fot].
Dhimmier måtte betale en spesiell skatt. Hvert år på en bestemt dato måtte lederen for hvert jødisk [og kristent] samfunn gå med pengene til sultanens representant. Og som kvittering måtte sultanens mann slå til jøden eller slå ham med en pinne. Denne ydmykelsen tydeliggjorde forskjellen mellom den troende (muslimen) og den vantro.
Dhimmier hadde forbud mot å ri på hest, man måtte gå med klær som klart viste at man var vantro, man fikk ikke vitne i retten, det var forbudt å bygge hus over en viss høyde, osv. osv.
I Jemen hadde det jødiske samfunnet ansvar for å rense opp kloakk-dammer. De måtte også fjerne dyrekadavre som blokkerte veier. Loven var i kraft til de aller fleste jødene forlot Jemen i 1950.
Varierte med tid og sted
For å få et riktig bilde av jødenes situasjon i arabiske land gjennom århundrene, er det viktig å være klar over at ikke alle dhimmireglene ble gjennomført overalt og til enhver tid. I Kairo er det for eksempel tatt vare på et stort antall dokumenter tilbake til 800-tallet. Der kan man se at reglene for hvordan jøder skulle være kledd, ikke ble gjennomført i det hele tatt. Til tider kunne den jødiske menigheten være en del av eliten i samfunnet. Men deres underordnede dhimmi-status, og den tilsvarende måten det muslimske flertallet oppfattet jødene på, er likevel den sentrale aksen som deres status beveget seg rundt.
Som en marokkansk sultan sa rundt 1850: «Vår herlige religion gir dem [jødene] merker av skam og mindreverdighet.» Eller som en britisk konsul sa i 1831 om jødenes stilling i Palestina: Jødene er utsatt for så mye utpressing og undertrykkelse at man sa at «jødene må til og med betale for lufta de puster inn».
Vi hører ofte fra pro-arabisk hold at da jødene ble fordrevet fra Spania i 1492, og Portugal litt senere, inviterte sultanen av Istanbul dem til sitt rike. Dette stemmer. Men det hører også med til historien at mindre enn hundre år senere bestemte en av sultanens etterkommere, Murat III, at alle jøder skulle drepes. Dette ble ikke gjennomført fordi sultanens jødiske lege fikk sultanens mor til å gripe inn og forhindre blodbadet. Men dette forteller noe om jødenes skiftende og utsatte stilling.
Opprør mot dhimmi-status
Da jødene for alvor begynte å strømme til Palestina i slutten av 1800-tallet, ble de etter hvert møtt av sterk motstand fra den lokale, arabiske befolkningen. Fra pro-arabisk hold blir det framstilt som motstand på grunn av frykt for at jødene ville overta kontrollen i landet. Det er sikkert noe i det. Men Weinstock mener at en annen faktor er viktigere: Disse jødene opptrådte ikke som dhimmier. De forlangte å være frie. Dette – at jødene ikke lenger godtok den underkuede plassen som islam gav dem – var hovedårsaken til at araberne både i Palestina og ellers var så stert imot staten Israel. Weinstock går så langt som til å si at «dhimmi-statusen er roten av konflikten». I arabernes øyne er jødene i Israel de samme jødene som i århundrer har vært undertrykt og fornedret. At Israel skal kunne opptre slik det gjør, oppleves som helt naturstridig.
Hvorfor hører vi så lite om de jødiske flyktningene fra arabiske land?
Weinstock mener at det skyldes flere faktorer:
De europeiske jødene bryr seg ikke mye om de orientalske jødene og ser til dels fremdeles noe med på dem.
I den arabiske verden er selvkritikk generelt lite utviklet, og det gjelder også deres behandling av sine jøder.
For venstresiden er jødiske flyktninger fra arabiske land et forstyrrende element. De har sitt bilde av konfliktens årsaker og mulige løsninger, og i det bildet er det jødene som har skylda og må stå for så godt som alle innrømmelsene. Disse faktaene svekker deres syn, så de hopper ganske enkelt over det.
Ikke noe koloniprosjekt
Konklusjonen er at staten Israel ikke er noe europeisk koloniprosjekt, men en løsning på århundrers forfølgelse, diskriminering, fordrivelser og andre problemer. Det har vært en løsning for jøder fra Europa, men enda mer for jødene i den arabiske og muslimske verden.
