Jødisk og palestinsk nakba, befolkningsutvekslinger som normalen

En kvinnelig hijab-kledd student reiste seg, tok mikrofonen og stilte meg et spørsmål: «I foredraget ditt», sa hun, «fortalte du at de arabiske statene motsatte seg FNs delingsvedtak. Tenk deg dette», fortsatte hun, «at du bor i en toroms leilighet, og at noen kommer inn i leiligheten din, overtar et av dem og sier til deg: La oss gjøre en oppdeling. Hadde du godtatt det?»
«Din beskrivelse er interessant», svarte jeg. «Dette er en velkjent måte å fremstille historien bak den israelsk-arabiske konflikten på. Men du overser én ting. Vi kan for anledningen kalle den ‘normen om homogenisering’. Flere titalls millioner», fortalte jeg henne, «har blitt tvunget til å forlate sitt fødested for å gi plass til andre grupper, til andre land, til andre nasjoner. Fortellingen om toromsleiligheten som jødene invaderte, og som de deretter krevde å dele, aksepteres i mange kretser. Formålet er å rettferdiggjøre arabernes motstand mot delingsforslaget. Dette er et utmerket eksempel på en påstand som har en kjerne av sannhet, men som fullstendig overser bakgrunnen og de historiske fakta. Jerusalem hadde en jødisk majoritet på 1800-tallet, og det har alltid vært jøder i området. I tillegg», sa jeg til henne, «evakuerte jøder fra arabiske land, eller ble tvunget til å evakuere; et langt større rom enn det lille de kom til.»
            «Uansett», tilføyde jeg, «kjenner en ikke til en palestinsk nasjonalitet, og slett ikke noen palestinsk stat, forut for fremveksten av den sionistiske bevegelsen. Faktisk oppstod begrepet «nakba» («katastrofe») i 1920 som en protest mot at kolonistyret laget en ny inndeling, der Sør-Syria ble til Palestina underlagt britisk styre, og Syria ble underlagt fransk styre.^[1] Dette var en tid da imperier styrte regionen. Først Det osmanske riket, dernest britene. Oppløsningen av disse imperiene førte til en enorm bølge med befolkningsutvekslinger. «Jødene», minnet jeg studenten om, «var blant dem som flyktet, forsvant og ble utvist. De ble ikke forfulgt bare i Europa. De ble også forfulgt i muslimske land. På samme måte som mange andre folk disse årene ønsket de et fristed. De ønsket et nasjonalhjem. Opprettelsen av de fleste nye nasjonalstatene det siste århundret medførte forflytning av befolkningsgrupper fra deres opprinnelsessteder.»           

Dette kapitlet er viet den bredere historiske konteksten som lå til grunn for forflytning og deportering av titalls millioner fra deres hjem, som regel under tvang, som regel i løpet av krig eller som følge av krig, som regel for og med mål om å opprette en ny nasjonalstat. Det skjedde også med palestinerne. Det må en ikke fornekte. Det samme skjedde også med jødene, på bakgrunn av samme konflikt. Det må heller ikke fornektes.

***

La oss starte med en fortelling. I et spesifikt og kjent land som en gang var underlagt det osmanske storriket lever en stor muslimsk minoritet. Det finnes ingen gjensidig hengivenhet mellom flertallet og minoritetsbefolkningen. De har en lang og mørk historie seg imellom, som omfatter en lang rekke fiendtlige handlinger begge veier. I en særskilt fase tvang flertallsbefolkningen en betydelig del av den muslimske minoriteten til å forlate landet og emigrere til nabolandet, der minoritetsbefolkningen er i flertall, både i religiøs og etnisk forstand.
            Det er ikke snakk om Israel eller Palestina. Det er snakk om den muslimske minoriteten i Bulgaria. Dette skjedde ikke for hundrevis av år siden, men på slutten av 1980-tallet. 300.000 muslimer ble tvunget til å forlate Bulgaria. Det var ikke egentlig snakk om tvungen forflytning, men det var heller ingen frivillig utvandring. Dette var ikke den første gangen muslimer har blitt forflyttet fra sine hjem, og heller ikke den siste. Det var en av mange muslimske utvandringsbølger som fant sted på Balkan på 1800- og 1900-tallet.^[2]
            Hva skjedde med disse flyktningene? Har verden hørt om organisasjoner som arbeider med flyktninger fra Bulgaria? Har vestlige universiteter holdt konferanser om «returretten» til flyktninger fra Bulgaria? Er det i dag noen fiendtlighet mellom Tyrkia, som tok opp i seg de muslimske bulgarerne, og Bulgaria, som presset dem ut? Opprettet flyktningene organisasjoner som bedriver terror?
            Finnes det en hel industri av journalistiske og akademiske utgivelser som forklarer og begrunner muslimsk terrorisme mot Bulgaria med bakgrunn i «forbrytelsen mot menneskeheten» som landet utførte mot dem? Finnes det en «dag for markering av bulgarske flyktningers katastrofe»? Finnes det flere titalls FN-vedtak som fordømmer Bulgaria? Ble det satt opp flyktningleirer? Ble et særskilt FN-organ opprettet for å håndtere flyktningene? Bistår EU eller land i Europa ulike organisasjoner som holder ved hevd grunnfortellingen om flyktning- og offerstatusen? Svaret er velkjent. Internasjonale medier nevner sjeldent hendelsen eller den systematiske trakasseringen av muslimer i Bulgaria før den. Det finnes ingen faglige konferanser som markerer den. Det finnes ikke lange hyller i akademiske biblioteker som omhandler etnisk rensning i Bulgaria eller om forbrytelser mot menneskeheten. De er glemt, som om det aldri har skjedd.
            Ingen bestrider at det var snakk om en uønsket minoritet for den bulgarske flertallsbefolkningen. Ingen bestrider at denne minoriteten ble tvunget til å forlate området. Det finnes ytterligere likhetstrekk mellom de bulgarske muslimene og araberne i det britiske mandat-Palestina (som først senere ble til «palestinere»). I 1878 utgjorde muslimene en betydelig del av befolkningen i Bulgaria. De var i flertall i alle provinsene i de delene av Balkan som var underlagt Det osmanske riket. En lang rekke hendelser, deriblant trakassering, tvungne konverteringer og tvungne skilsmisser, gjorde at de ble en minoritet.^[3] Bulgaria har offisielt fordømt utvisningen som skjedde på 1980-tallet og kalt den en forbrytelse.^[4] Men de har likevel ikke invitert de deporterte til å vende tilbake til Bulgaria. Og til tross for den offisielle likestillingen, fortsetter muslimer i Bulgaria å lide under trakassering og diskriminering.
            Det er ikke noe som helst spesielt med utvisning av muslimer fra Bulgaria: Dette var normen. Ifølge ett estimat ble fem millioner muslimer utvist fra Europa mellom 1821 og 1922, hovedsakelig til Tyrkia. Og ytterligere fem millioner ble drept eller døde av sult eller sykdom som følge av utvisning.^[5] Dette var normen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Dette fortsatte også i 1940-årene, da verden ble vitne til en enorm bølge av befolkningsutvekslinger som omfattet titalls millioner mennesker som ble fortrengt fra sine fødesteder.
            Vi vil her ikke gå dypere inn på de fleste befolkningsforflytninger i historien, bare på utveksling av befolkningsgrupper som har foregått siden begynnelsen av det tjuende århundre – og av plasshensyn ikke alle av disse. Den følgende undersøkelsen, knyttet til «etnisk rensning» og «befolkningsforflytning» eller ‑utveksling, baserer seg på anerkjente definisjoner og ulike forskningskilder.^[6] Gjennomgangen som presenteres vil fokusere på hendelser med en viss likhet til det som skjedde mellom Israel og de arabiske nabolandene, en utveksling som hadde alt: både utvisning, flukt og frivillig flytting, og på begge sider.

Forflytningene på Balkan

Det er ikke tilfeldig at vi starter diskusjonen nettopp på Balkan. I denne regionen startet en utveksling og utvisning av befolkningsgrupper for å skape homogenisering på etnisk, religiøst eller nasjonalt grunnlag for å legge grunnlaget for nasjonalstater. Dette området dannet «normen om homogenisering», som skulle komme til å påvirke livene til titalls millioner mennesker i første halvdel av 1900-tallet, deriblant alle dem som ble forflyttet da de store imperiene smuldret opp og ble erstattet av nasjonalstatene som vi kjenner i dag.
            I et område med en befolkningstetthet lik Frankrikes, men som er omtrent 15 prosent mindre i utstrekning, bor 13 nasjonaliteter side om side: albanere, bulgarere, bosniere, ungarere, grekere, montenegrinere, makedonere, slovenere, serbere, kosovoalbanere, kroater, rumenere og tyrkere. Til disse kan tilføyes østerrikere, italienere, tyskere og mongoler, som en har funnet tegn på at har vært til stede i dette området helt siden middelalderen og frem til den andre verdenskrig. Det er ikke overraskende at regionen ble til en sydende gryte av endeløse etniske konflikter, blodige katastrofer og religionskriger i nasjonalismens tidsalder. Fiendtlighetene avlet frem begrepet «balkanisering», med betydning «å deles (som et område) til små enheter som mangler kraft, og som ofte er i konflikt med hverandre».^[7]
            Balkaniseringsprosessen startet da det osmanske imperiet, som hersket i store deler av regionen frem til tidlig på 1900-tallet, ble tvunget til å trekke seg tilbake fra brorparten av Balkan. Befolkningsforflytningene som begynte på Balkan kan også omtales med et annet begrep – «et laboratorium for etnisk eksperimentering» på kontinentet. Resultatet ble utvisning, forflytning og masseflukt, som følge av en rekke kriger de siste hundre årene, fra den første, Balkan-krigen i 1912, til den siste, Kosovo-krigen i 1999. Heller ikke denne markerte noe endelig sluttpunkt for befolkningsforflytninger i området.
            Det må presiseres: Den enorme forflytningen av befolkninger, som hadde som formål å opprette politiske enheter som fulgte nasjonal tilhørighet, innbefattet vanligvis også grusomme handlinger. Millioner av mennesker ble drept og massakrert i løpet av disse årene. Til tross for det støttet det internasjonale samfunnet tvangsforflyttingen. Da spørsmålet om utveksling ble lagt frem på forhandlingsbordet ved slutten av Den andre verdenskrig, var stormaktene Storbritannia, Sovjetunionen og USA enige om den. De var overbeviste om at separasjon av befolkningen i det nære Østen kunne bidra til å skape virkelig fred i denne regionen.^[8]
            Den britiske utenriksministeren, Lord Curzon, rådet partene til å gjennomføre tvangsforflytning; tidsmangel gjorde det presserende. Han sa senere at den tvungne forflytningen ville medføre enorme vanskeligheter overfor den blandede befolkningen, men at disse problemene allikevel ville være betydelig mindre i omfang enn skader som de ville måttet stå overfor dersom befolkningsforflytningen ikke hadde skjedd. Han beklaget seg senere over at den armenske minoriteten ikke hadde blitt gitt en lignende løsning: «Armenerne ble overlatt til sin egne skjebne», uttalte han da.^[9]
            Med oppsmuldringen av Jugoslavia på 1990-tallet brøt kriger ut blant de ulike republikkene i landet. Hundretusener av mennesker fra alle regioner der det ble utkjempet kamper, mistet sine hjem og ble tvunget til å flytte, enten til en annen region i det samme landet (hovedsakelig Bosnia-Hercegovina) eller til andre områder. De eksakte tallene er ikke kjent. Anslagene på antall mennesker som forflyttet seg fra sine fødesteder i løpet av krigsårene ligger på mellom 2,7 og 3,3 millioner mennesker.^[10] Av de som ble utvist fra steder der de var del av flertallsbefolkningen, returnerte de fleste til sine hjem etter krigen. Mange andre forble utenfor sine fødesteder. Som ved tidligere bølger av befolkningsutvekslinger ble det også denne gangen utført massakrer, noe som førte til bruken av uttrykket «etnisk rensning» i offentlig og akademisk diskurs.^[11] Tapene var de høyeste i Europa siden den andre verdenskrig. Antall døde på begge sider nådde 100.000. Bare i byen Srebrenica slaktet serbisk milits 7.000 menn og gutter som var bosnjaker på én dag. Titusenvis av kvinner og jenter ble voldtatt.^[12] Millioner ble flyktninger. Serbias president under krigen, Slobodan Milosevic, døde under rettssaken i Den internasjonale domstol for det tidligere Jugoslavia, som ligger i Haag. Han var anklaget for krigsforbrytelser i Bosnia og Kroatia. Serbernes leder i Bosnia og øverstkommanderende for hæren ble også tiltalt.
            Beskrivelsene over makter ikke å favne om alle tilfeller der befolkninger flyttet seg. Totalt dreide det seg om rundt 7–10 millioner mennesker.^[13] Noen ganger er det snakk om etnisk rensning, noen ganger om folkemord (som ved den dødelige forflytningen tyrkerne gjennomførte mot armenerne), og noen ganger, som ved Lausanne-pakten, skjedde forflytningene med samtykke. Noen ganger, som ved slutten av 1980-årene i Bulgaria, skjedde utvisningen som et resultat av etniske spenninger. Forflytningen av befolkninger på Balkan skapte «normen om homogenisering».

Polen og Ukraina

Allerede før slutten på den andre verdenskrig vant det frem blant de allierte en oppfatning om at det nå ble skapt en mulighet for, en gang for alle, å utforme en ny europeisk orden. Et sentralt spørsmål de stod overfor når denne ordenen skulle utvikles, var den flernasjonale karakteren til de østeuropeiske landene, og utfordringen som lå i å trekke passende grenser i henhold til de etniske skillelinjene. Beslutningstakerne innså at det var på tide å få en mer rasjonell inndeling av det europeiske kartet, eller i det minste å løse deler av problemene som lå til grunn for utallige blodige konflikter.^[14] Et slikt problem fantes ved den østlige grensen av Polen. Stalin hadde aspirasjoner om å løse dette ved hjelp av «Curzonlinjen». Allerede i 1919 foreslo den britiske statsministeren Lloyd George en slik linje som skille i regionen. Den ene siden av linjen var for det meste bebodd av polakker, den andre siden av østlige slaviske folkeslag.^[15]
            Befolkningsforflytningen begynte allerede ved slutten av den andre verdenskrig og varte til 1949, med blant annet «Operasjon Vistula» i 1947. Ved slutten av disse årene nådde det totale antall utviste over grensen, fra begge sider, opp til 1,75 millioner. Ifølge en ny studie som nylig ble publisert i Polen, ble rundt 150.000 drept på begge sider i løpet av denne perioden.^[16] I dag er det et utstrakt samarbeid mellom de to sidene av grensen, til tross for skyggene fra fortiden. Fremfor å erklære en rett til retur til Volhynia eller Øst- eller Vest-Galicia klarer begge sidene seg med en debatt rundt spørsmålet om historisk ansvar og statistikk som omhandler disse hendelsene.^[17]

Tyskerne i Øst-Europa

Den neste store utvisningen ble bestemt ved Potsdam-konferansen,^[18] umiddelbart etter slutten av den andre verdenskrig. I løpet av flere hundre år levde mange tysktalende samfunn i det sentrale og østlige Europa, i Sør-Russland og på Balkan.^[19] Disse samfunnene ble anklaget for å støtte nazistene og oppildne til nasjonale konflikter. Anklagen hadde en kjerne av sannhet. I for eksempel Sudetland i Tsjekkia støttet brorparten av tyskerne Hitler og hans krav. Noen støttet nazipartiet og vervet seg til SS-enheter, og deltok til og med aktivt i grusomhetene i Det tredje riket. Millioner av tyskere i Sudetland, Romania, Ungarn og Polen støttet derimot ikke Hitler. De led under makten til nazistene og ble ikke brukt som annet enn en brikke av ideologene og politikerne i Det tredje riket.^[20]
            Til tross for det, som en videreføring av det som skjedde på Balkan og i Øst-Polen, forutsatte ikke Europas stabilitet bare endrede landegrenser, men også (og noen vil si hovedsakelig) forflytning av befolkninger til nasjonalstater. Statslederne var enige om saken, men det ble også brukt tvang overfor dem som måtte flytte fra sine bosteder. De allierte lederne fremmet ideer om forflytning av de tyske befolkningsgruppene selv før de gikk i land i Normandie.^[21] Mange tyskere begynte å flykte, enten spontant eller ved evakueringsoperasjoner organisert av Wehrmacht, fra Øst-Europa, Polen, Slovakia, Danmark og til og med fra områder som var under tysk kontroll før krigen, som Øst-Preussen og regionen som ligger øst for Oder-Neisse. Det hersker ingen tvil om at grusomhetene mot den tyske befolkningen som ble gjennomført av soldater fra den Røde Armé, bidro til å akselerere flukten idet de beveget seg vestover.^[22]
            Selv om millioner av tysktalende hadde flyktet, forble millioner igjen utenfor Tyskland, og deres skjebne ble som sagt bestemt ved Potsdam-konferansen. Denne besluttet at forflytningen av disse tyskerne til områder i Tyskland skulle skje på en «organisert og human» måte. Disse ordene er i dag gjenstand for intens debatt blant forskere og historikere,^[23] selv om også tyskerne erkjenner at det ikke er grunnlag for å sammenligne denne deportasjonen med den nazistene foretok av jøder og andre mislikte grupper.^[24]
            Etter Potsdam-konferansen startet tvangsforflytningen av tyskere, som noen ser på som den største befolkningsforflytningen i historien.^[25] På initiativ fra myndighetene i Sovjetunionen, Storbritannia og USA ble et enormt antall tysktalende statsborgere bosatt i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen (med sine nye grenser) og andre regioner i Russland, rundt Donau og på Balkan, forflyttet til tysk territorium. Tysktalende ble på samme måte også forflyttet fra andre land som ikke var del av den opprinnelige planen. Forflytningen ble gjennomført ved hjelp av alle mulige og tilgjengelige transportmidler, og også uten. Det er ikke lite ironi i ordene til forskere som klager over inhuman transport, beskrevet som «kvegtransport» uten sanitære muligheter.^[26]
            Som ved alle befolkningsforflytninger er også her tallene et stridstema. Et vanlig anslag over antall mennesker som ble deportert i «Potsdam-forflytningen» (ikke inkludert bølgen av flyktninger i forkant av konferansen) er rundt 12–17 millioner. Alle disse ble mottatt og fikk statsborgerskap i enten Vest- eller Øst-Tyskland. Mer kontrovers er knyttet til antallet som ble drept eller døde i løpet av forflytningen. Nye historikere baserer seg på statistikk som ble samlet av regjeringen i Vest-Tyskland på sekstitallet, der antallet døde anslås til opp mot to millioner.^[27] Selv om dette skulle være for høyt, fremstår det klart at det var svært mange omkomne.

India og Pakistan

I mange år arbeidet indere fra alle trosretninger sammen for å fri seg fra åket av den langvarige britiske okkupasjonen. Etter hvert som aktiviteten for frihet økte, oppstod det spenninger mellom hinduer og muslimer. Disse vokste til det ble en stor og synlig rift mellom dem. Ideen om en uavhengig muslimsk stat identifiseres med filosofen og forfatteren Muhammed (Alamo) Iqbal. I 1930-årene sluttet også Gina Mohammed Ali seg til kravet. Han var medlem av den indiske kongressen og hadde frem til da vært tilhenger av ideen om en samlet stat. Han ble senere grunnleggeren av det moderne Pakistan.^[28]
            Det var fra tidlig av klart at det ikke var snakk om noen homogen befolkning, og det var mange uenigheter. De religiøse uenighetene, som hovedsakelig var mellom muslimer og hinduer, var bare en av disse, og ikke de viktigste. Den ubestridte lederen i kampen for frigjøringen fra britene, Mahatma Gandhi, gjorde alle anstrengelser for å etablere et samlet India som skulle omfatte hinduer, sikher og muslimer. Han klarte ikke å oppfylle denne ambisjonen (Gandhi ble drept av en ytterliggående hindu som var provosert av hans ettergivenhet mot muslimene).^[29]
            I august 1947, mot slutten på det britisk styret og på bakgrunn av økende interreligiøs vold, ble det etablert to land: India og Pakistan (som da omfattet dagens Bangladesh). Erklæringen ble etterfulgt av en omfattende tosidig migrasjon. De påfølgende fire årene var de offisielle tallene over dem som forlot sine hjemdistrikter 14,5 millioner mennesker, et tall som var likt delt likt mellom hinduer og sikher som flyttet fra muslimsk til indisk side, og muslimer som tok veien i motsatt retning. Ifølge tidligere estimater flyttet 12–17 millioner fra side til side, og antall drepte anslås til mellom 400.000 og en million mennesker.^[30] En ny studie anslår antallet flyktninger som forlot sine hjem til rundt 17,9 millioner. 3,4 millioner av dem nådde ikke frem til sine mål, for det meste på grunn av omfattende massakrer som fulgte i kjølvannet av forflytningen, sult og sykdom som rammet flyktningene, og i noen tilfeller fordi de utvandret til andre land.^[31]
            Pakistan ble hovedsakelig muslimsk. I dagens India bor det over en milliard mennesker. Det finnes en muslimsk minoritet på ca. 13,5 prosent.^[32] Senteret for spenningen mellom de to landene, som allerede har ført til vold og kriger, er den indiske delen av Kashmir, der de fleste innbyggerne er muslimer.^[33] Absorpsjon av flyktningene, på begge sider, var ikke lett, men i dag finnes det ikke flere indere eller pakistanere som er definert som «flyktninger». Begge gruppene ble assimilert inn i sine nye oppholdssteder, der de tilhørte flertallsbefolkningen. Noen blant dem har til og med klart å klatre opp til de høyeste posisjonene i samfunnene.^[34]

Armenia og Aserbajdsjan

Oppsmuldringen av Sovjetunionen til nye nasjonalstater på grunnlag av den administrative inndelingen i Sovjet skapte etniske og nasjonale problemer for de nye republikkene. Grensene mellom dem, som i hovedsak ble nedfelt for å administrere det kommunistiske regimet, var ikke alltid koordinert med den etniske fordelingen. Under det sovjetiske styret ble det i tillegg gjennomført endringer av både organisatorisk, politisk og etnisk art – og også omfattende befolkningsforflytninger.^[35] Disse problemstillingene, som kom til syne og økte ved slutten av det kommunistiske styret (i «Glasnost»-perioden), formet i vesentlig grad nasjonalistiske bevegelser i de 15 republikkene og ga ny giv til konflikter – noen av dem hundrevis av år gamle – som det ikke fantes noen sentral regjering som kunne løse.
            Da Sovjetunionen ble oppløst, ble disse konfliktene til territoriale, nasjonalistiske og noen ganger religiøse kamper mellom de nye landene eller mellom landene og separatistiske minoritetsgrupper.^[36] For eksempel ble mange av muslimene i Tsjetsjenia deportert i løpet av Stalin-perioden til andre regioner som lå i den tidligere Sovjetunionen. Brorparten returnerte til Tsjetsjenia og til krigen som fant sted der, og kampen deres tok etter hvert form som religiøs hellig krig (jihad).^[37]
            Sentrum for konflikten som er relevant for vår sak var i Nagorno-Karabakh-regionen. Denne hadde da Sovjetunionen brøt sammen en armensk-kristen flertallsbefolkning (på ca. 75 prosent). I den indre oppdelingen av unionen hadde den likevel vært inkludert som en autonom provins i et område tilhørende Aserbajdsjan, som er sjiamuslimsk. Det er snakk om en kamp med lange historiske røtter. Den ble vekket til live på nytt mot slutten av det sovjetiske styret, da innbyggerne i regionen ønsket å bli del av Armenia. Den etniske spenningen befestet seg i regionen. Snart ble det en blodig konflikt, og etter opprettelsen av de selvstendige republikkene i Kaukasus gikk konflikten over til krigen mellom dem. Det forekom massakrer på muslimer i Armenia og på armenere i Aserbajdsjan. I 1994 endte kampene med seier til armenerne, som tok over brorparten av territoriet. De erobret også land i tilstøtende områder ved Aserbajdsjan.^[38]
            Konflikten krevde livet til 17.000–25 000 mennesker.^[39] Antallet flyktninger som konflikten skapte er usikkert. Anslagene varierer fra 800.000 til én og en halv million mennesker.^[40] En FN-rapport snakker om omtrent 850.000 aserbajdsjanske flyktninger og fordrevne og 372.000 armenske siden begynnelsen av konflikten i 1988.^[41] Den armenske regjeringen arbeidet i samarbeid med internasjonale organisasjoner for å håndtere kristne flyktninger fra Aserbajdsjan og ga dem statsborgerskap. Bare en svært liten gruppe er ennå ikke permanent bosatt.^[42] Deler av de aserbajdsjanske flyktningene ble plassert i landsbyer og hus som tidligere i hovedsak hadde vært befolket av armenere.^[43] Rundt 500.000 muslimske flyktninger bor fortsatt i midlertidige leirer.^[44] I fravær av offentlige rehabiliteringsprogrammer henger mange av disse fortsatt fast i en tilværelse preget av fattigdom og kriminalitet. Aserbajdsjan krever at de skal returneres til distrikter i sine hjemland. Armenia avviser tanken om en slik retur.^[45]

Abkhasia og Georgia

Da Den georgiske republikk ble opprettet etter de sovjetiske grensene, fikk den på sitt territorium områder som var befolket av ikke-georgiske folkeslag. Den største regionen av disse var Abkhasia. Som følge av utvandringsbølger i den sovjetiske perioden var andelen abkhaserne i regionen liten, ca. 18 prosent av de totalt 537.000 personene som bodde der like før oppløsningen av Sovjetunionen, mot 44 prosent georgiere. Den separatistiske atmosfæren i region økte i intensitet ved slutten av åttiårene. I august 1990 erklærte det øverste lederskapet i det abkhasiske Sovjet uavhengighet i området. Og to år senere erklærte de gjeninnføringen av det uavhengige Abkhasias konstitusjon fra 1925. Etter at sentralregjeringen i Tbilisi sendte politistyrker til området, startet abkhaserne et opprør. De fikk hjelp av russiske regulære militære som var plassert i områdene samt fra tsjetsjenske styrker.^[46]
            Georgia, som på samme tid var involvert i en borgerkrig og kamper i Sør-Ossetia, var ikke i stand til å stå imot abkhaserne og deres allierte. Koalisjonsstyrkene erobret regionen og jaget ut rundt 300.000 personer som hadde bodd der (georgiske og armenske) til Georgia. 50.000 abkhasere ble også rykket opp i løpet av kampene, og mange av dem bosatte seg i de forlatte hjemmene til georgierne. Anslagene over antall døde varierer fra noen tusen og opp til 15.000. Siden det internasjonale samfunnet ikke anerkjenner staten Abkhasia, defineres flyktninger fra Abkhasia som «internt fordrevne».^[47]
            I mai 1994 ble en avtale om våpenhvile og separasjon av militærstyrkene fra de to sidene undertegnet i Moskva. Som følge av denne avtalen returnerte noen titalls tusen til sine hjem i Gali-provinsen, som ligger i det sørlige Abkhasia, et område som ble erklært som en demilitarisert sone. Avtalen har ikke hindret abkhasere fra å fortsette trakasseringen mot den georgiske befolkningen i denne rike og frodige provinsen. Toppunktet var i den andre runden av kamper i Abkhasia, som fant sted i 1998. Per i dag anslås antall georgiske flyktninger til rundt 200.000.^[48] I mai 2008 anerkjente FNs generalforsamling retten til retur av flyktninger og fordrevne fra Abkhasia.^[49] Men per i dag er det ingen som har mulighet til å gjøre dette.

Sudan

Her er det ikke snakk om en forflytning av befolkninger. Dette er snakk om et land som utfører etnisk rensning og drap på sine innbyggere, både ved hjelp av regjeringslojale militser (Janjaweed) og med regulære militære styrker.^[50] Siden den islamistiske fraksjon kom til makten, har tilfeller av etnisk og religiøs rensning vokst i antall – og det ikke bare i Darfur, som er relativt kjent. Grusomhetene som utspiller seg på grunn av regimet er årsaken til en flom av flyktninger. En del av flyktningene defineres som internt fordrevne flyktninger, og deler av dem er flyktninger i naboland.
            Tall fra FN og andre organisasjoner som arbeider i feltet er ikke entydige. Ofte motsier de hverandre, og i Vesten foreligger det antakelser om at statistikken bevisst forvrenges.^[51] Det er i praksis ingen tvil om at krigen som foregikk i Sør-Sudan mot den kristne og tradisjonelt religiøse befolkning, har gjort 4,6 millioner mennesker til flyktninger, og ført til at ytterligere to millioner har blitt drept. Omtrent halvparten av Sør-Sudans flyktninger ble bosatt på nytt etter våpenhvilen som ble oppnådd i 2005.^[52] I selve Darfur-regionen har ikke den etniske rensningen opphørt siden begynnelsen av krigen i 2003. Da kampene var på sitt verste i 2009, var antall fordrevne på rundt tre millioner.^[53]
            Den sudanske brutaliteten førte ikke til massedemonstrasjoner i den arabiske verden. Sudan har allerede i en årrekke drevet med dette. Landet hindrer tilgangen for internasjonal bistand, trakasserer journalister og personer fra bistandsorganisasjoner, stiller seg i veien for FN-styrker og fortsetter den etniske rensningen uten stans. Bare i 2012 erklærte FN i offisielle publikasjoner at en måtte legge ytterligere 500.000 til det stadig økende antallet flyktninger i landet.^[54] Antall internt fordrevne fra bare Darfur er ca. 1,4 millioner (per august 2013). Det totale antall flyktninger fra Sudan er rundt 2,1 millioner.^[55] Ifølge samlede tall ligger det totale antall sudanske flyktninger de siste tjue årene på 5.840.000.^[56]

Kypros

Tilfellet Kypros er spesielt interessant. På Kypros er det rundt 80 prosent grekere og 20 prosent tyrkere, som kom dit med spredningen av det osmanske storriket. I 1974 invaderte Tyrkia Kypros etter et militærkupp som fant sted på øya, og som truet med å forene den med Hellas. Invasjonen delte øya i to politiske enheter, en gresk og en tyrkisk. Omtrent 160.000–200.000 grekere ble tvunget til å flykte til den greske delen. Og rundt 50.000–60.000 muslimer ble tvunget til å flykte til den tyrkiske siden. Her skjedde det en fullstendig etnisk rensning, uten at flyktningene fikk muligheten til å reise tilbake, siden situasjonen ikke har fått noen endelig løsning.^[57]

Israel

I 1947, mot slutten av det britiske mandatet, vedtok FN delingen: To stater for to folk – en jødisk stat og en arabisk stat. Denne beslutningen var en videreføring av Balfour-erklæringen fra 1917 og Folkeforbundets vedtak fra 1922.^[58]
            Det må understrekes at det aldri fantes en selvstendig størrelse, verken arabisk eller muslimsk, som het Palestina. Det fantes et britisk mandatområde som var kjent som «Palestina». Det er et gammelt navn, som var avledet fra gresk-romersk, og som senere ble brukt i kristen sammenheng. Derfra gikk det inn i det arabiske språket som et rent administrativt begrep, Filastin, fra starten av den arabiske okkupasjonen og frem til 1200-tallet.^[59]
            Navnet fremkommer i geografisk litteratur og islamske historiske nedtegnelser fra middelalderen, og et ekko av denne bruken kan ses frem til slutten av 1800-tallet.^[60] Selv avisen Falastin, som først så dagens lys i 1911, og som visstnok vitner om en palestinsk nasjonal identitet, ble grunnlagt av kristne og hadde en tydelig panarabisk linje.
            Fra starten av var hele det britiske mandatområdet Palestina ment å brukes som et «nasjonalhjem for det jødiske folk». Da FN vedtok deling, motsatte alle arabiske stater seg dette vedtaket, og de førte en diplomatisk kampanje mot det. Umiddelbart etter at beslutningen ble vedtatt, igangsatte araberne i mandatområdet fiendtlige aktiviteter mot det jødiske, og de ble hjulpet av frivillige fra nabolandene. Da det ble klart at kampen ikke bar frukter og bare forverret situasjonen til den lokale arabiske befolkningen, nektet deres lederskap, ledet an av Muftien Haj Amin al-Husseini, å erklære en egen stat – til tross for at de kunne gjøre det uten hinder. I stedet samlet de seg til krigsinnsats med mål om arabisk overtakelse av både områdene som var utpekt for den jødiske staten og de som var tiltenkt en arabisk stat.^[61]
            Mange palestinske arabere flyktet før mai 1948. Andre flyktet etter. Bare en liten andel ble utvist i løpet av krigen. Som resultat av motstanden mot å akseptere delingsforslaget, som resultat av en krigserklæring, inkludert trusler om å utrydde det jødiske samfunnet, som resultat av den brede og omfattende invasjonen til israelsk territorium, måtte hundretusener flykte. Forskere er uenige om det nøyaktige antallet. Basert på en rekke ulike kilder kommer professor Efraim Karsh til et anslag på 583.000–609.000.^[62] Likevel vil vi ta utgangspunkt i FNs anslag, som er på rundt 711.000 flyktninger.^[63]
            En sak bør nevnes, som ofte glemmes når det gjelder de palestinske flyktningene: Egentlig forble brorparten av dem i området som var tiltenkt den arabiske staten, Gazastripen og Vestbredden (de samme områdene som det i dag er vanlig å omtale som «den palestinske staten»). De var, og er fortsatt, internt fordrevne. Det var ingen «okkupasjon» på den tiden. Området som var utpekt for dem, var i deres hender. De kunne ha opprettet en stat der. Det var ikke Israel som forhindret dette. Det er arabiske land som ikke har tillatt det.
            På bakgrunn av den samme konflikten hadde et stort antall jøder, mer enn 800.000, nylig forlatt de arabiske landene for å flykte til Israel. De fleste av dem som kom til Israel hadde måttet bosette seg i midlertidige flyktningleirer («transittleirer») inntil de, med en viss grad av suksess, ble tatt opp i den opprinnelige befolkningen. Disse flyktningene har blitt glemt, selv om de er et produkt av nettopp den samme konfrontasjonen.

***

Eksemplene som er nevnt er langt fra noen fullstendig presentasjon av befolkningsbevegelser de siste hundre årene. Befolkningsbevegelsene i Sovjetunionen under den kommunistiske perioden er anslått til omtrent 65 millioner mennesker.^[64] Vi har her ikke gjennomgått utvisningen av de 480.000 finnene etter Sovjetunionens overtakelse av Karelia;^[65] heller ikke forflytningen av de rundt 700.000 kurderne som ottomanene fortrengte fra sine hjemsteder, og der nesten halvparten av dem døde;^[66] heller ikke evakueringen som brutalt ble påtvunget tre tusen kurdiske landsbyer under konflikten mellom Tyrkia og den kurdiske undergrunnsorganisasjonen PKK på 1980- og 90-tallet. Anslaget på antall utviste varierer fra 400.000 til om lag to millioner.^[67] Heller ikke nevnt er den enorme strømmen av flyktninger på rundt 2,2 millioner kristne som har vært tvunget til å forlate Irak på grunn av etnisk eller religiøst motivert vold^[68] – for ikke å nevne masseutvandringen av koptere, en forfulgt minoritet i.^[69] Vi har heller ikke nevnt forflytningen av kristne fra Libanon etter den iransk-sjiamuslimske overtakelsen av landet. Ei heller den store utvandringen, som bærer preg av flukt, av hundretusener av kristne fra muslimske land.
            Sjansen for at disse millionene kan returnere til sine hjemsteder er lik null. Som følge av borgerkrigen i Syria ble ytterligere syv millioner mennesker lagt til antallet flyktninger.^[70] Til tross for den etniske og religiøse karakteren av krigen, er det, på dette stadiet, likevel ikke nødvendig å inkludere dem innen rammeverket av «etnisk homogenisering», fordi det kan hende at disse millionene vil være i stand til å vende tilbake til sine hjem når krigen slutter.
            Andre konfliktsentra – for eksempel i Afrika – som de endeløse borgerkrigene i Kongo og Somalia, skaper millioner av flyktninger som bor i flyktningleirer og søker en måte å komme seg til rike land på, hovedsakelig i Europa. Mange av dem blir stående uten noen form for hjelp. De er i en vanskeligere situasjon enn de palestinske flyktningene. Selvsagt finnes det ikke noe særegent hjelpeorgan i FN som ivaretar dem. De hadde ønsket å bli behandlet som palestinerne, men verden stiller dem overfor andre kriterier. Også antall publikasjoner om deres situasjon, og internasjonale interesse for øvrig, er langt mindre enn dem som har med palestinske flyktninger å gjøre.
            I deres tilfelle er den internasjonale innsatsen den motsatte: Problemet blir forsterket og foreviget gjennom manipulasjoner som bare bidrar til at antall flyktninger øker fra år til år. I motsetning til alle de titalls millionene som har blitt flyktninger, er det bare hos palestinerne at også deres etterkommere regnes som flyktninger.
            Dette er situasjonen: Befolkningsforflytninger og ‑bevegelser i den nye æra involverer totalt 50–60 millioner mennesker (det er vanskelig å komme frem til et nøyaktig antall, fordi forskningen og kildene som er benyttet i dette kapitlet noen ganger bruker estimater og brede anslag, ikke eksakte tall). Det må presiseres: Det er ikke snakk om befolkningsbevegelser generelt sett, men bare om tilfeller der det viktigste formålet var homogenisering av befolkningen som en del av etableringen av nasjonalstater. Dette har vært år med massive befolkningsbevegelser på flere titalls millioner. Det er det globale bakteppet for konflikten mellom den sionistiske bevegelsen og den arabiske verden.

Støtten til befolkningsforflytning

I første halvdel av det tjuende århundre var utveksling av befolkninger den aksepterte normen. Tanken hadde internasjonal støtte, også i det jødisk-arabiske spørsmålet. Blant tilhengerne av befolkningsforflytningen var ikke bare statsledere fra den vestlige verden, men også lederne av Irak, Egypt, Syria og Jordan.

For rundt åtti år siden tok seks herrer en avgjørelse om å dele et ikke særlig stort område mellom to nasjoner, for å hindre grusomheter utført av flertallsbefolkningen mot minoriteten og vice versa. Disse seks bestemte at det skulle opprettes homogene nasjonale enheter ved utveksling av befolkninger. De foretrakk at den ble gjennomført frivillig, og holdt muligheten for forflytning ved tvang åpen kun som siste utvei.
            Anbefalingen om opprettelsen av homogene land og gjennomføringen av befolkningsutvekslinger kan blant annet tilskrives lederen for majoriteten i dette landet. Da han ble spurt om hvorvidt landet ville klare å gi plass til minoriteten som bodde der, svarte han ganske enkelt «nei». Da han ble bedt om å forklare om det var nødvendig å forflytte minoriteten, eventuelt også ved makt, unngikk han å svare direkte, og sa at det måtte overlates til fremtiden. Lederen, som ved å nekte å garantere for minoritetens sikkerhet bidro til at ideen om forflytning ble satt øverst på dagsorden, var muftien Haj Amin al-Husseini.^[71]
            De seks herrene var medlemmer av Peel-kommisjonen, som ble opprettet som følge av det arabiske opprøret i Palestina i 1936. I det historiske minnet hersker det tvil om Peel-kommisjonen (eller det offisielle navnet «Royal Commission for Palestine») forble mer enn en perifer fotnote i forflytningsprogrammet. Programmet ble avvist av palestinerne, som utelukket enhver mulighet for deling – i hvert fall i det åpne.^[72] Men i retrospekt er det vanskelig å undervurdere disse tankene som et avgjørende vendepunkt i Israels historie.
            Peel-kommisjonens medlemmer var arbeidsomme og grundige.^[73] De samlet flittig skriftlig materiale, de intervjuet hundrevis av personer – både jøder, arabere og briter –, og de organiserte rundreiser i hele landområdet. Rapporten de skrev (404 sider, ikke inkludert introduksjonen og kart), er et viktig dokument, ikke bare på grunn av anbefalingene og konklusjonene i kapitlet «Muligheten for varig fred». Også de mer beskrivende delene er viktige, som inkluderer en detaljert gjennomgang av landet Israels historie, relasjonene mellom jøder og arabere og historien om konflikten mellom dem, og også en grundig oversikt over administrasjonen til det britiske mandatet.^[74] Også de mer kyniske observatørene medga at dette var seriøse personer som hadde gjort et viktig arbeid.^[75]
            Dette var ikke det første delingsforslaget. Ideer og delingsinitiativer hadde også blitt presentert tidligere, fra både palestinere og jøder, i den hensikt å skape et etnisk homogent nasjonalhjem for jødene. Eller som ordlyden i forslaget sier: «uten arabere», selv om det ville innebære «en viss forflytning av eiendom og befolkning».^[76]
            Det unike med Peel-kommisjonens rapport ligger i innsikten om at konflikten i det lille landet, mellom to nasjonale grupper som ikke har noe som helst til felles, er «umulig å temme».^[77] Det som gjør det til et banebrytende dokument i historien om den israelsk-arabiske konflikten, var den offisielle statusen til komiteen, og dens anbefalinger om å dele landområdet som ble kalt Palestina i to separate stater, der hver ville ha etnisk homogenitet.

Målet: å forhindre et nytt forsøk på utryddelse

Komiteens forståelse av den etnisk betingede konflikten i Palestina og dens anbefalinger speiler praksisen som allerede var vanlig i disse årene. Utgangspunktet for konklusjonene i rapporten var at to nasjoner som hadde nådd en nasjonal selvbevissthet, ikke kan leve i sameksistens som likeverdige partnere i samme land.^[78] Ethvert forsøk på å tvinge dem til å dele et felles politisk rammeverk ville kunne resultere i en humanitær katastrofe, fordi konflikten da bare ville tilta og bli dypere. En overordnet betydning ble tillagt vitnesbyrdet til stormuftien, nevnt ovenfor, som nektet å garantere jødenes sikkerhet og eiendom. Tom Segev, som ikke akkurat kan mistenkes for å være altfor sympatisk overfor zionismen, tolker ordene til Haj Amin al-Husseini som en advarsel for fremtiden: «Muftien sa at det ikke var noen muligheter for sameksistens i ett land mellom to folk så forskjellige fra hverandre, og ethvert forsøk på å tvinge den frem vil kunne skade alle parter.»^[79]
            Komiteen fastslo:

«Vi vil ikke stille spørsmål ved humaniteten og oppriktigheten til intensjonene til muftien eller hans kolleger. Men vi kan heller ikke glemme det som allerede har skjedd mot den assyriske minoriteten i Irak, til tross for de kontraktsmessige retningslinjene og de eksplisitte lovnadene, ei heller at de arabiske politikernes hat mot en nasjonalstat for jødene aldri har blitt skjult, og at dette hatet nå sprer seg til den arabiske befolkningen i sin helhet.»^[80]

På dette grunnlaget syntes anbefalingen om en deling i to etnisk homogene størrelser å være den mest etiske fremgangsmåten, for å forhindre masseslakt av jøder. For komitemedlemmene var behovet for å dele området klart så tidlig som i 1937. Serien av uttalelser fra de arabiske lederne på senere stadier, som omfattet utsagn som eksplisitt handlet om utryddelse, gjorde tanken om delingen og separasjon til langt mer nødvendig – særlig siden det etter andre verdenskrig ble bølger av homogenisering over hele Europa.
            Etter at den forstod at deling var uunngåelig, anbefalte komiteen etnisk homogenisering ved forflytning av befolkninger på begge sider av grensen. Et eksempel er paragraf 10: «Før eller siden vil det bli nødvendig med overføring av land og, om mulig, utveksling av befolkning.»^[81] Benny Morris mener at dette var nødvendig for å hindre dannelsen av separatisme og irredentisme [aspirasjoner blant minoritetsbefolkningen i et område om å bli del av et annet land som ligger i nærheten] blant araberne i den jødiske staten, og for å gi plass for fremtidige innvandrere.^[82] Bevis på dette foreligger i uttalelsene til et av komitemedlemmene, som beskrev utveksling av befolkningen som den «ideelle løsningen». Han støttet seg på den tyrkisk-greske utvekslingen, som førte til at «relasjonene mellom Hellas og Tyrkia ble mer vennlige enn noensinne». Utvekslingen var moralsk fordi alle de vanskelighetene den innebar «ble utlignet når fred og vennskap blir skapt».^[83] I kommisjonens rapport nevnes da også den tyrkiske forløperen som et eksempel på vellykket homogenisering og en moralsk løsning.^[84]
            Peel-kommisjonen var ikke den første til å snakke om homogenisering som en akseptert og moralsk løsning. Lenge før lord Peel satte sine føtter i Det hellige land, ga Carlile Aylmer Macartney, sekretær for forumet for minoriteter i Folkeforbundet, ut en murstein med navnet «Land, nasjonalitet og nasjonale minoriteter».^[85] Han forstod allerede da det destruktive potensialet i mellom-etniske konflikter i et nasjonalt territorium, som kom til fullt morderisk uttrykk et halvt tiår senere. McCartney understreket at «En nasjonalstat og nasjonale minoriteter er uforenlige.»^[86] I en slik situasjon må en trekke opp nye landegrenser som er tilpasset den etniske inndelingen, løse problemet gjennom utvandring og befolkningsutveksling eller endre selve staten så den ikke lenger er en nasjonalstat. Han mente at man må velge mellom disse alternativene for å hindre det fjerde alternativet, fysisk utrydning.^[87]
            Den første halvdelen av det forrige århundre var preget av at ideen om etnisk homogenisering var på fremvekst. Blant tilhengerne av ideen var Fridtjof Nansen, norsk polfarer og fredsprisvinner. Nansen var en av initiativtakerne til avtalen om befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia. Det var ikke første gang slik utveksling skjedde; tidligere hadde det i praksis skjedd mellom land på Balkan.^[88] Men nå spilte det internasjonale samfunnet en helt annen rolle i gjennomføringen av befolkningsutvekslingen, og det gjorde avtalen til et eksempel til etterfølgelse, både i internasjonalt diplomati, i akademia og i konflikten mellom jøder og arabere i Palestina.

Rettslig støtte til befolkningsforflytning

Ikke bare politikere støttet forflytning av befolkningen. Tanken ble også juridisk underbygget av den høyeste domstolen som fantes i disse årene. Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie (Permanent Court of International Justice) utstedte i 1930 en rådgivende uttalelse som tolker avsnittet om befolkningsutveksling mellom Hellas og Bulgaria. Denne fremholder at

målsetningen for gjensidig utveksling av så store befolkninger som mulig er å fjerne eller redusere sentra for oppildning av separatisme på Balkan, som den nyeste historie har vist at så ofte forårsaker beklagelige hendelser eller alvorlige konflikter, og å bidra mer effektivt til å gjenopprette ro i land i det østlige Europa.^[89]

Syv år senere ble tanken formelt anerkjent av Peel-kommisjonen.

Arabisk støtte til befolkningsforflytning

Også i den palestinske nasjonalbevegelsen var det ledere som støttet delingen av det britiske mandatområdet Palestina i to homogene stater. En av de første var Musa al-Alami, medlem av Den arabiske overkomiteen og representant for palestinerne i Den arabiske liga.^[90] Alami stilte seg bak ideen om etnisk adskillelse med en plan om administrative områder (kalt kantoner) som han foreslo i 1933 (nevnt ovenfor), der han understreket at han støttet at det jødiske territoriet skulle være en «autonom jødisk kanton uten arabere».^[91] Området som var ment for jøder strakk seg i dette programmet fra Tel Aviv til Atlit ved kysten, et område som frem til 1948 hadde flere titalls arabiske landsbyer. Alami forklarte ikke hvordan området skulle bli «uten arabere», men svaret er åpenbart.
            Det Alami bare hintet til, sa den palestinske pedagogen dr. Ahmed Sameh al-Khalidi, far til den palestinske historikeren Walid Khalidi, i klare ordelag.^[92] Hans detaljerte plan gikk så langt som en full politisk adskillelse (og ikke kantoner) og etablering av en jødisk stat som skulle inkludere, i tillegg til kyststripen, Jisreeldalen, Kinneretdalen og Galilea (i strekket Tel Aviv–Haifa–Beit Shean–Tiberias–Metula). For å kunne opprette full etnisk segregering foreslo dr. Khalidi å gjennomføre «en forflytning av eiendom og befolkning».^[93] Det arabiske opprøret og den påfølgende interne terroren stilnet disse palestinske stemmene i lang tid – kanskje for lenge.
            Årene som gikk og hendelsene under Den andre verdenskrig påvirket også tankene rundt den jødisk-arabiske konflikten. Arabiske ledere begynte å akseptere ideen om adskillelse, nasjonalstaten og – i praksis – homogenisering. Det gjorde Nuri al-Said, en av de fremstående lederskikkelsene i Midtøsten på 1930- og 40-tallet. Han var statsminister i Irak i åtte perioder, og var en viktig representant for den pan-arabiske bevegelsen.^[94] Så tidlig som i desember 1944, i en samtale med en britisk diplomat, uttrykte Said støtte til delingen av Palestina, og til og med «behovet for å forflytte araberne fra den jødiske staten gjennom en utveksling».^[95]
            Nuri gjentok sitt standpunkt som en del av sin tilnærming til relasjonene mellom jøder og arabere, som var basert på forebygging av pan-arabiske «sikkerhetsdilemmaer» som kunne føre til krig i regionen. I samtale med den britiske ambassadøren i Amman, sir Alec Seath Kirkbride, insisterte han på at det var nødvendig å skape etnisk homogenitet, som ville holde på avstand det han så som en «sionistisk fare», ved å opprette en jødisk stat på områder befolket av jøder.^[96] Også den irakiske utenriksministeren, Arshad al-Umari, senere statsminister og forsvarsminister i Irak, ga uttrykk for et lignende standpunkt.^[97] Disse kommentarene er i tråd med rapporten til Lord Moyne, britisk minister for Midtøsten-affærer. Ifølge ham var statsministrene i Egypt og Transjordan, Mustafa Nahas og Tawfiq Abu al-Huda, enige i å dele det britiske mandatområdet Palestina på etnisk grunnlag – men de turte ikke å si det offentlig.^[98]
            Støtte til homogenitet og befolkningsforflytning fantes også i Transjordan. Kong Abdullah I var den eneste arabiske lederen som åpenlyst støttet Peel-kommisjonens anbefalinger, og han ble derfor gjenstand for kraftig kritikk fra sine kolleger i Midtøsten.^[99] Britiske arkivdokumenter viser at hans holdning til støtte for etnisk homogenisering fortsatt var sterk etter slutten av krigen. Dette fremgår av et telegram Kirkbride sendte til det britiske utenriksdepartementet i august 1946. Det forteller at kongen og hans statsminister Ibrahim Hashem støttet deling og befolkningsforflytning som den eneste praktiske løsningen på Palestina-problemet.^[100] Fire dager senere rapporterte Kirkbride igjen om en tydelig støtte fra Amman til deling og befolkningsforflytning. På samme side som kong Abdullah stod Samir al-Rifai, en høytstående jordansk statsmann av palestinsk opprinnelse, som var statsminister i seks perioder. Også han var positiv til befolkningsforflytning.^[101] Som vi skal se i fortsettelsen, var Said og Rifai også involvert i et annet initiativ for befolkningsforflytning.
            En sterk støtte til befolkningsutveksling som løsning på konflikten kom fra den transjordanske statsministeren Ibrahim Hashim, som også var av palestinsk opprinnelse. I juli samme år rapporterte Kirkbride om en samtale mellom dem, der en sober tilnærming fremkom. Hashim så behovet for å redusere etniske friksjonspunkter i området ved å skape et homogent rammeverk. I profetien som senere ble oppfylt, sier Hashem: «Den eneste rettferdige og permanente løsningen ligger i full deling med utveksling av befolkninger; det å etterlate jøder i et arabisk land, eller arabere i en jødisk stat, vil uunngåelig føre til flere konflikter.» Hashem tilsto at han ikke kunne uttale seg offentlig, i frykt for å bli beskyldt for forræderi. Og han antok at arabiske tjenestemenn «vil bli delt i dem som i likhet med ham selv ikke vil våge å uttrykke sine virkelige standpunkt, og ekstremister som ganske enkelt vil kreve det umulige.»^[102]
                Det er mulig å presentere mange argumenter som undergraver påliteligheten til de arabiske stemmene som talte til fordel for befolkningsutveksling. Nuri al-Said, kjent som «den gamle reven», kunne tross alt ikke regnes for å være verken ærlig, uskyldig eller pro-sionist. Abdullah I skydde ikke å tale med dobbel tunge og foreta handlinger som mange i den arabiske verden så som svik.^[103] De hashemittiske politikerne generelt var flinke til å snakke glatt med sine britiske beskyttere, og på den andre siden å gjøre det deres machiavelliske herrer krevde.
            Hovedpoenget er likevel gyldig: Vi ser hvordan arabiske menn i høye stillinger forholdt seg til befolkningsutveksling som et middel for å løse den sionistisk-palestinske konflikten, og aksepten denne ideen oppnådde også i den arabiske verden. Peel-kommisjonen gjorde det ikke bare mulig for den sionistiske bevegelsen å diskutere befolkningsforflytning,^[104] men den ga også arabiske ledere legitimitet til å uttrykke støtte til tanken om etnisk homogenitet. Slike diskusjoner ble selvsagt holdt bak lukkede dører, med tillit til at britene opprettholdt diskresjon.
            Men det er snakk om et tydelig standpunkt. Transjordan kom med tre anmodninger til fordel for ideen på én måned. Said ba om å fremme et initiativ for befolkningsutveksling minst seks ganger (!) i løpet av 1949. I rekken av møter med vestlige diplomater foreslo han å forflytte hundretusener av jøder fra Irak til Israel, i bytte mot forflytning av et tilsvarende antall palestinske flyktninger. Til sine samtalepartnere forklarte han at eksistensen av et stort jødisk samfunn i landet hans kunne føre til ustabilitet. Det var mulig at krefter i landet ville søke å kvitte seg med dem på grunn av nederlaget mot Israel. Han forklarte en amerikansk diplomat at han ønsket å gjennomføre en «frivillig befolkningsutveksling mellom jødene i Irak mot et lignende antall palestinere». Han forklarte dette med frykten for «oppildnede irakere som ville kunne ta saken i egne hender og påføre tusenvis av uskyldige mennesker usigelig lidelse».^[105]
            Også Syria sluttet seg til denne linjen. I løpet av våpenhvileforhandlingene med Israel (våren 1949) fremsatte Husni al-Zaim, Syrias militære leder (som ble utnevnt til president kort tid etterpå), et interessant forslag: Å bosette 300.000 palestinske flyktninger i Nord-Syria som en del av en fredsavtale mellom de to landene.^[106] Forslaget har vært gjenstand for diskusjon blant historikere, og noen av disse har anklaget Israel for å gi slipp på en mulighet til fred med Syria.^[107] Debatten er i og for seg legitim, men den overser det viktigste poenget: Zaim fremmet faktisk et forslag om de facto forflytning av palestinere for å skape fred. Syria hadde inntil da fått om lag 100.000 flyktninger inn i landet. Disse holdt til i flyktningleirer i Damaskus-området i den sørlige delen av Syria. Zaims forslag innebar vel at ytterligere 200.000 skulle komme til landet, og settes i arbeid for å fremme den økonomiske utviklingen i landet. Intensjonene er mindre viktige. Kjernen i initiativet, å forflytte et stort antall palestinere, viser at ideen om befolkningsforflytning hadde legitimitet blant arabiske leder – også etter andre verdenskrig og tapet i 1948.

Årsaken til at arabiske ledere støttet befolkningsutveksling

Da han igjen ble irakisk statsminister mot slutten av 1950, foreslo Said tre ulike program for overføring av irakiske jøder: et med en luftbro av store fly fra British Airways; et annet med lastebiler gjennom jordansk territorium; et tredje innebar å sende jødene til leirer i ørkenen.^[108] Han forklarte tankene sine til den palestinske historikeren og politikeren Aref al-Aref:

Jødene har alltid vært en kilde til galle og malurt i Irak. De er spioner. De solgte sin eiendom i Irak og eier ikke land å dyrke hos oss. Hva skal de leve av? [Hvem vet] hva de vil gjøre hvis de forblir i Irak. Nei, nei, min venn, det er best for oss å bli kvitt dem mens vi har sjansen. [Forf. utheving]^[109]

Irakiske jøder var i virkeligheten ikke delaktige i spionasje (faktisk var bare noen av dem sionister), og regjeringen nasjonaliserte deres eiendommer. Al-Aref uttrykte tvil om befolkningsforflytningsinitiativet, ikke så mye på grunn av moralske skrupler som for muligheten til å «gjøre Iraks jøder og deres eiendommer» til et pant i et år eller to, med det formål å presse Israel til å løse det palestinske problemet. Statsministeren i Jordan, Samir al-Rifai, som hadde støttet befolkningsforflytning, nektet å overføre jøder gjennom Jordan av frykt for raseriet handlingen ville kunne vekke blant de palestinske flyktningene i Jordan. Diskusjonen mellom de to over denne saken nådde, ifølge den britiske ambassadøren i Amman, nesten til håndgemeng. Til slutt ble den første planen til Said gjennomført, der jordanerne stille samtykket i luftbåren forflytning av jøder over sitt luftrom.^[110]
            Mannen som på 1930-tallet tilbød seg å forflytte palestinerne, støttet på 1940-tallet befolkningsutveksling, og han gjennomførte tidlig på 1950-tallet forflytning av jøder. Det er vanskelig å fastslå årsakene til Saids nærmest tvangsmessige adferd. Det som er viktig for vårt formål, er at ideen om befolkningsutveksling i hans øyne var legitim, at motstanderne av planene hans ikke prinsipielt avviste befolkningsutveksling og den stilltiende aksepten til forflytning fra den jordanske regjeringen.
            Helt siden offentliggjøringen av konklusjonene til Peel-kommisjonen anses denne løsningen som det minste av to onder, som, til tross for sine svakheter, i det lange løp ville redde liv og skape bedre muligheter for fullbyrdelsen av nasjonale rettigheter for nasjonene den gjaldt. Av disse grunnene fikk Peel-kommisjonen i sin tid bred internasjonal støtte.^[111] Britiske parlamentsmedlemmer roste rapporten til den kongelige kommisjonen og beskrev den som «et av de viktigste offentlige dokumenter på 1900-tallet». Også det britiske kabinettet tilkjennega sin støtte til planen,^[112] selv om de senere trakk den under press fra landets utenriksdepartement.
            Professor Benny Morris, forskeren som eksponerte omfanget av støtten til «forflytningsalternativet» blant både jøder og arabere, tror de arabiske tjenestemennene var oppriktige. Han forklarer at disse primært ble drevet av beregningen om at bare en utveksling ville kunne tilby en vei ut av labyrinten i Palestina – en utgang som ville være tilstrekkelig klok, bærekraftig og rettferdig. En slik løsning ville bare kunne holde dersom den ble basert på etableringen av nasjonalstater gjennom etnisk homogenisering. En stor arabisk minoritet som med bitterhet ble igjen i den fremtidige jødiske staten, var en sikker oppskrift på fremtidig ustabilitet og katastrofe.^[113] På den andre siden ville tilstedeværelsen av store grupper jødiske minoriteter i arabiske land også kunne utgjøre en fare overfor de eksisterende regimene: Enten ved å være et enkelt mål for nasjonalistiske grupperinger (noe som skjedde i praksis), eller ved at myndighetene mistenkte dem for å være femtekolonnister. Gitt at de internasjonale normene hadde blitt realisert i praksis, noen ganger svært så hensynsløst, i både Europa og Asia (India–Pakistan), var ideene til Said og andre fullt i samsvar med det internasjonale tankesettet i samtiden.

Vestlig støtte, sionistisk nøling

Ved starten av 1940-tallet støttet det britiske Labour-partiet befolkningsutveksling som en passende løsning på spørsmålet i det britiske mandatområdet Palestina.^[114] USAs president støttet lignende ideer. Franklin Delano Roosevelt og Herbert Hoover, Tsjekkoslovakias president Edward Benes, britiske politikere og høytstående tjenestemenn som viseminister for krigen Leopold Omri og høykommisjonær Arthur Volpe, amerikanske politikere og diplomater som senator Claude Pepper, USAs ambassadør i Moskva, William Christian Bullitt, forfattere og åndsmennesker, og blant dem filosofen Bertrand Russell – til listen over støttespillere for befolkningsutveksling sluttet også en vinner av Nobels fredspris, sir Norman Angell, seg. Han var et av åndsmenneskene som hadde mest påvirkning i denne tidsperioden, og var også blant de sterkeste motstanderne av fascismen og nazismen. Angell støttet forflytning av den arabiske befolkningen fra det britiske mandatområdet Palestina til mindre utviklede områder i den arabiske verden, med formål om å opprette en jødisk stat som kunne ta imot millioner av jøder fra hele verden. Han var ikke den eneste Nobels fredspris-vinneren som støttet befolkningsforflytning som en løsning på problemet. Christian Lange, den norske representanten for Folkeforbundet og vinner av Nobels fredspris i 1921, støttet dette. Lange mente at grensene som Peel-kommisjonen forespeilet, ikke var tilstrekkelige for den jødiske staten, og at det var nødvendig å tilskrive den også områder i Negev. I den forbindelse så han behovet for å forflytte den lokale beduinbefolkningen derfra, og han mente at de økonomiske kostnadene knyttet til forflytningen ville være forholdsvis lave.^[115]
            Mens den sionistiske siden både nølte og var imot forslaget, fikk ideen om befolkningsforflytning stadig flere støttespillere i Vesten. Støtten kom ikke fra personer som befant seg på ytterkantene, men fra fremstående og innflytelsesrike figurer. Dette var for eksempel ståstedet til Herbert Hoover, tidligere president i USA. Han skrev følgende i en bok som ble utgitt i 1943: «Man skal ta med i beregningen den dristige løsningen med forflytning av befolkninger … Vanskelighetene ved befolkningsforflytning er enorme, men de er mindre enn den fortsatte lidelsen til minoriteter og (stadig) fornyelse av krigen.»^[116] Senere klargjorde Hoover flere ganger at dette var løsningen på den jødisk-arabiske konflikten, og han foreslo å forflytte araberne i Palestina til Irak. Ett år senere uttrykte Winston Churchill en helt identisk posisjon:

Etter alt som vi har sett så langt: Den metoden som gir stabilitet er deportasjon. Det vil ikke forekomme noen blanding av befolkninger som ikke vil skape endeløse problemer … Her må en rydde opp, i alle kroker. Jeg er ikke sjokkert over disse forflytningene [av befolkninger], som det er lettere å gjennomføre med vilkårene vi har i moderne tid.^[117]

Senere fikk ideen internasjonal støtte foran konferansen, som i prinsippet godkjente deportasjonen av tyskerne fra land i Sentral- og Øst-Europa, en deportasjon som faktisk startet før Potsdam-beslutningen ble fattet.
            For å unngå tvil: Også personer fra den sionistiske bevegelsen, som Israel Zangwill, Arthur Rupin og andre, hadde tanker om befolkningsforflytning,^[118] selv om deres støtte for denne ideen var mindre entusiastisk og entydig enn den som rådet i Europa i 1930- og 40-årene. Det fantes ikke noe sionistisk politisk parti som hadde befolkningsforflytning i sitt program, og tilhengere innså at en slik idé ville være umulig å sette ut i livet uten britisk støtte. Ideen er upraktisk og urealistisk. Det sionistiske samfunnet, selv om det hadde ønske det, hadde ikke makten som trengtes for å gjennomføre noe slikt.
            Det er interessant å nevne at i senere tid har den revisjonistiske høyresiden og antisionistisk forskning funnet sammen i et felles språk, som har søkt og prøvd å gjøre marginale uttalelser, også av Herzl selv, til kjernen i ideologien til den sionistiske bevegelsen. Men denne tendensiøse litteraturen endrer ikke det faktum at forflytningen aldri ble gjort til den gjeldende linjen i den sionistiske bevegelsen. Den sionistiske bevegelsen forsøkte derimot å endre Labours politiske program så det ikke skulle omfatte støtte til forflytning. Labour-medlemmer svarte ikke på bønnene fra sionistisk hold. I samsvar med tidsånden fortsatte de å støtte denne ideen. Men de kunngjorde i det minste at det ikke var deres hensikt å påtvinge noen forflytning.^[119]
            Dette er altså det sanne bildet: Det internasjonale samfunnet støttet tanken om befolkningsforflytning. Den internasjonale domstolen rettferdiggjorde den. Nesten alle de arabiske lederne opptok den, på en eller annen måte. Forflytningen ble en løsning som ble tatt i bruk i Europa etter begge verdenskrigene. På bakgrunn av dette er det overraskende at støtten til befolkningsforflytning var mest begrenset nettopp i den sionistiske bevegelsen. Dette er fakta. Noen historikere, ikke bare Pappe, har klart å snu bildet på hodet og innføre en fortelling som beveger seg ett sted mellom løgn og bedrag.

^[1] George Antonius, The Arab Awakening, Putnam 1979, s. 312.

^[2] Om deler av befolkningsforflytningsbølgene se: Talip Küçücan, «Re-claiming Identity: Ethnicity, Religion and Politics among Turkish Muslims in Bulgaria and Greece», Journal of Muslim Minority Affairs 19, 1 (1999), s. 59–78.

^[3] «A Country Study: Bulgaria», Library of the Congress: <http://memory.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field(DOCID+bg0084)> I forbindelse med forfølgelse og konvertering, se for eksempel påstandene som dukker opp ved et muslimsk nettsted: «Bulgaria: The Suffering of One Million Muslims», Islamweb: <http://www.islamweb.net/emainpage/index.php?page=articles&id=136011>; I forbindelse med utvisningen i 1980-årene og ytterligere informasjon knyttet til situasjonen for den muslimske minoritetene i Bulgaria, se følgende av forskere fra Tyrkia og Bulgaria, Kemal H. Karpat (red.), The Turks of Bulgaria: The History, Culture and Political Fate of a Minority, Istanbul 1990; Darina Vasileva, «Bulgarian Turkish Emigration and Return», International Migration Review, 26 (1992), s. 342–352; Minkov, Anton. «Bulgaria.» Encyclopaedia of Islam, 3. utgave, Brill Online 2013.

^[4] Se: «Bulgaria MP Move to Declare Reviving Process as Ethnic Cleansing», Novinite 11. februar 2010: <http://www.novinite.com/view_news.php?id=113074>

^[5] Se for eksempel: Justin McCarthy, Death and Exile: The Ethnic Cleansing of Ottoman Muslims, 1821–1922, Princeton NJ 1995.

^[6] Dette er en ufullstendig liste av kilder som den følgende informasjonen baserer seg på: Andrew Bell-Fialkoff, «A Brief History of Ethnic Cleansing», Foreign Affairs 72, 3 (1993), s. 110–121; idem, Ethnic Cleansing, New York 1996; Robert Melson, Revolution and Genocide: On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, Chicago 1992; Norman Naimark, Fires of Hatred: Ethnic Cleansing in Twentieth Century Europe, Cambridge Mass. 2001; idem, «Ethnic Cleansing», i Encyclopedia of Genocide and Crimes Against Humanity, bd. 1, Detroit 2005, s. 301–304; Phillip Ther og Ana Siljak (red.), Redrawing Nations: Ethnic Cleansing in East-Central Europe 1944-1948, Boulder 2001; Renata Dwan, Building Security in Europe’s New Borderlands: Subregional Cooperation in the Wider Europe, Armonk, New York 1999.

^[7] «To break up (as a region) into smaller ineffectual and frequently conflicting units», Philip B. Grove (red.), Webster’s Third New International Dictionary, bd. 1, Chicago 1968, s. 166. Om representasjonen av Balkan i vestlig diskurs, se: Eyal Ginau, «Islam og muslimer på Balkan: Orientalistisk forståelse, myter og minne», Jama’a (2002)9, s. 17–25.

^[8] John A. Petropulus, «The Compulsory Exchange of Populations: Greek-Turkish Peacemaking 1922–1930», Byzantine and Modern Greek Studies 2 (1976), s. 143. «To unmix the populations of the Near East will tend to secure the true pacification in the Near East.»

^[9] Christa Meindersma, «Population Exchanges: International Law and State Practice – Part 1», International Journal of Refugee Law 9 (1997), s. 340–341; Michael Barutciski, «Lausanne Revisited: Population Exchanges in International Law and Policy», i Renée Hirschon (red.), Crossing the Aegean: An Appraisal of the 1923 Compulsory Population Exchange between Greece and Turkey, Oxford 2003, s. 26; Michael L. Dockrill, «Britain and the Lausanne Conference», The Turkish Yearbook of International Relations 23 (1993), s. 10.

^[10] Rapporten til UNHCR (<http://balkansnet.org/refugees.html>) som indikerer 3.680.300 flyktninger og/eller personer som trenger organisasjonens tjenester; og her en rapport i New York Times 24.11.1995, som inkluderer en samtale med Ron Dermer, talsmann for komiteen som arbeidet med flyktningene fra krigen: «UN Facing New Burden»; og her anslagene hos Weiss og Pasic, s. 45, i forbindelse med de statistiske vanskelighetene i anslaget av antall drepte ved kriger generelt og særskilt på Balkan, se: Adam Roberts, «Lives and Statistics: Are 90% of War Victims Civilians?» Survival 52 3 (2010), s. 115–136.

^[11] Drazen Petrovic, «Ethnic Cleansing – An Attempt at Methodology», European Journal of International Law 5 (1994), s. 342–359.

^[12] Sabrina Ramet, Balkan Babel, kapitlene 10 og 12; Gearóid Tuathail, «After Ethnic Cleansing: Return Outcomes in Bosnia-Herzegovina a Decade Beyond War», Annals of the Association of American Geographers 99 (2009), s. 1045–1053; Jan Zwierzchowski og Ewa Tabeau, The 1992–95 War in Bosnia and Herzegovina: Census-Based Multiple System Estimation of Casualties’ Undercount, 1. februar 2010: <http://www.icty.org/x/file/About/OTP/War_Demographics/en/bih_casualty_undercount_conf_paper_100201.pdf>; Jolie Highlights, «The Continuing Suffering of the Displaced in Bosnia», 6. april 2010, UNHCR: <http://www.unhcr.org/4bbb422512.html>

^[13] En fullstendig liste over befolkningsforflytninger på Balkan: Mike Haynes, «Theses on the Balkan War», International Socialism 83 (sommeren 1999), vedlegg 2: <http://www.marxists.org/history/etol/writers/haynes/1999/xx/balkans.htm>

^[14] Bohdan Kordan, «Making Borders Stick: Population Transfer and Resettlement in the Trans-Curzon Territories, 1944–1949», International Migration Review 31 (1997), s. 704.

^[15] Ruten ble ikke implementert etter Versailles-avtalene, til tross for at den var logisk, og den ble flyttet østover. Linjen ble tilskrevet den britiske utenriksministeren Lord Curzon og ble ved en feiltagelse oppkalt etter ham. Se: James R. Hooker, «Lord Curzon and the ‘Curzon Line’», Journal of Modern History 30 (1958), s. 137–138.

^[16] Ewa Siemaszko, «Bilans Zbrodni», Biuletyn Instytutu Pamieci Narodowej 7–8, nr. 116–117 (juli–august 2010), s. 77–94. Takk til hr. Weingest for hjelpen i oversettelsen av artikkelen fra polsk.

^[17] Mariusz Zajaczkowski, «Polish-Ukrainian Historical Disputes over the Volhynian Massacres», 18 Volhynia Massacres: Truth and Remembrance: <http://www.volhyniamassacre.eu/spory-o-wolyn>; Kataryna Wolczuk, «The Polish-Ukrainian Border: On the Receiving End of EU Enlargement», Perspectives on European Politics and Society 3 (2002), s. 245–270.

^[18] Se del XII ved Potsdamkonferansen: «Primary Resources: Berlin Potsdam Conference, 1945», PBS, <http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/primary-resources/truman-potsdam/> For debattene ved konferansen, se dokumentene her: United States Department of State, Foreign Relations of the United States: Diplomatic Papers: The Conference of Berlin (the Potsdam Conference), 1945, 2 volumes, Washington DC 1960.

^[19] Om opprinnelsene til disse gruppene se undersøkelsen ved det første kapitlet i boken: Alfred-Maurice De Zayas, A Terrible Revenge: The Ethnic Cleansing of the East European Germans, 1944–1950, New York 1993.

^[20] Valdis O. Lumans, Himmler’s Auxiliaries: The Volksdeutsche Mittelstelle and the German National Minorities of Europe, 1933–1945, Chapel Hill 1993.

^[21] De Zayas, s. 78–81.

^[22] For vitnesbyrd over slike handlinger og deres forbrytelser mot de tyske befolkningene, se boken til Anthony Baiwer, Berlins fall – 1945, Yavneh Publishing, Tel Aviv 2003.

^[23] Se hele diskusjonen om krigens historiografi hos: Robert G. Moeller, «Germans as Victims? Thoughts on a Post-Cold War History of World War II’s Legacies», History and Memory 17 (2005), s. 147–194.

^[24] Se for eksempel: Douglas, s. 5.

^[25] R. M. Douglas, Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War, New Haven 2012, s. 65.

^[26] Se for eksempel diskusjonen i boken til De Zayas og bruken som han gjør av dem, særlig i femte kapittel. Sitatet ovenfor er tatt fra side 103. Redaktøren presenterer de utviste som ofre, «akkurat som de polske offiserene som ble drept i Katin-skogen, eller sigøynerne som ble ført til døden av en nazistisk dødsskvadron eller jødene som ble ført til døden i Auschwitz». (s. 145)

^[27] Foruten undersøkelsene som ble presentert ovenfor, se også diskusjonen og den akademiske forfatterskapet i de følgende artiklene: Awa Hen og Hanes Hanning, «Forflytningen av de tyske minoritetene fra Øst-Europa til Tyskland i retrospekt: Om de nye tolkningene av ‘utvisningen’ som ‘etnisk rensning’», Papers for the research of Holocaust (2005) 19, s. 197–217; Samuel Zaltzboran, «Det tyske mythos – å føle seg som et offerfolk: Fremstilling av ‘Tyskerne som ofre’ i den nye polmos om flukt og utvisning», Papers for the research of Holocaust 21 (2007) s. 239–260.

^[28] Om Iqbals politiske ideer og hans påvirkning på Pakistan, se Iqbal Singh Sevea, The Political Philosophy of Muhammad Iqbal: Islam and Nationalism in Late Colonial India, Cambridge 2012.

^[29] Yonathan Ginstein, Om makt og ikkevold: Mahatma Gandhis liv og lære [hebraisk], Tel Aviv 2005.

^[30] For en litterær undersøkelse rundt antall flyktninger og drepte, se: Hill et al. «The Demographic Impact of Partition in the Punjab in 1947», Population Studies 62, nr. 2 (juli 2008), s. 155–170. Mer i forbindelse med delingen av India, se: Barbara D. Metcalf og Thomas R. Metcalf, A Concise History of Modern India, Cambridge 2006, s. 203–230; James Lawrence, Raj: The Making and Unmaking of British India, New York 1997, s. 608–639.

^[31] Prashant Bharadwaj, Asim Khwaja and Atif Mian, «The Big March: Migratory Flows after the Partition of India», Economic and Political Weekly 43, nr. 35 (2008), s. 39–50.

^[32] Ifølge opplysninger fra CIAs Factbook fra 2013: <https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/>

^[33] A. Guimbretière, «Kashmir», Encyclopaedia of Islam, andre utgave, Brill Online 2013.

^[34] Pervez Musharaf, tidligere øverstkommanderende for Pakistans hær og president, ble født i Delhi. Statsministeren i India, Manmohan Singh, ble født i landsbyen Gah, som idag ligger i Pakistan.

^[35] Avinoam Idan, Sør-Kaukasus – en ny geostrategisk orden, Haifa 2005, s. 11–15.

^[36] Mark Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge 2002; Vicken Cheterian, «The Origins and Trajectory of the Caucasian Conflicts», Europe-Asia Studies 64 (2012), s. 1625–1649.

^[37] Moshe Gammer, The Lone Wolf and the Bear: Three Centuries of Chechen Defiance of Russian Rule, London, Hurst and Company 2006.

^[38] En detaljert undersøkelse av krigen og dens årsaker, se: Thomas de Waal, Black Garden: Armenia and Azerbaijan Through Peace and War, New York and London 2003. Se videre s. 29–35; Christopher, Paul Colin Clarke og Beth Grill, Victory Has a Thousand Fathers: Detailed Counterinsurgency Case Studies, Santa Monica 2010, s. 219–229.

^[39] Moorad Mooradian og Daniel Druckman, «Hurting Stalemate or Mediation? The Conflict over Nagorno-Karabakh, 1990–95», Journal of Peace Research 36 (1999), s. 712; De Waal, s. 285.

^[40] Idan, s. 32; Patricia Carley, Nagorno-Karabakh: Searching for a Solution – A United States Institute of Peace Roundtable Report, Washington DC 2008. Og her: Ron Redmond, Redmond, «Conflict in the Caucasus», Refugees Magazine 98 (desember 1994). <http://www.unhcr.org/3b54208d3.html>

^[41] Det aksepterte anslaget i undersøkelsen er 1,1 millioner flyktninger – rundt 350.000 tusen armenske kristne som dro til områder under armensk og russisk kontroll, og rundt 750.000 muslimer som dro til områder som var under de azeriske myndighetenes kontroll. Se: De Waal, s. 285.

^[42] Artak Ayunts, «Return and Its Alternatives: Perspectives from Armenia», i Forced Displacement in the Nagorny Karabakh Conflict: Return and Its Alternatives, London 2011, s. 13–21.

^[43] De Waal, s. 117–121.

^[44] Cheterian, s. 217.

^[45] De Waal, s. 220.

^[46] En grundig gjennomgang av grunnlaget for den første konflikten i Abkhasia hos Idan Shem, Reza Enayatollah og Qasemi Jawad. «Abkhazia (Abkhaz)», Encyclopaedia Islamica. Brill Online 2014.

^[47] Erin D. Mooney, «Internal Displacement and the Conflict in Abkhazia», International Journal on Minority and Group Rights 3 (1995), s. 197–198. For krigens handlingsforløp, se: Pael et al., s. 209–216; Alexei Zverev, «Ethnic Conflicts in the Caucasus 1988–1994», i Bruno Coppieters (red.), Contested Borders in the Caucasus, Brussels 1996: <http://poli.vub.ac.be/publi/ContBorders/eng/ch0101.htm>

^[48] George Tarkhan-Mouravi og Nana Sumbadze, «The Abkhazian-Georgian Conflict and the Issue of Internally Displaced Persons», Innovation: The European Journal of Social Science Research 19 (2006), s. 283–302; Rick Fawn og Sally N. Cummings, «Interests over Norms in Western Policy towards the Caucasus: Why Abkhazia is No One’s Kosovo», European Security 10, nr. 3 (2001), s. 84–108.

^[49] Beslutningen er å finne ved FNs nettsted: <http://www.un.org/News/Press/docs//2008/ga10708.doc.htm>

^[50] Om grunnlaget for konflikten i Darfur, se: Haim Koren, «Darfur i den sudanske konteksten: geografiske, historiske, etniske, religiøse og politiske aspekter», i: Arnon Sofer (red.), Flyktninger eller arbeidsinnvandrere fra afrikanske land [hebraisk], Haifa 2009, s. 67–80.

^[51] En av disse er dr. Eric Reeves, en Sudan-ekspert som i de siste 13 årene har arbeidet for å øke bevisstheten i Vesten rundt folkemordet og den etniske rensningen som skjer i Darfur, se: Eric Reeves, «Taking Human Displacement in Darfur Seriously», 3. juni 2013, Sudanreeves.

^[52] Anita Fábos, «Migration: Refugee Camps (Sudan)», Encyclopedia of Women and Islamic Cultures, Brill Online 2013. Og her «South Sudan – Complex Emergency», 25. april 2013, USAID.

^[53] Se «Sudan – Complex Emergency», 11. desember 2009, Relifeweb. Og her en kvantitativ undersøkelse som er den eneste av sitt slag som går gjennom FNs data rundt antall fordrevne og flyktninger per 2009. Se: Ola Olsson, «After Janjaweed? Socioeconomic Impacts of the Conflict in Darfur», World Bank Economic Review 24, 3 (2010), s. 361–385.

^[54] «The UN Refugee Agency: Global Trends 2012», 19. juni 2013, UNHCR.

^[55] OCHA, «Humanitarian Bulletin: Sudan», 33 (12.–18. august 2013), Reliefweb.

^[56] Av disse er 485.000 flyktninger fra land utenfor Sudan, og resten internt fordrevne. Se: Thomas Lothar Weiss, «The Transition from Post-Conflict Assistance to Rehabilitation in Sudan – An IOM Contribution to State-Building and Reconstruction», i Ulf Johansson Dahre (red.), Predicaments in the Horn of Africa, Lund (Sverige) 2012, s. 189.

^[57] Om flyktningene fra Kypros, se: Roger Zetter, «The Greek-Cypriot Refugees: Perceptions of Return under Conditions of Protracted Exile», International Migration Review 28 (1994), s. 307–322; Chaim D. Kaufmann, «When All Else Fails: Ethnic Population Transfers and Partitions in the Twentieth Century», International Security 23 2 (høsten 1998), s. 151.

^[58] En kan finne Folkeforbundets avgjørelse ved dette nettstedet: <http://avalon.law.yale.edu/20th_century/palmanda.asp>. «Whereas the Principal Allied Powers have also agreed that the Mandatory should be responsible for putting into effect the declaration originally made on November 2nd, 1917, by the Government of His Britannic Majesty, and adopted by the said Powers, in favour of the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, it being clearly understood that nothing should be done which might prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country.»

^[59] D. Sourdel, «Filastiin», Encyclopaedia of Islam, andre utgave, Brill Online 2013.

^[60] Fra og med slutten av det 1800-tallet begynte de å bruke den politisk, særlig ved et snevert lag av utdannede – hovedsakelig kristne. For en bredere tilnærming til saken, se: Haim Gerber, «Zionismen, orientalismen og flyktningene», Det Nye Østen, (5762), s. 27–47.

^[61] For denne prosessen, se: Avraham Sela, Israelspørsmålet i det interarabiske systemet: fra opprettelsen av den Arabiske Liga til den arabiske invasjonen av Israel, 1945-1948 [hebraisk], doktorgradsavhandling 1986, Det Hebraiske Universitetet i Jerusalem.

^[62] <http://www.meforum.org/2875/how-many-palestinian-arab-refugees>

^[63] Tallet 711.000 ble vedtatt av en FN-komité den 23.10.1950, <http://domino.un.org/unispal.nsf/9a798adbf322aff38525617b006d88d7/93037e3b939746de8525610200567883> For en ytterligere drøfting om antallet, se: Benny Morris, Det palestinske flyktningproblemets opprinnelse 1947–1949, Tel Aviv 1991.

^[64] Se paragraf 12 ved FNs Menneskerettighetsråds rapport, «The human rights dimensions of population transfer».

^[65] Om befolkningsforflytningen fra Karelia: <http://wwwedu.oulu.fi/tohtorikoulutus/jarjestettava_opetus/Alasuutari/The%20Narrative %20Construction%20of%20Karelian%20identity.pdf>

^[66] Dominik J. Schaller, Late Ottoman Genocides: The Dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish Population and Extermination Policies, Routledge 2009, s. 20.

^[67] Ferhad Ibrahim og Gülistan Gürbey (red.), The Kurdish Conflict in Turkey: Obstacles and Chances for Peace and Democracy, St. Martin Press Inc. 2000. Og videre HRWs rapport: «Critical Still»; Ferhad Ibrahim Gulistan, The Kurdish Conflict in Turkey: Obstacles and Chances for Peace and Democracy, Gurbey, Palgrave Macmillan 2000.

^[68] <http://edition.cnn.com/2007/WORLD/meast/06/20/damon.iraqrefugees/index.html>

^[69] «Egypt’s Coptic Christians Fleeing Country after Islamist takeover», The Telegraph 13. januar 2013.

^[70] FNs flyktningkommisjons data fra midten av 2013 forholder seg til 6,8 millioner flyktninger og forflyttede som følge av borgerkrigen i Syria. «2014 UNHCR Country Operations Profile – Syrian Arab Republic», UNHR, <http://www.unhcr.org/pages/49e486a76.html>
Andre snakker om rundt ni millioner. Sammenlign <http://syrianrefugees.eu/>

^[71] Palestine Royal Commission Report, London 1937, s. 141:
«Q. Does His Eminence think that this country can assimilate and digest the 400,000 Jews now in the country? A. No.
Q. Some of them would have to be removed by a process kindly or painful as the case may be?
A. We must leave all this to the future.»
Dette var det eneste direkte sitatet som Peel-kommisjonen besluttet å bruke av de mange hundre vitnesbyrdene som de samlet.

^[72] Om Peel-planens sionistiske posisjoner, se: Yitzhak Gal-Nur, «Territorialdelingen av landet Israel: avgjørelsen i 1937», Studier om Israels opprettelse 1 (1991) [hebraisk], s. 211–240; Elhanan Oren, «Reaksjoner til delingsplanen (1937) og Haganahs del», Studier om Israels opprettelse 4 (1994) [hebraisk], s. 53–35. Om de palestinske posisjonene, se: Yehoshua Porath, Fra opptøyer til opprør: Den palestinsk-arabiske nasjonalbevegelsen 1929–1939 [hebraisk], Tel Aviv 1978, s. 275–263.

^[73] Lederen for kommisjonen, William Robert Peel, hadde tidligere vært Storbritannias India-minister. Sammen med ham var den tidligere ambassadøren, tidligere høytstående offentlige tjenestemenn knyttet til koloniveldet og en historieprofessor ved Oxford.

^[74] Aviva Halamish, Mibayit Yehudi Lemedinah Baderech: Den jødiske bosettingen i landet Israel mellom verdenskrigene [hebraisk], bd. 2, Tel Aviv 2004, s. 230–231.

^[75] Tom Segev, Anemonenes dager [hebraisk], Jerusalem 1999, s. 325–326.

^[76] Det hadde eksistert en rekke tidligere planer om å dele landet mellom jøder og arabere til autonome soner, en føderasjon, kantoner og også uavhengige stater. Særlig interessante var to av disse planene, som ble fremmet av palestinere som var høytstående offentlige tjenestemenn i mandat-administrasjonen: Musa al-Alami, Høykommissærens private sekretær, foreslo opprettelsen av en uavhengig jødisk kanton ved kystlinjen fra Tel Aviv til Atlit, som ville ha vært del av en uavhengig stat under mandatets beskyttelse. Det samme året foreslo dr. Ahmad al-Khalidi, nestlederen for Mandatstyrets utdanningsavdeling og rektor ved Arab College i Jerusalem, å utvide kantonen til å omfatte Jisreeldalen og det østlige Galilea, og å sikre en etnisk separasjon mellom de to gruppene. Se: Gabriel Cohen, Ideen om deling av landet Israel og en jødisk stat 1933–1935 (Italia-samtalene, britisk regjering, den sionistiske bevegelsen og den arabiske ledelsen) [hebraisk], Sionismen 3 (1973), s. 386–391; Netanel Katzburg, Det andre tiåret for mandatregimet i landet Israel, 1931–1939 [hebraisk], i: Moshe Lissak (red.), Historien om den jødiske bosettingen i landet Israel siden den første aliyah: den britiske mandatperioden [hebraisk], bd. 1, Jerusalem 1993, s. 385; Susan, L. Hattis, The Bi-National Idea in Palestine during Mandatory Times, Haifa 1970, s. 123–126.

^[77] Palestine Royal Commission Report, s. 370.

^[78] Katzburg, Det andre tiåret [hebraisk], s. 327.

^[79] Segev, Anemonenes dager [hebraisk], s. 326.

^[80] Palestine Royal Commission Report, s. 141.

^[81] Ibid., s. 389.

^[82] Benny Morris, Medinah Ahat, Shtei Medinot: Israel og Palestina [hebraisk], Tel Aviv 2012, s. 53.

^[83] Ibid., s. 53–54.

^[84] Palestine Royal Commission Report, s. 390.

^[85] Carlile A. Macartney, National States and National Minorities, Oxford University Press, London 1934.

^[86] Ibid., s. 422.

^[87] Ibid., s. 423.

^[88] Se kapittel 2.

^[89] Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, 18. (ordinære) sesjon, fil F. c. XIX. Resymé XVIII. I. Rådgivende uttalelse, nr. 17, 31. august 1930.

^[90] «al-Alami, Musa» [hebraisk] i: Yaakov Shimoni (red.), Politisk leksikon over den arabiske verden, Jerusalem 1991, s. 323.

^[91] Cohen, «Ideen om deling av landet Israel» [hebraisk], s. 387.

^[92] «al-Khalidi–familien» [hebraisk] i: Shimoni, Politisk leksikon, s. 113.

^[93] Cohen, «Ideen om deling av landet israel», s. 390.

^[94] Om hans liv og virke, se: Peter Slugett, «Nūrī al-Saʿīd», Encyclopedia of Islam, andre utgave, Brill Online 2013.

^[95] Benny Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, Cambridge 2004, s. 57.

^[96] Ibid., s. 58.

^[97] Ibid., s. 57–58.

^[98] Benny Morris, Veien til Jerusalem: Glubb Pasha, landet Israel og jødene [hebraisk], Tel Aviv 2006, s. 78–79.

^[99] Mary C. Wilson, King Abdullah, Britain and the Making of Jordan, Cambridge 1987, s. 122–123.

^[100] Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, s. 58.

^[101] Wilson, King Abdullah, s. 256, n. 51.

^[102] Morris, ibid, s. 56.

^[103] Se den antihashemittiske kritikken i: Abdallah al-Tall, Abdallah al-Talls memoarer [hebraisk], Tel Aviv 1960.

^[104] Benny Morris, «Kommentarer til den sionistiske historiografi og ideen om forflytning i årene 1937-1944» [hebraisk] i: idem., Tikun Ta’ut, Tel Aviv 2000, s. 43.

^[105] Sa’id sa noe lignende til FNs forlikskommisjon 18. februar 1949, til en amerikansk diplomat den 8. Mars, til en britisk UD-tjenestemann den 8. Mars, til en tjenestemann ved den britiske ambassaden i Bagdad i september og til FN-representanter i september. Ya’akov Meron, «Why Jews Fled the Arab Countries», Middle East Quarterly 2, 3 (september 1995), s. 47–55.

^[106] Avi Shlaim, «Husni Zaim and the Plan to Resettle Palestinian Refugees in Syria», Journal of Palestine Studies 15, nr. 4 (sommeren 1986), s. 68–80.

^[107] For debatten rundt dette temaet, se: Itamar Rabinovitch, Hashalom Shhamak: Yahasei Yisra’el-Arav 1949-1952, Jerusalem 1991, kapittel 3; Moshe Maoz, Yisrael-Syria Sof Hasichsuch?, Or Yehuda 1996, s. 28-34.

^[108] Hans første initiativ mislyktes fordi Israel da bare var forberedt på å ta opp i seg noen få tusen irakiske innvandrere per måned, langt mindre enn de 50.000 Said hadde til hensikt å sende. Hans andre initiativ møtte sterk motstand fra Jordan, og det tredje ble torpedert av den irakiske monarken Abd al-Illah. Se: Martin Gilbert, I Ismaels telt: Historien om jødene i muslimske land [hebraisk], Tel Aviv 2013, s. 245–246; Meron, ibid.; Alec Kirkbride, From the Wings: Amman Memoirs, 1947–1951, London 1976, s. 115–116.

^[109] قد كانﻥ اﺍلﯿﻴﮫﮭﻬودﺩ دﺩاﺍئما وﻭاﺍبداﺍً مصدرﺭ شر وﻭضررﺭ اﺍلى اﺍلعراﺍقﻕ ٠۰ اﺍنﮫﮭﻬم جواﺍسﯿﻴس ٠۰ باعواﺍ ممتلكاتﮫﮭﻬم في اﺍلعراﺍقﻕ ،٬ وﻭلﯿﻴس لﮫﮭﻬم عندنا اﺍرﺭاﺍضﺽ يزرﺭعونﮫﮭﻬا. فكﯿﻴف يعﯿﻴشونﻥ؟ وﻭماذﺫاﺍ يفعلونﻥ لو بقواﺍ في اﺍلعراﺍقﻕ. كلا ،٬ يا صديقي ٠۰ اﺍنه خﯿﻴر لنا اﺍنﻥ نتخلص منﮫﮭﻬم ،٬ ما دﺩاﺍمت اﺍللفرصة سانحة للتخلص Fra: Aref al-Aref, Nakbat Falastin wal-Fardus al-Mafkud, bd. 4, Sidon og Beirut 1953, s. 853.

^[110] Aref al-Aref (ibid., s. 894) minnes hvordan han ble overrasket over å høre om disse planene.

^[111] Blant statene som støttet gjennomføringen av Peel-planens anbefalinger var Norge, Latvia, Polen, Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia, Mexico og Uruguay. Se: Shulamit Eliash, «De Valera og delingsplanen for landet Israel [hebraisk]», Cathedra 97 (september 2000), s. 122.

^[112] Katzburg, «Det andre tiåret [hebraisk]», s. 392.

^[113] Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, s. 59: «De var hovedsakelig motivert av beregningen om at delingen var det eneste fornuftige og levedyktige på lengre sikt, og en relativt rettferdig løsning på Palestina-floken, og at en delingsløsning bare ville kunne vare dersom den også innebar en storstilt forflytning av arabiske innbyggere ut av den fremtidige jødiske staten; en stor og fiendtlig arabisk minoritet i den fremtidige jødiske staten ville være en oppskrift for en mest sannsynlig umiddelbar, og utvilsomt en fremtidig, destabilisering og katastrofe.»

^[114] «Her også, i Palestina, er helt sikkert en mulighet, på menneskelig grunnlag, for for å fremme en stabil bosetning, for befolkningsforflytning. La araberne oppmuntres til å flytte ut, etterhvert som jødene flytter inn. La dem kompenseres sjenerøst for deres land og la deres bosetning andre steder bli nøyaktig organisert og sjenerøst finansiert. Araberne har mange egne store landområder; de må ikke gjøre krav på å ekskludere jøder fra dette lille området av Palestina, som er mindre i utstrekning enn Wales.» Se: Yosef Gorni, Den tvetydige kontakten: den britiske Labour-bevegelsen og dens holdning til sionismen 1917–1947 [hebraisk], Tel Aviv 1982, s. 265.

^[115] For en lang lister over statsmenn og filosofer som støttet befolkningsforflytning, se: Chaim Simons, International Proposals to Transfer Arabs from Palestine 1895–1947: A Historical Survey, Hoboken, N.J. 1988, s. 149–190.

^[116] Benny Morris, «Kommentarer til den sionistiske historiografi og ideen om transfer» [hebraisk], i: Yehiam Weitz (red.), Mellom visjon og revisjon: 100 års sionistisk historiografi, Shazar 1997, s. 208–219.

^[117] Benny Morris, 1948: Historie om den første arabiske-israelske krigen [hebraisk], Tel Aviv 2010, s. 3–34; Yosef Heller, «Forflytning som besettelse» [hebraisk], Cathedra 99 (april 2001), s. 156.

^[118] Derek Jonathan Penslar, «Herzl og de palestinske araberne: myte og mot-myte» [hebraisk], Israel 6 (2004), s. 149; Oren, «Reaksjoner på delingsplanen» [hebraisk], s. 80.

^[119] Oren, «Reaksjoner på delingsplanen», s. 80