Kom til MIFF Forum i Ålesund 12.-13. nov!

Vi trenger deg med på laget!

Løgnanklagene mot Israel om folkemord og etnisk rensning

En lang rekke ganger er Israel blitt anklaget for folkemord mot palestinerne. Mange ser på konflikten mellom Israel og palestinerne som den viktigste kilden til vold i verden.  Flere titalls millioner har blitt drept i ulike konflikter etter den andre verdenskrig, mer enn ti millioner av disse i den arabiske og muslimske verden. Israels «bidrag» til denne dødelige volden er minimalt.

Da PA-president Mahmoud Abbas besøkte Tyskland i 2022, anklaget han Israel for å ha «begått 50 Holocaust» mot palestinerne. I Holocaust ble to tredeler av Europas jødiske befolkning drept av nazistene. Som kontrast har antallet arabiske innbyggere i Gaza og Vestbredden (Judea og Samaria) økt med fire hundre prosent etter 1948. Folkeveksten skjøt fart etter at Israel fikk kontroll over områdene i 1967.

Ifølge FN-statistikk var det 1,01 millioner palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen i 1948. Antallet økte forsiktig, ifølge en annen FN-rapport, til mellom 1,23 og 1,35 millioner i 1967. I løpet av de neste 30 årene under israelsk styre, ble antallet palestinere mer enn doblet. Offisiell palestinsk statistikk for 1997 oppgir at det er 2,78 millioner palestinere på Vestbredden og Gaza. Den raske økningen har fortsatt, og i dag er det offisielle tallet fra PA 5,35 millioner. Antallet arabere i selve Israel har økt fra 160.000 i 1948 til 1.975.200 i 2022.

Også annen offisiell palestinsk statistikk slår ihjel anklagen om «Holocaust» og etnisk rensning. I perioden 2007 til 2020 har antallet palestinere som ble født (1,7 millioner) vært 10 ganger høyere enn antallet palestinere som døde (167.886), skriver Palestinian Media Watch.

Skjermdump fra Lindmo på NRK 15. mars 2019.

Palestinerne på Gaza og Vestbredden ligger på 119. plass av 189 land som FN rangerer i sin levekårsindeks for 2018. I 1914 var det om lag 600.000 arabere i landområdet Palestina. I dag er det over 6.000.000 arabere, som nå i stor grad definerer seg som palestinere, i det samme landområdet – Israel, Gaza og Vestbredden.  Den palestinske befolkningen, araberne som i dag bor på Gaza-stripen, Vestbredden og i Israel har økt med en faktor på ti [10] de siste hundre årene. Til sammenligning er Norges befolkning økt med en faktor på to [2] de siste hundre årene. Befolkningsveksten til palestinerne har ikke blitt redusert, den har heller økt, etter at Israel ble opprettet i 1948 og erobret kontroll over Gaza fra Egypt og Vestbredden fra Jordan i 1967.

50 prosent av norske muslimer mener «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig». For den generelle norske befolkningen er tallet 32 prosent. 25 prosent av norske muslimer mener at «så lenge staten Israel finnes, kan det ikke bli fred». 21 prosent av den generelle norske befolkningen sier det samme.

Når Lindmo og NRK gir en plattform til Sofian og «Jailhouse», bidrar de ikke bare til å spre fake news. De skaper ikke bare Israel-hat, men også jødehatNordmenn lar, mer enn andre europeere, sin holdning til jøder bli påvirket av handlinger gjennomført av staten Israel. Ingen andre forklarer oftere vold mot jøder i eget land med anti-israelske holdninger.

Budskapet som Lindmo klappet for på fredag er livsfarlig, spesielt for norske jøder. Hele 12 prosent av den generelle norske befolkningen sier trakassering og vold rettet mot jøder kan forsvares når en tenker på hvordan Israel behandler palestinerne. I den norske muslimske befolkningen er støtten 21 prosent. 

Når man skaper løgnbilder av hvordan Israel behandler palestinerne, mater man trollene som i framtiden kan komme til å bruke vold mot norske jøder.

Fagforbundets løgn om etnisk rensning 

I 2019 publiserte landsstyret i Fagforbundet en resolusjon med overskriften Regjeringen må ta avstand fra Israels etniske rensing«Israel okkuperte Øst-Jerusalem etter seksdagerskrigen i 1967, og annekterte byen i 1980. Siden har Israel gjort livet for palestinere i Øst-Jerusalem vanskeligere og vanskeligere. Målet ser ut til å være å fordrive palestinerne fra byen, for å oppnå at minst 70 prosent av Jerusalems innbyggere er jøder,» innleder fagforeningslederne.

«Landsstyret i Fagforbundet krever at den norske regjeringa arbeider internasjonalt for å stoppe den etniske rensinga av Øst-Jerusalem, og at den foreslår internasjonale, økonomiske straffetiltak mot Israel hvis de gjennomfører valgløftet om annektering av Jordandalen og områdene med ulovlige bosettinger på Vestbredden,» konkluderer resolusjonen.

Store Norske Leksikon skriver om etnisk rensing: «betegnelse for å fordrive en folkegruppe fra et nærmere angitt landområde ved hjelp av tvangsmidler, press eller frykt.»

Israel vant kontroll over hele Jerusalem i 1967. Den gang var det 67.609 muslimer og kristne i byen. For å forenkle, regner vi alle disse som arabere/ palestinere, selv om det blant både muslimer og kristne vil være mindre grupper som tenkte og tenker på seg selv med andre nasjonale identiteter (armenere, kurdere, tyrkiske, tsjerkessere etc.) 28 år senere hadde antallet arabere/ palestinere økt til 196.800, nesten en tredobling. 48 år senere hadde antallet arabere/ palestinere økt til 319.700, nesten en femdobling. Det er dette Fagforbundets landsstyre kaller «etnisk rensing». Tro løgnen den som vil.

Etter den første intifadaen startet i 1987 er omlag 12.000 palestinere, stridende og sivile, drept av israelske sikkerhetsstyrker. Det tilsvarer ca. en person i døgnet. Etter andre verdenskrig er antall muslimer drept i væpnet konflikt over 450 per døgn (mer enn 11 millioner). Grafen viser at de aller fleste av disse muslimske dødsofrene er drept i konflikt med andre muslimer, eller med stormakter som Sovjet/ Russland, Frankrike og USA.
Forskningsbasert overslag på dødsofre for vold i perioden 1945 til 2014.

Det følgende er gjengivelse fra et kapittel, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

Folkemordet som ikke skjedde (fra boken Løgnindustrien)

Uavhengighetskrigen var den hardeste av Israels kriger. Den var ikke fri for grusomheter. I november 1948 ble det kjent at jødiske soldater hadde angrepet uskyldige mennesker. Dette fant sted omtrent et halvt år etter hendelsen i Deir Yassin, og det var ikke første gangen soldater fra den jødiske siden angrep uskyldige. Ryktene nådde Nathan Alterman, som på den tiden var den mest fremtredende og viktigste poeten i Israel. Alterman publiserte et dikt som uttrykte sinne og hard bebreidelse overfor slike handlinger.[1] Diktet ble publisert i avisen Davar, og to dager senere også i avisen Ha’aretz:

En jeep kjørte inn i den erobrede byen / en overmodig og bevæpnet ungdom … / en ungdommens løve / og i den tomme gaten / en gammel mann og en kvinne / presset seg vekk fra ham opp til veggen. / Og ungdommen smilte med melkehvite tenner: / «Jeg vil prøve maskingeværet» … og han prøvde det / den gamle mannen dekket sitt ansikt med hendene sine / og hans blod dekket veggen …

Er det verdig å avsløre og offentlig diskutere slike forbrytelser? Alterman svarte slik:

La stillheten som hvisker «ja» bli renset … / og se dens ansikt i speilet! / og nasjonens krig, som stod uten frykt / fremfor syv hærer / av kongene fra Østen / ei heller frykte «kunngjør ikke dette i Gat» … / Den [stillheten] er ikke så feig! …

Det var ingen sensur av dette diktet. Det var ingen sinte fornektelser. Tvert om. David Ben-Gurion, som da var statsminister og forsvarsminister i Israel, sendte dette brevet til Alterman:

Gratulerer – for din moralske styrke og ditt kraftfulle uttrykk i din siste spalte i Davar. Du var en stemme – en ren og lojal stemme – for den menneskelige samvittighet. Dersom denne samvittigheten ikke handler og slår i våre hjerter i dag, vil vi ikke være verdig den storheten vi har blitt gitt frem til nå. Jeg ber om din tillatelse til at denne «kolonnen» – det finnes ingen pansret kolonne i vår hær som er mer kraftfull – trykkes opp av Forsvarsdepartementet for å distribueres til alle medlemmer av hæren.

Ben-Gurion

Nettopp dette skjedde. 100.000 kopier av diktet ble produsert og distribuert til IDF-soldater.[2] Det er vanskelig å tenke seg et annet land som distribuerer et protestdikt mot sin egen hærs forbrytelser – og som distribuerer det til sine soldater mens krigen fortsatt pågår. Historien endte ikke i 1948. Dette diktet, som både protesterer mot handlinger som har blitt utført og advarer mot flere, studeres fortsatt ved israelske skoler den dag i dag.[3]
            Ben-Gurions handlinger hindret ikke fremtidige isolerte hendelser. Men forklaringen på et såpass begrenset omfang av forbrytelser, kanskje det laveste på 1900-tallet sammenlignet med lignende konflikter, kan tilskrives de klare normene lederskapet dikterte. Til tross for det fremstilles Israel, igjen og igjen, som et land som utfører krigsforbrytelser uten stans. Det følgende kapitlet vil se nærmere på disse påstandene, og vise at de er fullstendig feil ved å se på det foreliggende tallmaterialet.

«Hvor mange palestinere ble drept i 1948?»

Dette spørsmålet ble stilt ved Yahoo! Answers nettside. Svaret med flest anbefalinger fra brukerne var på ikke mindre enn 1,5 millioner.[4] Spørsmål fra noen titalls mennesker ved dette nettstedet er selvsagt ikke noe bevis. Problemet er at bare at nettopp dette er inntrykket som er skapt av utallige akademikere som arbeider med temaet, og det er nettopp dette inntrykket som fremkommer i globale meningsmålinger. Hvordan kan en slik enorm løgn, som ikke har noen som helst forankring i historisk dokumentasjon, blomstre i den frie verden? Hvor er de akademiske tankesmiene? Hvor er den objektive pressen som skal se forbi propagandaen og å gi grunnleggende informasjon om konflikten?
            Svaret er, dessverre, at både akademia og media – vanligvis de instansene som skal verne om sannheten – har blitt selve kilden til de enorme løgnene om Israel. De er kilden til «Den store løgnen», om at Israel ikke bare bedriver folkemord, men også er en fare for selve menneskeheten. Denne løgnen brer om seg delvis fordi den er så absurd at den uopplyste offentligheten ikke kan tro at «respektable» personer ville våge å fremme den dersom den ikke var sann. Slik aksepteres løgnen som sannhet. Den gjentas igjen og igjen: Israel er en fare for verdensfreden.
            Arun Gandhi, sønnesønnen til Mahatma Gandhi, publiserte i 2008 en artikkel der han hevder at «vi har skapt en voldskultur (Israel og jødene er de største aktørene), og voldskulturen vil til syvende og sist ødelegge menneskeheten».[5] Dette er, igjen, en løgn fra nazitiden, den som rettferdiggjorde holocaust, men denne gangen fremstår den som del av den liberale «rettighetsdiskursen», på en blogg eid av de respektable avisene Washington Post og Newsweek. Gandhi var på den tiden leder for Gandhi Institute for Non-Violence ved Rochester-universitetet i New York. Professor Lev Greenberg publiserte en artikkel i en belgisk avis i 2004 med tittelen «Et symbolsk folkemord». I selve artikkelen hevdet forfatteren at «fordi verden ikke tillater en total utryddelse, utfører Israel en symbolsk utryddelse i stedet».[6]
            Greenberg er bare en av mange akademikere og medlemmer av den vestlige intellektuelle eliten som har uttrykt slike tanker om «folkemordet» som Israel utfører mot palestinerne og om Israel som en sentral bidragsyter til verdens vold. Professor Hamid Dabashi fra Colombia University i New York publiserte i 2012 en artikkel der han hevdet at «Israel er ikke interessert i fred, ikke interessert enn annet enn å drepe palestinere».[7] Gandhis artikkel fikk lunken mottakelse, og Gandhi selv ble tvunget til å fratre sin stilling. Dessverre fortsetter løgnen å vinne frem, fordi det er svært mange som stadig uttrykker lignende tanker – professorer ved ledende universiteter, ledende intellektuelle og sentrale offentlige personligheter i vestlige land.
            Disse uttalelsene er ikke henvist til ytterkantene, som esoteriske uttalelser fra marginale intellektuelle. De har blitt kjøpt av det brede lag, særlig i det «opplyste» Vest- og Nord-Europa. En meningsmåling som ble gjennomført i Tyskland i 2004 viste at 51 prosent av tyskerne (dette omfattet ikke innvandrere) mener at Israel oppfører seg mot palestinerne på samme måte som nazistene oppførte seg mot jødene.[8] Tyske politikere, hovedsakelig på venstresiden i det politiske landskapet, sammenligner jevnlig Israel med Nazi-Tyskland.[9] En studie gjennomført på oppdrag av den tyske Forbundsdagen publisert tidlig i 2012, viste at 41 prosent av tyskerne mener at «Israel gjennomfører en utryddelseskrig mot palestinerne».[10] En meningsmåling utført i Italia i 2005, viste at 36 prosent av italienerne mener at «Israel utfører en utryddelse av palestinerne på samme måte som nazistene gjorde mot jødene».[11] En undersøkelse som ble gjort i Norge i 2012, fant at 38 prosent mener at «Israel behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene».[12] En europeisk undersøkelse fra 2011 viste at nærmere 50 prosent hadde samme oppfatning, og at «antisemittisme noen ganger er kamuflert som kritikk mot Israel».[13] En global meningsmåling utført av BBC i 2007 fant at flest mener at Israel har den mest negative innflytelsen på verden.[14] Det var en liten endring i 2012, der Israel «bare» nådde fjerdeplass, bak Iran, Pakistan og Nord-Korea.[15]
            Tallene er fryktinngytende. Særlig i lys av de faktiske tallene, som viser at Israel, langt fra å gjennomføre noe «folkemord», faktisk har de laveste antall drepte i konflikten med palestinerne, sammenlignet med alle andre konflikter i verden. Relativt til befolkningsstørrelsen har flere palestinere dødd i trafikkulykker enn i voldelige sammenstøt med Israel. Sytti år etter holocaust, der Nazi-Tyskland gjorde jødene til et farlig monster som truet verden, har en ny og moderne løgnindustri vokst frem, som på en lignende ondskapsfull måte fremstiller Israel som et monster. Denne gangen er det ikke marsjerende nazister som fremmer løgnene, men liberale professorer, intellektuelle og menneskerettighetsaktivister.

***

Mange mener at den israelsk-arabiske konflikten utgjør den viktigste kilden til uro og opptøyer blant muslimske immigranter til Europa, og også generelt til vold i verden. Clare Short, Labour-minister i daværende statsminister Tony Blairs regjering, uttrykte dette synet da hun hevdet at «undertrykkelsen av palestinere er den viktigste årsaken til splittelse og vold i verden».[16]
            Men la oss være ærlige: Det er vanskelig å knytte Israel til folkemord i Sudan eller borgerkrigen i Algerie. Hvorfor gjøres det allikevel? Enkelt! En lang rekke artikler, bøker, tidsskrifter og nettsteder arbeider for ett mål: å fremstille Israel som et land som konstant utfører krigsforbrytelser. Israelske flagg brennes i Jakarta og Khartoum, artikler som taler for å ødelegge Israel publiseres i Oslo og Zürich. En rask titt på søkemotorer på internett – på ord som «folkemord» mot «muslimer» eller «arabere» eller «palestinere» i sammenheng med «sionister» eller «Israel» – gir millioner av treff. Også dersom en filtrerer vekk spam og useriøse sider, gjenstår millioner som er skrevet i fullt alvor.
            Dette havet av hat får konsekvenser. Det fungerer som hjernevask. Dette er den aksepterte holdningen, ikke en som befinner seg på samfunnets rand. Én akademiker hevder at Israel gjennomfører et «symbolsk folkemord», en annen hevder at Israels handlinger kan sammenlignes med forbrytelsene Belgia utførte i Kongo, en tredje argumenterer for at jødene er i ferd med å ødelegge menneskeheten og så videre.
            Under dekke av akademia og journalistikk er nå tanken om at Israel er Nazi-Tyskland i 1940, blitt en konvensjonell sannhet. Det finnes dem som maner til Israels ødeleggelse på dette grunnlaget. Enklere sagt: Israel har for dem, i løpet av sin historie, utført så mange krigsforbrytelser og folkemord at landet ikke har noen rett til å eksistere, verken i praktisk eller juridisk forstand. Dette er for eksempel holdningen til den norske forfatteren Jostein Gaarder, forfatter av «Sofies verden», som blant annet har skrevet: «Vi kaller barnemordere for barnemordere.» Bildet er antisemittisk, og morderne er israelere. Fordi israelere er «barnemordere», benekter Gaarder selve Israels rett til å eksistere og maner til landets ødeleggelse.[17] For å si slikt rett ut, må man ha en dyp og oppriktig tro på at Israel virkelig er et ondskapsfullt monster. Og monstre må drepes.
            Den forferdelige ironien er at massakrer av arabere og muslimer utføres i arabiske og muslimske land, av de samme arabere og muslimer. Et virkelig folkemord, møtt med en verdensomspennende taushet. Et folkemord som skjuler seg bak tåketeppet som propagandaen skaper, på et nivå som knapt har noe sidestykke på 1900-tallet. Et folkemord som har tilknytning til verken Israel, zionismen eller jødene. Et folkemord utført av arabere og muslimer, hovedsakelig mot arabere og muslimer.
            Det er ikke snakk om et særegent perspektiv eller måte å se ting på. Det er snakk om en faktabasert og nøyaktig (i den grad det er mulig) gjennomgang av antall ofre i ulike konflikter i verden siden opprettelsen av Israel og frem til i dag, og massakren fortsetter. Vi snakker her om massedød, utradering av hele landsbyer, byer og befolkninger. Disse muslimenes liv ignoreres, og verden tier. Om det ytres kritikk, rettes den ofte ikke mot morderne. Anklagene rettes, absurd nok, mot Israel.
            Dette store bedraget, som skjuler eller forvrenger de reelle fakta, har medvind bare av en grunn: Den vestlige pressen og akademia støtter det. I utallige publikasjoner, trykte og på nettet, fremstilles Israel som et land som utfører «krigsforbrytelser», «folkemord», «etnisk rensning» og «systematisk mord». Noen ganger er det fordi det er «på moten», noen ganger skjer det utilsiktet, noen ganger er årsaken hykleri og dobbeltmoral. Noen ganger skjer det av gammel eller ny antisemittisme, som syder fra både venstre og høyre, både åpent og skjult. Brorparten av de klassiske blodanklagene blir raskt tilbakevist. Den moderne krenkelsen av Israel fortsetter imidlertid å øke i oppslutning. Nedenfor fører vi opp dødstallene for konflikter i regionen, så får vi se hvordan den israelsk-arabiske konflikten tar seg ut i sammenligning.

Spilt blod i den arabiske og muslimske verden

Hvor mange arabere og muslimer har blitt drept i den arabiske og muslimske verden siden opprettelsen av Israel? Hvor mange ble drept av arabere og muslimer, og hvor mange av andre? Tallene som presenteres nedenfor er samlet fra materiale fra ulike tankesmier, akademiske institusjoner og internasjonale organisasjoner som Amnesty International, FN og statlige organisasjoner. Brorparten av tallene er basert på en rekke studier, samlet ved to nettsteder.[18] Dersom nyere studier om en konflikt som nevnes her foreligger, vil det refereres til denne.
            Allikevel er de ulike bøkene, publikasjonene og rapportene motstridende, og tallene kan dermed skille seg fra hverandre med flere hundre tusen, og noen ganger millioner. Det synes trygt å anta at det sannsynligvis aldri vil være mulig å få vite det eksakte antallet ofre. Men også de laveste anslagene, som det hersker konsensus rundt, og som danner grunnlaget for gjennomgangen og tabellene nedenfor, tegner et oppsiktsvekkende og skremmende bilde. Det er i tillegg mange konflikter vi har unnlatt å ta med av plasshensyn, selv om også de overskygger den israelsk-arabiske konflikten. De konfliktene som vil drøftes, presenteres under i kronologisk rekkefølge.

Algerie

Få år etter Israel ble etablert, startet en annen uavhengighetskrig – den algeriske uavhengighetskrigen fra Frankrike fra 1954 til 1962. Det hersker uenighet om antall muslimske ofre. Offisielle kilder i Algerie snakker om én million. Vestlige forskningsinstitusjoner godtar i hovedsak dette tallet. Andre studier snakker to millioner som et totalt antall.[19] Franske kilder har forsøkt å argumentere for et langt lavere tall, kun en kvart million muslimer, i tillegg til rundt 100.000 som motsatte seg FLN, eller som samarbeidet med franskmennene, og som ble myrdet på grunn av det. Disse anslagene anses som tendensiøse og altfor lave, og et mer realistisk anslag ligger på nesten 600.000 drepte muslimer. Dette var en svært brutal krig, som inkluderte flere massakrer, utført av både franskmennene og undergrunnsbevegelsen FLN.[20]
            Massakrene i Algerie fortsatte også etter at franskmennene hadde reist. Etter seieren startet en hevnkampanje mot dem som hadde samarbeidet med den franske fienden. Det finnes ingen eksakt informasjon om antall ofre, og anslagene varierer fra noen titusener til 150.000.[21] En annen voldelig konflikt oppstod i 1991 da det islamistiske FIS vant valget, og resultatet ble annullert av militæret. En borgerkrig mellom sentralregjeringen, som ble støttet av militæret, og islamske organisasjoner pågikk i noen lange år. Ulike estimater anslår at 100.000 døde. De fleste av disse var uskyldige sivile, oftest i ødeleggelser av hele landsbyer, inkludert kvinner, barn og eldre. Massakre i islams navn.

Sudan

Sudan er et land revet i fillebiter, med en rekke utryddelseskampanjer satt i gang av det arabisk-muslimske nord, som styrer landet, mot det svarte afrikanske sør. To borgerkriger har funnet sted i Sudan, i tillegg til myndighetsbeskyttede massakrer i Darfur-regionen. Den første borgerkrigen ble utkjempet i årene 1955 til 1972. Moderate anslag snakker om rundt en halv million døde.[22]
            I 1983 startet den andre borgerkrigen. Det er egentlig ikke snakk om noen borgerkrig, mer om en systematisk massakre som passer godt til definisjonen av «folkemord». Målet var islamisering, arabisering og masseutvisning, som noen ganger førte til utryddelse. Kontroll over gigantiske oljefelt var en viktig målsetning. Rundt 1,9 millioner ble drept. Antall flyktninger er mer enn det dobbelte.[23]
            Skillet mellom muslimer og andre er uklart. Den store Nuba-regionen, som er befolket av mange svarte muslimer, opplevde også grusomheter. Situasjonen for muslimer, om de skulle være svarte, var ikke stort bedre enn for svarte ikke-muslimer. Siden radikal islam kom til makten, under åndelig veiledning av dr. Hassan Turabi, har situasjonen forverret seg. Dette ser ut til å være den aller verste serien av krigsforbrytelser siden slutten på andre verdenskrig. Det er snakk om etnisk rensning, deportasjoner, massemord, slavehandel, tvangsinnføring av islamske lover, barn som stjeles fra sine familier og mer. Millioner ble flyktninger.
            Darfur: Arabiske muslimer dreper svarte muslimer og hedninger, og tallene er uklare. Moderate anslag snakker om 200.000 døde; de høyere om 600.000. En studie publisert i det medisinske tidsskriftet Lancet anslo at 300.000 mennesker ble drept i Darfur frem til 2008.[24] Ingen vet det nøyaktige tallet. Massakrene fortsetter frem til i dag.
            Massakren i Sudan ble utført av det arabisk-muslimske regimet, og et stort flertall av ofrene, om ikke alle, er svarte fra alle trosretninger, inkludert muslimer.

Biafra

Da den kristne Igbo-stammen i det sørlige Nigeria i juni 1967 erklærte en selvstendig stat i Biafra-provinsen, erklærte de stort sett muslimske områdene nord i Nigeria krig mot de biafraiske separatistene. Den nigerianske hæren, under general Hassan Othman Katsina, skydde ingen midler for å beseire biafraene. I tillegg til vilkårlige drap med skarp ammunisjon var den sentrale taktikken mot Igbo-folket sult og hungersnød. Med hjelp fra arabiske og muslimske lands luftstyrker nådde krigen sitt toppunkt da Nigeria bombet jordbruksområder for å hindre igboene mattilgang. Sovjetunionen bidro med MIG-flyene, men siden nigerianerne ikke hadde noe trenet flyvåpen, ble bombingen gjennomført av piloter fra andre land. Det var særlig egyptiske piloter som bombet byer, landsbyer, flyktningleirer, sykehus, kirker og skoler og lot menneskene i Biafra sulte i hjel.[25]
            Ingen leder eller offiser (heller ikke kommandøren for det egyptiske flyvåpenet, general Hosni Mubarak) ble stilt for retten for folkemordet i Biafra. Ingen fra det britiske parlamentet (Storbritannia støttet den nigerianske regjeringen) etterlyste en etterforskning av britiske RAFs piloter for delaktighet i krigsforbrytelser (denne gangen ekte, som sådan), som å skyte ned fly med bistand til biafraene.[26] Anslagene over totalt antall døde varierer fra noen hundre tusen som ble drept i kampene, til tre millioner som døde av sult, epidemier og påfølgende ødeleggelse.

Afghanistan

Afghanistan har opplevd en ustanselig spiral av død og fordervelse, både innenfra og utenfra. Den sovjetiske invasjonen, som startet i 1979 og endte i 1989, førte til én million dødsfall. Andre anslag snakker om 1,5 millioner sivile og 90.000 soldater. Den grundigste studien anslår 876.825 drepte.[27]
            Etter den sovjetiske tilbaketrekningen gjennomgikk Afghanistan er rekke borgerkriger, inkludert kamper mellom tilhengere av sovjeterne, mujahedin og Taliban. Hver av disse gruppe utførte masseslakt av sine fiender. Det totale antallet drepte i borgerkrigen, før invasjonen fra de USA-ledede koalisjonsstyrkene i 2001, er omtrent 400.000.
            Det finnes dem som (med rette) klager over blodbadet afghanerne har blitt utsatt for under koalisjonsstyrkenes anstrengelser for å felle Taliban-regimet og i kampen mot al-Qaida. Siden invasjonen av Afghanistan i 2001 og frem til 2013 er mellom 47.000 og 61.000 mennesker drept, brorparten av Taliban.[28] Uten invasjonen ville de interne massakrene uten tvil ha fortsatt, med et langt høyere antall drepte.

Somalia

Under regimet til Muhammed Siad Barre i årene 1969 til 1990 ble rundt 50.000 innbyggere drept. Siden slutten på regimet har det muslimske landet sunket ned i en ustanselig borgerkrig. Antall ofre anslås til minst 500.000 – muslimer som dreper muslimer. Et forsøk på å stanse kampene, først med en fredsbevarende FN-intervensjon og senere med amerikanske styrker, endte i fiasko, og alle fredsbevarende styrker ble trukket ut av landet. Brorparten av ofrene døde ikke på slagmarken, men av bevisst utsulting eller nedslakting av sivile. Det forekom bombing med hensikt å ramme sivilbefolkningen (massiv bombing av fiendens områder, som av Somaliland, førte til 50.000 drepte). Ifølge en FN-rapport døde rundt 258.000 mennesker i Somalia i 2011, hvorav 133.000 var barn under fem,[29] fordi det islamistiske Al-Shabab hindret matforsyninger.[30]

Bangladesh

Denne staten ønsket uavhengighet fra Pakistan. Pakistan svarte med en militær invasjon som førte til masseødeleggelse. Det var ikke en krig; det var et massedrap. Mellom en og to millioner ble systematisk likvidert i 1971. Noen forskere definerer dette årets hendelser i Bangladesh som ett av de tre største folkemordene i verden (etter holocaust og folkemordet i Rwanda). Brorparten av forskerne mener at antall drepte var omtrent én og en halv million.[31]
            For eksempel nådde en undersøkelseskommisjon opprettet av regjeringen i Bangladesh tallet 1.247.000 ofre for systematiske drap på sivile, utført av Pakistans hær. Det finnes også mange rapporter om dødsskvadroner, der «muslimske soldater ble sendt ut for å utføre massedrap på muslimske bønder». Den pakistanske hæren ble bare beseiret etter at India grep inn, som led under bølger på millioner av flyktninger fra Bangladesh. I hevnaksjoner etter at den pakistanske hæren hadde trukket seg tilbake, ble ytterligere 150.000 bangladeshere drept.

Indonesia

Det største muslimske landet i verden konkurrerer med Bangladesh, Kambodsja og Rwanda om den tvilsomme tittelen «den største massakren etter holocaust». Den første bølgen kom i 1950-årene, med et anslag på minst 33.000 døde. Den største massakren kom med det kommunistiske opprøret i 1965. Også her er det ulike anslag, men det hersker enighet blant forskere på omlag én million ofre i årene 1965 til 1968 (det finnes dem som mener det er snakk om langt flere).[32] Massakren ble begått av hæren, som ble ledet av Suharto, som beholdt makten i over 32 år. En av forskerne på disse årene bemerker at mannen som var ansvarlig for slå ned opprøret, general Sarwo Edhie, selv erkjente at «de ikke drepte én million, men to», og at «vi gjorde et godt arbeid».[33]
            I 1975, etter at det portugisiske styret opphørte, erklærte Øst-Timor uavhengighet. I løpet av kort tid invaderte Indonesia området og styrte det frem til 1999. I løpet av disse årene ble rundt 200.000 mennesker drept. I tillegg ble infrastrukturen helt ødelagt.

Irak

Mesteparten av blodbadet og ødeleggelsen i Irak de siste tiårene fant sted under Saddam Hussein. Også hans regime forårsaket millioner av dødsfall. Et av toppunktene var i den irakisk-iranske krigen, i konflikten om Shatt al-Arab, som ikke ledet til annet enn massedød og ødeleggelse. Moderate anslag snakker om 350.000–650.000 drepte irakere og 350.000–970.000 iranere. Andre anslag fastslår at tallet var på mellom 1,25 millioner og 1,5 millioner.[34] De interne bølgene med utrenskning – noen ganger på politisk grunnlag (mot opposisjonen), noen ganger på etnisk grunnlag (som mot den kurdiske minoriteten), noen ganger på religiøst grunnlag (den regjerende sunni-minoriteten mot sjia-flertallet) – krevde et enormt antall ofre. Lokale anslag ligger på én million. Human Rights Watch anslår tallet til en kvart million. Andre internasjonale aktører snakker om rundt en halv million mennesker.
            I 1960-årene ble mellom 12.000 og 100.000 mennesker drept. På 1980-tallet ble kampen mellom kurderne og de sentrale myndighetene fornyet, og de laveste anslagene ligger på 70.000 døde, inkludert dem som ble drept med kjemiske våpen i Karbala. Den første Golfkrigen førte til rundt 70.000 drepte. Umiddelbart etter, i årene 1991–1992, fant det sted et sjiamuslimsk opprør. Det foreligger motstridende anslag på antall døde ved dette opprøret; tallene varierer fra 200.000 til 400.000 døde. Alt i alt står antall drepte under Saddam Hussein ved interne utrenskninger alene på rundt 300.000 (tallet inkluderer det sjiamuslimske opprøret, men ikke Iran-Irak-krigen eller den amerikanske invasjonen).
            I tillegg døde rundt 350.000 irakere av sykdom på grunn av mangel på medisiner, etter vestlige sanksjoner som ble pålagt etter den første Golfkrigen. Dette var en fortsettelse av massakrene som Saddam begikk mot sitt eget folk. Han hadde både penger og mulighet til å kjøpe mat og bygge sykehus til alle i Irak. I stedet valgte han å bygge palasser og dele ut luksuriøse gaver til mange i Vesten og arabiske land, slik som ved skandalen knyttet til «Mat for olje»-programmet, som ble gjennomført i regi av FN.
            Irakerne fortsetter å lide. Anslag tilsier at 175.000 mennesker er drept siden koalisjonsstyrkenes invasjon i 2003.[35] Mye av ansvaret hviler på USA, som siden har frasagt seg det. Men kampene fortsetter, og terroren fortsetter å kreve mange ofre hver eneste uke.
            Overtakelsen fra ISIS, nå Den islamske stat (IS), av store deler av Irak har ført til ytterligere en bølge av brutale massakrer. Det fryktes også et mulig folkemord mot jesidier, sjiamuslimer og kurdere. I skrivende stund er antallet drepte usikkert.

Libanon

Mellom 1975 og 1990 led Libanon under en borgerkrig som ble utkjempet mellom landets ulike etnisk-religiøse grupper (i tillegg til palestinske styrker) samt krig med Syria og Israel i den første Libanon-krigen. Det hersker ingen tvil om brorparten av ofrene døde i løpet av de to første årene. Totalt 150.000 mennesker ble drept, og det høyeste (og sannsynligvis mest overdrevne) anslaget gir israelsk innblanding skylden for 18.000 av disse.[36]

Jemen

I borgerkrigen som fant sted i Jemen i årene 1962–1970, med både egyptisk og saudi-arabisk innblanding, ble rundt 100.000–150.000 jemenitter drept samt 1000 egyptere og 1000 saudiarabere. Blant annet egypterne begikk krigsforbrytelser i Jemen, inkludert bruk av kjemiske våpen. Opptøyer mellom 1984 og 1986 førte til ytterligere tusenvis av døde.
            I 2004, langt vekk fra internasjonal oppmerksomhet, startet sammenstøt mellom sjiamuslimske stammer i Nord-Jemen og de sentrale myndighetene, som er sunni-muslimer. Anslaget er at antall døde fra denne konflikten ligger på 25.000.[37]

Tsjetsjenia

Russland nektet å innfri kravet om uavhengighet for Den tsjetsjenske republikken, og det førte til den første krigen i Tsjetsjenia mellom 1994 og 1996. Krigen krevde mellom 50.000 og 200.000 tsjetsjenske liv. Russland sparte ikke på noe i kampene, men de mislyktes likevel fullstendig. Dette hjalp ikke tsjetsjenerne, siden landet deres, som faktisk oppnådde autonomi, ble etterlatt i ruiner. Den andre tsjetsjenske krigen, som startet i 1999 og offisielt ble avsluttet i 2001, har egentlig ikke blitt avsluttet, og antallet ofre er anslått til mellom 30.000 og 100.000.

***

I tillegg til krigene og de store massakrene har det også funnet sted mindre konflikter, med noen hundre til hundretusener døde, i halvmilitær kontekst og med utallige massakrer. Dette er noen av dem:

Jordan: I årene 1970–1971 brøt «Sort september»-opptøyene ut. Kong Hussein hadde fått nok av de palestinske terrororganisasjonene, som brukte hans kongedømme som base og trut med å overta landet. Kampen, som omfattet massakre i flyktningleirene og mot etterkommere av flyktningene, krevde tusenvis av ofre. Ifølge anslag gjort av palestinerne selv er det snakk om ca. 10.000–30.000 drepte.[38]

Tsjad: Nesten halvparten av innbyggerne i landet er muslimer. Rundt 75.000 har blitt drept i ulike borgerkriger i landet siden 1965.

Kosovo: I denne hovedsakelig muslimske regionen i Jugoslavia ble rundt 10.000 drept i krigen mellom 1998 og 2000.

Zanzibar: Øya fikk sin uavhengighet i begynnelsen av 1960-årene – men bare for en kort periode. Først hadde araberne makten. Deretter gjennomførte den hovedsaklig muslimske svarte befolkningen en massakre mot de arabiske muslimene i 1964. Anslagene varierer fra 5000 til 17.000 ofre.

Tadsjikistan: Borgerkrigen i årene 1992–1996 førte til 50.000 dødsfall.

Syria: Hafez Assads systematiske forfølgelse av Det muslimske brorskap endte i en massakre i Hama i 1982 med rundt 20.000 drepte. Siden borgerkrigen startet i 2011 til denne boken ble skrevet, har rundt 210.000 blitt drept.

Tyrkia: Konflikten med kurderne har ført til at omtrent 40.000 av dem har blitt drept.

Pakistan: Kampen mellom Pakistans regjering og Taliban har også ført til hundretusener døde, de fleste sivile.[39]

Dette er en ufullstendig liste. Det har vært mange andre konflikter, med uvisst antall drepte, i tidligere Sovjet-republikker med muslimsk flertall (som den tidligere nevnte krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia om Nagorno-Karabakh). Et usikkert antall muslimer har også blitt drept i land som Nigeria, Mauritania eller Uganda (som under regimet til Idi Amin, med rundt 300.000 dødsfall i tiåret etter 1971).

Den israelsk-arabiske konflikten

Den israelsk-arabiske konflikten har hatt omlag 100.000 ofre (bare på den arabiske siden), blant disse totalt 13.000 palestinere i 1948-krigen og ytterligere 11.000 siden Israel tok kontroll over Judea, Samaria og Gaza i 1967. Dette tallet inkluderer de to intifadaene og militære operasjoner som «Cast Lead» [2008/2009] og «Protective Edge» [2014].[40] Vi vil snart vise at antall palestinere som har blitt drept av Jordan, Libanon, Syria og i sammenstøt mellom ulike palestinske grupper, er langt høyere.
            Før opprettelsen av Israel var den konflikten som ledet til flest palestinske omkomne det store arabiske opprøret mellom 1936 og 1939. Da ble rundt 5000 arabere drept av britene, og ikke av jødene. I disse årene, som var de blodigste, ble de fleste drapene på palestinere utført av muftiens menn.
            Det forekom terrorangrep utført av separatistgrupper som Etzel (og etter opprøret også Lehi og Stern-gjengen) som rammet uskyldige. Det finnes dem som bruker disse handlingene for å rettferdiggjøre palestinske terrorangrep i dag. Denne sammenligningen er både latterlig og opprørende. Etzel og Lehi var i mindretall; brorparten av yishuv-en (det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet Palestina) var imot dem, og den jødiske ledelsen motarbeidet dem. De ble fordømt som «dissidenter og separatister». Samtidig var angrep mot uskyldige den foreskrevne normen blant alle de palestinske gruppene og det øverste palestinske lederskapet, som muftien, og det var fortsatt inntil denne dag. Dette var ikke normen for Israel.
            I løpet av Israels uavhengighetskrig, også kjent som 1948-krigen, ble det drept mer enn 6000 medlemmer av det jødiske samfunnet, som da talte 600.000 mennesker. Altså: én prosent. Det høyeste anslaget over antall drepte arabere i den samme krigen kommer fra den palestinske historikeren Aref al-Aref. Da han studerte temaet i 1950-årene, kom han til at 16.721 arabere ble drept, hvorav 13.000 var palestinere.[41]
            Også i denne krigen, som i alle andre kriger, forekom det grusomheter. I henhold til Morris’ anslag ble rundt 800 palestinere drept i 24 tilfeller av krigsforbrytelser, inkludert den mest kjente, massakren i Deir Yassin.[42] Den jødiske siden erklærte ikke krig. Den arabiske siden erklærte både krig og truet med utryddelse. Jødene fryktet for selve sin eksistens. Araberne erklærte sine målsetninger, og det var alvorlig og velbegrunnet bekymring for at det ville ha forekommet en masseutryddelse av jøder dersom araberne hadde vunnet. Dette skjedde i Gush Etzion, og det var skjebnen som hang over enhver by som falt i hendene på den arabiske siden.
            I Sinai-kampanjen i 1956 ble flere tusen egyptere drept (mellom 1650 og 4000), noen av britiske og franske styrker.
            Under seksdagerskrigen ligger anslagene på 18.000–21.000 drepte arabere på de tre frontene, Egypt, Syria og Jordan.
            I Utmattelseskrigen mellom Israel og Egypt ble mellom 5.000 og 10.000 drept, et tall som ikke inkluderer hundrevis av «militære rådgivere» fra sovjetblokken.[43]
            Det høyeste anslaget over drepte arabere i Yom Kippur-krigen er på 18.500 drepte på den egyptiske og syriske fronten.
            Senere har det vært ytterligere sammenstøt: Den første Libanon-krigen var hovedsakelig mot PLO og ikke Libanon. Dette var en krig innen den større borgerkrigen som fant sted i Libanon i løpet av disse årene. Anslagene ligger på rundt 12.000 døde (inkludert ved «Operasjon Litani»). Andre anslår tallet til å være 20.000.[44] Mange tusen flere døde frem til den israelske tilbaketrekningen fra Libanon i 2000. Antallet drepte i den andre Libanon-krigen nådde, ifølge Amnesty Internasjonal, 1200.[45]

Den israelsk-palestinske konflikten

De siste årene har ofrene for denne konflikten fått mest oppmerksomhet i media og akademia. Dog: Tallet er bare en liten del av det totale antallet døde i den israelsk-arabiske konflikten. Mellom 1949 og 1956, en periode med represalie-operasjoner og Fedayeen, ble mellom 2700 og 5000 palestinske infiltratører og Fedayeen drept, ifølge Morris’ estimater.[46] Det hersker uenighet om antallet drepte under Den første Libanon-krigen, da massakren i Sabra og Shatilla fant sted. Kristne falangist-soldater massakrerte palestinere, men hundretusener demonstrerte mot Ariel Sharon, som da var forsvarsminister. Protestene førte til opprettelsen av en undersøkelseskommisjon, som la deler av ansvaret på Sharon. Han ble tvunget til å fratre sin stilling.
            De påfølgende sammenstøtene fant sted på Vestbredden og Gazastripen. I den første intifadaen, som brøt ut i 1987, endte antallet drepte – for det meste menn over 17 år – på 1481.[47] Den andre intifadaen førte med seg 4843 døde.[48] 1398 palestinere ble drept i løpet av operasjon «Cast Lead».[49] Ytterligere 544 ble drept etter militæroperasjonen, frem til 2013. For å unngå enhver tvil er alle tallene hentet fra B’Tselem, til tross for at deres data har blitt kraftig kritisert. Med andre ord: Selv ifølge B’Tselem har rundt 8500 palestinere blitt drept siden den første intifadaen i 1987. Operasjon «Protective Edge» førte med seg ytterligere 2100 ofre. Tallene er omstridte. Vi vil komme tilbake til dette.
            Vi bør understreke: 10.600 dødsfall på Vestbredden og Gazastripen i løpet av 67 år med israelsk kontroll. Listen over omkomne, også ved «Protective Edge», viser at det store flertallet var menn over 17 år. Dette beviser at det ikke skjedde uvilkårlige angrep. Det er selvsagt beklagelig når uskyldige blir drept, men vi må også huske bakgrunnen, fakta og proporsjonene. Dette er mindre enn antallet muslimer som ble drept av den forrige syriske presidenten, Hafez Assad, i 1982. Det er mindre enn palestinernes egne tall fra «Sort September», Kong Husseins massakre av palestinere på begynnelsen av 1970-tallet. Det er færre enn de drepte i én enkelt massakre begått av serbere mot bosniske muslimer i Srebrenica i 1995. Det er mindre enn de 25.000 drepte i den pågående krigen mellom Jemens sentrale myndigheter og sjia-klaner i nord.
            Sammenligningene som presenteres her, har ikke til hensikt å tone ned betydningen av menneskeliv, men helt enkelt å vise at anklager om «folkemord» bryter sammen under denne enkle sammenligningen av tall. Til tross for det gir kombinasjonen «war crimes» (krigsforbrytelser) og «Israel» langt flere resultater i søkemotorer på nettet enn for eksempel kombinasjonen «Sudan» og «war crimes». Dette er ikke annet enn nok et aspekt av den store antiisraelske løgnen.
            Det totale antallet ofre for konflikten mellom Israel og araberne, i henhold til de mest maksimalistiske anslagene, ligger på 120.000.[50] Mindre enn en tredel, og sannsynligvis heller en fjerdedel, av disse er palestinere. Det høyeste anslaget egyptiske drepte fra begynnelsen av konflikten frem til 1973 (40.000) er høyere enn det antallet palestinere drept frem til i dag. Alt dette i motsetning til de mellom ti og 15 millioner drepte i den muslimske og arabiske verden i løpet av samme periode.
            En må igjen presisere: Ethvert offer for vold må beklages, og Israel kan og bør utsettes for kritikk. Men den nåværende tvangsmessige, for ikke å si demoniserende kritikken, understreker det mest utrolige faktum: verdens taushet, eller i det minste relative taushet, overfor systematisk drap på millioner av mennesker utført av arabiske og muslimske regimer.
            Til tallene presentert ovenfor må vi tilføye følgende: Brorparten av de arabiske tapene i konflikten mellom Israel og araberlandene har skjedd som følge av kriger satt i gang av arabere, som del av deres motvilje mot å godta FNs delingsforslag eller mot Israels rett til å eksistere som en jødisk nasjonalstat. Relativt sett er antall israelere som er drept av arabiske angrep høyere. I 1948 ble over 6000 israelere drept, av en befolkning på 600 000 – altså én prosent av befolkningen.[51] Til sammenligning kom drepte arabere i krigen mot Israel fra fem forskjellige land med en total befolkning på flere titalls millioner. Israel hadde ikke noen intensjon om å utradere noen arabisk stat; araberne erklærte sitt mål om å utslette den «sionistiske enheten».
            Et annet faktum er dette: Siden andre verdenskrig har den israelsk-palestinske konflikten vært en av de voldelige nasjonale konfliktene der antall drepte og sårede har vært blant de laveste, og sannsynligvis det aller laveste. Det finnes ingen forholdsmessighet mellom antall ofre og det store antall publikasjoner som er fiendtlig innstilt overfor Israel, i pressen og akademia. Minst en halv million algeriere ble drept som del av den franske okkupasjonen. En million afghanere ble drept som del av den sovjetiske okkupasjonen. Millioner muslimer og andre arabere har blitt drept av andre muslimer og arabere, men hele verden har bare hørt om én gutt – Mohammed al-Dura fra Gazastripen. Man kan og skal kritisere Israel. Men den overdrevne og tvangsmessige kritikken innbefatter også at man lukker øynene, eller å unnlater å bry seg, om folkemord mot millioner av andre.
            Professor Daniel Jonah Goldhagen publiserte en bok ved navn Worse Than War[52] som omhandler massedrap siden begynnelsen av 1900-tallet. Ifølge hans anslag ble mellom 125 og 175 millioner mennesker drept i det forrige århundret. Ved siden av sine grundige undersøkelser legger han for det første til at brorparten av disse ble drept i folkemord, og ikke kriger. For det andre at brorparten av de drepte ble drept av sine medborgere i samme land. Og for det tredje at ni av ti drepte var sivile, ikke stridende.
            Boken fikk stort sett gode omtaler, men enkelte kritikere spurte hvordan det kunne ha seg at Israels kriminelle handlinger, inkludert etnisk rensning og massedrap, ikke var med i boken.[53] Det var for eksempel synspunktet til bokanmelderen i den britiske avisen Telegraph[54] samt andre anmeldere. Denne typen kritikk baserer seg på antagelsen om at Israels forbrytelser er selvsagte, og at bevis ikke er nødvendig.
            Som vi gjentatte ganger har pekt på, viser de virkelige faktaene det motsatte. Ikke bare at Israel ikke gjennomfører noe folkemord, men også at Israels «bidrag» til vold i den arabiske og muslimske regionen er minimalt. Selv små og marginale konflikter, som den som finner sted i Jemen, har resultert i flere dødsfall enn flere tiår med israelsk kontroll over Vestbredden og Gazastripen. Det er faktisk vanskelig å tenke seg en annen konflikt som har pågått så lenge som har krevd så få menneskeliv. Okkupasjon er ikke en opplyst ting og kan heller ikke være det, men om vi lager en liste over «brutale okkupasjoner», havner Israel mot bunnen, om ikke helt nederst. Dette er et faktum. Det er ikke en mening.
            Til dem som betviler dette: Hva ville skjedd dersom palestinerne hadde havnet under la oss si irakisk okkupasjon, i stedet for israelsk? Sudansk? Fransk eller sovjetisk? En kan trygt anta at de ville ha stått overfor masseundertrykkelse og massedrap. Heldigvis for dem er de under israelsk styre.

De som rettferdiggjør terrorisme

Her og der kan man høre stemmer som «forklarer» og rettferdiggjør terror som et resultat av globalisme, imperialisme, kolonialisme og selvsagt sionisme. Når man lytter til disse unnskyldningene, forklaringene og begrunnelsene, kan man trekke konklusjonen om at den islamske jihad, i alle sine avgreininger, først og fremst dreper amerikanere og europeere. Er det slik?
            La oss se på året 2012. Dette året ble, ifølge en rapport lagt frem for den amerikanske kongressen, 11.098 mennesker drept av terror.[55] De fire landene der brorparten av handlingene ble utført, og hvis innbyggere betalte den høyeste prisen, var Afghanistan (2632), Irak (2436), Pakistan (1848) og Nigeria (1386). Undersøkelsen viser at bortsett fra de 122 menneskene som ble drept av undergrunnsbevegelsen FARC i Columbia, var de fleste som utførte terrorhandlingene og deres ofre muslimer. Målet er ikke å frigjøre seg fra noen fremmed okkupasjon, men å legge landet under en islamsk lovgivning.
            Tallene til de amerikanske myndighetene indikerer størrelsesforholdene, men er ufullstendige. For eksempel, ifølge tall som stammer fra Pakistan selv, utgjorde antallet ofre for terror i 2012 6211 mennesker (av disse var 3007 sivile, 732 sikkerhetspersonell og 2472 terrorister).[56] Ifølge tallene til «Body Count»[57] er antallet i Irak (bare sivile) 4584 drepte i 2012 (tallet på antall drepte ble doblet i 2013, til 9475). En kan anta at disse anslagene er nærmere virkeligheten.
            Det som er klart, er at blant tusenvis av ofre for terror, er brorparten muslimer uten noen som helst tilknytning til den israelsk-arabiske konflikten. Allerede nå er det klart at antall omkomne i land som Nigeria og Irak i 2014 vil bli langt høyere, som følge av at to jihadistiske bevegelser som opererer i disse områdene har blitt styrket: Boko Haram og IS. Også konflikten mellom Israel og Hamas sommeren 2014 er del av oppvåkningen av den globale jihad. Vi vil utbrodere dette i det følgende.

De små skjermers moral

Hvorfor er da inntrykket i verden det stikk motsatte? Hva kommer det av at det ikke er noen sammenheng mellom tallmessige fakta og det demoniske bildet av Israel i verden? Det finnes mange svar. Det ene er at vestlig moral har blitt til moralen som fjernsynskameraene dikterer. Når terrorceller fra Hamas eller Hizbollah sender raketter fra sivile nabolag, og Israel gjengjelder ilden og skader både terroristene og to barn som bodde der raketten ble skutt opp, vil en uendelig strøm av artikler i verden trykkes under overskrifter som «Israel bombet boligområde». Men dersom hele landsbyer blir ødelagt i Sudan eller Syria, eller en hel by blir utryddet i Syria, eller et titalls studenter blir myrdet ved en skole i Nigeria, vil det ikke være noe fjernsynsteam til stede for å kringkaste det til verden.
            I samsvar med denne fjernsynsmoralen vil Arun Gandhi, Naomi Klein og andre fortsette å fremstille Israel som et land som begår krigsforbrytelser og folkemord. En må ta det for gitt at de ikke har lest Genèvekonvensjonene. Om de hadde gjort det, ville de ha visst at Israels aksjoner mot militære mål, med unntak av noen få ekstreme tilfeller og selv om de forårsaker sivile tap, er lovlige i henhold til konvensjonen.
            Artikkel 28 i Den fjerde Genèvekonvensjon sier at: «Ingen beskyttet person kan brukes til ved sitt nærvær å beskytte bestemte punkter eller områder mot militære operasjoner.»[58] Det samme gjelder protokoll 1, artikkel 52.2 i Den fjerde Genèvekonvensjon, som tillater angrep på mål som «med sin art, plassering og bruk av dem, utgjør et effektivt bidrag til militære aksjoner, og som helt eller delvis gir en klar militær fordel».[59] Med andre ord er Israels aksjoner mot terrorister som gjemmer seg blant sivile noe som er tillatt etter folkeretten. Videre, siden alle disse intellektuelle sitter fast i en moral «bygget på fjernsynsbilder», vil de ikke kaste bort tiden på å undertegne en underskriftskampanje mot muslimer som gjennomfører folkemord. Drap for draps skyld. Det er tillatt for muslimer – siden bildene sjeldent havner på TV eller på YouTube.
            Overraskende nok påvirker ikke denne fjernsynsmoralen bare massene, men også intellektuelle. De sistnevnte kan vise hvordan massemedia gjør offentligheten til en lett flokk å lede, mens selv de intellektuelle har blitt en slik flokk, som ikke lenger er bundet til grunnleggende fakta, men som er fullstendig underlagt manipulative TV-bilder som både mangler kontekst og realopplysninger. De fortsetter selv tanken om at staten Israel er et land som utfører forbrytelser hele tiden – uten stans.
            Fjernsynets moral er en tragedie for araberne og muslimene selv. Israel er kanskje et offer, siden landets omdømme blir skadet. Men arabere og muslimer er de virkelige ofrene. Det omfattende og virkelige blodbadet de utsettes for, får lite internasjonal oppmerksomhet. Så lenge denne tilnærmingen fra fjernsynskameraene fortsetter, vil araberne og muslimene fortsette å betale den virkelige prisen.

Orientalisme

Det finnes dem som påstår at arabiske og muslimske land i praksis er unntatt kritikk fordi de ikke er demokratiske, mens det er mer verdig å kritisere Israel, siden landet selv hevder å være demokratisk. Peter Beinart, en av stjernene i den liberale jødiske leiren, argumenterer med at Israel ikke kritiseres fordi det er jødisk, men fordi det er et vestlig og demokratisk land.[60]
            Dette er et argumentet som gjentas ofte, formulert på ulike måter, men det er galt på tre forskjellige plan. For det første er det feilaktig på et fakta-nivå, siden løgner ikke er kritikk, og mye av kritikken mot Israel er basert på løgner. For det andre: Selv om vi skulle anta at Israel ikke bør sidestilles med Saudi-Arabia eller Iran, men med Storbritannia og USA, tar Beinart feil også her. Enhver sammenligning mellom Israel og vestlige land i deres nåværende konflikter viser at Israel er bedre til å beskytte sivile liv enn noe annet land. For det tredje er det feil på et moralsk nivå, fordi et slikt argument inneholder en skjult forutsetning: at noen samfunn skal forholde seg til én moralkodeks, mens andre samfunn kan forventes å forholde seg til en annen.
            Denne tilnærmingen er både rasistisk og farlig, fordi den forutsetter at det fins overlegne og mindreverdige kulturer. Den unntar dessuten i praksis, særlig muslimer, fra kritikk mot forbrytelser mot menneskeheten. Problemet er ikke å kritisere Israel, ei heller med kraftig og bitende kritikk. Løgnindustrien er problemet, løgnene som gjør Israel til den største kilden til vold i verden. Det er ikke kritikk. Det er demonisering. Det er blodanklager. Problemet er den nesten totale apatien i møte med massakrer og folkemord i den arabiske og muslimske verden. Problemet er at intellektuelle som Beinart gir legitimitet til løgner ved å omtale dem som «kritikk», og at de rettferdiggjør disse fordi Israel er et demokrati.
            Den skjule forutsetningen er basert på et rasistisk hierarki: Jøder kan ikke, mens arabere og muslimer har lov. De som deler ut «immunitetskortet», gjør dem til den lille gutten i verden og seg selv til rasister. Resultatet er en dobbel løgn: Både løgnen om at Israel er årsaken til denne volden, og den løgnen som overser blodbad og folkemord som skjer over hele verden, og spesielt i den arabiske og muslimske verden. Ingen av disse har noen som helst forbindelse til Israel.
            For å bevise at zionismen ikke er annerledes enn andre voldelige bevegelser i vår samtid, finnes det dem som peker på bølgene av jødisk terrorisme før 1948. Dette er for eksempel posisjonen til professor Juan Cole.[61] Ja, det forekom terrorhandlinger, selv innenfor den sionistiske bevegelsen, men det finnes likevel en forskjell. For det første var det snakk om enkeltstående handlinger som hovedsakelig ble utført under det arabiske opprøret i 1936–1939, som omfattet en lang liste av arabisk terrorisme mot sivile. For det andre var dette terrorhandlinger utført av ytterliggående grupper, mens hovedstrømmen i den sionistiske bevegelsen distanserte seg og fordømte dem. Dette kan ikke sies om arabisk terror i Israel/Palestina eller andre steder, der terrorister nyter bred oppslutning, noen ganger av flertallet.
            Arabere og muslimer er ikke barn. Mange arabere og muslimer vet dette og skriver om det. De vet at bare når selvbedraget opphører, og de selv tar ansvar, vil ting endre seg. De vet at så lenge den frie verden, både de facto og de jure, fortsetter å behandle dem som annerledes og uansvarlige, unntas muslimer fra ansvar for sin egen situasjon. Det stanser ikke bitterheten. Det stanser ikke frustrasjonen. Det stanser ikke blodbadet. Løgnen lar dem bare fortsette uten stans. Hendelser i Syria og i Irak bare beviser alt det ovennevnte.

 

[1] Diktet ble publisert i den hebraiskspråklige avisen Davar 19.11.1948: <http://jpress.org.il/Default/Scripting/ArticleWin.asp? From=Archive&Skin=TAUHe&BaseHref=DAV/ 1948/11/19&EntityId=Ar00206&ViewMode=HTML>

[2] Her er diktet i sin helhet: <http://www.alterman.org.il/LinkClick.aspx?fileticket=SRHkzl2gPw4%3D&tabid=65&mid=455>

[3] <http://www.education.gov.il/tochniyot_limudim/shira/sh_42.htm>

[4] <http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20081022123518AAdoiTI>

[5] <http://www.faithstreet.com/onfaith/2008/01/07/jewish-identity-in-the-past/1618>

[6] Lev Grinberg, «Génocide Symbolique», La Libre 29. mars 2004 («Parce que le monde ne permettrait pas une élimination totale, c’est une annihilation partielle qui en tient lieu»): <http://www.lalibre.be/debats/opinions/genocide- symbolique-51b88345e4b0de6db9aa1777>Engelsk utgave: <http://www.ginsburgh.net/ textes/Symbolic_Genocide_Grinberg.html>

[7] <http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/11/20121128105331462162.html>

[8] <http://medienkritik.typepad.com/blog/2004/12/page/2>

[9] <http://www.gatestoneinstitute.org/2186/anti-semitism-germany>

[10] For en oppsummering og referanse til rapporten i sin helhet, se her: <http://antisemitism.org.il/article/68107/report-bundestag-fifth-germans-are- antisemites>

[11] Emanuele Ottolenghi, «Antisemitism and the Media in Italy», AXT Papers, november 2005, s. 3: <http://www.axt.org.uk/HateMusic/Ottolenghi.pdf>

[12] Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter, Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, Oslo 2012, s. 8–9. Engelsk oppsummering: <http://www.miff.no/site/wp-content/uploads/2012/05/ HL_Rapport_2012_web.pdf>

[13] Andreas Zick et al., Intolerance, Prejudice and Discrimination: A European Report, Berlin 2011, s. 57–58: <http://library.fes.de/pdf-files/do/07908-20110311.pdf>

[14] <http://www.worldpress.org/Americas/2706.cfm>

[15] <http://www.globescan.com/images/images/pressreleases/bbc2012_country_ratings/ 2012_bbc_country rating final 080512.pdf>

[16] <http://www.engageonline.org.uk/blog/article.php?id=38>

[17] <http://peoplesgeography.com/2006/08/11/gods-chosen-people-by-jostein-gaarder/>

[18] Data presentert nedenfor baserer seg på en stor serie studier, inkludert følgende:
1) <http://necrometrics.com/20c1m.htm>
2) <http://www.scaruffi.com/politics/ massacre.html>
3) <http://www.peri.umass.edu/fileadmin/pdf/dpe/modern_conflicts/ death_tolls.pdf>

[19] Klaus J. Gantzel, Torsten Schwinghammer, Warfare since the Second World War, New Brunswick 2000, s. 474.

[20] Alistair Horne, forfatteren av den berømte boken om krigen A Savage War for Peace, anslår et tall på rundt 700.000.

[21] Anthony J. Joes, Urban Guerrilla Warfare, Lexington 2007, s. 67; «Harkis (Genocide and Crimes Against Humanity)», enotes: <http://www.enotes.com/topics/harkis>

[22] Gantzel, Schwinghammer, s. 474, anslår et tall på mellom en halv million og 700.000.

[23] Anita Fábos, «Migration: Refugee Camps – Sudan», Encyclopedia of Women and Islamic Cultures, Brill Online 2013; «South Sudan – Complex Emergency», 25. april 2013, USAID: <http://www.usaid.gov/sites/default/files/documents/1866/04.25.13%20- %20USAID-DCHA%20South%20Sudan%20Complex%20Emergency%20Fact%20Sheet %20_3.pdf>

[24] Olivier Degomme, Debarati Guha-Sapir, «Patterns of Mortality Rates in Darfur Conflict», The Lancet 375 (2010), s. 294–300.

[25] Om arabiske flyvåpens innblanding i folkemordet i Biafra: Herbert Ekwe-Ekwe, «The Biafra War and the Age of Pestilence», The Literary Encyclopedia, <http://www.litencyc.com/theliterarymagazine/biafra.php>
Forfatteren skriver: «Egyptiske piloter (satt ut av sitt nederlag mot Israel i den nylig avsluttede Seksdagerskrigen) fløy nigerske kampfly og ble involvert i barbarisk bombing og angrep på byer og landsbyer i Biafra – angrep mot flyktningsentre, sykehus, skoler, kirker, markeder, gårder, tog, busser, lastebiler og kommunikasjons-infrastruktur.» En ekspert på afrikansk historie skriver eksplisitt at egyptiske piloter gjennomførte brorparten av den vilkårlige bombingen fra høyden, som drepte mange uskyldige mennesker, og som mange anser som et folkemord. Godfrey N. Uzoigwe, «The Igbo Genocide, 1966: Where is the outrage?» Universidad Nacional de Tres de Febrero, s. 14. <http://www.untref.edu.ar/documentos/ceg/25%20G%20N%20UZOIGWE.pdf> Om flykampanjen i Biafra, se: Tom Cooper, «Civil War in Nigeria (Biafra), 1967–1970», Air Combat International Group Journal 13. november 2003. <http://www.acig.org/artman/ publish/article_351.shtml> Se også: Stanley Diamond, «Who Killed Biafra?» Dialectical Anthropology 31 (2007), s. 354.

[26] Cooper, «Civil War in Nigeria»: <http://www.acig.org/artman/publish/article_351.shtml>

[27] Noor A. Khalidi, «Afghanistan: demographic consequences of war, 1978–1987», Central Asian Survey 10 (1991), s. 101–126: <http://www.nonel.pu.ru/erdferkel/khalidi.pdf>

[28] <http://costsofwar.org/sites/default/files/HMCHART_2.pdf>

[29] Francesco Checchi, Courtland Robinson, Mortality among Populations of Southern and Central Somalia Affected by Severe Food Insecurity and Famine during 2010–2012, Washington og Roma 2013: <http://www.unicef.org/nutritioncluster/files/ Somalia_Mortality_Estimates_Final_Report_1May2013.pdf>

[30] «133,000 Somali children died in famine as Islamists cut off access», Boston Globe 3.5.2013.

[31] Donald Beachler, «The Politics of Genocide Scholarship: The Case of Bangladesh», Patterns of Prejudice 41 (2007), s. 467.

[32] Jusuf Wanandi, Shades of Grey: A Political Memoir of Modern Indonesia, Singapore 2012. For en bredere anslag: Robert Cribb, «Unresolved Problems in the Indonesian Killings of 1965–1966», Asian Survey 42 (2002), s. 550–563.

[33] <http://www.insideindonesia.org/feature-editions/who-plotted-the-1965-coup>

[34] Rongxing Guo, Cross-Border Resource Management: Theory and Practice, Elsevier 2005, s. 115; Klaus Gantzel, s. 481.

[35] <http://costsofwar.org/sites/default/files/HMCHART_2.pdf>

[36] Klaus Gantzel, s. 266, anslår tallene til henholdsvis 150.000 og 14.000.

[37] Barak A. Salmoni et al., Regime and Periphery in Northern Yemen: The Huthi Phenomenon, Santa Monica 2010, s. 2: <http://www.rand.org/content/dam/rand/pubs/monographs/2010/RAND_MG962.pdf>

[38] Se også Yosef Nevo,Yarden: Søken etter identitet [hebraisk], Raanana 2006, s. 173. Forfatteren anslår tapene til rundt 5.000.

[39] <http://costsofwar.org/article/pakistani-civilians> <http://costsofwar.org/sites/ default/files/HMCHART_2.pdf>

[40] <http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/casualtiestotal.html>

[41] al-Aref, Al-Nakba, bd. VI, s. 7–9.

[42] <http://www.haaretz.co.il/misc/1.936900>

[43] Morris anslår 10.000 døde i Korbanot, s. 342.

[44] Robert Fisk, Pity the Nation: The Abduction of Lebanon, Oxford 2002, s. 255–257.

[45] <https://www.amnesty.org/en/region/lebanon/report-2007>

[46] Morris, Israels grensekriger [hebraisk], s. 445.

[47] <http://www.btselem.org/statistics/first_intifada_tables>

[48] <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/before-cast-lead/by-date-of-event>

[49] <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/during-cast-lead/by-date-of-event>

[50] <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/after-cast-lead/by-date-of-event>

[51] <http://ploughshares.ca/pl_armedconflict/israel-palestine-1948-first-combat-deaths/>

[52] Daniel J. Goldhagen, Worse Than War: Genocide, Eliminationism and the Ongoing Assault on Humanity, New York 2009. <http://books.google.com/books?id=- iCJNQEACAAJ&source=gbs_ViewAPI>

[53] Anthony Howard, «Worse than War – Genocide, Eliminationism and the Ongoing Assault on Humanity by Daniel Jonah Goldhagen: Review», The Telegraph 13. oktober 2010: «Utrolig nok nevnes ikke Israels oppførsel i det hele tatt, som altfor ofte går fra utvisning til henrettelse av palestinerne. Det er et avslørende tomrom, og svekker den avmålte apellen i forfatterens narrativ. Alt annet synes å være der.» <http://www.telegraph.co.uk/ culture/books/bookreviews/6947454/Worse-Than-War-Genocide Eliminationism-and-the- Ongoing-Assault-on-Humanity-by-Daniel-Jonah-Goldhagen-review.html>

[54] Dan Clendenin, «Book Notes», The Journey with Jesus: «Jeg ville ha satt pris på mer analyse av Israels utryddelsesmeritter, særlig gitt hans insistens på at «Politisk islam» er vår tids største trussel mot utryddelse i dag.» <http://www.journeywithjesus.net/BookNotes/ Daniel_Jonah_Goldhagen_Worse_Than_War.shtml>

[55] «Country Reports on Terrorism 2012»: <http://www.state.gov/documents/organization/210288.pdf>

[56] Ofre for vold fra terrorister i Pakistan: <http://www.sats.org/satporgtp/countries/pakistan/database/casualties.htm>

[57] Dokumenterte sivile drepte av vold: <http://www.iraqbodycount.org/database/>

[58] <http://www.icrc.org/ihl/INTRO/380>

[59] <http://www.icrc.org/ihl/INTRO/470>

[60] Peter Beinart, «The Real Problem With the American Studies Association’s Boycott of Israel», The Daily Beast 17. desember 2013.

[61] Se: <http://www.arabamericannews.com/news/index.php?mod=article&cat=Comment&article=6703>

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart