- Dette er en oversettelse av en artikkel av John Spencer publisert 23. juli. Spencer er leder for urbane krigsstudier ved Modern War Institute ved West Point, den fremste utdanningsinstitusjonen knyttet til de amerikanske forsvarsstyrkene.
I sin New York Times-kronikk med tittelen «Jeg er en folkemordforsker. Jeg vet det når jeg ser det», anklaget Omer Bartov Israel for å ha begått folkemord i Gaza. Som professor i folkemordstudier burde han vite bedre. Folkemord defineres ikke av noen få uttalelser tatt ut av kontekst, av estimater av tap eller ødeleggelse, eller av hvordan krig ser ut i overskrifter eller på sosiale medier. Det defineres av en spesifikk intensjon om å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe helt eller delvis. Det er en høy juridisk standard. Bartov klarte ikke å vise at den er oppfylt i Gaza. Han prøvde ikke engang.
Jeg er ikke advokat eller politisk aktivist. Jeg er en krigsekspert. Jeg har ledet soldater i kamp. Jeg har trent militære enheter i bykrigføring i flere tiår og studert og undervist i militærhistorie, strategi og krigens lover i årevis. Siden 7. oktober [2023] har jeg vært i Gaza fire ganger med Israels forsvarsstyrker. Jeg har intervjuet Israels statsminister, forsvarsministeren, forsvarssjefen, ledelsen i Sørkommandoen og titalls av offiserer og soldater i frontlinjene. Jeg har gjennomgått ordrene deres, observert målrettingsprosessen deres og sett soldater ta reelle risikoer for å unngå å skade sivile. Ingenting jeg har sett eller studert ligner folkemord eller folkemordsintensjoner.
Bartov hevder at fem uttalelser fra israelske ledere beviser folkemordsintensjoner. Han begynner med statsminister Netanyahus kommentar 7. oktober om at Hamas ville «betale en enorm pris». Det er ikke en oppfordring til folkemord. Det er hva enhver leder ville sagt etter det verste terrorangrepet i nasjonens historie. Han siterer også Netanyahus uttalelser om at Hamas ville bli ødelagt og at sivile bør evakuere kampsoner. Det er ikke bevis på et ønske om å ødelegge et folk. Det er hva profesjonelle militære gjør når de kjemper mot en fiende som gjemmer seg blant sivile.
Bartov presenterer Netanyahus uttalelse om å «huske Amalek» som en rykende pistol. Men dette er en frase fra jødisk historie og tradisjon. Den er inngravert på Israels Holocaust-minnesmerke, Yad Vashem, og vises også på Holocaust-minnesmerket i Haag. Begge steder tjener den som en advarsel om å være årvåken mot trusler, ikke som en oppfordring til massedrap.
Han fremhever også forsvarsminister Gallants bruk av begrepet «menneskelige dyr» for å beskrive Hamas-krigere. Det er ikke en krigsforbrytelse. Etter slaktingen, voldtekten og kidnappingen av sivile 7. oktober, ville mange forstå eller til og med dele den reaksjonen.
Uten å kunne finne spor av intensjon blant de som faktisk leder krigen, hviler Bartov seg på høyreekstreme politikere som Bezalel Smotrich og Nissim Vaturi. Disse personene leder ikke tropper, gir ikke ordre eller former beslutninger på slagmarken. Jeg har studert de faktiske ordrene. De fokuserer på å ødelegge Hamas, redde gisler og beskytte sivile når det er mulig. Retorikken deres er irrelevant for den juridiske saken.
Israel har tatt ekstraordinære skritt for å begrense sivil skade. De advarer før angrep ved hjelp av tekstmeldinger, telefonsamtaler, brosjyrer og kringkastinger. De åpner trygge korridorer og setter operasjoner på pause slik at sivile kan forlate kampområder. De sporer sivil tilstedeværelse ned til bygningsnivå. Jeg har sett oppdrag bli forsinket eller avlyst fordi barn var i nærheten. Jeg har sett israelske tropper bli beordret til ikke å skyte tilbake fordi sivile kan bli skadet.
Israel har levert mer humanitær hjelp til Gaza enn noen militær styrke i historien har gitt til en fiendtlig befolkning i krigstid. Mer enn 94.000 lastebiler som fraktet over 1,8 millioner tonn med nødhjelp har kommet inn i territoriet. Israel har støttet sykehus, reparert vannrørledninger, økt tilgangen til rent vann og gjort det mulig for over 36.000 pasienter å forlate Gaza for behandling i utlandet.
IDF har koordinert millioner av vaksinedoser, levert drivstoff til sykehus og infrastruktur, og lagt til rette for flyten av mat og medisiner gjennom FN, hjelpegrupper og private partnere. Den amerikansk-israelske Gaza Humanitarian Foundation alene har levert mer enn 82 millioner måltider – én til to millioner om dagen – samtidig som de har svekket Hamas’ kontroll over bistanden. Dette er ikke folkemord. Det er ansvarlig og historisk humanitær politikk midt i krigen.
Bartov siterer dødstallene fra Hamas’ helsemyndigheter uten noen kritiske spørsmål. Han sier at 58.000 er drept, inkludert 17 000 barn. Men disse tallene kommer fra en terrororganisasjon. De blander sivile og krigere og regner alle under 18 år som barn, selv om Hamas bruker tenåringer og yngre barn som stridende. Tallene er ikke uavhengig verifisert og har vist seg å inneholde falske detaljer, inkludert navn, alder og kjønn. Sivile dødsfall er tragiske, men i Gaza er de også en del av Hamas’ strategi.
Ingen militæroperasjon bedømmes utelukkende etter antall døde eller ødeleggelsestall. Hvis vi brukte Bartovs logikk, ville alle større kriger blitt kalt folkemord. To millioner sivile døde i Koreakrigen, et gjennomsnitt på 54.000 per måned. Irak- og Afghanistan-krigene drepte hundretusenvis. Kampen mot ISIS jevnet flere byer med jorden og drepte titusenvis. Ingen av disse krigene ble ansett som folkemord. Gaza er det heller ikke. Krig evalueres basert på handlingene til militære ledere, målene som er satt av politiske ledere, og hvor godt militæret følger krigens lover, ikke etter statistikk tatt ut av kontekst.
Krig er et helvete. Det er umenneskelig, destruktivt og stygt. Men det er ikke automatisk en forbrytelse. Nasjoner må ikke angripe sivile. De må følge reglene for distinksjon, proporsjonalitet og ta all mulig forsiktighet for å unngå sivil skade. Israel gjør det. Jeg har sett det.
I Rafah brukte Israel uker på å forberede evakueringer. De åpnet nye trygge områder og ventet til sivile hadde flyttet før de angrep Hamas-mål. Den operasjonen drepte Hamas’ øverste militære leder, fikk gisler fri og holdt sivile dødsfall svært lave. Det var et tydelig eksempel på Israels ekstraordinære intensjon og handlinger for å beskytte sivile, mens de kun rettet sin krigføring mot Hamas. Dette er en del av historien som ignoreres av de som reduserer krig til overskrifter og tall.
Det som skjer i Gaza er tragisk. Men det er ikke folkemord. Og det er ikke ulovlig.
Folkemord krever en klar, bevisbar hensikt om å ødelegge et folk gjennom vedvarende, bevisste handlinger. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt. Bartov og andre har ikke engang prøvd.
På samme måte forbyr ikke krigens lover i seg selv krig. De krever at militære operasjoner skiller mellom stridende og ikke-stridende, at maktbruken er proporsjonal med målet, og at offiserer og soldater tar alle mulige forholdsregler for å beskytte sivilt liv. Jeg har sett IDF gjøre nettopp det. Jeg har sett tilbakeholdenhet, humanitær hjelp og bevisst overholdelse av juridiske standarder, ofte til taktiske kostnader.
Dette er ikke en utryddelseskampanje. Det er en krig mot Hamas, en terrorhær som har skjult seg i sivile områder med vilje.
Krigens lover betyr noe. Det samme gjør presisjon. Og fremfor alt er sannheten viktig.
