Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Hvordan FN-sambandet misbruker dine skattepenger til å gi norske barn et falskt bilde av Israel

    • Oppdatert 10. august 2023 etter respons fra FN-sambandet.

FN-sambandet er en norsk organisasjon som lever på statsstøtte fra Utenriksdepartementet (87 prosent av inntektene i 2021). Hovedmedlemmer i sambandet er 46 norske organisasjoner, alt fra Fagforbundet, LO, Politiets fellesforbund til Redd Barna, Bahaí-samfunnet og Europeiske Minoriteter Online. Informasjon og påvirkning, særlig opp mot skoleelever, er hovedmål for FN-sambandet. I 2021 hadde deres nettside 4,1 millioner besøk.

Mange tror nok at FN-sambandet har en kobling til Forente Nasjoner (FN), men den norske organisasjonen er ikke mer enn en heiagjeng for FN. Navnet og domenenavnet (www.fn.no) bedrar.

Mange tror kanskje at FN-sambandets informasjon om Israel, Palestina og konflikten er objektiv og sannferdig, men faktasjekken under viser at dette ikke er tilfelle. Senest i november 2022 publiserte FN-sambandet en artikkel om konflikten (Fem ting du bør vite om Israels brudd på palestinernes rettigheter) hvor en sentral lederskikkelse Palestinakomiteen er oppgitt som forfatter!

Ellen Sporstøl, kommunikasjonsleder i FN-sambandet, sier til MIFF at Jonas Iversen er oppført som kontaktperson på artikkelen. «Det er imidlertid en hel redaksjon som forfatter artiklene, som også gjennomgår grundige sjekker av eksterne fageksperter. Det er undertegnede som er redaktør og har siste ord i alle artikler,» skriver Sporstøl.

4. juli sendte MIFF slik spørsmål til Sporstøl: «Har dere noen skriftlig policy for hvordan konflikter blir framstilt på fn.no? Objektivitet? Spredning i kildetilfang? Inhabilitet for medarbeidere etc.»

8. august svarte Sporstøl: Objektivitet «er noe vi mener er veldig viktig. Vi tilstreber objektivitet i møte med FN-kilder, anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner, historikere og andre akademikere – og anbefaler andre å gjøre det samme. Dere skriver at vår ansatt, Jonas Iversen, er nestleder i Palestinakomiteen. Det medfører ikke riktighet. Han har ingen verv i Palestinakomiteen lenger.»   

Jonas Iversen har i en årrekke hatt sentrale verv i Palestinakomiteen, blant annet som nestleder og leder av valgkomiteen.

(Korreksjon 10. august: Det er riktig at MIFF første omtalte Iversen som nestleder i Palestinakomiteen. Google oppga publiseringsdato for en møteannonse hvor Jonas Iversen er omtalt som nestleder på Palestinakomiteens nettside til 7. mars 2023, men med nærmere kontroll er nok møteannonsen fra 2016 – siste gang 29. februar var på en mandag.) 

    •  

    MIFFs gjennomgang av FN-sambandet

    Her er MIFFs nye faktasjekk av tre artikler på fn.no. Rapporten viser hvordan 33 millioner statlige kroner (tilskuddet i 2023) blir misbrukt til å gi et falskt bilde av Israel.

    Oppdatering: 8. august 2023 skrev FN-sambandet til MIFF: «Vi i FN-sambandet har gått grundig gjennom deres kritikk av våre nettsider og tatt det til etterretning. Vi har gjort noen endringer på sidene, men kan ikke etterkomme all kritikk som kommer inn.»

    MIFF har gjengitt endringene vi har funnet i rødtfarget tekst under. En oppsummering av endringene til FN-sambandet er publisert i artikkelen FN-sambandet har gjort 19 endringer etter MIFFs faktasjekk fra 10. august.

    Oppdatering: 6. september 2023 sendte MIFF en ny klage til FN-sambandet, men denne ble avvist – de vil ikke rette mer. Etter MIFFs klage har FN-sambandet også lagt til en omtale av MIFF på sin side. – Virker som FN-sambandet hevner seg, kommenterer MIFF

    19. september sendte MIFF en 16 siders klage på FN-sambandet til Utenriksdepartementet: FN-sambandet demoniserer et medlem av FN, bryter tilskuddsavtalen med Utenriksdepartementet og omtaler en legitim norsk samfunnsaktør på en nedsettende måte.

    Sammendrag

    FN-sambandets framstilling av Israel, Palestina og konflikten inneholder en lang rekke feil.

    MIFFs gjennomgang viser at israelske narrativer og argumenter ikke blir tatt med, heller ikke som svar på alvorlige anklager og demonisering.

    FN-sambandet nevner ikke en aktør som Iran eller en ideologi som radikal islamisme. Framstillingen av konflikten blir dermed ekstremt ensidig og mangelfull.

    FN-sambandet avrunder sin framstilling av konflikten med å gjengi oppmuntringer til sanksjoner mot Israel.

    FN-sambandets side om konflikten

    Her gjennomgår vi feil i kronologisk rekkefølge slik vi finner dem på FN-sambandets nettside om konflikten.

    Overdramatiserer

    FN-sambandet: «Forholdet mellom Israel og palestinerne har blitt kalt verdens vanskeligste konflikt.»

    En organisasjon med nesten 30 millioner kroner i statsstøtte innleder en faktaside med ryktespredning. Konflikten mellom israelere og palestinere er liten i global målestokk, både i landområder og antall skadde/døde. Det er lite som gjør denne konflikten mer vanskelig enn mange andre konflikter som har vart mye lengre, omfatter mye større landområder og involverer mange flere mennesker. Det sies for eksempel at det ikke finnes noen del av Kaukasus som ikke blir hevdet rett på av minst tre nasjoner.

    Starter med demonisering

    FN-sambandet: «Våren 2022 konkluderte FNs spesialrapportør at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.»

    Helt fra ingressen i artikkelen er FN-sambandet i gang med demonisering av den jødiske staten. I mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer i USA fast at apartheid-anklager mot Israel «er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder»

    Spesialrapportør Michael Lynk er kjent som en ytterliggående fiende av Israel. Det sier mye om FN-systemet at Menneskerettighetsrådet likevel utnevnte ham som spesialrapportør. Fra 2006 til 2021 vedtok rådet 95 fordømmende resolusjoner mot Israel, flere enn mot alle andre land til sammen. FN-sambandet burde ta avstand fra en slik åpenbar diskriminering og dobbeltstandard. Mer om apartheid-anklagen kommer senere.

    Feil om Israels opprettelse

    FN-sambandet: «I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før.»

    Tidligere hadde FN-sambandet en enda sterkere formulering her («samfunnsmord»), men etter kritikk fra MIFF i 2016 ble dette endret.

    Men heller ikke den nåværende beskrivelsen er korrekt. Staten Israel ble opprettet ved uavhengighetserklæringen i Tel Aviv kunstmuseum 14. mai 1948. Det ble krig bare fordi lokale arabere og arabiske stater motsatte seg opprettelse av staten.

    Palestinerne som bodde i dette området før hadde ikke sin egen stat, og hadde heller aldri hatt det. Israels opprettelse har gitt dem større politisk frihet, mer selvstyre, høyere utdanning og bedre økonomi enn noe de kunne drømme om da de var under osmansk, britisk, jordansk og egyptisk styre.

    Det er umulig å si hva som ville skjedd dersom en jødisk stat ikke hadde blitt opprettet i 1948. Men den som tror palestinerne ville hatt en bedre framtid under dominans av syrere, jordanere eller egyptere, bør sjekke hvordan disse regimene de siste generasjoner har behandlet sine egne etniske og religiøse minoriteter, for ikke å si hvordan de har behandlet politiske motstandere. Israel kontrollerte verken Vestbredden eller Gaza-stripen fra 1948 til 1967. Det var her de fleste palestinere bodde. Når en palestinsk stat ikke ble opprettet på disse 19 årene, så var det ikke noe man kan anklage Israel for.

    Feil om USAs støtte

    FN-sambandet: «Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel med stor støtte fra USA på den ene siden, og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre.»

    Israel hadde ikke «stor støtte fra USA» de første tiårene. Tvert imot, USA hadde våpenembargo mot Israel.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «et militært sterkt Israel (med økende stor støtte fra USA) på den ene siden» 

    Ser bort fra religiøse aspekter

    FN-sambandet: «Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket.»

    De religiøse og ideologiske sidene ved konflikten blir ikke nevnt av FN-sambandet i det hele tatt. Islamisme blir ikke nevnt med et ord i artikkelen (heller ikke islam). Allerede i 1953 organiserte Det muslimske brorskapet en kongress i Jerusalem, den gang var de østlige delene av byen ulovlig annektert av Jordan. Her ble vektleggingen i motivasjonen for krigen mot Israel forskjøvet. Det ble mindre arabisk nasjonalisme, og mer islamisme. Brorskapet samlet sunni- og shia-muslimer i fiendskapet mot Israel.

    «Fra da av var den israelsk-palestinske konflikten ikke bare en lokal konflikt mellom naboer. Nei, den ble til en hellig sak. For om hele regionen var å anse som islamsk, var Israel et fremmedelement,» leste NRK-journalist Sidsel Wold som reporterstemme til den franske dokumentaren «Hva er Det muslimske brorskapet?» i 2014.

    Hamas blir nevnt noen få ganger i teksten, men uten at forfatterne nevner at dette er en islamistisk organisasjon med nazi-inspirert charter – tvillingbroren til Islamsk Stat.

    Feil om Palestina

    FN-sambandet: «Dette historiske Palestina-området utgjør både dagens Israel, og i tillegg de okkuperte palestinske områdene, Gazastripen og Vestbredden, som ordet Palestina gjerne refererer til i dag.»

    Det er ikke så veldig interessant hvordan norske organisasjoner definerer Palestina. Men når palestinske myndigheter omtaler Palestina, i medierapporter, skolebøker og annen kommunikasjon – inkluderer de også Israel.

    Feil om Israels opprettelse

    FN-sambandet: «Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i det historiske Palestina. Den ble etablert på 1880-tallet og var en del av den europeiske bosetter-kolonialismen.»

    FN-sambandet ser bort fra at jødene utgjorde omtrent 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 10.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne ut fra arabiske land som vi nå ser i land som har opplevd såkalt «arabisk vår», er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.

    Israel areal er mindre enn 0,2 prosent av arealene til «den arabiske verden». Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika i flere tusen år før araberne startet sine erobringer (kolonisering?) på 600-tallet. Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i flere århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.

    Feil om innvandring

    FN-sambandet: «Jødeforfølgelsene i Europa etter 1933 gjorde at innvandringen økte ytterligere. Utvandringen fra Europa førte til at den jødiske befolkningen i Palestina mer enn tidoblet seg under britisk kontroll; fra rundt 56 000 i år 1917 til ca. 650 000 i 1948.»

    Av en eller annen grunn unnlater forfatterne å fortelle at Storbritannia, presset av lokale araberes protest og voldelige opprør, motsatte seg jødisk innvandring. Årsaken til at innvandringen ble høy i året 1948, var at britene forsvant 14. mai 1948, og hadde mistet mye kontroll også i månedene forut for dette. Fra slutten av 1930-tallet skrudde britene nesten fullstendig igjen for innvandring, men noen jøder kom inn i mandatområdet illegalt.

    Det er interessant at FN-sambandet velger ut 1917 som startår. I 1917 var den jødiske befolkningen redusert fordi tyrkerne hadde utvist mange under krigen, mens arabere flyttet inn i området uten hindre. 

    Feil om sionistenes prosjekt

    FN-sambandet: «Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden de europeiske innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne.»

    Dette er feil. Sionistenes prosjekt var å etablere en jødisk nasjonalstat, som kunne være en nødhavn for jøder på flukt. Men i uavhengighetserklæringen heter det også: «Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.»

    Upresist og ensidig om 1948

    FN-sambandet om 1948: «Krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.»

    Det palestinske samfunnet i noen byer som ble liggende i Israel ble ødelagt, da alle eller nesten alle de arabiske innbyggerne flyttet. Men det samme kan man si om de jødiske samfunnene som lå på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, der alle jødiske innbyggere enten ble massakrert eller flyktet.

    Det palestinske samfunnet som var i Øst-Jerusalem, og i landsbyene og byene på Vestbredden, ble ikke ødelagt.

    Feil om 1948-flyktninger

    FN-sambandet: «Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake.»

    Noen anti-israelske historikere omtaler det som etnisk rensing, andre seriøse historikere påpeker at det var krig, at en betydelig andel arabere ble boende i det som ble Israel, men at ingen jøder ble boende under landområdene som kom under jordansk og egyptisk kontroll. Også arabiske ledere må ta sin del av ansvaret for at flyktningproblemet oppstod. Det hendte ofte at arabiske militser trakasserte lokalbefolkningen, tvang dem til å overgi husene sine og å betale beskyttelsespenger. Det hendte også at landsbyer som ikke ble ansett for å være tilstrekkelig lojale, ble angrepet og befolkningen drevet på flukt. Les mer i artikkelen Det palestinske flyktningproblemet.

    Ensidig om 1948

    FN-sambandet, bildetektst: «I 1948 flyktet palestinerne til Gazastripen, Vestbredden og Jordan, samt Libanon og Syria. Der ble flyktningleire opprettet, slik som på dette bildet fra 1948. Rundt 6 millioner palestinere er flyktninger også i dag, noe som utgjør nesten halvparten av det palestinske folket.»

    Det korrekte her er at palestinerne er registrert som flyktninger, selv om bare noen promille av dem er faktiske flyktninger. De andre har fått sin flyktningstatus videreført i generasjoner, stikk i strid med vanlig praksis – og uten at de noen gang har flyktet.

    I sin omtale av hendelsene i 1948 er FN-sambandet grunnleggende ensidig. De forteller ikke at palestina-arabiske ledere og deres allierte i de arabiske nabostatene hadde som mål å kvele den jødiske statsdannelsen i fødselen, og at de jødiske forsvarsstyrkene derfor kjempet for sitt liv. Palestinernes første religiøse og politiske leder, Haj Amin al Husseini, var ivrig alliert av nazistene, og på en veldig konkret måte er den palestinske front det siste aktive frontavsnittet av andre verdenskrig, skriver historikeren Richard Landes.

    Unnlater å nevne terroren før 1967

    FN-sambandet: «Den neste krigen i Palestina-konflikten var i 1967, kjent som seksdagerskrigen.»

    Forfatterne hopper over Suez-krigen i 1956, men de unnlater også å nevne den stadig pågående terrorkrigen mot Israel før 1967. I perioden 1949-1967 kontrollerte Israel ikke noe av Vestbredden eller Gaza. Likevel var det stadig terror og vold fra naboene, både i form av væpnede enkeltpersoner og grupper som snek seg over grensen, og fra Syria skyting fra Golan og ned i Nord-Israel. Hundrevis av israelere ble drept i disse angrepene.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «Den neste viktige krigen i Palestina-konflikten…» 

    Feil framstilling av palestinsk terror

    FN-sambandet: «Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk kolonialisme, undertrykkelse og okkupasjon. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Man har for eksempel ikke lov til å angripe sivile. Palestinske organisasjoner, som PLO og Hamas, har tidligere brukt terrorisme bevisst som metode i kampen mot Israel.»

    Forfatterne forklarer aldri hvilken folkerett de sikter til og glemmer å nevne at palestinske grupper konsekvent har forbrutt seg mot samme folkerett i måten de kriger på (manglende uniformering, målrettede angrep mot sivile, bruk av menneskelige skjold osv.). FN-sambandet fortier også at Israel flere ganger har kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen i bytte mot en varig og ekte fred. Krig som metode må bli brukt som en siste utvei, men palestinerne har benyttet krig som hovedstrategi, og gjenopptatt krig også etter at de fikk betydelig selvstyre på 1990-tallet.

    PLO og Hamas har ikke bare tidligere brukt terrorisme. De gjør det også i dag.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet byttet litt på rekkefølgen av setninger, og ordet tidligere er fjernet, slik at ny setning blir: «Palestinske organisasjoner, som PLO og Hamas, har brukt terrorisme bevisst som metode i kampen mot Israel.» 

    Feil om palestinsk motstandskamp

    FN-sambandet: «Den palestinske motstandskampen utføres hovedsakelig med ikkevoldelige midler, men tidvis også med vold, for eksempel ved bruke av raketter fra Gazastripen. Israelerne på sin side har en opplevelse av at palestinsk vold motiveres først og fremst av et hat mot jøder. Dette bidrar til at Israel opprettholder okkupasjonspolitikken, som ses på som en nødvendighet for å bevare sikkerheten til den israelske befolkningen.»

    Israelske sikkerhetsstyrker avverger hvert år hundrevis av terrorangrep på Vestbredden, men dette blir ikke nevnt av FN-sambandet. Det er vanskelig å få øye på de «ikkevoldelige midler».

    Her kommer endelig et slags pro-israelsk argument. Men at palestinsk vold motiveres av et hat mot jøder er ikke bare en israelsk opplevelse. Antisemittisk propaganda gjennomsyrer det palestinske samfunnet, fra skoleverket til offisielle palestinske medier.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet lagt til setningen som MIFF har understreket: «…fremst av et hat mot jøder. Antisemittisk ideologi og religion vektlegges gjerne som årsaken, fremfor at palestinsk vold skyldes motstand mot undertrykkelse. Dette bidrar til at Israel…» 

    Tidenes understatement

    FN-sambandet: «De to største politiske partiene i Palestina, Fatah og Hamas, har hatt vanskeligheter med å samarbeide. I praksis styrer Hamas på Gazastripen og Fatah på Vestbredden, men begge organisasjonenes politiske frihet er sterkt begrenset av den israelske okkupasjonsmakten.»

    Vanskeligheter med å samarbeide må være en av tidenes understatement. Fatah og Hamas er dypt splittet, og undertrykker sine politiske motstandere med tortur, forfølgelse og fengsel.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret første setning til: «De to største politiske partiene i Palestina, Fatah og Hamas, har lenge vært fiendtlig innstilt til hverandre.» 

    Feil om 1988-erklæringen

    FN-sambandet: «Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet, dvs. palestinernes parlament i eksil, den selvstendige staten Palestina, bestående av Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.»

    Dette er feil. Erklæringen fra 1988 sier ingenting om at «Palestina» er det samme som Gaza-stripen og Vestbredden. «Etablering av staten Palestina i landet Palestina med dets hovedstad som Jerusalem,» heter det i erklæringen. FN-sambandet vrir på historien, og effekten blir at palestinernes ønske om å fjerne Israel fullstendig blir tildekket for leserne.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret hele avsnittet, som nå lyder: «I 1974 ble PLO anerkjent som det palestinske folkets representant, og Arafat talte for FNs generalforsamling samme år. Det palestinske nasjonalrådet (PLOs lovgivende forsamling og eksilparlament) vedtok i 1988 å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet. PLO anerkjente offisielt Israel innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og avskrev all bruk av terrorisme som metode i sin frigjøringskamp.» 

    Feil om den første intifadaen

    FN-sambandet: «Opprøret var stort sett ikkevoldelig, fant sted i de okkuperte områdene både på Gazastripen og Vestbredden, og kalles den første intifadaen.»

    Under den første intifadaen (1987-1993) ble omkring hundre sivile israelere og 60 personer i sikkerhetsstyrkene drept. Mer enn 1.400 sivile israelere og 1.700 soldater ble skadet. Det høres ikke så ikke-voldelig ut.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet gjort noen endringer i omtalen av den første intifadaen. Dette nye avsnittet er lagt inn: «Palestinerne holdt seg hovedsakelig til ikkevoldelige metoder fremfor bruk av skytevåpen. Men Israels reaksjon var voldelig. Blant annet ga regjeringen ordre om en «brekk-beina-på-dem»-politikk, som førte til at videoer av israelske soldater som brukte steiner for å brekke armene på unge palestinere, gikk verden over.» 

    Feil om Oslo-avtalene

    FN-sambandet: «Oslo-avtalene la opp til at det på et senere tidspunkt skulle forhandles om Jerusalem, de palestinske flyktningene og opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalene innebar at PLO oppga kravet om hele det historiske mandatområdet Palestina.»

    Feil. En selvstendig palestinsk stat blir ikke nevnt i avtalene.

    Selv om noen PLO-ledere kommunisert på 1990-tallet at målet ikke lenger var Israels utslettelse, er dette fullt tilbake som palestinernes uttrykte mål. Hamas har det i sitt charter, og PLOs charter ble aldri oppdatert (selv om USAs president Bill Clinton presset Yasser Arafat til å erklære at noen punkter ikke lengre var gyldige). I dag konkurrerer PLO- og Fatah-ledere om å erklære at de aldri har godtatt Israel som en jødisk stat, og hele det historiske mandatområdet blir konsekvent framstilt som Palestina i skoleverket og mediene.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «Planen var også at vanskelige spørsmål knyttet til Jerusalem, de palestinske flyktningene og opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, skulle forhandles om på et senere tidspunkt.» 

    Feil om palestinernes mål

    FN-sambandet: «Prosessen fikk en brå slutt i 1995 da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist. Rabins etterfølger, Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter Netanyahu og høyresidens overtakelse av regjeringsmakten i 1996 stoppet prosessen langt på vei opp. Oslo-prosessen førte ikke til en selvstendig palestinsk stat, som hadde vært palestinernes mål og krav.»

    Forhandlingsprosessen fortsatte i mange år etter 1996. Netanyahu stilte krav til at palestinerne skulle oppfylle det som de allerede hadde forpliktet seg til. Prosessen bremset opp fordi palestinerne ikke fulgte opp, og fordi Yasser Arafat ikke var interessert i en løsning som Israel kunne leve med. Oslo-avtalen var basert på et håp om at israelske innrømmelser ville gi palestinerne en stadig mer liberal tankegang. Det slo feil. Terrorgrupper ble aldri avvæpnet, fredsundervisning sviktet og terrorister ble ikke arrestert. I dag blir terrorister dyrket som helter og rikt økonomisk belønnet. I skolen er det jihad-undervisning.

    Upresist om selvmordsterror

    FN-sambandet: «Palestinerne var skuffet over at Oslo-avtalene aldri førte frem til en selvstendig palestinsk stat. I 2000 brøt den andre intifadaen ut i kampen mot israelsk okkupasjon og undertrykkelse. Denne gangen ble det utført palestinske selvmordsangrep mot israelere.»

    Det første selvmordsangrepet kom allerede i 1989, og ble fulgt opp av to angrep i 1993 og fem i 1994. Det ville være mer riktig å skrive at i 2001 og 2022 økte antall selvmordsangrep dramatisk, til henholdsvis 40 og 47.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «Palestinerne var skuffet over at Oslo-avtalene aldri førte frem til en selvstendig palestinsk stat. I 2000 brøt den andre intifadaen ut i kampen mot israelsk okkupasjon og undertrykkelse, der palestinsk frustrasjon også handlet om begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat.

    Den andre intifadaen var i større grad enn den første organisert av PLO og andre militante palestinske grupper.» 

    Palestinske selvmordsangrep mot israelere er nå fjernet helt fra teksten!

    Feil om grenselinje

    FN-sambandet: «I 2002 startet Israel å bygge en mur langs grenselinjen til Vestbredden. Muren strekker seg samtidig inn på Vestbredden, som gjør deler av landet utilgjengelig for palestinerne. Muren gjør at Israel i praksis stjeler palestinske landområder. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) vedtok i 2005 at muren var i strid med folkeretten.»

    Det er ikke noen grenselinje mellom Vestbredden og Israel. Dette er en våpenhvilelinje. Derfor kan man heller ikke hevde at «Israel i praksis stjeler palestinske landområder». A- og B-områdene på Vestbredden ligger under palestinske myndigheter, men C-områdene – hvor sikkerhetsbarrieren er bygget – er under full israelsk kontroll i henhold til Oslo-avtalene. En rekke vestlige demokratier, blant annet Norge, stemte imot å henvise saken til ICJ.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «I 2002 startet Israel å bygge en mur mellom Israel og Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) vedtok i 2005 at muren er i strid med folkeretten, blant annet fordi den strekker seg flere steder inn på Vestbredden og gjør at Israel i praksis har stjålet palestinske landområder.» 

    Feil om bosetninger

    FN-sambandet: «Helt siden Israel okkuperte de siste palestinske områdene i 1967, har staten drevet utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden, i strid med folkeretten. I dag bor det mellom 650 000 og 800 000 ulovlige bosettere på Vestbredden, som inkluderer Øst-Jerusalem.»

    Dersom folkeretten blir anvendt korrekt, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet. Les mer på temasiden Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.

    Demonisering av Israel som apartheid-stat

    FN-sambandet: «Israelsk apartheid innebærer at palestinerne blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag, basert på deres identitet som palestinere. (…) Menneskerettighetsorganisasjonene hevder at israelsk apartheid ikke begrenser seg til de okkuperte områdene, men rammer det palestinske folk som helhet. Det inkluderer palestinske flyktninger og palestinere med israelsk statsborgerskap.»

    Hva skal man kalle det når palestinske terrorgrupper dreper og skader israelske jøder fordi de er jøder? Hva skal man kalle det når palestinske myndigheter har et stort system på plass for å hedre og belønne slike rasistiske terrorister?

    Israels sikkerhetskontroll av palestinerne er ikke rasistisk begrunnet. Israel forsøker i stor grad å differensiere mellom individer, familier, landsbyer, klaner som er fredelige på den ene siden, og terrorgrupper og deres støttespillere på den annen side.

    En sammenligning mellom apartheid Sør-Afrika og dagens situasjon i Israel og på Vestbredden viser at det ikke er noe grunnlag for apartheid-anklagen.

    Propaganda om Gaza

    FN-sambandet: «I 2005 bestemte Israel å trekke ut alle sine styrker og bosettinger fra Gazastripen. Israel iverksatte deretter en blokade mot Gaza i 2007, som følge av at Hamas kom til makten. Blokaden begrenser inn- og utfart av både mennesker og varer i så stor grad at Gazastripen er nærmest ulevelig. FN anser Gazastripen for fortsatt å være under israelsk okkupasjon.»

    FNs levekårsindeks viser at mange titalls land i verden har betydelig dårligere levekår enn innbyggerne på Gaza-stripen. Befolkningen der blir også betjent av det mest velorganiserte hjelpeapparat i verden.

    I 2012 skrev FN i en rapport: «For å sikre at Gaza i 2020 vil være ‘et levelig sted’, må enorme tiltak av palestinere og partnere i slike sektorer som utdanning, helse, vann og avfallsbehandling akselereres og intensiveres stilt overfor alle vanskeligheter.» Det er ikke Israels varekontroll til Gaza som er befolkningens største problem, det er snarere en fordel for dem. Jo færre våpen Hamas og Islamsk Jihad får tak i, jo mindre krig vil befolkningen oppleve.

    Merkelig formulering om palestinske raketter

    FN-sambandet: «Israel gjennomfører jevnlig militæroperasjoner og rakettangrep mot Gazastripen. Hamas og andre militante grupperinger på Gaza sender på sin side mindre, men dødelige raketter mot Israel. Disse rakettene har ikke ført til store tap av menneskeliv, men skaper frykt i deler av den israelske befolkningen.»

    I hvilken del av den israelske befolkningen er det rakettene ikke skaper frykt?

    Ensidig om dødstall

    FN-sambandet: «en 51-dagers krig sommeren 2014, der 2100 palestinere ble drept, de fleste sivile.»

    Ifølge det israelske utenriksdepartementet var 44 prosent av de drepte palestinerne militante. 36 prosent var sivile. De siste 20 prosent er menn mellom 16 og 50 år, og det er vanskelig å fastslå om disse deltok i strid eller ikke.

    Feiltolkning om dødstall

    FN-sambandet: «At de palestinske tapene av menneskeliv er så mye større enn de israelske, tydeliggjør maktforskjellen som ligger i Israels rolle som okkupant og palestinerne som okkupert.»

    Det som blir tydelig av dødstallene, er at Israel er opptatt av å beskytte sin egen sivilbefolkning, mens militante palestinere bruker sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold. Israel er også opptatt av å beskytte sine egne soldater, mens martyrdøden blir dyrket som en høy verdi i det palestinske samfunnet.

    Feil om blokaden av Gaza

    FN-sambandet: «Israels blokade av Gazastripen bryter grunnleggende menneskerettigheter. Blokaden utgjør en kollektiv avstraffelse rettet mot den palestinske befolkningen, noe som anses for å være en krigsforbrytelse.»

    «Israel handler ikke i strid med folkeretten med sin blokade av Gazastripen,» sa Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sommeren 2011. «I den rådende situasjonen i Gaza kan det ikke uten videre legges til grunn at den israelske sjøblokaden i seg selv er i strid med folkeretten,» skrev daværende utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide i 2018.

    Blokaden av Gaza-stripen er både «lovlig og legitim», konkluderte den FN-oppnevnte Palmer-kommisjonen i 2011. Israel står overfor «en virkelig trussel mot dets sikkerhet fra militante grupper på Gaza. Sjøblokaden ble innført som et legitimt sikkerhetstiltak for å forhindre våpen fra å komme inn på Gaza via sjøen. Og implementeringen av den svarte til kravene i internasjonal lov,» heter det. Komitéen gir også Israel rett i at de gjentatte rakettangrepene gjør det legitimt for staten å forsvare seg selv og sine innbyggere.

    Feil om okkupasjonen

    FN-sambandet: «FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene har konkludert med at okkupasjonen i seg selv er folkerettsstridig fordi Israel åpenbart bryter reglene som gjelder for at en okkupasjon kan være lovlig.»

    I 2017 skrev spesialrapportøren at «den vanlige tilnærmingen i det internasjonale samfunnet har vært å anse Israel som en lovlig okkupant av palestinsk territorium» (vår understreking). Israel har ikke gjort noe annerledes i de siste årene som gjør at okkupasjonen er blitt ulovlig.

    FNs spesialrapportør er kjent for å ha en ekstremt partisk tilnærming til konflikten, og FN-sambandet svikter sitt samfunnsoppdrag dersom de fremstiller hans/hennes syn som FNs syn og/ eller en objektiv dommer i saken.

    Korrekt informasjon om palestinsk tortur

    FN-sambandet: «Hamas har slått, arrestert og torturert palestinere som har protestert på Gazastripen. De palestinske selvstyremyndighetene (PA) på Vestbredden har strenge restriksjoner på palestinernes organisasjons- og ytringsfrihet, som har inkludert fengsling av journalister.»

    Det er bra at FN-sambandet nevner dette. Hvis de dominerende palestinske gruppene behandler sine egne på denne måten, hvordan vil de da behandle jødene i Israel dersom de israelske sikkerhetstiltakene ikke forblir like effektive?

    Oppvigler til sanksjoner mot Israel

    FN-sambandet: «Israels systematiske og langvarige brudd på folkeretten – som inkluderer brudd på bestemmelser fattet av FNs sikkerhetsråd – gjør at andre stater har et ansvar for å innføre tiltak som gjør at folkerettsbruddene opphører.

    Det hevder FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene, Michael Lynk. Han anbefaler at det internasjonale samfunnet innfører sanksjoner mot Israel for å avslutte okkupasjonen.»

    Sponset med dine skattepenger oppvigler FN-sambandet til sanksjoner mot Israel.

    Mangelfullt om FN-resolusjoner

    FN-sambandet: «De fleste har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner.»

    Det er en enkel forklaring på dette. FN vedtar ofte flere resolusjoner mot Israel enn mot alle andre land i verden til sammen. Det er ikke fordi Israel er så forferdelige, men fordi Israels fiender misbruker FN-systemet til å mobbe Israel. Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og mest moralsk riktige løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten noen mulighet for å bli tatt hensyn til. Les mer på temasiden Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.

    Feil om tilbakevendingsrett

    FN-sambandet: «Rundt halvparten av det palestinske folk regnes som flyktninger. I dag utgjør det rundt 5,9 millioner mennesker. Årsaken er hovedsakelig at de palestinerne som flyktet under krigene i 1948 og 1967, ikke har fått lov av Israel til å vende tilbake til sine hjem. Disse, sammen med deres barn og barnebarn, har derfor forblitt flyktninger og har dermed rett til retur, ifølge FN og folkeretten.»

    De første årene ble tilbakevending avvist fra arabisk side. Sommeren 1948 skrev Haj Amin al-Husseini, mufti i Jerusalem og leder for de palestinske araberne, en uttalelse der han fordømte arabiske staters åpenhet for å tilbakeføre flyktninger til Israel. Det ville ha krevd forhandlinger med den nye staten og ville dermed gitt den effektiv anerkjennelse og legitimitet.

    «Det vil tjene som første skritt i arabisk anerkjennelse av staten Israel og av deling,» advarte Emil Ghury fra Arabisk høyere komité. Flyktningene kunne bare vende tilbake dersom områdene de hadde bodd i først ble erobret, argumenterte han. Ghury advarte mot å se flyktningspørsmålet bare som en humanitær sak. «De har vendt et spørsmål om jihad til et spørsmål om flyktninger,» klaget han. Ghury var klar på hva som var målet: «Vi er opptatt av å vende tilbake og å gjøre spørsmålet til et spørsmål om jihad. Vi er opptatt av å høste hat mot jødene i hjertet til hver araber.»

    Etterkommerne av 1948-flyktningene har ikke rett til å vende tilbake 75 år senere.

    Feil om Oslo-avtalene

    FN-sambandet: «Norge har forsøkt å spille en rolle som megler og tilrettelegger for en fredsprosess mellom Israel og palestinerne, med mål om en fremforhandlet to-statsløsning. Meglerrollen førte til Oslo-avtalene i 1993 og 1995, som var første gang Israel og PLO anerkjente og snakket med hverandre. Avtalene ble aldri gjennomført.»

    Feil. En stor del av Oslo-avtalene ble gjennomført, og regulerer fortsatt forholdet mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene (som ble opprettet som et resultat av Oslo-avtalene).

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet fjernet setningen: «Avtalene ble aldri gjennomført.» 

    Feil om Hizbollah

    FN-sambandet: «Israelske styrker trekker seg tilbake til en «sikkerhetssone» i Sør-Libanon i 1985, der de blir værende til 2000. I løpet av denne perioden vokser organisasjonen Hizbollah frem, som en protest på israelsk tilstedeværelse.»

    Hizbollah er en forlenget arm av Iran, og protesterer ikke bare på israelsk tilstedeværelse i Sør-Libanon. Hizbollah er ute etter å ødelegge Israel.

    Propagandabilde 1: Israel bomber ikke «Gaza»

    Palestinske terrororganisasjoner angriper Israel med raketter som ikke er presise, og hver eneste rakett som kommer inn over israelske tettsteder blir en krigsforbrytelse. Israel på sin side angriper med presisjonsvåpen mot militære mål. Det er derfor feil å hevde at «Israel bomber Gaza».

    Propagandabilde 2: Demonstranter mot krig, eller krigsdeltakere?

    Dette bildet skal være tatt på Vestbredden 1. august 2014. Dette var ikke fredelige demonstranter «mot krig», men aktive deltakere i konflikten. Som alle kan se er den maskerte mannen i forgrunnen ikke ute etter å skape fred, men for å drepe eller skade noen med en slynge og kampestein.

    Generell kommentar til bilder

    Kun 1 av 9 bilder på siden formidler israelernes side, denne barnehagen med forsterket tak til beskyttelse mot palestinske raketter. Palestinere er avbildet på 4 bilder, israelske bombeangrep avbildet i 2 bilder. Ingen av bildene viser israelere.

    Kommentar til kilder

    FN-sambandet lister opp disse kildene for sin artikkel om konflikten: «Institutt for fredsforskning (PRIO), Store norske leksikon, FNs fredsbevarende operasjoner, BBC, Aftenposten, Dagens Næringsliv, UN News, Vårt Land, Haaretz, Russell Tribunal on Palestine, Human Rights Watch.

    Bøker: Nils Butenschøn, «Drømmen om Israel» (2006); Sune Persson «Palestinakonflikten» (2001); Eugene Rogan «The Arabs» (2011); Avi Shlaim «The Iron Wall» (2001); Hilde Henriksen Waage «Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten» (2013).»

    FN-sambandet har kun brukt to israelske kilder, og begge står langt til venstre i israelsk politikk. Hvorfor er ikke også flere palestinske kilder benyttet?

    FN-sambandets side om Palestina

    Feil om 1948

    FN-sambandet: «Opprettelsen av staten Israel i 1948 skjedde på bekostning av det palestinske samfunnet, med Gazastripen og Vestbredden som unntak. Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel også Gazastripen og Vestbredden. Det er disse områdene som i dag ofte omtale som Palestina, eller som de okkuperte palestinske områdene. Palestina ble observatørstat i FN i 2012.»

    Det palestinske samfunnet på Gaza-stripen og Vestbredden hadde mye mindre selvstyre og mindre økonomiske muligheter i 1948 til 1967 enn det de har fått under israelsk kontroll etter 1967. FN-sambandet unnlater å nevne at «palestinerne» i denne perioden var under jordansk og egyptisk okkupasjon.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret første setning til: «Opprettelsen av staten Israel i 1948 skjedde på bekostning av det palestinske samfunnet, mens Gazastripen og Vestbredden ble okkupert av henholdsvis Egypt og Jordan.» 

    Feil om valg i de palestinske områdene

    FN-sambandet: «De palestinske områdene skal styres av de palestinske selvstyremyndighetene, og det har jevnlig blitt avholdt valg til nasjonalforsamlingen.»

    Nei, ikke jevnlig. Siste valg ble avholdt i januar 2006.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet fjernet denne setningen. 

    Feil om hva som hindrer frihet og demokrati

    FN-sambandet: «Likevel er det største hinderet for et fri og demokratisk palestinsk samfunn den israelske okkupasjonen.»

    Dette er feil. Det er ingen frie og demokratiske samfunn i den arabiske verden. Da kan det ikke være israelsk kontroll som er det største hinderet for palestinerne.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret setningen til: «Korrupsjon, undertrykkelse og samarbeid med Israel har ført til at få palestinere har tillit til sine ledere.» 

    Ensidig framstilling av Gaza

    FN-sambandet: «For innbyggerne på Gazastripen er situasjonen spesielt alvorlig. Nesten ingen får reise ut fra Gaza, og israelske luftangrep har ført til enorme skader på hus, tilgangen til mat, vann og elektrisitet er begrenset.»

    Det er anledning til å forlate Gaza til Egypt gjennom grensestasjonen Rafah. De siste årene har Israel økt antallet palestinere som får komme inn i Israel for arbeid og handel kraftig. I tillegg kommer et stort antall palestinere fra Gaza inn i Israel for medisinsk behandling.

    Tilgangen til mat i Gaza er ikke begrenset. Matvarer blir løpende levert gjennom israelske grensestasjoner etter sikkerhetskontroll. Tilgang til vann og elektrisitet kan til tider være begrenset, men dette skyldes at Hamas-regimet de siste 16 årene har prioritert krigføring mot Israel, fremfor å bygge nytt og vedlikeholde infrastruktur.

    Etter MIFFs kommentar er disse to setningene fjernet. 

    Ensidig om «blokaden»

    FN-sambandet: «FN-uttalelser har påpekt at blokaden anses som kollektiv avstraffelse, noe som er en krigsforbrytelse. FN har varslet at Gazastripen er på bristepunktet ulevelig.»

    Se MIFFs kommentarer om lignende formuleringer på konfliktsiden.

    FN-sambandets side om Israel

    Feil om Israels avsaltning

    FN-sambandet: «Det største miljøproblemet i landet er tilgangen til vann. Skogplantingsprosjekter har bidratt til å stabilisere vanntilgangen, og Israel har også eksperimentert mye med avsalting av sjøvann. Foreløpig er ikke denne teknologien kommet langt nok til å være lønnsom i bruk.»

    Ikke lønnsom i bruk? Allerede i 2019 stod avsaltet sjøvann for 70 prosent av vannforbruket til israelske husstander og kommuner, ifølge UNESCO.

    Etter MIFFs kommentar er setningene fjernet, sammen med et lengre avsnitt som de var en del av. 

    Feil om islams fødested

    FN-sambandet: «Området der dagens Israel ligger har vært befolket i mange tusen år. Området er fødestedet til jødedommen, kristendommen og islam, og mange steder i landet er ansett som hellige av både jøder, muslimer og kristne.»

    Så vidt vi kjenner til, ble islam født i Mekka og Medina, som ligger henholdsvis 1170 og 950 kilometer langs landeveien fra området Israel ligger i. Israel er lite like samme «område» Mekka og Medina som Oslo er til Berlin og Dresden.

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «Området der dagens Israel ligger har vært befolket i mange tusen år. Området er fødestedet til jødedommen og kristendommen, og som islam utviklet seg fra. Mange steder i landet er derfor ansett som hellige av både jøder, kristne og muslimer.» 

    Feil om FNs forslag til deling

    FN-sambandet: «Etter andre verdenskrig foreslo FN å dele området i to: en jødisk del og en palestinsk del.»

    Feil, FN-resolusjon 181 foreslå å dele området i en jødisk del og en arabisk del. Det var ikke noen palestinsk nasjonalbevegelse på dette tidspunktet.

    Etter MIFFs kommentar er setningen fjernet. 

    Anakronisme om palestinerne

    FN-sambandet: «I 1948 erklærte Israel seg som en egen stat. De arabiske nabolandene gikk umiddelbart til krig mot den nye staten. Israel vant krigen, og tok samtidig store deler av landområdene som var tiltenkt palestinerne.»

    På 1920-tallet var hele dette området tiltenkt av Folkeforbundet (FNs forløper) som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Det ble krig fordi araberne i området ikke tiltenkte jødene noe som helst område. Ingen landområder var tiltenkt «palestinerne» i 1948. Under britisk mandatstyre var både jøder og arabere i dette området «palestinere», men dette var en identitet som i all hovedsak ble avvist av de lokale araberne. FN-sambandet unnlater å nevne at områder som var «tiltenkt» arabere ble ulovlig okkupert av Jordan (som kalte det Vestbredden) og Egypt (Gaza).

    Etter MIFFs kommentar har FN-sambandet endret til: «I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før.» 

    Faktasjekken i 2016

    MIFF gjorde en tilsvarende faktasjekk på FN-sambandet i 2016. Vår konklusjon den gang: Artiklene til FN-sambandet inneholder en rekke feil og fortielser. Israels beste argumenter er borte fra tekstene, og dermed får du en helt ensidig innføring i situasjonen. FN-sambandet kommer også med noen demoniserende anklager mot Israel.

    Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

    0

    Your Cart