Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig

FN er en mobbeklubb

FN-systemet er i flere tiår blitt benyttet av palestinerne og deres allierte blant arabiske, muslimske og ikke-demokratiske land til å mobbe Israel. Blant eksemplene Utdanningsdirektoratet gir på mobbing er å bli baksnakket, å få spredt et rykte om seg, å bli holdt utenfor, å bli kalt noe stygt eller få en stygg kommentar, å bli pirket på. Det er akkurat slik Israel er blitt behandlet.

Her er tallene som beviser den diskriminerende forskjellsbehandlingen. Hovedkilde: UN Watch

Fordeling av FNs generalforsamlings fordømmende resolusjoner fra 2015 til 2021

Fordeling av FNs menneskerettighetsråds fordømmende resolusjoner fra 2006 til 2021

Fordeling av FNs kvinnekommisjons fordømmende resolusjoner fra 2015 til 2021

En rekke resolusjoner mot Israel blir vedtatt år etter år uten noen nevneverdige forandringer.

I 2020 ble det vedtatt 17 resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling, ifølge databasen til UN Watch. Til sammenligning vedtok FN bare seks resolusjoner mot alle andre land i verden. Afghanistan, Myanmar, Russland, Syria, Nord-Korea og Iran fikk alle én resolusjon hver. Alle resolusjonene fra 2020 er oppsummert i en egen oversikt i denne artikkelen.

I 2019 ble det vedtatt 18 resolusjoner mot Israel i FNs generalforsamling, og åtte mot alle andre land i verden. To mot Russland, og én hver mot Afghanistan, Nord-Korea, Iran, Syria, Myanmar og USA.

Det samme mønsteret har vært i årevis, her bare noen utvalgte eksempler. I 2015 var det for eksempel 20 resolusjoner mot Israel, 7 mot alle andre land. I 2012 var det 22 vedtak imot Israel, fire mot resten av verden. Fra 2006 til 2010 vedtok FNs menneskerettighetsråd 33 vedtak mot spesifikke land. 27 av disse var rettet mot Israel. I 2013 rakk FNs menneskerettighetsråd å fatte 25 vedtak, hvorav fire mot andre land, og 21 mot Israel. Hundretusenvis av mennesker var ofre for tyranniske regimer, utallige massakrer og pogromer ble utført, hvorav noen var støttet av land som er medlemmer i rådet. Israel har ikke utført selv en tøddel av det de andre har gjort. Men Israel har fått mer fordømmelse enn noe annet land – kanskje selv alle andre land til sammen.

Hvorfor så mange resolusjoner mot Israel?

Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og mest moralsk riktige løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten noen mulighet for å bli tatt hensyn til.

Fordi arabiske land har hatt egeninteresse av å utnytte FN-systemet til diskriminering av Israel, er det satt opp egne komiteer og rutiner som årlig medfører resolusjoner i FNs generalforsamling.

Norge er også styrt av egeninteresse i FN-systemet. I oktober 2019 påpekte for eksempel MIFF hvordan Norge kastet Israel under bussen for å vinne en plass i FNs sikkerhetsråd. Også i 2018 var Norges stemmegivning skammelig. I 2017 avviste Norge USAs suverene rett til selv å bestemme hvor landets ambassade i Israel skal ligge.

Den naive tilliten til FN hos mange i Norge er ofte omvendt proporsjonal med kunnskapen om intrigene, hestehandlene og forbrytelsene som skjuler seg bak kulissene i FN-organisasjonene. Men også blant mange som kjenner FN-systemets svakheter og umoral er lojaliteten dessverre like sterk som i religiøse sekter.

Det er ikke bare sekulære nordmenn som har FN som religion. Disiplene finner du langt inn i Den norske kirke. «Det er ikke vi som sier at palestinerne har rett til å vende tilbake, det er FN,» sier Mellomkirkelig råd. Å komme trekkende med en ikke-bindende resolusjon fra FNs hovedforsamling fra desember 1948, en resolusjon som i dag bryter med alle de prinsippene FN ellers følger, kan vi trygt betrakte som useriøst, skrev MIFF allerede i 2010. Det har ikke hjulpet, troen på FN er fortsatt så stor i Mellomkirkelig råd, at de fortsatt skyver FN foran seg i støtte til palestinske krav som vil ødelegge verdens eneste jødiske stat.

I boken Løgnindustrien skriver den israelske journalisten Ben-Dror Yemini: «Min innvending er ikke imot publiseringen. Det handler ikke om at Israel skal være fritatt fra kritikk. Argumentet er ikke at «fordi andre land utfører brudd på menneskerettighetene eller forbryter seg mot uskyldige, har Israel også lov». Én urettferdighet unnskylder ikke en annen. Problemet med løgner om proporsjoner er et helt annet. Det ligger i den overdrevne interessen, den urimelige interessen for staten Israel, mens andre konflikter der andre land er involvert ignoreres. Det er som en hvit politimann i det sørlige USA. Ti biler som kjører raskere enn fartsgrensen på 100 kilometer i timen passerer ham. Ni hvite sjåfører passerer i mellom 110 og 200 kilometer i timen. Bare den svarte sjåføren, som kjører i 105, stanses og straffes. Ingen av de ni hvite sjåførene blir straffet. Fenomenet gjentar seg. Det er mange politimenn i området. Og merkelig nok er det bare den svarte sjåføren som gang etter gang får bot. Er dette å opprettholde lover og regler, eller er det rasisme?»

Tonen til FN-resolusjoner er en annen mot Israel

FN-resolusjoner mot Israel skiller seg fra resolusjoner mot andre land ikke bare i mengde, men også i tone. Ordlyden rettet mot Israel er preget av overdrivelser, selektive utvalg og systematisk undertrykkelse av fakta som kan skape balanse i bakgrunnsinformasjon eller kontekst. Se for eksempel faktasjekken på 23 anklager rettet mot Israel i FNs menneskerettighetsråd på temasiden Hva er feil med Israel? Resolusjoner mot andre land pleier ofte å være diplomatiske, respektfulle og inneholde ros. For eksempel, da Sudan fortsatt ble styrt av Omar al-Bashir, og han var ettersøk av Den internasjonale straffedomstolen for folkemord, inneholdt resolusjoner fra FNs menneskerettighetsråd ordlyd som roste regjeringen i Khartoum og oppmuntret til å gi dem internasjonal bistand.

Ikke-demokratiske land dominerer i FN-organer

FNs menneskerettighetsråd. 62 prosent av medlemslandene er ikke demokratier. Rådet er sykelig opptatt med Israel, som er det eneste landet med fast punkt på møteagendaen. De fleste av verdens verste regimer får aldri kritikk, mens Israel har fått mer spesialsesjoner enn noen andre og flere granskningskomiteer enn andre. Blant medlemmene i FNs menneskrettighetsråd er noen av verdens verste forbrytere mot meneskerettighetene, som Kina, Cuba, Egypt, Eritrea, Libya, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Qatar, Russland, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Venezuela. Rådet har engasjert anti-vestlige og pro-diktatur personer som menneskerettighetseksperter, for eksempel Jean Ziegler og Alfred de Zayas. Heldigvis har flere europeiske land begynt å reagere mot den anti-israelske aktiviteten i menneskerettighetsrådet. I 2019 varslet Storbritannia at de kom til å stemme imot alle anti-israelske resolusjoner i rådet.

FNs kvinnekommisjon. 60 prosent av medlemslandene er ikke demokratier. I 2019 ble Iran valgt inn i en arbeidsgruppe og Irak valgt som visepresident. FNs kvinnekommisjon har aldri rettet en eneste resolusjon mot Saudi Arabia, Jemen, Kongo, Pakistan og Iran – land systematisk bryter kvinnerettigheter. Det eneste landet FNs kvinnekommisjon gir årlig fordømmelse er Israel, det eneste landet i Midtøsten hvor kvinner har fulle rettigheter. FNs kvinnekommisjon behandler den arabisk-israelske konflikt som et kvinnerettighetsspørsmål, når det i virkeligheten er en geopolitisk og militær konflikt. Den årlige resolusjonsteksten ignorerer systematisk kvinneundertrykkelse i det palestinske samfunnet, inkludert æresdrap, familievold, voldtekt og andre juridiske områder der kvinner blir diskriminert.

FNs komité for NGOer. 74 prosent av medlemslandene er ikke demokratier. I 2015 ble «Palestine Return Center» tatt opp som samarbeidspartner, selv om NGOen er tilknyttet terrororganisasjonen Hamas. NGOer som jobber for å ta opp reelle menneskerettighetsspørsmål blir hindret.

UN Women. 59 prosent av medlemslandene i styret er ikke demokratier. I 2019 valgte UN Women landet som er rangert nederst over land med likestilling – Jemen  – til å bli visepresident for sitt styre. UN Women har også samarbeidet med en rekke andre land hvor kvinners rettigheter blir systematisk krenket. UN Women Palestine har ansatt personer med bakgrunn fra anti-israelske organisasjoner, personer som har kjempet for boikott av Israel og publisert antisemittisk innhold på sosiale medier. UN Women Palestine støttet et kvinnesenter oppkalt etter Dalal Mughrabi, terroristen som ledet angrepet hvor 38 israelere ble drept i 1978.

UNESCO. 62 prosent av medlemslandene i styret er ikke demokratier. Fra 2009 til 2014 vedtok UNESCO 46 resolusjoner mot Israel, 1 mot Syria og 0 til alle andre verdens land. UNESCO har gjentatte ganger fornektet den jødiske tilknytningen til byer som Jerusalem og Hebron. I 2011 ble Syria valgt til UNESCOs menneskerettighetskomité. I 2013 æret UNESCO Che Guevara, selv om han ledet de første henrettelsestroppene i Cubas revolusjon og grunnlag arbeidsleirene som siden skulle bli brukt til å fengsle homofile, politiske fanger og AIDS-ofre.

Norge må stanse støtten til FNs forskjellsbehandling av Israel

Hvert år vedtar FNs generalforsamling, FNs Menneskerettighetsråd, FNs kvinnekommisjon, Verdens helseorganisasjon og UNESCO uforholdsmessige og ensidige resolusjoner som rammer Israel, samtidig som de neglisjerer brudd på menneskerettighetene til millioner av mennesker verden over.

Databasen til organisasjonen UN Watch viser for eksempel at FNs generalforsamling i 2018 vedtok 21 ensidige resolusjoner mot Israel, mens land som Iran, Syria, Nord-Korea, Krim, Myanmar og USA bare fikk én resolusjon mot seg hver.

I samme periode ble det ikke vedtatt noen resolusjoner om menneskerettighetssituasjonen i Kina, Venezuela, Saudi-Arabia, Hviterussland, Cuba, Tyrkia, Pakistan, Vietnam, Algerie eller 175 andre land.

Det samme ser vi i FNs Menneskerettighetsråd. Siden rådet ble opprettet i 2006 er det vedtatt flere resolusjoner mot Israel enn mot Iran, Syria og Nord-Korea til sammen. Menneskerettighetsrådet har også har også innkalt til flere hastemøter og granskninger om Israel enn noe annet land, og de fortsetter diskrimineringen med å ha Israel som permanent dagsorden på hvert eneste møte.

Alle regjeringer må holdes ansvarlig for deres håndtering av menneskerettighetene. Likevel er FNs praksis med å fokusere uforholdsmessig på Israel, samtidig som man ignorer grove og systematiske brudd på menneskerettighetene i resten av verden, en politisert, selektiv, partisk og subjektiv oppførsel.

Ved å bruke knappe FN-ressurser på ensidige og politiserte rapporter målrettet mot Israel, ignorer man ofre for brudd på menneskerettighetene i land som Kina, Pakistan og Zimbabwe.

Som det fremgår av databasen til UN Watch har Norge stemt for 80 prosent av FNs generalforsamlings resolusjoner rettet mot Israel.

Dette gjør at Norge går imot likhetsprinsippet som er nedfelt i FN-pakten og verdier som universalitet, upartiskhet og objektivitet som er angitt i Menneskerettighetsrådets stiftelsesdokument, UNGA Resolusjon 60/251.

Norge må følge FNs grunnleggende prinsipper ved å stanse støtten til FNs besettelse av å gjøre Israel, verdens eneste jødiske stat, til syndebukk. Det er på tide at FN setter en stopper for fordømmelse og fordommer og i stedet begynner å fremme menneskerettigheter for alle.

Skriv under på oppropet: Stans Norges støtte til FNs forskjellsbehandling av Israel

De årlige resolusjonene i FNs generalforsamling er gjengangere

Av de 17 resolusjonene mot Israel i FNs generalforsamling i 2020, var 16 gjengangere fra året før. De aller fleste har vært gjengangere i årevis før den tid. Hensikten med resolusjonene er i flere tilfeller, som det vil gå fram fra beskrivelsene, å videreføre anti-israelske komiteer og andre FN-initiativ for en ny arbeidsperiode.

Fredelig løsning på spørsmålet om Palestina

En ensidig og demoniserende tekst som gjentatte ganger kritiserer Israel med ekstremt tøff ordbruk, omtaler israelske handlinger som illegale og stiller krav bare til Israel. Referanser til terror er generelle, og palestinske terrorgrupper blir ikke nevnt ved navn. Resolusjonsteksten fremstiller Israel som hinderet for fred.

Komiteen for utøvelse av de ufravikelige rettighetene til det palestinske folk

Dette er den eneste menneskerettighetskomiteen til FNs generalforsamling som er fokusert på et eneste saksområde, og den er ensidig fokusert på israelske handlinger. Komiteen lukker systematisk øynene for palestinsk terror mot sivile israelere og bruker ensidig, pro-palestinsk terminologi. Komiteen sørger årlig for en anti-israelsk resolusjon i FNs generalforsamling.

Avdelingen for palestinske rettigheter i FNs sekretariat

Denne avdelingen bistår Komiteen for utøvelse av de ufravikelige rettighetene til det palestinske folk. Avdelingen har 16 ansatte som jobber med å spre anti-israelsk propaganda. Ifølge UN Watch jobber avdelingen for å «koordinere internasjonal boikott mot Israel i stedet for å finne broer til fred». Avdelingen står for en årlig utstilling. I 2020 ble Israels legitime sikkerhetstiltak fremstilt som apartheid og tok sitater fra tidlige israelske ledere ut av sin sammenheng for å bygge under løgnene om etnisk rensning av palestinerne.

Spesialinformasjonsprogram om Palestina-spørsmålet til avdelingen for global kommunikasjon i sekretariatet

Denne resolusjonen videreføre det anti-israelske spesialinformasjonsprogram, og viser hvordan sekretariatet, som skulle være nøytralt, blir utnyttet av de anti-israelske kreftene i FN. Programmet velger ensidig den palestinske narrativen og ignorerer palestinsk terror.

Permanent suverenitet til det palestinske folk i de okkuperte palestinske områdene, inkludert Øst-Jerusalem, og til den arabiske befolkningen i det okkuperte syriske Golan over deres naturressurser

Denne ensidige resolusjonen gir sterk kritikk mot Israel med påstand om at Israel har konfiskert palestinsk land og utnyttet palestinske naturressurser, og krever at Israel stanser slike handlinger. Teksten nekter Israels rett til selvforsvar ved å beskrive alle israelske tiltak for beskyttelse som en konspirasjon mot palestinske naturressurser. Resolusjonen utelater å nevne palestinsk terror eller noen palestinske forpliktelser. Den nevner heller ikke palestinsk skade mot naturressurser, som for eksempel forurensning ved påtenning av dekk, ødeleggelse av flora og fauna ved ildspåsettelser og palestinske myndigheters avvisning til å utvikle sine egne vannressurser og utvikling av kloakksystemer som bestemt i Oslo-avtalene.

Det palestinske folkets rett til selvbestemmelse

Resolusjonen krever stans i Israels «okkupasjon» og anklager Israel for å hindre palestinsk selvbestemmelse ved å bygge sikkerhetsbarrieren. Resolusjonsteksten peker ikke på noe ansvar på den palestinske siden. Blant hundrevis av folkeslag som ikke har selvbestemmelse, fordømmer denne resolusjonen bare Israel.

Arbeidet til spesialkomiteen for å etterforske israelske handlinger som påvirker menneskerettighetene til det palestinske folk og arabere i de okkuperte områdene

Ensidig resolusjon som sterkt kritiserer Israel og videreføre en spesialkomité med ensidig oppdrag om bare å granske israelske handlinger, mens terror fra Hamas, Islamsk Jihad og Fatah blir ignorert. I strid med folkeretten og resolusjon 242 fra FNs sikkerhetsråd hevder den at okkupasjonen i seg selv er et menneskerettighetsbrudd. På falsk grunnlag anklager teksten Israel for å bruke uproporsjonal styrke mot sivile og oppvigleri mot «de hellige steder». Samtidig ignorerer resolusjonen bruken av al-Aqsa moskéen til antisemittisk oppvigleri og palestinske angrep mot jødiske hellige steder.

Risiko for atomspredning i Midtøsten

Israel er det eneste landet som fordømmes, mens det ikke sies noe om Irans ulovlige innsats for å skaffe seg atomvåpen. Teksten nevner ikke tydelige og gjentatte trusler mot Israel fra nabostater i regionen. Les mer i artiklene Hvorfor måtte Israel utvikle atomvåpen? og Hvorfor er israelerne imot at andre land får atomvåpen når de har det selv?

Israelske bosetninger i det okkuperte palestinske territorium, inkludert Øst-Jerusalem og det okkuperte syriske Golan

Resolusjonsteksten bruker svært tøft språk. Oslo-avtalen fastslo at bosetningene skulle avgjøres i forhandlinger, men denne resolusjonen tar klar stilling for palestinernes posisjon. Israel blir behandlet med forakt, i motsetning til kritiske resolusjoner som retter seg mot andre land, for eksempel Iran og Myanmar. Teksten erklærer ensidige avgjørelser i ellers omstridte juridiske spørsmål og gjør en falsk sidestilling av palestinsk terror og israelske forsvarstiltak ved å fordømme vold «på begge sider». Resolusjonen fordømmer oppvigleri fra «israelske bosettere», men nevner ikke det omfattende oppvigleriet til terror og antisemittisme fra palestinske myndigheters ledelse, medier og utdanning.

Israelske handlinger som påvirker menneskerettighetene til det palestinske folk i det okkuperte palestinske territorium, inkludert Øst-Jerusalem

Resolusjonen anklager Israel for en rekke menneskerettighetsbrudd og stiller ensidige krav til Israel, mens palestinske brudd blir ignorert. Ved å klassifisere alle israelske forsvarshandlinger som brudd på folkeretten, tar resolusjonen bort fra Israel deres rett til selvforsvar. Teksten refererer til Tempelplassen i Jerusalem bare med dens muslimske navn.

Det syriske Golan

Denne resolusjonen erklærer Israels handlinger på Golan som illegale og krever tilbaketrekning, samtidig som den ignorerer massemordet som har pågått i Syria siden 2011. Resolusjonen ignorerer Syrias historie med angrep mot sivile israelske boligområder, syriske lederes tale om «utryddelseskrig» mot Israel og Syrias aggresjon i 1967 som gjorde at landområdet kom under israelsk kontroll.

Det okkuperte syriske Golan

For å være på den sikre siden vedtar FNs generalforsamling årlig to resolusjoner om Golan. Her blir Israels annektering erklært «et grovt brudd brudd på folkeretten». Teksten hevder på falskt grunnlag at Israel undertrykker den arabiske befolkningen på Golan og tvinger dem til å ta israelsk statsborgerskap. Som den andre resolusjonen om Golan fortier også denne teksten alle syriske forbrytelser.

Assistanse til palestinske flyktninger

Resolusjonen tjener interessene til arabiske land som ønsker å bruke etterkommerne av palestinske flyktninger som brikker i et politisk spill for å delegitimere Israel. Hensikten med å behandle palestinske flyktninger på en annen måte enn alle andre flyktninggrupper i verden er å demonisere Israel. Teksten nevner ikke Libanons diskriminering av palestinerne, eller Syrias kollektive avstraffelse av palestinere som kostet tusener av dem livet.

Operasjonen til United Nations Relief and Works Agency (UNRWA) for palestinske flyktninger I Midtøsten

Denne resolusjonen viderefører at palestinerne blir håndtert av UNRWA, og ikke som alle andre flyktninger av FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR). Resolusjonsteksten kommer ensidige fordømmelser av israelske handlinger, men nevner ikke palestinsk terror eller palestinske terrorgruppers bruk av sivilbefolkningen som menneskelige skjold. Resolusjonen krever at Israel skal slippe byggematerialer inn på Gaza-stripen, men nevner ikke at Hamas bruker slike materialer til å bygge angrepstunneler og annen infrastruktur for terrorvirksomhet.

Palestinske flyktningers eiendommer og inntekter

Denne ensidige resolusjonen ignorerer at 900.000 jøder er blitt flyktninger fra den arabiske verden som et resultat av israelsk-arabisk konflikt. Teksten gjentar tekst fra andre resolusjoner, og den eneste hensikten er å fordømme Israel. Konflikter de siste årene har skapt millioner av flyktninger, uten at FNs generalforsamling gir dem støtte i noen resolusjoner.

Assistanse til det palestinske folk

Denne resolusjonen er mer balansert enn andre resolusjoner om Israel-Palestina konflikten, men den legger ansvaret på Israel for palestinernes mangel på utvikling og deres økonomiske problemer. Ingen andre okkuperte eller omstridte landområder i verden får en årlig resolusjon av denne typen, noe som gjør resolusjonen unikt kritisk mot Israel. Selv ikke pågående væpnede konflikter får noen slik resolusjon fra FNs generalforsamling. Konflikter hvor titusenvis er drept og hundretusenvis eller millioner drevet på flukt, får ikke slike «assisterende» FN-resolusjoner.

Oljesøl ved Libanons kyst

Den eneste resolusjonen fra FNs generalforsamling 2020 som ikke var en gjenganger. Teksten er ensidig og ignorerer fullstendig Hizbollahs rolle og Libanons brudd på FN-resolusjonen som krevde av dem avvikling av Hizbollah.