I artikkelen Mellomkirkelig råd vil avvikle Israel dokumenterer vi at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke åpent støtter at de araberne (palestinerne) som flyktet fra Israel i 1948 (og alle deres 4-6 millioner etterkommere) har «rett til å vende tilbake» nå 62 år etterpå til stedene de flyktet fra i 1948. I realitetenes verden ville det føre til at staten Israel blir avviklet og at jødene etterpå ikke har noe sted i verden hvor de er frie og kan styre sin egen skjebne, og heller ikke noe sted som alle forfulgte jøder har rett til å flykte til.
Når vi påpeker dette, svarer Mellomkirkelig råd: «Det er ikke vi som sier at palestinerne har rett til å vende tilbake, det er FN.» Man henviser da til FNs hovedforsamlings resolusjon 194 fra desember 1948, som gir flyktningene valget mellom å vende tilbake eller få erstatning.
Hva er skjedd?
Ut fra det FN-delegater flest visste i desember 1948, kan resolusjon 194 anses som et forståelig vedtak. Araberne hadde nettopp flyktet fra Israel, og man trodde at arabere flest ville godta en varig fred med Israel.
Det som skjedde i årene etterpå, var ikke minst at så godt som alle jødene ble fordrevet fra de arabiske land. Det flyktet flere jøder fra arabiske land enn de araberne som hadde flyktet fra Israel. Disse jødene, og andre jødiske flyktninger, fylte opp eiendommene og plassene etter araberne som flyktet. Det ble en befolkningsutveksling mellom jøder og arabere. Forholdene for minoriteter i arabiske land er slik at jødene ikke har noe verdig å «vende tilbake» til.
Andre flyktningproblemer
I artikkelen Flyktninggrupper har vi listet opp et utvalg av de flyktningproblemene som har vært siden år 1900. Flere av dem inkluderer jøder som har måttet flykte både fra arabiske land og fra en rekke andre land.
Alle disse flyktninggruppene er behandlet etter de samme reglene. Når det gjelder «rett til å vende tilbake», blir det tatt hensyn til tre kriterier:
1) Tiden som er gått. FN og EU mener for eksempel at det har gått for lang tid for noen tilbakevendeing på Kypros. Der ble rundt regnet 200.000 etniske grekere jaget i 1974 fra sine hjem i den nordlige delen av øya (som Tyrkia okkuperte) og til de greske områdene lenger sør.
2) At den opprinnelige konflikten fortsetter, slik den har gjort mellom Israel og palestinerne.
3) Om nye innbyggere har flyttet inn der flyktningene bodde. I Israels tilfelle er det i stor grad jødiske flyktninger fra arabiske land som har erstattet dem som flyktet.
Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver «rett til å vende tilbake». I et rettferdig erstatningsoppgjør for alle flyktningene ville Israel netto tjene store penger. Israel skylder ikke verden i alminnelighet, og araberne i særdeleshet, noe som helst, heller tvert imot.
Å komme trekkende med en resolusjon fra FNs hovedforsamling fra desember 1948, en resolusjon som i dag bryter med alle de prinsippene FN ellers følger, kan vi trygt betrakte som useriøst. Opplysningene i artikkelen FN og hykleri forsterker dette enda mer.