Hva er konflikten mellom Israel og Palestina?
Frem til første verdenskrig var landområdene som i dag er Israel, Vestbredden og Gaza kontrollert av Det osmanske riket. Etter den tid har arabere og jøder vært i konflikt om hvem som skal ha suverenitet over området, og hvordan land og ressurser eventuelt skal deles. Kjernespørsmålet i Israel-Palestina konflikten er om palestinerne vil godta å være nabo til en jødisk stat. Hittil har deres ledere avvist en slik løsning.
Vil ødelegge Israel
Senest i juli 2022 slo en Fatah-politiker fast at målet til PA-president Mahmoud Abbas er å «frigjøre hver tomme av vårt land fra de kolonialistiske statenes proxy (Israel) i faser». I 1974 vedtok PLO en politikk som åpnet for å «frigjøre Palestina» i faser. Da den palestinske selvstyremyndigheten ble opprettet under Oslo-prosessen på 1990-tallet ble dette sett på av mange palestinere som en etappe på veien til å ødelegge Israel, ikke som begynnelsen på en løsning med to stater side om side i fred.
Temasiden fortsetter under seks utvalgte artikler.
Abbas sin FN-tale viser hvorfor han ikke er en fredspartner
Palestinerne som ikke vil bli en del av Palestina
Jødene har vært diskriminert og undertrykt som minoritet både i Europa og den arabiske verden. De store palestinske politiske gruppene har ikke godtatt at det jødiske folket har gjenopprettet sin egen stat i Israel.
Israel-Palestina konflikten enkelt forklart
Helt siden 1940-tallet har det internasjonale samfunnet foreslått en deling av landområdet Palestina i en arabisk og jødisk stat. Dette ble forkastet av arabisk side, som siden den gang har brukt kriger, terror, boikott og delegitimering for å svekke eller fjerne den jødiske staten som ble erklært selvstendig i 1948.
Hva handler Israel-Palestina konflikten om?
Det finnes 22 arabiske og 57 muslimske stater i verden. Enkelt forklart handler Israel-Palestina konflikten om arabiske og muslimske land er villig til å godta at det jødiske folket skal få beholde en stat i sitt historiske hjemland. Jødene har rett på sin egen stat med nasjonal selvråderett som alle andre nasjoner.
Temasiden fortsetter under seks utvalgte artikler.
Hvorfor Israel går fra å være paria til supermakt i Midtøsten
Hva amerikanske jøder (og de fleste nordmenn) ikke forstår med Israel
– Det er påkrevd med en israelsk seier for å oppnå fred
Gaza-krigen 2021
Den siste store militære konfrontasjonen mellom Israel og palestinske terrorgrupper fant sted i mai 2021. I Gaza-krigen 2021 ble Israel angrepet med over fire tusen terror-raketter og det brøt ut voldelige opptøyer i en rekke israelske byer. Hamas-regimet på Gaza-stripen ledet an i krigen. Deres mål er å eliminere Israel.
Hvorfor er Israel og Palestina i krig?
Uten Iran i ryggen, ville ikke Hamas og Islamsk Jihad kjempet noen krig mot Israel. Terrorgruppene på Gaza-stripen brukte iranske raketter i angrepene mot sivile israelske boligområder under Gaza-stripen, og deres evne til å produsere egne raketter på Gaza-stripen skyldes også i stor grad iransk ekspertise. Irans langsiktige mål er å svekke, isolere og til slutt nedkjempe Israel, og her ser de på Hamas og Islamsk Jihad som strategiske partnere.
Temasiden fortsetter under de sist tre artikler fra kategorien Terrorkrigen mot Israel.
IDF: Seks døde gisler i Khan Younis ble trolig myrdet av Hamas
Gisselet Keith fikk aldri tatt farvel med sin egen mor
Åtte personer skadet etter terrorangrep mot en buss
Hvordan startet Israel-Palestina konflikten?
Like etter første verdenskrig var det omkring 90.000 jøder i Palestina-området som Storbritannia hadde erobret fra det osmanske riket. Jødene hadde ingen stat, ingen slagkraftige militære grupper og kunne ikke fordømmes for å okkupere eller annektere en eneste kvadratmeter. Likevel ble deres tilstedeværelse i området møtt med hat og vold fra deres arabiske naboer. I april 1920 ble fem jøder drept og over 200 skadet i de første alvorlige opptøyene. Dette var 28 år før Israel ble opprettet.
Hvordan startet konflikten mellom Israel og Palestina?
Myten hevder palestinerne har satt i gang intifada og terror som et svar på israelsk okkupasjon og bosetninger. Historien forteller noe annet. Det var angrep mot jøder på 1800-tallet, da området fremdeles var under osmansk kontroll og jødisk innvandring ikke var begynt. Det var terror mot jøder i tiårene før statsdannelsen i 1948. Det var stadig terror inn i Israel før Israel erobret Vestbredden og Gaza i en lovlig forsvarskrig i 1967.
Når startet Israel-Palestina-konflikten?
Konflikten mellom Israel og Palestina har dype historiske røtter. En del av bakteppet er at jødene i 1400 år levde med systematisk undertrykkelse og diskriminering i den arabiske verden. Etter at jødisk innvandring til Palestina økte på slutten av 1800-tallet ble dette møtt med boikott, vold og terror fra araberne i området. Konflikten endret karakter etter at Israel ble opprettet i 1948, og jødene var i stand til å forsvare seg selv.
Hvor lenge har Israel-Palestina konflikten vart?
Israel-Palestina konflikten har allerede pågått i over hundre år. Så lenge de dominerende palestinske gruppene ikke godtar at Israel er kommet for å forbli som en jødisk stat tyder alt på at konflikten vil komme til å vedvare. Palestina definerer seg selv som arabisk og islamsk, men godtar ikke at Israel kan ha jødisk identitet.
Hvordan løse Israel-Palestina konflikten?
Et stort flertall av jødene i Israel støtter en tostatsløsning dersom det betyr en ekte fred hvor en stat med jødisk flertall blir bevart. For et stort flertall israelere er det uaktuelt å annektere hele Vestbredden og Gaza-stripen og gi palestinerne statsborgerskap i et «Stor-Israel». Dette vil medføre at jødene kan komme i mindretall i sin egen stat. Denne demografiske situasjonen er en viktig grunn til at de fleste israelere støtter en eller annen form for selvstyre eller egen statsdannelse for palestinerne. Les mer i artikkelen Israels store dilemma knyttet til landområder under militær kontroll.
Hvorfor startet Israel-Palestina konflikten?
I over tusen år var jøder og kristne annenrangs borgere – dhimmier – under muslimsk dominans i den arabiske verden. De dominerende palestinske bevegelsene aksepterte ikke jødenes frihetsbevegelse – sionismen, og dermed startet konflikten. Israel er ikke, som noen framstiller det, et europeisk koloniprosjekt, men en løsning på århundrers forfølgelse, diskriminering, fordrivelser og andre problemer. Det har vært en løsning for jøder fra Europa, men enda mer for jødene i den arabiske og muslimske verden.
Hvorfor konflikt mellom Israel og Palestina?
De palestinske gruppenes politiske grunnlagsdokument forklarer hvorfor det ble og fortsatt er konflikt mellom Israel og Palestina. Hvorfor kriger Israel og Palestina? PLOs charter peker på væpnet kamp som det eneste middel for «frigjøring av Palestina». Arabere har en nasjonal plikt til å slå tilbake den zionistiske og imperialistiske aggresjonen mot det arabiske hjemland, og å fjerne zionismen i Palestina. Hamas-charteret erklærer at de «bestreber seg på å løfte Allahs banner over hele Palestina».
Hvorfor er det så vanskelig å løse konflikten mellom Israel og palestinerne?
Hovedhinderet for en løsning er at palestinske ledere ikke er villige til å akseptere at Israel er kommet for å bli. Ingen betydningsfulle politiske ledere blant palestinerne har tatt til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Tvert imot er alle de toneangivende politikerne opptatt av å avvise dette absolutt og kategorisk.
Hva skjer mellom Israel og Palestina?
Mange lurer på hvorfor det er krig mellom Israel og Palestina. Det er hele tiden utvikling i konflikten, det aller siste som skjer med Israel og Palestina kan du lese i MIFFs nyeste artikler. De siste årene har Israel fått normalisering med flere arabiske stater, og palestinernes sak har fått mindre oppmerksomhet. Dette skyldes blant annet at palestinsk side de siste mange årene har nektet å forhandle med Israel.
Hva handler konflikten mellom Palestina og Israel om?
Israel og Palestina-konflikten handler om palestinske lederes avvisning av at Israel kan bestå som en stat med jødisk flertall og identitet. Israel-Palestina-konflikten går derfor ikke ut på hvor stor Israel skal være eller ikke være, men om landet kan eksistere i det hele tatt. Den islamistiske terrorbevegelsen Hamas, som kontrollerer hele Gaza-stripen, gjør det klart i sin politiske grunnlov: Islam skal utslette Israel. Hamas har gitt sitt bidrag i denne «hellige krigen» med målrettede drap på hundrevis av sivile israelere. Fatah-ledere, som kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden, nekter også å anerkjenne Israel som en stat med jødisk identitet.
Hva er Israel-Palestina-konflikten?
Når jødene ikke kan bo i fred, frihet og verdighet i arabiske land, er det rimelig at de har fått en ørliten del av det arabiske området (ca. 0,18 %) hvor de kan være i
flertall. Framveksten av en palestinsk nasjonalbevissthet skjedde først og fremst etter 1967, og navnet Israel-Palestina-konflikten begynte å feste seg. Før 1967 oppfattet de seg som arabere, på samme måte som libanesere, jordanere og syrere. Palestina ble sett på som en del av Sør-Syria. PLO har fremdeles arabisk enhet som uttrykt mål.
Hva skjedde mellom Israel og Palestina?
På denne siden finner du en tidslinje for utviklingen i konflikten mellom Israel og Palestina fra 1880 og frem til i dag. Du kan også lære mer av denne fire tusen år lange tidslinjen med Israels historie. Det aller siste som skjedde kan du lese i i MIFFs nyeste artikler.
Hva er årsakene til konflikten mellom Israel og Palestina?
Israel kontrollerer Vestbredden og israelere bosetter seg der. Det er årsaken til terroren som rammer Israel, mener mange. Men hva kom først, terror eller okkupasjonen? Det samme ble sagt om Gaza-stripen. I 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza-stripen, men resultatet ble intensiverte rakettangrep fra området. Hovedårsaken til konflikten mellom Israel og Palestina, er at de dominerende palestinske gruppene ikke har godtatt Israels eksistens.
Midtøsten-konflikten
I flere tiår var «Midtøsten-konflikten» ensbetydende med Israel-Palestina konflikten. Dette er villedende. Det har vært og pågår mange andre konflikter i Midtøsten. De mest dødelige konflikter i Midtøsten etter 1979 har vært Iran-Irak-krigen på 1980-tallet, Irak-krigen fra 2003 og borgerkrigen i Syria fra 2011. Alle disse krigene har kostet mange ganger flere menneskeliv enn i alle Israels kriger til sammen.
«Israel vil reise seg og stå oppreist inntil islam utsletter landet, slik dets forløpere har blitt utslettet,» skriver Hamas i sitt politiske grunnlagsdokument.
Gaza
Siden 2007 har Gaza-stripen vært et av de mest betente områdene i Israel-Palestina konflikten, til tross for at Israel trakk seg helt ut av området i 2005. Da tok den islamistiske bevegelsen Hamas kontrollen fra de Fatah-kontrollerte palestinske selvstyremyndighetene med vold.
EU-domstolen bekreftet senest i 2017 at Hamas er en terrororganisasjon. Israel har kontroll over vareleveranser til området for å hindre innførsel av våpen. Etter 2007 har Israel og Hamas vært i flere militære konflikter, den største var Gaza-krigen i 2014.
Temasiden fortsetter under de siste tre artikler om Gaza-stripen.
Tre korte svar på Amnestys groteske demonisering av Israel
UNRWA sier nødhjelp blir stjålet, men nekter å navngi Hamas
Kan en NRK-journalist svare på disse spørsmålene?
«Vi rekker ut vår hånd til alle nabostater og deres folk med et tilbud om fred og godt naboskap, og oppfordrer dem til gjensidig hjelp og til samarbeid med det selvstendige jødefolket, som bor i sitt eget land. Staten Israel er klar til å ta sitt ansvar i den felles innsats for utvikling av hele Midtøsten.»
Israels uavhengighetserklæring, 1948
Israel-Palestina konflikten tidslinje
1880
Sionismen og Det osmanske riket
Fra 1880-tallet ble det økende jødisk tilflytting til området, i første rekke jøder som flyktet fra jødehat, vold og trakassering i Russland. I 1896 utga Theodor Herzl boken Jødestaten, og startet en kampanje for å få internasjonal anerkjennelse for en jødisk stat i området som i dag er Israel, den gang en del av den syriske provinsen i Det osmanske riket. Herzl var også i forhandlinger med sultanen.
1882
Jødisk tilflytting
Det hebraiske uttrykket for jødisk tilflytting til Israels land er aliyah, å gå opp. I de to første sionistiske aliyah-bølgene fra 1882 til 1994 kom nærmere 75.000 jøder fra Russland, Romania og andre land. Før Sovjetunionens sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet kom den største tilflyttingen til Israel i form av jødiske flyktninger fra arabiske land.
1920
Britisk mandat
Under første verdenskrig vant Storbritannia kontroll over området fra Det osmanske riket. I Balfour-erklæringen lovet britene å etablere et jødisk nasjonalhjem i området. I april 1920, ved San Remo-konferansen, støttet stormaktene dette og mandatet ble bekreftet enstemmig av Folkeforbundet i juli 1922.
1948
Israels uavhengighetskrig
I november 1947 ga flertallet i FNs generalforsamling sin støtte til forslaget om å dele britenes mandatområde i en arabisk og en jødisk del. Araberne nektet å dele området med en jødisk stat, og satte i gang terror som utover våren 1948 utviklet seg til en borgerkrig. Etter at Israel erklærte sin uavhengighet 14. mai 1948, kastet også de arabiske nabolandene seg inn i krigen for å drepe den jødiske statsdannelsen i fødselen. Israel vant krigen, som resulterte i to flyktningstrømmer – arabere flyktet fra områdene Israel tok kontroll over, men flere jøder flyktet fra arabiske land i årene som fulgte. De fleste fant nødhavn i Israel.
1967
Seksdagerskrigen
14. mai 1967 gjennomførte Egypt alminnelig mobilisering, og to dager senere rykket store egyptiske styrker østover mot Israel gjennom Sinai. 22. mai stengte Egypt innseilinga til Rødehavet for skip til og fra Israel. Avstengning av vannveier er etter folkeretten krigsårsak i seg selv. Da Israel gjennomførte et forhåndsangrep mot egyptiske luftbaser på morgnen 5. juni 1967 var det i selvforsvar mot en fiende som hadde erklært ønske å utslette Israel. Fra 1948 til 1967, da palestinerne var kontrollert av Jordan og Egypt, hadde de ingen utsikter til å få sin egen stat.
1973
Yom Kippur-krigen
6. oktober 1973 gikk Syria og Egypt til angrep på Israel på Golan og ved Suez-kanalen. Siden dette var jødenes helligste dag (Yom Kippur), hadde Israel bare innkalt noen ganske få reservesoldater, og de få israelske soldatene klarte i første omgang ikke å stå imot angrepet. Objektivt sett ble krigen til slutt en stor seier for Israel. Men i Israel ble krigen opplevd som meget traumatisk, rett og slett fordi den viste at selve Israels overlevelse var truet.
1978
Israel og Sør-Libanon
Etter at PLO ble kastet ut av Jordan i 1970, etablerte organisasjonen seg i Libanon. PLO var ansvarlig for en rekke flykapringer, terrorangrep og rakettangrep inn i Israel. Etter Kystvei-massakren i 1978, hvor 25 voksne og 13 israelske barn ble drept, rykket Israel inn i Sør-Libanon. Etter at PLO var drevet ut av området, overtok FN-styrken UNIFIL, som ikke forhindret at palestinske grupper gjenopptok sin terroraktivitet i området. I 1982 gikk de israelske forsvarsstyrkene inn på ny, i det som kalles Den første Libanon-krigen. PLO flyttet etter dette sitt hovedkvarter til Tunis.
1987
Den første palestinske intifada
6. desember 1987 ble en israeler stukket ned og drept i Gaza. Det kom ingen israelsk straffeaksjon, men dagen etter ble fire arabere fra Gaza drept i en trafikkulykke, og ryktene ville ha det til at ulykke egentlig var en israelsk hevnaksjon. Ryktet om denne påståtte israelske aggressiviteten utløste 9. desember de vedvarende opptøyene som er blitt kjent verden over under den arabiske betegnelsen intifada – et opprør som kom overraskende på både de israelske myndighetene og PLO.
1993
Oslo-prosessen
I 1993 startet hemmelige forhandlinger mellom Israel og PLO. Samtalene var tilrettelagt av norske diplomater, og førte fram til avtaler i 1993 (Oslo I) og i 1995 (Oslo II). Palestinske selvstyremyndigheter ble opprettet, men sluttstatusspørsmål som grenser, flyktninger og Jerusalem ble satt på vent.
1994
Israel og Jordan slutter fred
I oktober 1994 undertegnet Israel og Jordan en fredsavtale. Dette var den andre fredsavtalen mellom Israel og et arabisk land, den første ble inngått med Egypt i 1979. Israel har både før og etter fredsavtalen gitt et betydelig bidrag til Jordans sikkerhet.
2000
Den andre intifada
Yasser Arafat ikke fikk innfridd alle sine krav i forhandlinger med Israel og USA i 2000. Derfor ga han grønt lys til et voldelig opprør og en terrorkampanje som skulle komme til å koste livet til over tusen israelere de neste fem årene. En stor andel var sivile som ble drept i palestinske krigsforbrytelser, målrettede angrep mot busser og restauranter etc. Over tre tusen palestinere ble drept i israelske forsvarsoperasjoner, og til slutt lykkes Israel med å nedkjempe terroren.
2006
Israel og Hizbollah kriger i Libanon
Etter at israel trakk seg ut av Sør-Libanon i år 2000, fortsatte Hizbollah sine angrep over grensen. I juli 2006 satte Hizbollah i gang et større angrep, hvor tre israelske soldater i første omgang ble drept og to kidnappet. Det ble starten på en månedslang krig hvor Israel ble angrepet med tusenvis av raketter.
2007
Palestinerne splittes
I juni 2007 var det en militær konflikt mellom de to største palestinske bevegelsene på Gaza-stripen. Den islamistiske Hamas-bevegelsen tok makten fra Fatah-lojale styrker. Som en følge av kampene ble den palestinske samlingsregjeringen oppløst og det palestinske samfunnet ble splittet. Palestinske myndigheter i Ramallah har siden den gang kun hatt kontroll over de selvstyrte områdene på Vestbredden.
2008
Krig på Gaza
Siden 2001 har palestinske terrorgrupper på Gaza-stripen angrepet Israel med tusenvis av raketter og granater. Rakettene har etterhvert fått større rekkevidde og sprengkraft, og kan nå ramme hele det sentrale Israel. For å stanse disse angrepene har de israelske styrkene gjennomført flere forsvarsoperasjoner, de to største i årsskiftet 2008/2009 og i juli og august 2014.
2020
Nye fredsavtaler
I 2020 la USA fram en fredsvisjon som ville gitt palestinerne en selvstendig stat med areal tilsvarende Gaza og Vestbredden, men som så mange ganger før sa palestinerne nei til å dele landområdet med en jødisk stat. I 2020 har Israel også fått normalseringsavtaler med Emiratene, Bahrain, Sudan og Marokko. Iran fortsetter å være en aktør som er interessert i oppflamme konflikten mellom israelere og palestinere.
2021
Fatah oppflammer til opprør i Jerusalem, Hamas starter rakettkrig
Etter en lengre periode med relativ ro, ble det en kraftig opptrapping i konflikten mellom israelere og palestinere våren 2021. I forkant av Ramadan (den muslimske fastemåneden startet 12. april) intensiverte de palestinske selvstyremyndighetene sitt oppvigleri i offisielle medier, og i april og begynnelsen av mai var det stadig mer voldelige episoder og terrorangrep på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Mandag 10. mai kastet Hamas-regimet seg inn i konflikten med rakettangrep mot Jerusalem. Se temasiden om krigen.
2022
Palestinske myndigheter fortsetter å oppflamme til jødehat og jihad
Til tross for sine løfter til Norge og andre land, fortsetter palestinske myndigheter å bruke de samme skolebøkene som fremmer jihad og jødehat. Dette skoleåret har de i tillegg laget studiehefter som er minst like ille.
2023
Hamas massakrerte over 1200 israelere og tok 250 som gisler
7. oktober angrep Hamas fra Gaza en rekke israelske tettsteder og militærbaser. Terroristene massakrerte over 1200 israelere, blant dem 364 sivile som deltok på en musikkfestival. Israel svarte med å gå inn på Gaza-stripen for å nedkjempe den militære kapasiteten til Hamas og få gislene løslatt.
En ensidig anerkjennelse av en palestinsk stat, uten en fremforhandlet løsning, vil undergrave folkeretten og åpne nye, sannsynligvis mer blodige, kapitler av konflikten.
Er Palestina et land?
Palestina har aldri vært et land, men et geografisk område. Selv om mange land har anerkjent «Staten Palestina» oppfyller den ikke kravene til en stat etter folkeretten.
«Palestina» har to inkompatible presidenter, to rivaliserende statsministre, kjernepunkter i en grunnlov som begge parter bryter, ingen fungerende lovgivning, ingen evne til å avholde valg, en befolkning som for det meste ikke er under deres kontroll, grenser som vil annektere territorium under kontroll av en annen makt og ikke noe klart opplegg for å løse disse konfliktene.
I Norge har vi lett for å se konflikten som en lokal konflikt mellom israelere og palestinere, men Israel må også tenke på sin sikkerhet i lys av trusselen fra Iran, Syria, Hizbollah og deres allierte.
Hva er Palestina-konflikten?
Jøder og arabere har de siste hundre årene vært i konflikt om landområdet Palestina. Fra jødisk side har det mange ganger blitt vist vilje til å dele området i en arabisk og en jødisk stat, men dette er blitt og blir avvist fra palestinsk-arabisk side.
Bosetninger trenger ikke være noe hinder for en palestinsk stat. Israel avviklet alle sine bosetninger på Gaza-stripen. Flere skisser for fred har antydet at Israel kan gi erstatningsområder for de deler av Vestbredden de ønsker å beholde.
Hva er løsningen på Israel-Palestina konflikten?
Første skritt mot løsning, er at palestinerne er villige til å gå i direkte forhandlinger med Israel. Palestinsk side må også akseptere at Israel er kommet for å forbli som en jødisk stat. Så lenge denne aksepten ikke er på plass, blir det vanskelig å finne løsninger på andre uavklarte spørsmål. Israel ble opprettet for å være et hjem og en nødhavn for det jødiske folk, og økende antisemittisme flere steder i verden, ikke minst i det palestinske samfunnet, viser hvor nødvendig det er at Israel blir bevart.
32 prosent av den norske befolkningen mener det stemmer helt eller nokså godt at «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig».
Hvorfor er det konflikt i Midtøsten?
Det er ikke bare én konflikt i Midtøsten, men mange. De fleste konfliktene har ingenting med Israel å gjøre.
Den kanskje største og mest langvarige er konflikten mellom sunni- og shia-muslimer som har vart i over 1300 år. Kurderne er en av de største etniske gruppene i verden som ikke har sin egen nasjonalstat, og de kjemper for uavhengighet både fra Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
Over 400 meningsmålinger bekrefter at de fleste palestinerne ønsker en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet (uten Israel). Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat.
Det følgende er gjengivelse fra ett kapittel, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.
Det jødiske folkets nasjonalstat
Folkeretten anerkjenner retten til selvbestemmelse. De fleste stater i verden er nasjonalstater. Men av en eller annen grunn er det bare ett land som har en pågående internasjonal kampanje mot seg som arbeider for å frata brorparten av dets innbyggere retten til selvbestemmelse.
Er Israel et demokrati?
Under en spørsmålsrunde etter et foredrag jeg holdt ved Universitetet i Boston, hevdet en student ved navn Michael at Israel ikke er et demokrati, siden en araber ikke kunne være statsminister der. Det er diskriminering og rasisme, la han til. Jeg svarte ham at Tsjekkoslovakia ble delt i to land: Tsjekkia og Slovakia. Den tsjekkiske republikken kommer ikke til å ha en slovakisk statsminister, og Slovakia kommer ikke til å ha en tsjekkisk statsminister, selv om minoriteter fra den andre siden lever i begge landene. Situasjonen er lignende i de fleste landene i verden.
Gjør dette disse landene mindre demokratiske? Gjør det dem til rasistiske? Er selvbestemmelse i seg selv, som konstant bekreftes i folkeretten, et uttrykk for rasisme? I en palestinsk stat, hvis og når palestinerne vil ønske en stat ved siden av Israel, vil det ikke være en jødisk statsminister. Skal dette utelukke at en palestinsk stat har rett til å eksistere?
Michaels anklage var en god oppsummering av en av løgnindustriens største suksesser: en fornektelse av Israels rett til å eksistere som en jødisk og demokratisk stat. I fjern fortid tilhørte denne påstanden helt ytterliggående kretser. Nå fremmes dette argumentet hyppig i viktige og innflytelsesrike aviser og tidsskrifter.[1]
Sionismen
Zionismen er det jødiske folkets nasjonale bevegelse. En frigjøringsbevegelse. Man trenger ikke å velge mellom sionisme og humanisme, for zionismen er en humanistisk ideologi. Den endeløse diskusjonen om betydningen av Israel som en jødisk og demokratisk stat, om israelske arabere og andre minoriteters status, forsøker å tegne et Israel som fremmedgjør «den andre» som også lever i staten. Alt dette tildekker det viktigste punktet: at jøden er «den andre». Den sionistiske ideen ble fremmet nettopp fordi at jøden var «den andre» uansett hvor han levde, og poenget med den sionistiske bevegelsen var å si: ikke mer. Ingen flere pogromer. Ingen fortsatt eksistens som en svak og sårbar minoritet. Ikke mer annerledeshet.
Sionistenes idé
Den sionistiske idéen hadde til hensikt å gi jødene kontroll over sin egne skjebne, i sin egen stat, mens den samtidig ga fulle sivile rettigheter til ikke-jøden og den fremmede blant dem – et jødisk og demokratisk imperativ. Fornektelse av jøders rett til en selvstendig stat er i seg selv rasisme. Dette er den nye og angivelig opplyste rasismen, som snakker på vegne av det kosmopolitiske, og hvis mål er å tvinge jøden tilbake til sin opprinnelige situasjon: som «den andre» – alt dette på vegne av å «redde menneskeheten», selvsagt. Jøders rett er ikke mindre enn andre nasjoners og folks rettigheter. Akkurat på samme måte som at palestinere har rett til en stat der de er i et solid og stabilt nasjonalt flertall, har jødene rett til dette i Israel.
Jøden som «den andre»
Tidligere ble jøder angrepet av sine fiender fordi de var i minoritet. Nå angripes jøder for å være i flertall. Fellesnevneren er enkel å få øye på: I begge tilfeller var jøden «den andre». En gang ble jødenes rett til å leve som en minoritet blant det «rettmessige» flertallet nektet dem; nå fremmes det motsatte argumentet. Med et unntak av at de nå bruker alle tilgjengelige «demokratiske» midler for å nekte bare jødene retten til selvbestemmelse.
Israel må ikke behandles annerledes
Det faktum at urett ble begått i prosessen med å oppfylle det sionistiske prosjektet, og at et mindretall fortsatt begår urett, underkjenner ikke zionismens humanistiske kjerne, og ei heller det sionistiske prosjektet i sin helhet. Det finnes knapt noe land, inkludert de mest humanistiske og opplyste i verden, som ikke har skjeletter i skapet. Ingen hevder i fullt alvor at disse landene må endres fundamentalt på grunn av sine skjeletter. Israel bør ikke behandles annerledes.
***
Israel som nasjonalstat
Israel, som en nasjonalstat for det jødiske folk, ble opprettet i samsvar med det internasjonale prinsippet om selvbestemmelse. Tanken om selvbestemmelse ble nedfelt som et grunnleggende internasjonalt prinsipp av den amerikanske presidenten Woodrow Wilson,[2] og er nedfelt i FN-pakten.[3] Selvbestemmelse innebærer retten til et folk med et felles språk og en felles kultur – og noen ganger en felles religion – til suverenitet og uavhengighet, eller i andre ord: en nasjonalstat.
Europas nasjonalstater
Brorparten av de europeiske landene er nasjonalstater. Noen har blitt til innvandringsland de siste tiårene. Konsekvensene av innvandringen har ført til heftige offentlige debatter. Noen av disse landene har vært vitne til en dramatisk vekst i det ekstreme høyre, mens andre har innført innvandringsrestriksjoner. Disse er, selv om det ikke er uttalt, rettet mot innvandrere fra en spesifikk religion eller kultur. Noen land har videre også begrensninger på særskilte uttrykk for immigranters religion eller kultur. Det gjelder særlig for muslimer.
Krav om språk
Ett eksempel er Nederlands krav om at statsborgere må kunne nederlandsk, noe som ikke er rettet mot innvandrere fra Øst-Europa eller vestlige land, men hovedsakelig mot innvandrere fra muslimske land.[4] Det samme gjelder begrensninger knyttet til bygging av moskeer i Sveits, Frankrikes forbud mot å bære burka og så videre.
Debatt om innvandring
Debatten om innvandring pågår med full styrke. Den spenner fra åpen rasisme til prinsipielle argumenter mot multikulturalisme, eller i det minste til fordel for en nasjonal identitet. Disse siste kan også høres blant personer som befinner seg i sentrum og på venstresiden av det politiske spekteret. Angela Merkel, den tyske forbundskansleren, hevdet at multikulturalismen har feilet.[5] David Cameron, den britiske statsministeren, har uttrykt noe lignende.[6] Et enda mer åpent angrep på multikulturalismen kom fra John Howard, tidligere statsminister i Australia.[7]
Nasjonal selvbestemmelse
USA og Canada er eksempler på land som ikke definerer seg selv som nasjonalstater. Det er dermed vanskeligere å forstå tanken om nasjonal selvbestemmelse eller behovet for en nasjonalstat fra et amerikansk eller kanadisk perspektiv, eller for dem som ser på disse landene som modeller. Men en må huske at Canada og USA er unntakene, og ikke regelen. Brorparten av verdens land, også i Europa, har kjennetegn som kan knyttes til nasjonal selvbestemmelse, inkludert religion, tradisjon eller etnisitet. Disse landene gir ofte forrang til flertallsbefolkningen, på bekostning av minoritetsgrupper. Noen ganger er dette nedfelt i lov eller grunnlov.
Nedenfor er noen eksempler:
Danmark: Paragraf 4, i første kapittel av «Danmarks Riges Grundlov», sier følgende: «Den evangelisk-lutherske kirke er den danske folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Paragraf 6 fastslår at kongen (per nå dronning Margrethe) «skal høre til den evangelisk-lutherske kirke».
Norge: I paragraf 2 i Norges grunnlov het det inntil 2012: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.» Samme utdrag lyder etter siste revisjon i 2014 «[v]erdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». Grunnloven krever også etter de siste revisjonene at Norges konge bekjenner seg til den evangelisk-lutherske religion (§4).
Polen: Paragraf 25 i den polske grunnloven gir den romersk-katolske kirken en spesiell status: «Forholdet mellom den polske republikken og den romersk-katolske kirken skal avgjøres av den internasjonale traktaten som er inngått med pavesetet, og i henhold til vedtekter.»
Armenia: Grunnloven fastslår statsreligionen: «Republikken Armenia anerkjenner den historiske rollen til den armenske hellige kirken som en nasjonal kirke i sitt åndelige liv, i utviklingen av en nasjonal kultur og i bevaringen av det armenske folks nasjonale identitet.»
Bulgaria: Paragraf 13 bestemmer statsreligionen: «Østlig ortodoks kristendom skal anses som den tradisjonelle religionen i den bulgarske republikken.»
Island: Paragraf 62 bestemmer statsreligionen: «Den evangelisk-lutherske kirken skal være statskirken på Island, og den skal således støttes og beskyttes av staten.»
Irland: Grunnloven åpner med en religiøs erklæring: «I Den hellige treenighets navn, fra hvor all autoritet kommer, og til hvem alle handlinger, både menns og staters, i siste ende må bøye seg for…»
Liechtenstein: Paragraf 37 fastslår statsreligionen: «Den romersk-katolske kirken er statskirken, og den nyter således statens fulle beskyttelse.»
Argentina: Paragraf 2 fastslår statsreligionen: «Den føderale myndigheten støtter den romersk-katolske, apostoliske religionen.»
Dette er bare en ufullstendig oversikt.[8] I de fleste land i verden kan en finne elementer av en særskilt identitet – noen ganger kulturell, noen ganger religiøst, etnisk elle nasjonalt betinget. Og: Alle disse demokratiske landene har også grunnlovfestede paragrafer som beskytter minoritetenes rettigheter.
Muslimske lands grunnlover
Arabiske og muslimske lands grunnlover, med unntak av Libanon, omfatter paragrafer som definerer statene som muslimske, og de fleste understreker at islamsk lov er den viktigste kilden til lovgivning. Den fremtidige palestinske grunnloven er intet unntak. Paragraf 4 bestemmer følgende: «Islam er landets offisielle religion. Prinsippene i islamsk Sharia skal være den viktigste kilden til lovgivning.»[9]
Én stat
Tanken om «én stor stat» fra Jordan til Middelhavet er en tanke som har skapt en merkelig koalisjon av palestinere og jøder på både høyre- og venstresiden. For palestinerne er denne visjonen del av en gammel drøm om fullstendig å ødelegge størrelsen «jødedom» og å erstatte den med en arabisk. Noen på venstresiden, i både Israel og verden, følger den post-koloniale og post-nasjonale drømmen om å ødelegge nasjonalismen – i det minste i jødenes «ondskapsfulle europeiske bosetter-nasjonalistiske» utgave. I løpet av de siste få årene har ideen til og med vunnet frem på den israelske høyresiden. Det er ikke bare snakk om drømmen om et Stor-Israel, men også å gi palestinerne fulle borgerrettigheter etter en anneksjon. Blant støttespillerne til denne tanken er fremtredende personer som tidligere forsvarsminister Moshe Arens, president Reuven Rivlin, journalist Uri Elitzur og flere.
Ingen vellykkede multietniske stater i Midtøsten
Ideen er ren galskap. Enhver multietnisk stat som ikke er USA, Sveits eller Canada er håpløse stater, med nesten daglig vold og konflikt. Dette gjelder særlig for Midtøsten, og de mest nærliggende eksemplene er Syria og Irak. Minoriteter i Midtøsten, som de egyptiske kopterne eller syriske og tyrkiske kurdere, lider under pågående undertrykkelse. Det finnes ikke ett eksempel på den blomstrende multietniske staten i Midtøsten.
Det samme gjelder andre steder. Det tidligere Sovjetunionen smuldret opp til nye stater i henhold til etniske og nasjonale skillelinjer. Tsjekkoslovakia ble delt i to etniske stater. Det multietniske tidligere Jugoslavia ble brutt opp i en rekke deler: Slovenia, Kroatia, Serbia, Herzegovina, Makedonia, Bosnia, Kosovo og Montenegro. I 2011 ble Sudan delt i to stater, der den sørlige staten ble opprettet på grunnlag av Sudans kristne befolknings rett til selvbestemmelse.
I enhver ny nasjonalstat med en stor etnisk minoritet som truer med å gjøre landet til en «bi-nasjonalt» stat, blir problemene bare verre. I denne forstand finnes det ingen forskjell mellom venstresiden og det nye høyre, som tilsynelatende fremmer liberale ideer om å gi palestinerne på Vestbredden israelsk statsborgerskap, «for å unngå å oppgi deler av Israels land».
Nasjonalstat og minoriteter
Mange hevder at situasjonen på bakken er irreversibel, og av det nå er umulig å skille mellom territoriene. Israel vil, tross alt, etter en deling fortsatt ha over én million arabere innen sine grenser. Dette er feil, for tilstedeværelsen av en etnisk minoritet hindrer ikke eksistensen av en nasjonalstat med et tydelig etnisk flertall. Tsjekkia er en nasjonalstat, til tross for sin slovakiske minoritetsbefolkning. Israel er en nasjonalstat, til tross for sin arabiske minoritetsbefolkning. Tyrkia er en nasjonalstat, til tross for den kurdiske minoriteten. Og slik fortsetter listen.
En stat mister verken retten til selvbestemmelse eller sin status som en nasjonalstat bare fordi den har en minoritetsbefolkning. Når en palestinsk stat opprettes, når palestinerne godtar at den skal ligge ved siden av Israel, og ikke i stedet for Israel, kan selv den romme en jødisk minoritetsbefolkning.
Akademia og separasjon
Tanken om nasjonalstaten døde ikke ut etter de store befolkningsbevegelsene på 1940-tallet. For å forstå hvorfor akademikere og politikere i våre dager fortsatt støtter tanken om frivillig befolkningsutveksling, må en gå tilbake til 1990-tallet. Berlinmuren har allerede falt, Saddam Hussein har blitt drevet ut av Kuwait, fredskonferansen i Madrid samler seg, og Francis Fukuyamas bok, som erklærte Historiens sluttpunkt, er en bestselger.[10] Sovjetunionen hadde kollapset, og Freedom Houses frihetsindeks viste et kraftig fall i prosentandelen av menneskeheten som levde uten frihet, ned til 30 prosent.[11] For mange virket det som at en profetisk visjon av fred og nestekjærlighet var i ferd med å bli til virkelighet.
Voldelige konflikter
Dessverre skjedde ikke det. Kriger fortsetter, og de har til og med blitt verre. Denne gangen er ikke årsaken kommunisme, men etniske stridigheter,[12] som ofte eskalerte til regionale kriger. I noen tilfeller har konflikter truet med å endre politiske grenser, som frem til da hadde vært strengt overholdt. Én akademiker anslo antallet voldelige konflikter innen denne perioden til ikke færre enn 115.[13] Freedom Houses frihetsindeks har gått tilbake til pre-Glasnost-nivå.[14] Mange begynte å rulle opp ermene for å finne måter å snu denne bekymringsfulle trenden på.
Etniske konflikter
Publikasjoner som dreide seg om hvordan å løse etniske konflikter ble en lukrativ industri.[15] Disse arbeidene var – og er fortsatt – fascinerende dokumenter, og gir et bredt spekter av perspektiver. Kjernen i diskusjonen gikk rett inn i hjerte av konflikten i Palestina i 1947: Burde to etniske grupper i konflikt fortsette å dele samme området – til tross for blodig fiendskap mellom dem – eller burde de anerkjenne fakta og dele seg i to (eller flere) adskilte enheter? Og dersom adskillelse var nødvendig: Hvor langt skulle en strekke seg for å sikre etnisk homogenitet, og hva skulle bli skjebnen til flyktningene og de som hadde blitt forvist fra sine hjem? En undersøkelse av litteraturen fra 1990-tallet viser standpunkter som like gjerne kan anvendes på det som skjedde på 1940-tallet.[16]
Etnisk homogene stater
For eksempel publiserte professor John Mearsheimer i 1993 en artikkel i New York Times der han tok til orde for å løse problemene på Balkan. Da måtte «etnisk homogene stater opprettes», hevdet han. Han forklarte at stabilitet bare kan oppnås når «kroater, muslimer og serbere blir nødt til å oppgi territorium og overføre befolkninger», og at å «skape homogene stater krever at en tegner nye grenser og overfører befolkninger».[17]
Forflytning av befolkninger
Mearsheimer var mer eksplisitt to år senere i en artikkel han publiserte sammen med en annen statsviter, professor Stephen Van Evra fra MIT.[18] De to uttrykker reservasjoner om rammeavtalen for fred i Bosnia (kjent som Dayton-avtalen), fordi grensene som ble trukket der ikke sammenfaller med de etniske skillelinjene. Ifølge dem «må en forflytning av befolkninger som blir igjen bak nye nasjonale grenser organiseres og subsidieres av stormaktene».[19] Mearsheimer fortsatte gjennom tiåret å understreke nødvendigheten av etnisk separasjon i Jugoslavia, og han fortsatte å gå imot initiativer for å tilbakeføre flyktningene til sine opprinnelige hjemsteder.[20] Hans siste artikkel som tok for seg dette temaet, oppfordret til nytrekking av grensene på Balkan basert på den etniske demografiske status quo.[21]
Mearsheimer innrømmet at dette innebar en aksept av etnisk rensning, men «den triste sannheten er at det ikke finnes et praktisk alternativ» til en nytrekking av Balkans grenser i henhold til etniske skillelinjer og rehabilitering av flyktningene der de er – «hvis noen ønsker å redde albanske og serbiske liv.»[22] Mearsheimer gjentok disse standpunktene igjen og igjen, ikke bare i forbindelse med Balkan, men også på et prinsipielt nivå, som et middel som for å løse grunnleggende problemer i Europa.[23]
Mearsheimer var ikke den eneste som drøftet mulighetene for en befolkningsforflytning. Professor Chaim Kaufmann, som underviser i internasjonale relasjoner ved Leigh-universitetet i Pennsylvania, forstod at slike blodige konflikter er vanskelige å løse med liberale midler som delt styre og konføderasjoner. Understrømmene av fiendtlighet, det uunngåelige resultatet av blodig etnisk konflikt, hindrer muligheten for fredelig sameksistens mellom de to gruppene under ett politisk tak.
Kaufmann forklarte denne situasjonen ved hjelp av den realistiske teorien om «sikkerhets-dilemmaet»:[24] I situasjoner med ekstrem mistillit, i en situasjon der befolkninger som lever sammen er et beleilig militært mål for begge sider, vil ethvert trekk fra en av sidene – selv om det er ment defensivt – tolkes av den andre siden som aggresjon og føre til et passende svar. Den rimelige løsningen på en slik situasjon er en fullstendig separasjon av befolkningene til etnisk homogene områder som kan forsvares, i mange tilfeller ved hjelp av befolkningsforflytning – også ved tvang.[25]
Mearsheimers freidige ord og Kaufmann pirket tydeligvis borti et ømt punkt. I begynnelsen fikk tankene deres negative reaksjoner. Kaufmann ble anklaget for å oppmuntre til etnisk rensning og nykolonisering, og han ble til og med forbannet av de «progressive krefter». Én statsviter nektet til og med å delta ved en konferanse som drøftet hans funn, fordi det ville legitimere dem.[26] De fleste reaksjonene var imidlertid saklige, og de førte til en utstrakt debatt rundt temaet.[27] Konklusjonene hans har uansett fått stadig økende interesse i den akademiske verden.[28]
Mearsheimer og Kaufmann er ikke alene. Professor Andrew Bell-Fialkoff bemerket også grusomhetene som fulgte med befolkningsforflytninger, men han kom likevel til konklusjonen om at den foretrukne løsningen var etnisk homogenitet.[29] Også professor Jerry Muller og professor William Rose, eksperter på styresett og internasjonale relasjoner, støtter denne posisjonen.[30] Robert Pape, en statsviter som var rådgiver for president Barack Obama og en markant motstander av amerikansk militær tilstedeværelse i Midtøsten, sier at det ikke er noen reell mulighet for å fjerne gjensidige farer mot sikkerheten uten å skape homogene rammeverk.[31]
Professor Alexander Downes fra George Washington-universitetet understreker at det er en fullstendig mangel på tillit mellom etniske grupper som er i konflikt, noe som hindrer dem i å komme til enighet.[32] Han peker på blandede bosetningsmønstre som en sentral faktor ved økt vold. Ønsket om territoriell utvidelse og eliminering av en potensiell femtekolonne øker motivasjonen for å skape homogene områder.[33] For å redusere konsekvensene av «etniske sikkerhets-dilemma», mener Downes at en fullstendig demografisk, geografisk og politisk separasjon mellom partene, inkludert befolkningsutveksling, er absolutt nødvendig.[34]
Professor Daniel Byman, fra statsvitenskapelig institutt ved Georgetown University, støtter homogenisering, også med tvang, som del av en deling av et eksisterende politisk rammeverk. Det er nødvendig med garantier om at de som blir overført vil få fullverdige rettigheter i staten de overføres til. For å hindre oppblussing av fiendtlige handlinger, som i India eller Tyrkia, understreker Byman det internasjonale samfunnets ansvar for å følge situasjonen nært og å tilby humanitær hjelp.[35] Robern Hayden, en professor i antropologi og direktør ved senteret for russiske og østeuropeiske studier ved Pittsburgh-universitetet, så også på saken. I en parafrase over Marx’ berømte uttalelse spør han: «Hvordan kan vi hindre at historien gjentar seg, først som en tragedie og deretter som en tragedie?» Hans svar er at homogenitet kan gjøre nettopp det.[36]
Ideen om at homogenisering bidrar til sikkerhet og stabilitet finnes ikke bare hos dem som motsetter seg politisk korrekthet eller amerikanske akademikere. Dr. Clive Christi, en ekspert på Sør-Asia fra London School of Economics, har påpekt behovet for å adskille stridende befolkningsgrupper og dermed å løse «ustabilitetsligningen» som de har blitt pålagt av dem som støtter opprettholdelsen av status quo.[37]
Professor Stephen Wolff, en tysk akademiker som underviser ved Universitetet i Birmingham, analyserte et utvalg befolkningsutvekslinger i Europa[38] og kom frem til noen fascinerende konklusjoner. Til tross for sine reservasjoner mot tvangsutvisninger innrømmer Wolf at homogenisering bidrar til stabilitet og sikkerhet i land med en blandet befolkning, og har hjulpet nasjoner til å uttrykke sin selvbestemmelse. Wolf støtter en forbedret versjon av «Balkan-modellen», som innebærer å opprette homogene regioner, med internasjonal støtte og bistand, full integrering av de forflyttede i mottakerlandene, full forsoning mellom de involverte partene i konflikten og å integrere partene i over-regionale organisasjoner.[39]
Et standpunkt som ligner på Wolffs ble presentert av to tverrfaglige forskere fra Sverige, Jan og Birgitta Tullberg, professorer i offentlig forvaltning og økologi. Paret avviser kontant ideen om at nasjoner i konflikt kan leve sammen i ett territorium uten å spille hverandres blod. De støtter å trekke grenser i henhold til etniske linjer og gjennomføringen av dette «på en sivilisert måte», gjennom en folkeavstemning som er bindende også for dem som motsetter seg den.[40]
En annen avhandling som er skrevet om dette temaet, er fra det amerikanske universitetet i Beirut. Forfatteren støtter opprettelsen av etnisk homogenitet, selv om gjennomføringen på kort sikt vil skade befolkningen, fordi den i det lange løp vil vise seg som avgjørende for varig fred. Forskeren, som selv er av armensk opprinnelse, og som bor i Libanon, bemerker at prisen for fullstendig adskillelse av nasjoner i konflikt generelt vil være lavere enn en situasjon der de blandes og konstant går i strupen på hverandre. Han advarer også om at tvungen forflytning kan føre til storstilte forbrytelser og til og med folkemord.[41]
I en kvantitativ sammenlignende studie undersøkte dr. Carter Johnson fra University of Maryland[42] alle borgerkriger som brøt ut på grunnlag av adskillelse fra territorium eller deling av territorier, og kom frem til en entydig konklusjon: Jo skarpere den etniske separasjonen var, jo lavere var muligheten for vold eller tilbakefall til ny krigføring.[43] Studiens konklusjon er moralsk: Adskillelse skaper en mekanisme som gir rom for fred, en mulighet som ikke ville ha eksistert dersom befolkningene fortsatt hadde vært blandet. Den viktigste konklusjonen er at adskillelse eller territoriell deling vil være mer effektivt når befolkningene allerede er adskilt, eller når det finnes en part som kan gripe inn og tilrettelegge for at delingen blir gjennomført på fredelig vis.[44]
I motsetning til andre forskere som ser på deling som en siste utvei, mener Johnson at en så tidlig som mulig gjennomføring av adskillelse vil kunne hindre omfattende overgrep.[45] Også her er Johnsons argument moralsk: «Når akademikere og politikere har foreslått deling, har det vært som en siste utvei for å avslutte etniske kriger, etter at store massakrer og tvungne befolkningsforflytninger allerede har begynt å forekomme, og når langsiktige militære forpliktelser fra det internasjonale samfunnet enten ikke har ledet frem eller ikke makter å skape fred.»[46]
Befolkningsforflytning
Vi har ennå ikke nevnt noen som støtter aktiv eller villet befolkningsforflytning som del av Israel-Palestina-konflikten. Poenget er heller å understreke hvor viktig det er at stater har et solid og varig etnisk flertall – på begge sider av den etniske konflikten – som en garanti for en fredelig og likestilt utvikling av nasjonene, og for å unngå storstilte blodsutgytelser. Utopien om en post-nasjonal stat passer fint for filosofiske diskusjoner, men virkeligheten krever andre løsninger. Dette gjelder både for jødene i Israel og for palestinerne i Palestina. Begge fortjener en ekte fred, ikke akademiske fantasier og blod.
Det multietniske dilemmaet
Kypros kommer ikke lenger til å bli forent, og selv om avtalen blir utformet av det internasjonale samfunnet, vil de to adskilte enhetene fortsette å eksistere hver for seg. Det bi-nasjonale Belgia er stadig i ferd med å bryte sammen. Den sveitsiske modellen er unik av én grunn: Det er en union mellom ulike samfunn som deler et felles etos, som inkluderer religionsfrihet, rettssikkerhet, menneskerettigheter og en lang tradisjon for samarbeid. Det er en enorm forskjell mellom dette og land der flertallet og mindretallet ikke har noe felles etos. Den sveitsiske føderasjonen er ikke en modell for Irak eller Jugoslavia.
Som vi allerede har vist, sliter Europa med mange av de samme problemene. Det finnes innvandrere som integrerer seg og de som har vanskeligheter med å gjøre det. Tankesmien Gatestone Institute avdekket nylig et trist faktum: alle vestlige land har områder som har blitt til såkalte «no-go»-soner.[47] Dette er innvandrer-nabolag som blir til «parallellbyer» som noen ganger er «forbudt område» selv for redningspersonell.
De offentlige tjenestene forsvinner fra disse områdene. Ambulanser kan bare kjøre inn med politieskorte. I noen av disse nabolagene erklærer lokale gjenger «sharia-stater». I begynnelsen av 2011 sluttet for eksempel posttjenestene å fungere ved Sevedkvarteret i Malmø i Sverige.[48] Postfordeling hadde blitt for farlig.
Malmø er ikke den eneste byen som har opplevd å få vrange relasjoner mellom det gamle flertallet og myndighetene og den muslimske innvandrerbefolkningen. En tysk politisjef innrømmet at «forbrytelser utføres uten at politiet griper inn i visse områder. Bare ved særlig særskilt alvorlige tilfeller får vi informasjon om hva som skjer. Statsmakten er utenfor bildet».[49] I Frankrike har 40 nabolag blitt kategorisert som «risikoområder».[50] Nederland har også erklært 40 slike områder.[51] På førsteplass står nabolaget Kolenkit i Amsterdam.
Europa rives fortsatt mellom en multikulturalisme som har feilet, og uttrykk for åpen rasisme, og de har ennå ikke funnet en måte å håndtere det jihadistiske mindretallet, som hindrer brorparten av muslimer fra å integrere seg, og som ofte skader dem på ulike måter. Resultatet er en krise. Så vidt vi vet, er det ingen «sionistisk okkupasjon» i Amsterdam eller Berlin som kunne ha unnskyldt eller forklart hatet eller antisemittismen. Uansett skaper «no-go-sonene» en de facto deling av mange europeiske byer som en gang var hele. Når dette skjer i Europa, hvordan kan en da forvente at det skal gå bedre i Midtøsten?
Med en spesifikk referanse til resten av Europa, og ikke bare Balkan, sa Mearsheimer dette: Faktum er at multietniske land ikke overlever i Europa. Dersom en ser på Europa på 1900-tallet, kan en se mange eksempler på multietniske land som går i oppløsning, og blir erstattet av nye, etnisk homogene stater. Og når de går i oppløsning, skjer det vanligvis på svært blodig vis. Det er uheldig, men sant.[52]
Forfølgelse i Midtøsten
Situasjonen i Midtøsten er langt verre. Kopterne forfølges i Egypt. Sjia- og sunnimuslimer slakter hverandre i Irak. Kristne og medlemmer av den islamske trosretningen ahmadiyya forfølges i Pakistan. Jemen lider av en pågående religiøs borgerkrig. Libanon har gjennomgått noe lignende. Skillelinjene i den pågående borgerkrigen i Syria er etniske og religiøse. Og listen fortsetter.
Dette er dermed konklusjonen: Den multinasjonale og multietniske modellen fungerer bare i teorien, den fungerer ikke i virkeligheten. Derimot er det kulturell, etnisk eller religiøs homogenitet, et felles etos og delte verdier, som garanterer stabilitet. Det betyr ikke at en skal utvise eller diskriminere minoriteter. Fulle borgerrettigheter for minoriteter er en grunnleggende forutsetning for ethvert demokrati. Noen ganger, men ikke alltid, er det også rom for grupperettigheter. Men ingenting av dette rokker ved det faktum at det er et solid demografisk flertall som hindrer friksjon og konflikter.
De fleste israelere vet alt dette. Den israelske venstresiden demonstrerer mot blanding av befolkninger. Det er en jødisk bosetning i Sheikh Jarrah-nabolaget i Jerusalem. Venstresiden forstår at denne formen for jødisk retur (jøder bodde i nabolaget før 1948-krigen) er en form for provokasjon. Derfor har venstreaktivister i mange år demonstrert i nabolaget hver fredag. Det som gjelder i Sheikh Jarrah, gjelder også for den nasjonale eksistensen i sin helhet. Venstresiden demonstrerer for palestineres rett til å leve i palestinske omgivelser, uten fremmede mennesker med en annen kultur, religion og levemåte. Når innvandring, infiltrasjon og retur kan øke friksjonen og skape konflikt, er adskillelse den riktige løsningen.
Det kan tenke seg at ting vil kunne endre seg, før eller siden. Når forfølgelse av religiøse minoriteter og etniske og religiøse konflikter slutter å være vanlig i hele Midtøsten, vil det kanskje være rom for å undersøke nye muligheter mellom Israel og palestinerne. Men frem til det tidspunktet, er befolkningsblanding snarere et tegn på rasisme og provokasjon, og adskillelse en oppskrift for sameksistens og gjensidig respekt. Det finnes to former for adskillelse: en som uttrykker rasisme eller sjåvinistisk nasjonalisme, og en som uttrykker kulturelle rettigheter og selvbestemmelse. Apartheid er et eksempel på den førstnevnte. Delingen av Tsjekkoslovakia og Jugoslavia er eksempler på den andre formen – akkurat som tostatsløsningen er for Israel-Palestina-konflikten.
Med støtte til «én stat»
Ideen om «én stat» er ikke illegitim. Når det er snakk om mennesker som deler samme religion, språk, kultur og historie, er det en gyldig idé. En union mellom Kosovo og Albania, som begge har et klart flertall albanere, med samme religion, språk og kultur, er for eksempel logisk.
Tilsvarende gir tanken om «én stat» mening når konteksten er palestinerne på begge sider av Jordan – på Østbredden og Vestbredden. Menneskene på begge bredder av elven deler felles religion, språk, kultur og historisk arv, og noen ganger til og med slektskapsbånd. På dette tidspunktet er imidlertid ingen av sidene interessert i en slik union, og deres ønske bør respekteres. Men hvis vi ikke bruker tvang når det gjelder palestinerne på det to sidene av Jordanelven, så er det også på sin plass å ikke påtvinge en union mellom jøder og palestinere, som er to svært forskjellige grupper.
Og hva med israelske arabere? De har rett på full likestilling. I fremtiden vil det kunne dukke opp nye og kreative ideer som vil kunne fungere. Dagens bosettere, som forblir i en palestinsk stat, vil enten ha israelsk statsborgerskap eller dobbelt statsborgerskap. Israelske arabere, de som vil ønske det, vil også kunne være statsborgere i en palestinsk stat – med eller uten Jordan. Innvandringslovene bør begrense bevegelse på tvers av grensene, for å sikre at begge kan opprettholde et stabilt og dominant etnisk flertall, på samme måte som mange land i Europa gjør. Tanken om territoriell utveksling bør heller ikke forkastes. På samme måte som det finnes store jødiske bosetninger som vil forbli en del av Israel, vil lignende store arabiske bosetningsområder som ligger nært grensen, kunne bli en del av Palestina.
Tostatsløsningen
Tostatsløsningen forblir dermed den riktige løsningen, basert på delingsplanen fra 1947 – en jødisk stat og en arabisk stat. En slik løsning må ta hensyn til påfølgende demografiske endringer som har skjedd siden den gang, og de internasjonale normer som avviser retten til retur, som den fantasien den er.
Den siste avtalen som anerkjente retten til tilbakevending, var Dayton-avtalen fra 1995. Omstendighetene var imidlertid da helt annerledes. I begynnelsen av krigen i 1991 hadde Kroatia en serbisk minoritet på 12 prosent. Først var det serberne som utviste kroatene, deretter utviste kroatene rundt 200.000 serbere. Etter krigen og Dayton-avtalen utgjorde serbere en minoritet på bare 4.5 prosent. Selv ikke full retur ville ha gjort Kroatia til en bi-nasjonal stat. Til tross for det ble det aldri gjennomført en full retur. Faktisk gikk andelen serbere i Kroatia ned mellom 2001 og 2011.[53] Kroatia har ført en politikk som tydelig har hatt som mål å hindre retur,[54] og det er også en stille enighet om avvisning av serberes rett til retur til Kroatia.
***
Den største trusselen mot Israels eksistens som det jødiske folkets nasjonalstat stammer direkte fra bosettingsprosjektet. Grupper på den israelske høyresiden som ikke tilhører ytterkantene, har i senere år begynt å overta tanken om å annektere Judea og Samaria og å gi palestinerne der israelsk statsborgerskap. Slik har disse høyreorienterte gruppene overtatt den post-sionistiske og post-nasjonalistiske venstresidens tilnærming.
I april 2013 var professor Alan Deshowitz tilstede ved Jerusalem Posts konferanse i New York.[55] Han presenterte sitt initiativ for gjenopptakelse av forhandlingene, etter å ha truffet Mahmoud Abbas et par måneder tidligere. I henhold til initiativet, som for Dershowitz startet med en artikkel han publiserte sommeren 2012, skulle samtalene gjenopptas, uten at byggingen i de store bosetningene skulle stanse, bare i områder som fortsatt var omstridte.[56] Minister Yuval Steinitz og daværende leder for det nasjonale sikkerhetsrådet, Uzi Arad, som satt på scenen, avviste forslaget. På ett tidspunkt ble det buet mot Dershowitz. Buingen fortsatte i flere dager blant amerikanske jøder.
Dershowitz er en av Israels viktigste forsvarere i USA. Han har tidligere avvist et tilbud om å tjene som Israels ambassadør til FN. Dershowitz er ikke blind: På samme måte som mange andre av Israels venner, ser han at den nåværende stagnasjonen ikke tjener Israel, og han frykter også at fortsettelsen av bosettingsprosjektet er en katastrofe for den jødiske staten. Deler av den amerikanske venstresiden forholder seg til Dershowitz som en spedalsk på grunn av hans støtte til Israel. Deler av den amerikanske høyresiden er tydeligvis enige med venstresiden, selv om det er av andre grunner.
Ordstyrer for debatten, Caroline Glick, kom i direkte konfrontasjon med Dershowitz, og i dekningen av sammenstøtet i en jødisk avis gjorde hun det klart at hun støtter annektering og utstedelse av statsborgerskap.[57] Glick har også skrevet en bok som støtter dette.[58] Deshowitz’ svar var utvetydig: «Israel vil raskt opphøre å være en jødisk stat, og landet vil muligens, etter en stund, bli en islamsk stat. Det vil ikke være en akseptabel situasjon. Det vil være slutten på Israel som vi kjenner det. Jeg tror ikke det er en levedyktig løsning.»
Homogenitet og solidaritet
Det siste tiåret har det foregått en bred debatt om forholdet mellom solidaritet og etnisk mangfold.[59] Det finnes forskningsmessig grunnlag for posisjonen som hevder at homogenitet er en forutsetning for solidaritet.[60] I Sverige og Finland er folk villige til å betale skatt, fordi de er samfunn med felles bånd. I USA er viljen langt lavere, på grunn av det etniske og rasemessige mangfoldet. Solidariske samfunn eksisterer bare når de har tilstrekkelige felles bånd.
Det motsatte skjer når disse båndene mangler. I Sudan skjedde det gjentatte omfattende massakrer på grunn av etniske og religiøse forskjeller. Hundretusener ble slaktet i Algerie på grunn av religiøse og politiske forskjeller. Det finnes ikke ett land i Midtøsten der etniske og religiøse grupper lever i harmoni under ett politisk tak, eller i «én stat». En israelsk-palestinsk stat vil sannsynligvis ligne mer på Irak, Jugoslavia eller Syria enn USA, Canada eller Sveits. Nettopp fra et humanitært perspektiv, og for å forhindre blodbad, er adskilte nasjonalstater den riktige løsningen.
La oss ikke lure oss selv. Tanken om «én stat» har vunnet nye støttespillere, til tross for at den på forhånd varsler om et sikkert blodbad. Den post-nasjonale visjonen er fristende: absolutt likhet, ikke lenger noen skiller mellom mennesker. Men visjonen er, som professorene Amnon Rubenstein og Alexander Yaakovson allerede har bemerket, i praksis en «avvisning av legitimiteten av konseptet ‘en jødisk stat’. Dette, på sin side, bryter med prinsippet om universell likhet, fordi det innebærer en fornektelse av det jødiske folkets rett til selvbestemmelse og nasjonal uavhengighet».[61]
Holocaust og nasjonalisme
De grusomme blodsutgytelsene som skjedde i de to verdenskrigene, og særlig holocaust, ledet til to konklusjoner. Den første var universell, og handlet om respekt for dem som er annerledes og anerkjennelse av ulike folkegruppers rett til selvbestemmelse, ikke bare europeeres. Det er årsaken til at det etter andre verdenskrig vokste frem mange nasjonalstater i verden. Den jødiske lærdommen var ikke annerledes: en nasjonal lærdom, som tydeliggjorde at opprettelsen av en jødisk nasjonalstat var helt nødvendig, og en universell-humanistisk lærdom i tikkun olam.
Senere mistet tanken om nasjonalstaten oppslutning. Det som tidligere ble ansett som den ideelle løsningen for å sikre fred, ble, innen rammeverket av post-nasjonalistisk tankegods, et problem i seg selv. Nasjonalisme er riktignok ikke bare selvbestemmelse; noen ganger blir den til en mer sjåvinistisk identitet som omfatter hat mot den andre. Jødene fikk nasjonal anerkjennelse i kraft av prinsippet om selvbestemmelse, uttalt i FNs delingsvedtak. Men denne løsningen ble et problem da nasjonalstaten ble et problem blant mange vestlige eliter.
Innbyggerne i nasjonalstater ble aldri spurt om sin mening. For dem er flernasjonale stater et tilbakeskritt til den gamle imperie-modellen som kollapset etter verdenskrigene. De ønsker ikke Østerrike-Ungarn, de ønsker ikke osmanene, og heller ikke britene eller franskmennene. De ønsker kanskje EU – men i tillegg til, og ikke i stedet for, nasjonalstaten. For dem som har fått selvbestemmelse i asiatiske og afrikanske land, er ikke alternativet til nasjonalstaten brorskap og solidaritet, men stammekrig eller verre. Vestlige akademikere og tenkere gjennomfører menneskelige eksperimenter, og nekter dem den grunnleggende retten til selvbestemmelse, til fordel for en utopi, et imperium eller et imaginært fellesskap på tvers av nasjonene.
I århundrer led jødene led av å være annerledes; de hadde ingen tilhørighet, de var statsløse eller rotløse. Etter lidelsene som pågikk i flere hundre år, og som kulminerte i holocaust, klarte de endelig å rette opp i dette misforholdet. Men da de tilsynelatende kunne slappe av, vokste den post-nasjonale trenden frem, som nå prøver å nekte dem staten som ble vunnet for en høy pris. Påstanden om at jødedommen bare er en religiøs identitet, ikke en nasjonal, er nedlatende, fordi jøder selv opplever seg som et folk og en nasjon, og har ikke noe behov for bekreftelse utenfra. Det er selve kjernen av selvbestemmelse. Den armenske identiteten er både religiøs og nasjonal. Er det noen som vil nekte også armenernes rett til selvbestemmelse?
Først: Tsjekkoslovakia
Men la oss en stakket stund legge til side spørsmålet om hvorvidt den post-nasjonale idé er riktig eller reinspikka idioti. Problemet er at Israel har blitt fokuspunktet for post-nasjonalistene. Denne akademiske tradisjonens tilhengere sier ikke «stopp okkupasjonen!». De hevder at selve eksistensen av en nasjonalstat er problemet, fordi en slik konstruksjon er umulig. Her kommer løgnindustrien inn. For å rettferdiggjøre angrep mot den jødiske staten, må den nødvendigvis fremstilles som særskilt ond. Det er ikke forbrytelsene som avviser Israels rett til å ekstistere som de angriper. De angriper selve Israels eksistens.
Men la oss anta at post-nasjonalismen er idealet, på tross av alle bevisene som underslår det. Kan vi så stille ett enkelt krav til post-nasjonalistene? Start med Tsjekkia og Slovakia, de syv statene i det tidligere Jugoslavia eller India og Pakistan. Dere kan først lykkes der, så kan vi snakke om Israel og Palestina. Frem til da: Ikke plag oss med disse vanvittige ideene, som vil føre til langt mer blod og smerte enn noen okkupasjon hadde kunnet bringe med seg.
[1] Se for eksempel Tony Judt, «Israel: The Alternative», The New York Review of Books 23.10.2003; Ian Lustick, «Two-State Illusion», New York Times 14.9.2013.
[2] Av Wilsons berømte fjorten punkter omhandler fem selvbestemmelse.
[3] Se: FNs charter, artikkel 2, paragraf 1.
[4] Se: «Holland’s New Greeting for Immigrants», Spiegel 24.1.2006; «Netherlands introduces Dutch language test for immigrants», WORK PERMIT nettsted 21.2.2006.
[5] «Angela Merkel: German multiculturalism has utterly failed», Guardian 17.10.2010.
[6] «State multiculturalism has failed, says David Cameron», BBC 5.2.2011.
[7] «Former Australian PM attacks multiculturalism», Telegraph 29.9.2010.
[8] For mer om dette, se: Alexander Yakobson, «God and Religion in Modern Democratic Constitutions», i: Anita Shapira, Yedidia Z. Stern og Alexander Yakobson (red.), The Nation State and Religion, The Resurgence of Faith (andre bind av Contemporary Challenges to the Nation State: Global and Israeli Perspectives), Sussex Academic Press 2013, s. 1–13.
[9] <http://www.pcpsr.org/domestic/2003/nbrowne.pdf>
[10] Francis Fukuyama, The End of History and the Last Man, Free Press 1992.
[11] «Freedom in the World – Population Trends», Freedom House: <http://www.freedomhouse.org/sites/default/files/Population%20Trends%2C%20FIW %201980-2013.pdf>
[12] For definisjonen and karakteristikk av etniske konflikter, se: John McGarry, Brendan O’Leary, «Introduction: The Macro-political Regulation of Ethnic Conflict», i: John McGarry; Brendan O’Leary (red.), The Politics of Ethnic Conflict Regulation: Case Studies of Protracted Ethnic Conflicts, London 1993, s. 1–40.
[13] Ted R. Gurr, «Ethnic Warfare on the Wane», Foreign Affairs 79, 3 (2000), s. 53.
[14] Se note 11.
[15] For en opptelling av antall studier på tema som har kommet ut siden 1990-tallet og en forklaring av fenomenet, se: Andreas Wimmer, «Introduction: Facing ethnic conflicts», i: Andreas Wimmer et al. (red.), Facing Ethnic Conflicts. Towards a New Realism, Boulder 2004, s. 10–11.
[16] For en gjennomgang av litteraturen, se: O’Leary, «Debating Partition», s. 140–157.
[17] John J. Mearsheimer, «Shrink Bosnia to Save It», New York Times 31. mars 1993:
<http://www.nytimes.com/1993/03/31/opinion/shrink-bosnia-to-save-it.html>
[18] John J. Mearsheimer, Stephen Van Evera, «When Peace Means War», The New Republic 18. desember 1995, s. 16–21: <http://mearsheimer.uchicago.edu/pdfs/A0023.pdf>
[19] Ibid., s. 21.
[20] John J. Mearsheimer, Robert A. Pape, «The Answer: A Partition Plan for Bosnia», The New Republic 1. juni 1993, s. 122–128; John J. Mearsheimer, Stephen Van Evera, «Hateful Neighbors», New York Times 24. september 1996; John J. Mearsheimer, «The Only Exit from Bosnia», ibid., 7. oktober 1997; idem., «A Peace Agreement That’s Bound to Fail», ibid., 19. oktober 1998; John J. Mearsheirner, Stephen Van Evera, «Redraw the Map, Stop the Killing», ibid., 19. april 1999.
[21] John J. Mearsheimer, «The Case for Partitioning Kosovo», i: Ted G. Carpenter (red.), NATO’s Empty Victory: A Postmortem on the Balkan War, Washington DC 2000, s. 133–138. <http://mearsheimer.uchicago.edu/pdfs/A0026.pdf>
[22] Ibid., s. 137.
[23] Ved en konferanse i 1999 sa Mearsheimer følgende: «Faktum er at multietniske stater ikke overlever i Europa. Dersom du ser over hele Europa på 1900-tallet, ser du mange eksempler på multietniske stater som går i oppløsning og blir erstattet av etnisk homogene stater. Og når de bryter sammen, gjør de ofte det på svært blodig vis. Dette er beklagelig, men sant. Se på Polen. Landet pleide å ha mange jøder, tyskere, hviterussere og ukrainere. De er i hovedsak alle borte nå. Polen er nå fullt av polakker. Det er til det beste. Når jeg hører amerikanere si hvor flott det er at tyskere flytter tilbake til Polen, spør jeg meg selv: I hvilken verden lever disse menneskene? Hvis Clinton-administrasjonen hadde eksistert i 1918, fremfor Woodrow Wilsons administrasjon, ville den trolig ha prøvd å holde Østerrike-Ungarn sammen. Den ville trolig ha prøvd å holde Det osmanske riket sammen.»
«What about the Soviet Union, another multiethnic empire? That’s gone. Czechoslovakia? That’s gone.» «Policy Forum: The Balkan War: What Do We Do Now?» (Cato Policy Report, juli/august 1999). <http://www.cato.org/pubs/policy_report/v21n4/balkans.html>
[24] Se følgende ordliste for en forklaring av dilemmaet og andre konsepter i internasjonale relasjoner: <http://www.irtheory.com/know.htm>. For forholdet mellom sikkerhetsdilemmaet og etnisk konflikt, se: Barry R. Posen, «The Security Dilemma and Ethnic Conflict», Survival 35, 1 (1993),s. 27–47: <web.mit.edu/ssp/people/posen/security-dilemma.pdf>
[25] Chaim Kaufmann, «Possible and Impossible Solutions to Ethnic Civil Wars», International Security 20, 4 (1996), s. 136–175; idem, «When All Else Fails: Ethnic Population Transfers and partitions in the Twentieth Century», International Security 23, 2 (1998), s. 120–156; idem, «When All Else Fails: Evaluating Population Transfers and Partition as Solutions to Ethnic Conflict», i: Barbara F. Walter, Jack Snyder (red.), Civil Wars, Insecurity, and Intervention, New York 1999, s. 221–260.
[26] Mia Bloom, Roy Licklider, «What’s All the Shouting About?» Security Studies 13, 4 (2004), s. 227.
[27] Et søk i Google Scholar ga 76 treff på Mearsheimer og Van Everas artikkel «When Peace Means War»; Kaufmanns «Possible and Impossible Solutions to Ethnic Civil Wars» er nevnt ti ganger oftere.
[28] Se drøftingen av Bloom and Licklider.
[29] Bell-Fialkoff, «A Brief History of Ethnic Cleansing», s. 121.
[30] Jerry Z. Muller, «Us and Them: The Enduring Power of Ethnic Nationalism», Foreign Affairs 87, 2 (2008), s. 34; William Rose, «The Security Dilemma and Ethnic Conflict: Some New Hypotheses», Security Studies 9, 4 (2000), s. 50–51.
[31] Robert A. Pape, «Partition: An Exit Strategy for Bosnia», Survival 39, 4 (1997–1998), s. 25–28.
[32] Alexander B. Downes, «The Holy Land Divided: Defending Partition as a Solution to Ethnic Wars», Security Studies 10, 4 (2001), s. 71.
[33] Alexander B. Downes, Kathryn McNabb-Cochran, «Targeting Civilians to Win? Assessing the Military Effectiveness of Civilian Victimization in Interstate War», i: Erica Chenoweth, Adria Lawrence (red.), Rethinking Violence: States and Non-state Actors in Conflict, Cambridge 2010, s. 25.
[34] Downes, «The holy land divided», s. 49–61.
[35] Daniel L. Byman, «Divided They Stand: Lessons about Partition from Iraq and Lebanon», Security Studies 7 (1997), s. 1–29.
[36] Robert M. Hayden, «Schindler’s Fate: Genocide, Ethnic Cleansing, and Population Transfers», Slavic Review 55 (1996), s. 727–748.
[37] Clive J. Christie, «Partition, Separatism, and National Identity: A Reassessment», Political Quarterly 63, 1 (1992), s. 68–78.
[38] Stefan Wolff, «The Use of Ethnic Cleansing in the ‘Resolution’ of Self-Determination Conflicts: Learning the Lessons from Twentieth Century Europe?» i The Princeton Encyclopedia of Self-Determination: <http://pesd.princeton.edu/?q=node/273>; idem, «Can Forced Population Transfers Resolve Self-Determination Conflicts? A European Perspective», Journal of Contemporary European Studies 12 (2004), s. 11–29.
[39] Ibid. s. 26–27.
[40] Jan Tullberg, Birgitta S. Tullberg, «Separation or Unity? A Model for Solving Ethnic Conflicts», Politics and the Life Sciences 16 (1997), s. 237–248.
[41] Hovig H. Wannis, Separation as a Solution to Ethnic Conflicts, Saarbrücken 2001, s. 88–89.
[42] Carter Johnson, «Partitioning to Peace: Sovereignty, Demography, and Ethnic Civil Wars», International Security 32, 4 (2008), s. 140–170. <https://www.kent.ac.uk/politics/carc/reading%20group/Johnson%20Carter%20Partitioning%20to%20Peace.pdf>
[43] Michael C. Horowitz, Alex Weisiger, Carter Johnson, «The Limits to Partition», International Security 33, 4 (2009), s. 207.
[44] Johnson, «Partitioning to Peace», s. 164–165.
[45] Ibid, s. 143.
[46] Ibid, s. 142.
[47] Soeren Kern, «European ‘No-Go’ Zones for Non-Muslims Proliferating», Gatestone Institute 22.8.2011.
[48] «Crime stops postmen in Malmo area», Politiken 16.1.2012.
[49] «In problematic areas, even the police fear», WAZ 1.8.2011.
[50] «Atlas des Zones urbaines sensibles» <http://sig.ville.gouv.fr/Atlas/ZUS/>
[51] <http://www.expatica.com/nl/news/local_news/Most-problematic-Dutch-neighbourhoods-made–public_49986.html>
[52] Cato Policy Report, juli/august 1999, bd. 21, nr. 4.
[53] <http://en.wikipedia.org/wiki/Serbs_of_Croatia>
[54] Se: «Assessment for Serbs in Croatia» at the website ‘Minorities at Risk’: <http://www.cidcm.umd.edu/mar/>
[55] «Dershowitz presents plan to restart peace talks», Jerusalem Post 29.2.2013.
[56] «A Settlement Freeze Can Advance Israeli-Palestinian Peace», Wall Street Journal 5.7.2012.
[57] «Alan Dershowitz and Caroline Glick Clash on Two-State Solution», The Algemeiner 1.5.2013.
[58] Se: Caroline Glick, The Israeli Solution: A One-State Plan for Peace in the Middle East, Crown Forum 2014. For prof. Peter Berkowitzs svar, se: idem., «A One-State Mideast Solution? It Won’t Work», Real Clear Politics 3.4.2014. Berkowitz bemerker at Glicks riktige argumenter ikke leder henne til konklusjonen om enstatsløsning.
[59] David Goodhart, «Discomfort of strangers», Guardian 24.4.2004.
[60] Se: Steffen Mau, «Ethnic Diversity and Welfare State Solidarity in Europe», University of Bremen Graduate School of Social Sciences 2007: <http://www.cas.ed.ac.uk/__data/assets/pdf_file/0009/10215/paper_midpoint_conference_project_3.pdf>
[61] A Alexander Yakovson og Amnon Rubenstein, Israel og nasjonenes familier [hebraisk], Shocken 2003.