Palestinske ledere (og deres venner) krever såkalt «rett til å vende tilbake» for 1948-flyktningene og alle deres etterkommere. I virkeligheten uttrykker kravet om «rett til å vende tilbake» et ønske om å vende tilbake til en tid der det ikke fantes noen jødisk stat.
– Hensikten med «rett til å vende tilbake» er å tjene målet om å fjerne Israel, skriver Adi Schwartz og Einat Wilf i Fathom Journal i juni 2021. Her følger en nokså fyldig, men fri, gjengivelse av deres artikkel.
Da tilbakevending ble avvist
Under siste del av krigen i 1948, og den første tiden etterpå, hadde mange palestina-arabere ønske om å returnere til sine hjem, men dette ble avvist av deres ledere. Lederne mente at en tilbakevending ville være en effektiv anerkjennelse av Israels eksistens. Tilbakevendingen var underordnet den viktigere saken – å nekte Israel legitimitet.
Så lenge flyktningenes tilbakevending ble ansett å være styrkende for Israels legitimitet, ble det avvist. Sommeren 1948 skrev Haj Amin al-Husseini, mufti i Jerusalem og leder for de palestinske araberne, en uttalelse der han fordømte arabiske staters åpenhet for å tilbakeføre flyktninger til Israel. Det ville ha krevd forhandlinger med den nye staten og ville dermed gitt den effektiv anerkjennelse og legitimitet.
«Det vil tjene som første skritt i arabisk anerkjennelse av staten Israel og av deling,» advarte Emil Ghury fra Arabisk høyere komité. Flyktningene kunne bare vende tilbake dersom områdene de hadde bodd i først ble erobret, argumenterte han. Ghury advarte mot å se flyktningspørsmålet bare som en humanitær sak. «De har vendt et spørsmål om jihad til et spørsmål om flyktninger,» klaget han. Ghury var klar på hva som var målet: «Vi er opptatt av å vende tilbake og å gjøre spørsmålet til et spørsmål om jihad. Vi er opptatt av å høste hat mot jødene i hjertet til hver araber.»
«Ærefull tilbakevending»
Men ganske snart forstod palestinske og arabiske ledere at flyktningene kunne bli brukt som et politisk våpen mot Israel. «Det er velkjent og forstått at araberne, når de krever tilbakevending av flyktningene til Palestina, mener deres tilbakevending som herrer av hjemlandet og ikke som dets slaver. Med større klarhet, mener de utslettelse av staten Israel,» sa Egypts utenriksminister Muhammad Salah al-Din i oktober 1949. Den palestinske journalisten og historikeren Nasir al-Din Nashashibi forklarte: «Vi ønsker ikke å vende tilbake med flagget til Israel over en eneste kvadratmeter av vårt land, og dersom vi ønsker å vende tilbake, er det en ærefull og ærerik tilbakevending og ikke en nedverdigende tilbakevending, ikke en tilbakevending som vil gjøre oss borgere i staten Israel.»
Hver eneste gang det har vist seg muligheter for å løse den humanitære situasjonen for palestinske flyktninger har det blitt avvist av palestinske ledere. Palestinerne aviste Israels tilbud om å ta imot noen av flyktningene i Israel rett etter krigen. De avviste også erstatningstilbud fra Israels side dersom det innebar en omfattende fredsavtale som ville legitimere Israels eksistens. Da en palestiner forsøkte å bygge boliger og skape næring for palestinske flyktninger på begynnelsen av 1950-tallet, og på den måten forbedre deres livsvilkår og gjenopprette deres verdighet, var palestinernes reaksjon å brenne landsbyen ned. (Les mer om denne historien i Schwartz’ og Wilfs bok Krigen for å vende tilbake som MIFF har utgitt.) Målet var ikke, og er fortsatt ikke, å rette opp en moralsk urettferdighet, men å slette jødisk suverenitet. I Fatah- og Hamas-ledernes øyne er dette den største urettferdigheten av alle, at jødene er suverene og herrer i et område som arabere mener burde være bare deres.
Palestinernes katastrofe
Palestinerne markerer sin Nakba 15. mai. I stedet for å markere katastrofen på årsdagen for Haifas eller Jaffas fall til jødiske styrker, eller dagen da landsbyen Deir Jassin ble inntatt, markeres Nakba dagen etter at den jødiske staten ble erklært uavhengig. Katastrofen, for den dominerende palestinske eliten, vil fortsette så lenge Israel eksisterer, og bare Israels utslettelse vil stanse den. Å markere Nakba handler ikke om minner fra fortiden, men å forestille seg en framtid der historien er spolt tilbake, Israel er borte og landet i sin helhet er arabisk.
Den britiske utenriksministeren Ernest Bevin beskrev situasjonen tydelig allerede i 1947: «For jødene er det essensielle prinsipp å skape en suveren jødisk stat. For araberne, er det essensielle prinsipp å motsette seg til det siste etableringen av jødisk suverenitet i noen del av Palestina.» (uthevet av forfatterne). Bevin forstod at det ikke er en konflikt mellom to nasjonalbevegelser, som begge først og fremst søkte sin egen uavhengighet, men en gruppe (araberne) som først og fremst søker å hindre uavhengigheten til en annen (jødene).
Forskjellige måter å vende tilbake på
Når sionister avviser at mer enn 7 millioner palestinere – etterkommere av de arabiske 1948-flyktningene – skal kunne flytte inn i Israel, innvender noen at jødene har «vendt tilbake» til Israel fra mange kanter av verden. Hvorfor har jødene rett til å vende tilbake etter to tusen år, men ikke palestinerne etter 73 år?
Men det er snakk om to helt ulike måter å vende tilbake på, påpeker Wilf og Schwartz.
Da sionismen ble en politisk bevegelse på slutten av 1800-tallet, var jødene spredt omkring i verden. Jødisk selvbestemmelse og suverenitet kunne bare skapes gjennom jødisk innvandring – «tilbakevending» – til landet. Jødisk tilbakevending var aldri et ultimalt mål for sionistene – selvbestemmelse var målet. I store deler av totusen års eksil kunne jøder i teorien, i hvert fall de som hadde økonomisk kapasitet til det, flytte til Israels land. Men landet var styrt av andre, og jødene som valgte å flytte styrte ikke seg selv. Sionismen åpnet muligheten for at jødene selv kunne styre seg selv i landet Israel.
Siden hovedmålet for sionismen var suverenitet i landet, i stedet for tilbakevending til hver eneste kvadratmeter som jødenes forfedre noen gang satte sin fot på, har sionistiske ledere vært åpne for kompromiss om landområdene. I fredskonferansen i 1919 kom sionistenes leder Chaim Weizmann med kart som ikke bare viste dagens Israel, Judea, Samaria og Gaza, men også sørlige deler av dagens Libanon og vestlige deler av dagens Jordan. Men da denne planen møtte realiteten, først og fremst tilstedeværelsen av en større arabisk befolkning som motsatte seg sionistenes ambisjoner, var sionismen pragmatisk nok til å justere sine romantiske og åndelige lengsler til realitetene. Siden målet av selvbestemmelse, var grenser noe man kunne gjøre kompromiss om. De sionistiske lederne godtok FNs forslag til delingsplan i 1947, og når jøder fra hele verden kunne flytte inn i en jødisk stat ville den få et klart jødisk flertall også om araberne hadde fortsatt å bo i området. Jødene godtok at de ikke kunne vende tilbake til hele landet.
Arabernes mål, på den andre siden, var å forhindre jødisk suverenitet i noe del av landområdet. Derfor ble jødisk innvandring i første omgang møtt med vold. Hadde arabisk side på noe tidspunkt godtatt noen av delingsforslagene, ville det i dag vært to stater – en jødisk, og en arabisk – side om side, og ingen ville ha blitt flyktninger.
Siden det fortsatt er PLOs mål å slette jødisk suverenitet fra kartet, insisterer PLO fortsatt på at alle etterkommere av 1948-flyktningene skal kunne vende tilbake til sine hjem i det som er dagens Israel. Palestinske flyktninger og deres etterkommere har hatt flere muligheter til å kopiere den jødisk-sionistiske versjonen av tilbakevending til sin egen suverene stat. Palestinerne kunne ha vendt tilbake til en palestinsk stat, uten at den ville omfattet hvert eneste sted som palestinerne har en historisk og følelsesmessig forbindelse til. De ble tilbudt det av Bill Clinton i 2000 og av Ehud Olmert i 2008, men palestinerne sa hver gang nei. Å vende tilbake til en uavhengig, suveren palestinsk stat i deler av landet var ikke det de ønsket. Palestinsk tilbakevending er ikke for å etablere suverenitet for et palestinsk folk, men for å frata et annet folk deres suverenitet.
Ingen alternativ til jødisk suverenitet
Mange tror, feilaktig, at palestinerne en gang støttet en løsning med to stater for to folk. De tror at det er Israel som har hindret tostatsløsning, og mener det derfor er moralsk å la palestinske flyktninger og deres etterkommere bosette seg i Israel. Men tostatsløsningen var aldri aktuell for det palestinske lederskapet, fordi de hele tiden insisterte på å bosette flyktningene (og deres etterkommere som nå har gjort dem ti ganger flere) inne i Israel. Dette var hovedgrunnen til at gjentatte forhandlinger fra 1990-tallet av brøt sammen.
Krigen i 1948 fant sted samtidig med andre konflikter som var mye mer dødelige og skapte mange flere flyktninger. Men ingen forstiller seg at tyskere skal returnere til Tsjekkia, som de ble brutalt fordrevet fra i 1946, eller at millioner av pakistanere og indere skal returnere til sine tidligere hjem etter den blodige befolkningsutvekslingen rundt 1947.
Det er bare to måter konflikten mellom jøder og arabere kan slutte på. Enten lykkes antisionister med å ta selvbestemmelse bort fra det jødiske folk, eller sionismen blir akseptert av den arabiske verden og jødisk selvbestemmelse får fortsette. Så lenge ikke noe av dette finner sted, vil konflikten fortsette, og volden vil bare gå i bølger og endre seg over tid.
Wilf og Schwartz påpeker at landområdet mellom Middelhavet og Jordan-elven kan bli delt, og det kan også vann, luft og naturressurser. Det kan innføres sikkerhetstiltak. Bosetninger kan bli flyttet. Men det som ikke kan gå sammen med sionisme, er antisionisme. Skal konflikten bli endelig over, må enten sionisme eller antisionisme gå seirende ut. Det er ingen gylden middelvei, middelveien er den konflikten vi har hatt de siste 150 årene.
Noen snakker fint om «énstatsløsning», «tostatsløsning med tilbakevending» eller «rettferdig fred for palestinerne». Dette er formuleringer som dessverre betyr at det ikke vil være noen landområder hvor jødene kan styre seg selv. Men det finnes ikke noe alternativ til jødisk selvbestemmelse, om man ønsker å sikre det jødiske folket trygghet, verdighet og et livskraftig jødisk folk. Vi nekter, skriver Schwartz og Wilf, å tro på løftene om at jødene vil få det fint om de lever som minoritet blant andre, og det ikke lenger finnes noe Israel. Vi lurer på hvor folk som avfeier bekymringen for jødenes skjebne uten suverenitet vil være den dagen det blir bevist at de tok feil.
Veien til fred er at araberne aksepterer sionismen. Det er et mulig mål, og Abraham-avtalene fra 2020 viste hvordan det kan se ut. Men aksepten vil neppe vinne fram over hele den arabiske verden før palestinerne har forsøkt alle virkemidler for å få slutt på jødisk suverenitet – fra krig, til terror og internasjonal fordømmelse – og funnet ut at det ikke nytter. Så lenge vestlige krefter støtter palestinernes idé om å «vende tilbake», vil det ikke skje. Vesten pleide å forstå den grunnleggende sannhet at for å skape fred, må krigen slutte. Den dagen palestinerne endelig avfinner seg med at den lange krigen mot jødisk suverenitet er over, kan de bygge en framtid for seg selv ved siden av Israel, ikke i stedet for Israel, og det vil være fred.
