Hetsen mot israelere, jøder og Israel-venner i Norge blir stadig mer intensiv. I forrige uke ble eiendommen til en 59 år gammel kvinne vandalisert i Skien, og politiet har allerede henlagt saken.
«Hitler skulle drept alle jødene, så hadde vi sluppet denne torturen fra jødene i verden!» skrev en fotballtrener for et guttelag på Østlandet til en norsk-israelsk kvinne på Facebook tirsdag 29. juli.
Dette er bare to av veldig mange eksempler.
Tirsdag 5. august kommenterte norsk-israelske Yael Nilsen situasjonen slik i et innlegg på Facebook-profilen sin (gjengitt i sin helhet):
«Jeg vil skrive om Israel de kommende dager. Men nå må jeg skrive om Norge. Det er her jeg bor.
Da krigen i Ukraina startet, var norske medier fulle av reportasjer, diskusjoner i studio, artikler og klare taler fra politikere om at alle har rolle i å beskytte russiske borgere, russiskfødte nordmenn og barn med russisk tilknytning. Man ble også oppfordret til å vise omsorg overfor barn med russisk familie, ut fra forståelsen om at bekymringer for familie er reelle belastninger, hinsides politikk.
Det var også store diskusjoner om at man ikke må boikotte, frastøtte og ramme individer pga deres russiske identitet.
Denne medmenneskelighet og barmhjertighet er i all hovedsak ikke vist overfor meg, mine barn, «mine», mitt folk. I noen tilfeller gjorde det vondt.
Venner som jeg har hatt i tre tiår valgte (identitets)politikk fremfor menneskelige relasjoner. Jeg var ikke spesielt overrasket.
Jeg har observert dette i mildere former allerede etter krigen i Balkan, da jeg var ny i Norge og gikk i norsk kurs med en serbisk lege.
Mengden av voldelige hendelser rundt omkring i verden i dag er eksplosiv. Jeg får nye beretninger hver dag. Også mengden av ikke-voldelige dog enda mer ødeleggende utviklinger som boikott, blokkering av arbeidsutvikling, utestenging fra det offentlige rom, fra restauranter og cafeer etc er sjokkerende høy.
Jeg leste her på Facebook for noen dager siden om en fremtredende samfunnsdebattant som lager en liste over israelere, jøder og andre som støtter Israels rett til å eksistere (merk: ikke Israels nåværende regjering. Ikke at en liste av sistnevnte er mindre alvorlig).
Jeg vil at dere skal vite at jeg også har en mental liste. Mange jøder har slike mentale lister. Med de man vet man ikke kan stole på, og de man tror vil hjelpe en å flykte.
Jeg vil også si til de av dere som bespotter vår fortid og nåtid og misbruker vår historie i diverse uttrykk og slagord (selv om dere fornekter for å gjøre nettopp dette):
Skam dere.
Jeg har ikke noe annet og mer å slå i bordet med.
Slik føles avmakt.
For nå.
Det er ikke synd i meg. Livet er komplisert og komplekst, og slikt har det alltid vært. Jeg har både mitt hjerte, samvittighet og intellekt i behold. Jeg ser nyansene, forstår prosessene, ideologiene og menneskene. Både blant mine egne, mine bekjente, mine politiske motstandere og mine fiender. Selv når de tilhører flere av ovennevnte grupperinger samtidig. De er alle mennesker.
Men det er synd i deg som ikke begriper dette med både hjerte og intellekt.»
Chabad-rabbiner Shaul Wilhelm er en av de få jødene i Norge som går i klær som skiller ham ut som jøde i gatebildet. Kort tid etter Nilsens innlegg kommenterte han:
«Jeg leste dette – følte hvert ord – 10 minutter etter at jeg ble spyttet på, mens jeg gikk på Bogstadveien.
Livet i Norge 2025.»
Sent samme kveld skrev han følgende melding på sin egen Facebook-side (oversatt fra engelsk til norsk av KI, kontrollert av MIFF):
«Vår venn Yael Nilsen la ut en veldig viktig og velskrevet melding om hvordan livet er som jøde i Norge på dette tidspunktet. (Lenke i første kommentar). Det viste seg at jeg leste denne meldingen minutter etter at den ble lagt ut, takket Yael og kommenterte at jeg nettopp hadde blitt spyttet på – mens jeg gikk ned Bogstadveien. Grunnen til at jeg la ut dette var for å bevise poenget i dette smertefulle innlegget.
Ikke et øyeblikk forsto jeg hvilken ildstorm kommentaren min ville skape. Mengden meldinger på forskjellige plattformer og telefonsamtaler jeg mottok i dag var virkelig overraskende. Så først og fremst vil jeg takke Yael for ordene hennes – hun tok så visdomsfullt opp et plagsomt problem med en åpenhjertighet. Kommentaren min var ikke for å ta bort, men snarere for å understreke budskapet hennes. For det andre setter jeg virkelig pris på kjærligheten, omsorgen og den varme omfavnelsen jeg var så heldig å motta i dag fra så mange jeg kjenner, og enda mer, fra personer jeg ennå ikke har møtt. Takk fra bunnen av mitt hjerte. Jeg er rørt. Nå som dagen går mot slutten, måtte jeg tenke mer grundig over alt dette. Hvorfor er jeg så overrasket over reaksjonen, og hvorfor er det så mye sjokk og skam (et ord som brukes mye i dag) «der ute»?
Venner. Virkeligheten i Oslos gater har endret seg fullstendig siden omtrent seks måneder etter 7. oktober [2023]. Antall ganger jeg blir trakassert i gatene er ofte nok til at jeg ikke tenker på det som et problem lenger.
I morges ble jeg spyttet på. For to dager siden kjørte en ung mann, jeg vil si i 20-årene, forbi meg på en scooter, så meg rett inn i øynene og ropte «Fri Palestina». «Kom igjen», sa jeg, og han gjentok det. Jeg skal ikke kjede dere med alle detaljene – men fyren var dum nok til å gjøre dette et par meter fra der to politimenn sto. De jaget ham, arresterte ham og spurte om de kunne anmelde dette som en hatkriminalitet mot meg. Takk, Oslo-politiet!
Sannheten er – jeg er vant til det. Det er slik livet har blitt. Det er ikke et personlig angrep mot meg. Det er et overgrep mot hver jøde i dette landet. Og selv om det er sant at jeg er mer identifiserbar som jøde enn andre – kan dette være en unnskyldning for denne oppførselen? Må en jøde i dette landet måtte skjule sin identitet?
Jeg må legge til. Mine opplevelser, uansett hvor sårende de er og hvor sinte de gjør oss – er ingenting, absolutt INGENTING sammenlignet med opplevelsene jødiske barn og unge voksne har opplevd de siste 20 månedene eller så. Trakasseringen, mobbingen, frykten – hendelser jeg personlig har hørt fra foreldre – at jeg til tider har måttet skru av min egen mikrofon slik at jeg kan gråte uten at de hører meg.
Bør vi i det hele tatt snakke om hårreisende hendelser på arbeidsplassen, på restauranter og tapte vennskap? Til sammenligning er ulempene mine bare «småting».
Livet som jøde i Norge har forandret seg. Det er ikke det samme stedet som det har vært de første 20 årene jeg har bodd her.
Likevel tror jeg bestemt at det kan og vil forandre seg igjen. Tilbake til hvordan det var. Til tross for alle de forferdelige opplevelsene så mange av oss har hatt – har vi hver av oss minst to positive opplevelser som motvirker de negative. Motet til så mange nordmenn som har kommet bort til meg offentlig (!) og uttrykt støtte, sagt hvor flaue de er over lederskapet i dette landet osv., overgår langt det vanvittige jødehatet jeg har vært vitne til.
«Stille flertall». Jeg er ikke sikker på om det er flertallet. Det jeg vet sikkert er at det er mye godhet i dette landet og et veldig stort antall fornuftige mennesker – som er dypt bekymret for hva landet deres har blitt til. Jeg har opplevd at normative nordmenn har blitt emosjonelle – de har beklaget oppførselen mot jøder som bor her.
Jeg, kjære venner, vil ikke bukke under eller inngå kompromisser. Aldri. Jeg ber og oppfordrer dere til ikke å skjule identiteten deres. Det er ikke lett. Jeg vet det. Virkelig, det gjør jeg. Prøv å huske dette: å gjemme seg har ikke hjulpet oss tidligere. (Ikke misforstå. Jeg forstår det hvis du føler at du ikke har noe valg. Gud forby – ingen fordømmelse her!)
Vi må stå sterke. Gi hverandre styrke. Ta vare på hverandre. Tillat oss selv å uttrykke medfølelse, omsorg og takknemlighet til alle likesinnede – for vi vil komme ut av dette bedre enn vi nå kan forestille oss. Lys overvinner mørke. Alltid. God natt, og igjen, takk for støtten. Shaul»
