Store Norske Leksikon definerer hovedstad slik: «vanligvis den byen som er sete for et lands regjering og sentraladministrasjon».
Innenfor noen hundre meters omkrets vest i Jerusalem ligger Israels nasjonalforsamling, Israels høyesterett, kontoret til Israels statsminister og finansdepartementet (se luftfoto).
Da USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad 6. desember 2017, var det å konstatere et faktum.
Unnlatelse av å anerkjenne Israels de facto hovedstad har ikke bidratt til å få palestinerne til forhandlingsbordet eller godta en løsning. Det er en dårlig basis for reelle forhandlinger å benekte faktum.
President Donald Trump understreket i sin tale at han ikke tar stilling til hvordan suvereniteten over Jerusalem skal fordeles.
«Vi tar ikke stilling til noen sluttstatus-spørsmål, inkludert de spesifikke grensene for Israels suverenitet i Jerusalem eller løsningen for omstridte grenser. De spørsmålene må de involverte partene avklare,» sa Trump.
I Oslo II-avtalen har palestinerne godtatt at Israel kontrollerer hele Jerusalem. Inntil palestinsk side er villig til å inngå en sluttstatus-avtale, har Israel kontroll over byen og det er ingenting som hindrer andre land i å anerkjenne at Jerusalem er Israels hovedstad.
Palestinernes vei til eventuelle rettigheter og suverenitet i Jerusalem går gjennom forhandlinger, ikke gjennom FN-resolusjoner og fordømmelser.
Regjeringen burde ikke ha stemt for en FN-resolusjon som brøt med hva Norge var med på å skrive under på i Oslo II-avtalen. Den norske stemmen til FN-resolusjonen som kritiserte USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad driver bare palestinerne videre bort fra Oslo-avtalen.
MIFF forventer at regjeringen anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad og flytter ambassaden til byen.
