I en artikkel på Substack tar folkerettsekspert Avraham Russell Shale opp de juridiske og strategiske argumentene for Israels handlinger mot den iransk-støttede terrorgruppen Hizbollah i Sør-Libanon. Her er en oppsummering:
Den pågående eskaleringen på Israels nordlige front har ført til en betydelig utvidelse av bakkeoperasjonene i Sør-Libanon. Israel har tatt kontroll over strategiske høydedrag og posisjoner langs grensen. Statsminister Benjamin Netanyahu har erklært at målet er å etablere en robust militær buffersone.
Dette handler om fysisk sikkerhet: Ved å presse Hizbollahs elitestyrker og rakettramper bort fra grenseområdene, ønsker Israel å skape en buffer som gjør det mulig for innbyggerne i det nordlige Israel å leve mer i trygghet.
Når en stat går inn med militære styrker på en annen stats territorium, reiser det umiddelbart store folkerettslige spørsmål. Shale argumenterer imidlertid for at Israels maktbruk oppfyller alle krav til lovlighet under internasjonal rett (jus ad bellum).
Det juridiske fundamentet ligger i FN-paktens artikkel 51, som gir stater en ubestridelig rett til selvforsvar ved et væpnet angrep. Siden Hizbollah uprovosert begynte å avfyre tusenvis av raketter mot israelske sivile områder i oktober 2023, har Israel befunnet seg i en langvarig tilstand av tvunget selvforsvar. I mars 2026 begynte Hizbollah på nytt å angripe Israel.
Et sentralt premiss i internasjonal lov er at en stat har plikt til å sørge for at dens territorium ikke brukes til å angripe andre land. Libanon har i en årrekke feilet totalt på dette punktet. Det har i årevis vært angrep fra Sør-Libanon.
Den libanesiske staten har verken hatt vilje eller militær evne til å avvæpne Hizbollah eller håndheve FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701, som krever at området sør for Litani-elven skal være fritt for væpnede grupper.
Når vertslandet ikke kan eller vil stanse en akutt trussel som opererer fritt på deres jord, gir folkeretten den angrepne staten rett til å krysse grensen for å nøytralisere trusselen selv. Det er det Israel nå gjør i det sørlige Libanon.
Artikkelen understreker at den planlagte buffersonen ikke er et forsøk på en ulovlig anneksjon av libanesisk jord. Det Israel gjør, faller i stedet inn under definisjonen av en midlertidig militær okkupasjon under en væpnet konflikt. Dette er et fullt lovlig defensivt tiltak. Folkeretten anerkjenner at en stat kan holde et fiendtlig territorium så lenge sikkerhetssituasjonen tilsier det.
Derfor vil Israel være berettiget til å fortsette å opprettholde kontrollen over Sør-Libanon inntil Hizbollah er avvæpnet eller en fredsavtale med Libanon er inngått.
Avslutningsvis reiser analysen en fundamental og kritisk problemstilling ved hvordan dagens folkerett fungerer i møte med asymmetrisk krigføring og terrorgrupper. Fordi det internasjonale samfunnet krever at landområdene som okkuperes skal returneres når urolighetene er over, vet angripere som Hizbollah at de ikke risikerer å miste territorium permanent – uansett hvor mange kriger de starter og taper.
Dette skaper et systemfeil der aggressive parter har få insentiver til fred, fordi de alltid kan trekke seg tilbake, slikke sårene, og angripe på nytt senere.
Shale mener situasjonen i Sør-Libanon viser at dagens regelverk ikke fungerer. Libanons vedvarende manglende oppfyllelse av sine internasjonale plikter har skapt et juridisk og sikkerhetsmessig vakuum, som det moderne rammeverket for territorial integritet ikke lenger kan håndtere på en tilstrekkelig måte.
Han skriver derfor avslutningsvis at han mener det internasjonale samfunnet må gå tilbake til de utbredte standpunktene etter andre verdenskrig, der lovlig maktbruk i en forsvarskrig kan føre til lovlig erobring av territorium.
Det vil kunne avskrekke Hizbollah fra å utføre fremtidige angrep.
