HØRINGSSVAR
Ad forslag til lov om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina
Vi viser til departementets høringsbrev av 19.06.26 som ble mottatt av Med Israel For Fred (MIFF) samme dag. Her er vårt høringssvar.
1. Høringsinstansene
1.1. Det er naturlig at MIFF, som Norges største partipolitisk uavhengige og livssyns-nøytrale pro-israelske organisasjon, er inkludert på listen over høringsinstanser og vi takker for det.
1.2. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at MIFF er den eneste organisasjonen med et kjent pro-israelsk syn som er med på listen. Eksempelvis ville det vært naturlig å inkludere Norsk-Israelsk Handelskammer, Nasjonalt Samarbeidsråd for Jødiske Samfunn i Norge. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og kristne pro-israelske organisasjoner. Selv om jødene i Norge ikke har noe ansvar for Israels politikk, vil loven ha særlig betydning for norske jøder og derfor burde de vært inkludert.
1.3. Motsetningsvis er minst ni organisasjoner med et kjent Israel-kritisk syn invitert,- Sametinget (samene, men ikke jødene er invitert), Amnesty International, Fellesut-valget for Palestina, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Redd Barna, Palestinakomiteen i Norge og LO.
2. Kontekst, begrepsbruk og utelatelser
2.1. Høringsnotatet er preget av en aktivistisk og stigmatiserende sprogbruk som vitner om manglende saklighet i et offentlig høringsnotat. Allerede utvalget av høringsinstanser avslører slagsiden.
2.2. Høringsnotatet er preget av fravær av religiøs og historisk kontekst. Det gjør det umulig å forstå hvorfor situasjonen er som den er i dag og hvilken betydning lovforslaget kan få for jøder generelt, norske jøder spesielt og fremveksten av antisemittisme i Norge. I vårt høringssvar vil vi derfor bibringe slik kontekst.
2.3. Eksempelvis er det naturlig at forslaget drøfter om bosetningene er folkerettsstridige eller ei. Men det er unødvendig at man derefter karakteriserer bosetningene som folkerettsstridige i utrengsmål, over 15 ganger. På den måten erstattes en nøktern diskusjon av emnet med gjentagelser av påstanden som virker ved mengden alene, uavhengig av om påstanden er riktig. Når det gjelder selve påstanden kommer vi tilbake til den nedenfor.
2.4. Lovforslaget begrunnes bl.a. ved en beskrivelse av at situasjonen for palestina-araberne kan være vanskelig. Dette fremstilles imidlertid ensidig og uten at det nevnes hvilke problemer Israel står overfor med terrororganisasjoner og en svært fiendtlig motpart. Hamas, Hitzbollah, PLO, Islamsk Jihad og PA glimrer ved sitt fravær. Dermed får notatet en faktisk og moralsk ensidig slagside.
2.5. Lovforslaget belønner i praksis terroren den 7.oktober 2023. Regjeringen har anerkjent Staten Palestina, frarådet handel med israelske bosetninger som har medført at Vinmonopolet ikke lenger selger vin produsert av jøder i Judea, Samaria og
Golan, og at Oljefondet selger aksjer. Videre har Skattedirektoratet forsøkt å frata pro-israelske veldedige organisasjoner skattefradraget for gaver. Dette fremstår som symbolpolitikk uten nevneverdig betydning for situasjonen i Midtøsten.
3. Utviklingen i andre land
3.1. Den aktivistiske holdningen viser seg gjennomgående ved hva departementet velger å nevne og unnlater å nevne. Eksempelvis anfører departementet at flere land, Irland, Spania, Slovenia, Belgia og Nederland, totalt 5 europeiske land, vil gjennomføre restriksjoner. Det nevnes imidlertid ikke at det er 29 Schengen-land og altså 24 Schengen-land som ikke har proklamert at de vil gjennomføre tilsvarende tiltak. Hertil kommer at den 11.06.2026 – 8 dager før forslaget ble sendt på høring – gikk Slovenia den motsatte veien og vedtok å oppheve alle restriksjoner.
4. Utredningsinstruksen
4.1. Generelt skal bemerkes at Instruks om utredning av statlige tiltak av 19.02.2016 krever at en utredning som i dette høringsnotatet skal utformes slik at det gir god veiledning for Stortingets lovgivende funksjon. En ensidig fremstilling som her oppfyller ikke dette kravet.
4.2. I stedet er notatet bygget på sirkelresonnementer hvor man legger til grunn en påstand og derefter viser til kilder som bygger på den samme forutsetningen, men hvor premisset for påstanden blir stående ubesvart. Det er en grunnleggende metodisk svakhet at det som skulle bevises blir lagt til grunn som et premiss.
5. FN-vedtak
5.1. Departementet viser til flere FN-vedtak. Ifølge FN-pakten kan det fattes vedtak som er bindende for Norge. Men da må vedtaket være fattet av Sikkerhetsrådet i henhold til FN-paktens kapittel VII. Imidlertid er alle vedtak som vedrører Israel, også de vedtak som det vises til, fattet av Generalforsamlingen eller i henhold til FN-paktens kapittel VI og er derfor ikke bindende. Vi viser til historiker og tidlige-re statssekretær Torkil Åmland: Israel og FN fra 2007 s.93-94:
«Er så Hovedforsamlingens vedtak folkerettslig bindende? FN-pakten fastslo klart at vedtak i Hovedforsamlingen ikke er bindende (art. 10), og at det kun er Sikkerhetsrådet som kan gjøre bindende vedtak. Mallisons argument om at Hovedforsamlingens vedtak er uttrykk for internasjonal rett, er ikke i sam-svar med FN-pakten. Medlemslandene har ikke avgitt bindende myndighet til Hovedforsamlingen gjennom sin tilslutning til pakten. Det vil være i strid med folkeretten det vil si prinsippet om statenes suverenitet om Hovedforsamlingen skulle hevde at dens resolusjoner er bindende.» og
«I praksis innebærer dette at Hovedforsamlingens vanlige flertallsvedtak må ses på som politiske ytringer, uten folkerettslig virkning.»
Videre viser vi til juristene Morten Ruud og Geir Ulfstein: Innføring i folkerett 2. utgave fra 2002 s.214, 217-218:
«Den viktigste begrensningen på Generalforsamlingens kompetanse til å vedta regler i folkerettssamfunnet er at dette organet bare kan vedta anbefalinger, ikke treffe bindende vedtak (art. 10.» og
«Sikkerhetsrådet kan i likhet med Generalforsamlingen vedta anbefalinger. Det spesielle med Sikkerhetsrådet er imidlertid at det kan treffe vedtak
(«decisions»), som er bindende for medlemsstatene (art. 25) og, som vi skal se, tvangstiltak etter kap. VII. Statenes suverenitet innebærer imidlertid at det kreves hjemmel i Pakten dersom bindende vedtak eller tvangstiltak skal besluttes. På tilsvarende måte som ved tolkning av traktater (se kapittel 4), kan vi også her snakke om et folkerettslig legalitetsprinsipp. Men heller ikke Sikkerhetsrådet er et alminnelig internasjonalt lovgivende, eller for den saks skyld utøvende, organ. Rådets hovedfunksjon er knyttet til løsning av trusler mot og brudd på freden, ikke vedtakelse og håndhevelse av generelle regler i verdenssamfunnet.»
og om Sikkerhetsrådet i hht FN-paktens Kap. VI: «Videre kan Rådet bare vedta anbefalinger om tvisteløsningsordninger eller løsning av konflikten, ikke treffe bindende vedtak.»
5.2. Annen seriøs litteratur over emnet bekrefter det ovenstående. Det er feil å påberope seg FN-vedtak som ikke er noe mer enn anbefalinger. Slike anbefalinger går ikke foran gjeldende lov, forskrifter eller konvensjoner. Videre vil avtaler direkte mellom de berørte parter i all hovedsak gå foran.
5.3. ICJ har lagt til grunn at kap. VII ikke er den eneste mulige kilden til bindende sikkerhetsrådsbeslutninger. Dette er feil. Dersom virkningene av et FN-vedtak skal endres, kan det ikke gjøres ved at andre organer tolker seg bort fra FN-paktens ordlyd. Man måtte ha endret ordlyden for å unngå at det ble stemt over noe som man ikke kunne vite rekkevidden av.
5.4. Påstanden problematiserer heller ikke at det er 57 muslimske stater som stemmer en bloc og at de sammen med diktaturer av forskjellig slag disponerer over 125 av totalt 193 stemmer i FN. Det illustrerer hvorfor FN-pakten er konstruert som den er og at de nevnte FN-vedtakene ikke er bindende.
6. Er Judea/Samaria og Øst-Jerusalem okkupert? Palestinamandatet, FN-paktens art. 80, Delingsplanen, Uti possidetis juris
6.1. Versailles-traktaten opprettet FNs forløper Folkeforbundet i januar 1920. På San Remo-konferansen i 1920 bestemte seiersmaktene i første verdenskrig hvordan tapernes landområder skulle fordeles og administreres. De bekreftet Storbritannias løfte i Balfour-erklæringen fra 1917 om et jødisk nasjonalt hjemland i det britiske Palestina-mandatet. Folkeforbundet vedtok Palestina-mandatet den 24.07.1922. Beslutningen ble da folkerettslig bindende på lik linje med Svalbard-traktaten. Storbritannia ble forpliktet til å sørge for tett jødisk bosetning i mandat-området. Storbritannia gav imidlertid bort 78% av området til en ny arabisk stat, Transjordan med 80% palestinsk befolkning, altså palestinsk stat nr.1.
6.2. Da FN erstattet Folkeforbundet i 1945 ble Palestina-mandatet med opprettelsen av et jødisk hjemland bekreftet i FN-paktens art.80. Den 29.11.1947 vedtok FN planen om en deling av mandatet i en jødisk og en arabisk stat og med Jerusalem som et corpus separatum. Israel aksepterte planen mens de arabiske statene avslo og gikk til utslettelseskrig mot Israel. Dermed er det fortsatt Palestina-mandatet fra 1922 (på samme måte som Svalbard-traktaten), som gjelder. Det gir jødene rett til opprettelse av egen stat i området. Det er en påfallende mangel ved høringsnotatet og de kilder det viser til at det ikke kan vises til noen folkerettslig rettsakt som opphever Palestina-mandatets bestemmelser.
6.3. Grensene for Israel følger da av det anerkjente folkerettslige prinsippet «Uti possidetis juris». Det betyr at nyopprettede eller uavhengige stater beholder de administrative grensene de hadde under sin tidligere kolonimakt eller moderstat.
6.4. Det er derfor feil å hevde at Judea/Samaria og Øst-Jerusalem er okkupert eller at Israels tilstedeværelse der er ulovlig.
6.5. Selv om disse landområdene er de facto okkupert, er de ikke okkupert i folkerettslig betydning fordi de aldri har vært del av en annen stat.
6.6. Selv om Israel kvalifiserer som en «okkupasjonsmakt» etter folkeretten, betyr det ikke at krav til suverenitet basert på Palestina-mandatet er nullet ut. En okkupant kan ha og hevde suverenitet som man hadde før okkupasjonen startet. Dette er situasjonen for Israel i Judea/Samaria og Øst-Jerusalem.
7. Den internasjonale domstolen i Haag
7.1. Uttalelser fra Den internasjonale domstolen i Haag er ikke bindende, men rådgivende.
På samme måte som avgjørelser fra norske domstoler, får de ikke anvendelse utover det saksforholdet som er avgjort. Uttalelsen fra 2004 dreide seg ikke om bosettingene eller Israels nærvær i Judea/Samaria var lovlige eller ei. Uttalelsen dreide seg om lovligheten av traséen for sikkerhetsmuren. Derfor kan den ikke påberopes til støtte for departementets lovutkast.
8. Er okkupasjonen ulovlig?
8.1. Begrepene okkupasjon og okkupant brukes i dette høringssvar av praktiske grunner og ikke som en aksept av at det faktisk er noen okkupasjon. Spørsmålet er drøftet i et eget avsnitt.
8.2. Notatets punkt 2 åpner med et premiss om at «Israels okkupasjon … er i strid med folkeretten og må opphøre.» Dette er feil.
8.3. Krigen i 1967 startet efter at Egypt hadde kjøpt store mengder krigsmateriell fra Sovjetunionen, plassert dette og 60.000 soldater opp mot Israels grense, kastet ut FN-styrkene fra Gaza, stengt vannveien til Eilat og Nasser hadde erklært at de ville fjerne Israel fra kartet. Dette var en serie casus belli (krigsårsaker) og Israel var i sin fulle rett til å gå til forkjøpsangrep. Samtidig gav Israel beskjed til Jordan om at dersom Jordan ikke gjorde noe, ville heller ikke Israel gjøre noe. Imidlertid åpnet Jordan ild mot israel og Israel erobret Judea/Samaria. Området kom således under israelsk kontroll gjennom en lovlig forsvarskrig.
8.4. De arabiske statene erklærte 01.09.1967 de tre nei fra Khartoum: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.» I 1977 tok president Sadat initiativ til forhandlinger og det ble inngått en fredsavtale i 1979 med Egypt og full israelsk uttrekking fra Sinai. I 1994 inngikk også Jordan fredsavtale med Israel.
8.5. Saken ble behandlet i FNs Sikkerhetsråd som den 22.11.67 enstemmig vedtok res. 242. Det er det mest sentrale dokumentet som ligger til grunn for fredsprosessen for Midtøsten. Resolusjonen forutsetter at okkupasjonen er lovlig og at det skal forhandles om hvor grensene skal gå. Den avviser implisitt påstanden om at våpenhvilelinjene fra 1949 er uforanderlige grenser.
8.6. Det har vært fredsforhandlinger mellom Israel og den Palestinske Autoriteten PA. Det ble fremforhandlet fredsavtaler bl.a. i 2000 og 2008, men Arafat, hhv Abbas nektet å signere, selv om de var gunstige for palestina-araberne som ville fått en stat med Øst-Jerusalem som hovedstad. Siden har Abbas nektet å sette seg til forhandlingsbordet og i stedet satset på intifada, terror, indoktrinering i hat og fiendskap.
8.7. Det er sikker internasjonal rett at så lenge den okkuperte parten uten god grunn ikke er villig til å inngå en fredsavtale, er okkupasjonen lovlig. Dette betyr ikke at okkupantene kan gjøre som de vil. Det følger mange forpliktelser og begrensninger med det å være okkupant. Men okkupasjonen i seg selv er lovlig.
9. Jordans okkupasjon og PLO
9.1. Det er bred internasjonal enighet om at Jordans okkupasjon og anneksjon av Judea/Samaria og Øst-Jerusalem i årene 1948-1967 var ulovlig.
9.2. Det ble ikke etablert noen palestinsk stat der i de 19 årene som området var under jordansk kontroll. PLO erklærte i sitt nasjonalcharter fra 1964 art. 24 at «This Organization (PLO) does not exercise any regional (or territorial) sovereignty over the Western Bank in the Hashemite Kingdom of Jordan, on the Gaza Strip or the Himmah Area.» Det betyr at poenget med å kreve opprettelse av en palestinsk stat ikke er å opprette den i Judea/Samaria og Øst-Jerusalem, men som et ledd i utslettelsen av Israel innenfor våpenhvilelinjene. Det er fortsatt målet som uttrykkes i PLOs og Hamas´ sine charter og grunnen til at det ikke har vært mulig å få PA til å akseptere en fredsavtale.
10. Oslo-avtalene fra 1993 og 1995
10.1. Notatet burde drøftet betydningen av Oslo-avtalene. Disse er sentrale fordi avtaler direkte mellom partene i det vesentligste går foran alt annet.
10.2. Oslo-avtale II delte Judea og Samaria i områdene A, B og C. I område C skal det være full israelsk kontroll over landområder, bosetninger og grenser inntil en endelig fredsavtale er inngått. Avtalen er inngått direkte mellom de aktuelle parter. Ved motstrid går den derfor foran internasjonale konvensjoner og resolusjoner. Bosetningene ligger i område C og er derfor ikke i strid med internasjonal rett.
10.3. Mange av problemene Israel står overfor skyldes at palestina-arabere ulovlig tar seg inn i og bygger i område C og at det pga terror er livsfarlig for israelere og jøder å bevege seg i Judea/Samaria. I notatets pkt. 12.2 anføres det at «palestinske myndigheter har som følge av manglende kontroll over områdene begrenset evne til å gjennomføre tilsvarende forbud.» Her settes situasjonen på hodet. Ifølge Oslo-avtalene er det Israel som skal ha kontrollen og ikke PA.
10.4. På s.7, siste avsnitt anføres det at bosetningene er bebodd av israelsk sivilbefolkning eller israelske bedrifter uten nødvendige tillatelser fra PA og at eiendommene tidligere kan ha blitt konfiskert fra palestinske borgere. Her forties det at det er Israel som skal ha kontrollen og gi tillatelser ifølge Oslo-avtalene.
Videre er det ikke noe forbud i internasjonal rett mot å etablere virksomheter på okkupert område. Tvert imot anses dette å være gunstig fordi det skaper arbeidsplasser, bedre levekår for lokalbefolkningen og bygger opp under normalisering og en fredelig utvikling. Det er i dag 17.600 palestina-arabere som arbeider i bosetningene med lønninger som er dobbelt så høye som ellers i området. Øst-Jerusalem kommer i tillegg. Tar man med deres forsørgerbyrde er det langt over 100.000 mennesker som ville bli kastet ut i fattigdom om lovforslaget skulle få slike følger som er det uttalte ønsket.
Reduksjonen i arbeide i bosetningene og Israel innenfor de grønne linjene for Palestina-arabere fra Judea/Samaria og Øst-Jerusalem efter 7.oktober-terroren har ført til en økning av arbeidsledigheten fra 13% før 7.oktober 2023 til 27,9% i andre kvartal 2026. (Kilde: Palestinian Central Bureau of Statistics) En ytterligere økning i arbeidsledigheten pga lovforslaget vil være uheldig.
Ordet «kan» viser at departementet ikke har belegg for påstanden om at eien-dommene er blitt konfiskert.
10.5. Likeledes fortier notatet på s.18, første avsnitt at den israelske kontrollen vs PAs kontroll og myndighetsutøvelse følger av avtale mellom partene.
11. Genève-konvensjonene, Grunnloven § 98 og Diskrimineringsloven, GATT og GATS
11.1. Departementet anfører gjerne at bosetningene er i strid med den fjerde Genève-konvensjon artikkel 49, punkt 6. Dette er feil.
11.2. Konvensjonen setter forbud mot tvangsflytting, men ikke frivillig innflytting. Derfor er konvensjonen ikke blitt anvendt slik når det gjelder andre konflikter. Tyrkia har de siste tiårene okkupert Nord-Kypros og deler av Nord-Syria, og folk har flyttet inn i området. Likeledes har Kina okkupert Tibet og flyttet egen befolkning. Hverken i disse eller andre tilfeller har FN eller Norge anvendt konvensjonen. Det kan ikke være én folkerett for Israel, og en annen folkerett for alle andre land,
Det fremgår av GATT Art.XX og GATS Art.XIV at: “Subject to the requirement that such measures are not applied in a manner which would constitute a means of arbitrary or unjustifiable discrimination between countries where the same conditions prevail,” Det betyr at forskjellsbehandling som nevnt i forrige avsnitt er i strid med Norges forpliktelser under GATT og GATS.
11.3. Regjeringen forklarer gjerne at den offentlig uttaler seg kritisk til Israels politikk med at, for at de skal bli trodd på sin støtte til internasjonal lov og rett, kan den ikke la være å kritisere Israel. Og i dette tilfelle handle gjennom lovgivning. Eksemplene ovenfor viser imidlertid at Israel blir behandlet anderledes enn andre land. Dette er en forskjellsbehandling som er i strid med Grl. § 98. Derfor er lovforslaget både basert på feil forståelse av folkeretten og i strid med Grunnloven.
11.4. Norge har ikke ansvar for at flere land, herunder Staten Palestina, har lover som forbyr jøder adgang til riket. Men det er spesielt at Norge vil kreve at Judea/Samaria og Øst-Jerusalem, som de eneste stedene i verden, skal være for-budt for jøder å bo og drive virksomheter,- at man vil kreve innført et absolutt apartheid mot jøder. Dette særlig fordi dette er jødisk område gjennom 3.000 år hvor det alltid har bodd jøder med unntak for årene 1948-1967 da det var under ulovlig Jordansk okkupasjon og jødene ble massakrert eller kastet ut. Det er sentralt for utøvelse av jødedommen og beskyttelse av jøder som ellers er en minoritet. Flere større bosetninger er på områder som var eiet og bebodd av jøder før 1948. Eksempelvis kibbutzene Kfar Etzion, Masu’ot Yitzhak, Ein Tzurim og Revadim syd for Jerusalem. De endte i 1948 med at 127 jøder ble massakrert og de resterende 320 ble fordrevet. Det er ikke forbudt i internasjonal rett at eiere som er kastet ut ved en ulovlig angrepskrig, vender tilbake som rettmessige eiere.
12. Grenser vs. våpenhvilelinjer
12.1. Departementet drøfter hva som er Israels grenser og refererer flere ganger til internasjonalt «anerkjente grenser» under henvisning til våpenhvilelinjene fra 1949. Men våpenhvilelinjene er ikke grenser. Det fremgår av våpenhvileavtalene, for Jordan art. VI punkt 9. De arabiske statene insisterte på at våpenhvilelinjene ikke kan tolkes som grenser fordi det ville innebåret en anerkjennelse av staten Israel og vært et juridisk hinder for fortsatt krigføring mot Israel. FN-res. 242 fra 1967 forutsetter at spørsmålet om fastsettelse av grenser og hvor de skal gå fremforhandles mellom partene og at de skal være både anerkjente og sikre.
12.2. Departementet anfører som støtte for sin påstand om internasjonalt anerkjente grenser et kart over «Israels grenser». Men den stiplede linjen på kartet betegnes av kartet som «Armistice Demarcation Line, 1949». Det betyr at notatet er basert på et bevis som sier det motsatte av det departementet påstår,- nemlig at det ikke er grenser, men våpenhvilelinjer. Dette illustrerer også hvor overfladisk høringsnotatet behandler viktige spørsmål.
12.3. Israel har i dag anerkjente grenser mot Egypt og Jordan i hht fredsavtaler med disse landene. Men ikke mot Libanon, Syria og Palestina.
12.4. En vesentlig del av begrunnelsen for lovforslaget faller således bort fordi det er basert på feil beskrivelse av et sentralt faktum.
13. Jerusalem
13.1. I notatet blir det gjennomgående presisert at Palestina inkluderer Øst-Jerusalem. Vi vil kort omtale Jerusalems spesielle betydning og situasjon.
13.2. Jerusalem er det helligste stedet i jødedommen. Jødene har en 3000-årig tilknytning til byen. Det var der tempelet stod og Jerusalem er nevnt 660 ganger i den jødiske bibelen. Den jødiske bønneretningen, synagoger og graver vender mot Jerusalem. Jerusalem nevnes i de daglige bønnene og på Pesach og Yom Kippur uttrykker jøder over hele verden håpet om «Neste år i Jerusalem.»
13.3. Motsetningsvis er Jerusalem ikke nevnt en eneste gang i Koranen. Jerusalem er hellig for jøder overalt, uavhengig av den politiske situasjonen mens byen blir hegnet om innen islam bare når det er politisk opportunt. Se https://miff.no/joders-og-muslimers-ulike-forhold-til-jerusalem
13.4. Adgang til Jerusalem. Ved våpenhvileavtalen med Jordan Art. VIII punkt 2 ble jødene garantert adgang til sine hellige steder som skulle bevares. Imidlertid ble alle jøder nektet adgang i de 19 årene fra 1948 til 1967 og alle de 35-58 synagogene i det jødiske kvarteret og den store gravlunden i Øst-Jerusalem ble rasert og skjendet. I et forsøk på appropriasjon propaganderer PA for at jødene ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem og at de ikke har noe der å gjøre. Det er derfor et særlig behov for jødisk tilstedeværelse i Øst-Jerusalem. Israel har vist seg tilliten verdig og sørget for at alle religioner har adgang til deres hellige steder.
13.5. Befolkningsmessig har jødene i Øst-Jerusalem vært største religiøse gruppe i Jerusalem siden midten av 1800-tallet. I 1844 bodde det over 7.000 jøder i Jerusalem, 46 % av byens samlede befolkning på 15 510. Således var jødene den største religiøse gruppen allerede for 170 år siden. I 1896 var tallet økt til over 28.000 jøder, 62 % av befolkningen,- før fremveksten av den moderne zionismen.
13.6. Under krigen i 1948 ble alle jøder etnisk renset ut fra Judea, Samaria og Øst-Jerusalem. Efter bare 19 år var de imidlertid tilbake. Det er vanskelig å forstå at departementet med dette lovforslaget går inn for fornyet etnisk rensing av jødene fra deres helligste steder og deres lovlig ervervede eiendommer. Den arabiske krigføringen var utilslørt antisemittisk begrunnet. Selv om departementet ikke drøfter problemstillingen er resultatet det samme,- nemlig at lovforslaget har som premiss at jøder igjen skal være forbudt adgang.
13.7. Vi vil drøfte dette mere generelt senere i vårt høringssvar. Her har vi begrenset oss til å fremheve Jerusalems sentrale stilling i jødedommen og tilsvarende perifere stilling innen islam.
14. «Tilstrekkelig palestinsk» – jøde – israeler – diskriminering – boikott
14.1. Lovforslaget innfører unntak for «legitime palestinske varer», «handlinger som har tilstrekkelig palestinsk tilknytning» og «aktiviteter med tilstrekkelig palestinsk tilknytning». Denne terminologien tilslører virkningen av lovforslaget.
14.2. Det er en mangel at departementet ikke drøfter hva man mener med «palestiner». Det er enda mer slående at ordet «jøde» ikke forekommer i notatet, idet virkningen er at jøder blir utelukket.
14.3. Vi legger til grunn at unntakene som nevnes i høringsnotatets pkt. 19.1 innebærer at eksempelvis en muslimsk arbeidsinnvandrer fra Jordan, Libanon, Syria eller Egypt som kom til det britiske Palestina-mandatet i 1946 har «tilstrekkelig palestinsk tilknytning». Vi opplyser at over halvparten av alle som i dag klassifiseres som palestinere er efterkommere efter slik arbeidsinnvandring fra 1920-tallet til 1947 med en særlig topp under 2. verdenskrig og at de kom fordi jødene hadde utviklet landet og gjort det attraktivt for innvandring fra nabostatene.
14.4. Vi legger videre til grunn at unntakene som nevnes i pkt. 19.1 ekskluderer alle jøder. Dette selv om deres familie kom til Jerusalem, Hebron osv midt på 1800-tallet og at de har mange generasjoners fysisk nærvær der, bare avbrutt av den internasjonalt rettsstridige jordanske okkupasjonen og etnisk rensing.
14.5. Det er heller ikke drøftet om en muslimsk eller kristen israeler, med eller uten familie i Judea/Samaria, vil bli ansett å ha «tilstrekkelig tilknytning».
14.6. Realiteten i forslaget er et forbud som bare omfatter jøder, selv om mange jøder har en lengre og sterkere tilknytning til området enn majoriteten av dem som lovforslaget betegner som palestinere. Departementet forsøker ikke å drøfte slike problemstillinger.
14.7. Lovforslaget er i strid med Likestillings- og diskrimineringsloven (ldl) som i § 6 setter forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet, herunder blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk, samt religion. Forbudet i ldl gjelder også indirekte forskjellsbehandling, dvs enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.
14.8. Lovforslaget er også i strid med Boikottloven. Dette er særlig alvorlig idet brudd på den foreslåtte loven er straffesanksjonert.
14.9. Det vil ta seg dårlig ut å si rett ut det er jøder man vil ramme. Derfor brukes det en tilslørende lovteknikk. Denne lovteknikken har sine forløpere. Da de norske jødene skulle få tilbake det de var blitt fraranet under 2. verdenskrig fant man opp det begrepet «unaturlig dødsfallsrekkefølge». Det innebar eksempelvis at dersom foreldrene var myrdet og de hadde fem barn hvorav bare ett overlevde, gjennomførte den norske stat at det ene barnet bare arvet «sin» femdel fordi, ved en naturlig dødsfallsrekkefølge, var det dette han/hun ville fått. Dermed gikk de øvrige fire femdeler til staten. Formelt gjaldt denne regelen alle. Men i praksis rammet den bare jødene.
14.10. Boikott mot jøder er ikke nytt. Hitler ble utnevnt til rikskansler den 30. januar 1933. Allerede den 1. april 1933 var den sentrale parolen i Tyskland «Kauft nicht bei Juden!». Det var starten på den statlige tyske antijødiske kampanjen som begynte ekskluderingen av jødene fra det tyske samfunnet og endte i holocaust. Parallelt oppfordret muftien i Jerusalem Hajj Amin al-Husseini til boikott av jødene. I desember 1945 vedtok Den Arabiske Liga boikott mot jødiske varer og bedrifter. Efter 1948 gjaldt den også Israel og internasjonale selskaper som handlet med Israel. Boikotten gjaldt direkte importforbud mot israelske varer og tjenester, svartelisting av utenlandske selskaper som drev handel eller investeringer i Israel og sekundærboikott av selskaper som handlet med andre selskaper på svartelisten. Så ble den utviklet til at bedrifter som ville selge til arabiske land måtte avgi opprinnelsesbevis og erklæringer om at de ikke hadde jøder som eiere eller ansatte.
Dette er fenomener vi møter i dag, bl.a. i regi av FN. BDS-kampanjen, som har som mål å utslette staten Israel, har fått en viss offisiell norsk tilslutning bl.a. gjennom akademisk boikott og press på Vinmonopolet og Oljefondet. Når det gjelder Oljefondet omfatter den norske politikken ikke bare direkte, men også sekundær-boikott og er således potensielt svært omfattende. Lovforslaget føyer seg inn i rekken av kampanjer som til syvende og sist rammer jøder. Det er foruroligende at departementet ikke tar hensyn til sammenhengen mellom den skarpe økningen av antisemittiske holdninger i Norge og de signaler som gis fra staten, herunder dette lovforslaget.
15. Loven vil være vanskelig å praktisere
15.1. Ovenfor peker vi på en rekke punkter hvor det vil være tvil om hvordan loven er å forstå. Dette er særlig bekymringsfullt når det dreier seg om straffesanksjonerte bestemmelser med virkning for handlinger utført utenfor Norge.
15.2. Hvor vanskelige disse grensedragningene vil bli har vi et nærliggende eksempel på i anmeldelsen fra Palestinakomiteen 6. januar 2026 om påstått medvirkning til krigsforbrytelser gjennom Oljefondets investeringer i israelsk militærindustri og selskaper knyttet til okkuperte områder. Det nasjonale statsadvokatembetet har nu besluttet å henlegge Palestinakomiteens anmeldelse mot Norges Bank, Oljefondet og Finansdepartementet uten efterforskning. Kripos vurderte at en efterforskning ville bli for ressurskrevende og at det er lite sannsynlig at de anmeldte har gjort noe straffbart.
15.3. Lovforslaget vil gjelde norske forbrukere og norsk næringsliv. Det vil være store problemer med å praktisere loven. Israel har en blandingsøkonomi, med stort innslag av små og mellomstore bedrifter. Det er et utstrakt samarbeide mellom slike bedrifter samt samarbeide mellom bosetninger og den arabiske befolkning og bedrifter i og utenfor våpenhvilelinjene. Det gjør at det vil være svært vanskelig å lokalisere sikkert hvor verdiskapningen skjer. Det vil fremkomme påstander og oppstå diskusjoner, preget av den personlige oppfatningen hos dem som tolker.
Fra et forbrukersynspunkt skal også innvendes at den enkeltes kjøp av varer og tjenester er en demokratisk rettighet. I dag skjer det ved at noen forbrukere holder seg unna israelske varer, mens andre ønsker å kjøpe israelsk. Dette er et valg den enkelte tar. Lovforslaget betyr at Staten som «storebror» vil ta valgene fra oss. Det skal svært mye bedre grunner enn de oppgitte til at Staten her fratar forbrukerne deres forbrukermakt.
15.4. Denne saken illustrerer to ting:
For det første at lover på dette området gjerne blir misbrukt til grunnløse, men skremmende og plagsomme politianmeldelser, hvilket MIFF og våre medlemmer har opplevd en god del av.
For det andre vil det være vanskelig å praktisere loven på en god og konsistent måte uten en urimelig bruk av politiets, påtalemyndighetens og domstolenes ressurser. Hertil kommer belastningene på private personer og selskaper med unødig engstelse og omkostninger.
16. Konsekvenser og konklusjon
16.1. Det er en bekymringsfull mangel at departementet bare overfladisk drøfter hvilke konsekvenser en slik lov kan få.
16.1.1. En svært alvorlig konsekvens er at debattklimaet i Norge vil bli ytterligere forverret og at det vil øke antisemittismen i Norge.
16.1.2. Lovforslaget vil kunne få uheldige konsekvenser for Norge og norske interesser i utlandet. Bl.a. blir amerikansk lovgivning stadig mer restriktiv overfor Israel-kritiske restriksjoner av denne type. Omfattende føderale og delstatslover i USA forbyr eller sanksjonerer deltakelse i boikott av virksomheter i områder som styres av Israel. Mulige sanksjoner inkluderer strafferettslige bøter, fengsel, administrative sanksjoner, tap av skattefordeler, deinvestering, utelukkelse fra offentlige anskaffelser og erstatningskrav. Risikoen for å bli rammet av dette er lite ønskelig for norsk næringsliv som står utenfor EU og sliter med de amerikanske tollsatsene.
16.1.3. Lovforslaget vil bli tatt som politisk støtte til dem som vil utslette Israel og som motarbeider alle tiltak som kan føre til bedre forhold mellom den arabiske og israelske befolkningen i og utenfor Israel. Det vil medføre arbeidsløshet og dårligere økonomiske kår for palestinerne. Det vil derfor motarbeide den freden vi ønsker.
16.1.4. Lovforslaget er preget av mange begreper og grensedragninger som gjør det usikkert hva som kan være straffbart eller ei. Det vil føre til at folk avholder seg fra lovlige aktiviteter, for å være på den sikre siden. Samtidig vil det gi Israel-kritikere mulighet for urettmessige juridiske angrep mot lovlydige borgere, slik vi har sett mange eksempler på de siste årene bl.a. med grunnløse politianmeldelser og klager til PFU mot MIFF.
16.1.5. Lovforslaget vil sannsynligvis være i strid med Norges internasjonale forpliktelser i hht handelsavtaler mm.
16.2. Samtidig vil lovforslaget få tilnærmet ingen virkning av den typen det er ment å føre til. Oljefondet er et eksempel på at forsøk på å ramme Israel fører til norsk nasjonal selvskading uten at Israel rammes. Oljefondets utsalg av aksjer i Caterpillar har ført til et norsk tap på 16 milliarder kroner. Men dette har ikke hatt noen økonomisk betydning for selskapet eller Israel fordi salget skjer i annenhånds-markedet. Denne typen lovgivning fremstår derfor som norsk innenrikspolitisk godhetsposering uten hensyn til konsekvensene.
16.3. Uansett uttalt formål vil loven neppe få noen betydning utover å stigmatisere norske jøder og gjøre det enda vanskeligere for jøder å bo i Norge. Dersom regjeringen mener noe med sin kamp mot antisemittisme må lovforslaget forkastes.
Med vennlig hilsen
for Med Israel for fred
Marianne Nygård Nahman (sign.)
Styreleder
Conrad Myrland (sign.)
Daglig leder
