- Itamar Marcus er direktør for Palestinian Media Watch. Bill Siegel er forfatter av The Control Factor: Our Struggle to See the True Threat. 2. mars 2025 publiserte de følgende artikkel i Jerusalem Post.
Les Irans grunnlov og fjern regimet
Selv om den nylige seieren over Irans allierte Hamas, Hizbollah og Assads Syria har brakt en følelse av lettelse til mange, spesielt i Israel, er det for tidlig å feire. Irans mål har ikke blitt mindre ambisiøst bare fordi deres allierte har lidd nederlag. Den virkelige trusselen som Den islamske republikken fortsatt utgjør for hele menneskeheten ligger klart i dagen i dens grunnleggende dokument, grunnloven.
Grunnloven til Den islamske republikken ble vedtatt i 1979 og endret i 1989. Den har en tydelig formulering om en fremtidig verdensorden som Iran tror regimet er bestemt til å påtvinge, først den islamske verden, og deretter hele menneskeheten. Innledningen er utvetydig om at formålet med Den islamske republikken er globalt, å sikre «menneskets utvikling i tråd med islams edle og universelle verdier». Iran mener det har et guddommelig mandat til å være agenten for en grunnleggende omorganisering av verden og alle dens folk under islam.
Påtvinge sjiafilosofi
Grunnloven forklarer at det første målet er den muslimske verden. Artikkel 11 siterer Koranen: «Dette deres fellesskap er ett enkelt fellesskap, og Jeg er deres Herre, så tilbe Meg» (21:92), og forklarer deretter at dette betyr at Irans rolle er å påtvinge «politisk, økonomisk og kulturell enhet i den islamske verden». For Iran betyr denne «enheten» å tvinge sin shia-ideologi på den sunnimuslimske befolkningen, som utgjør 85–90 prosent av den islamske verden.
Men regimets ambisjoner stopper ikke der. Dets fundamentale mål er å påtvinge islamsk lov på hvert menneske på jordens overflate: «Grunnloven vil strebe sammen med andre islamske og folkelige bevegelser for å bane vei for dannelsen av et enkelt verdenssamfunn.»
Mens det å forsøke å spre islam gjennom utdanning eller diplomati kunne vært legitimt, gir Iran oppgaven med å påtvinge islam til sine militære styrker. Innledningen: «Hæren til Den islamske republikken Iran og Det islamske revolusjonsgardekorpset … vil ikke bare være ansvarlige for å vokte og bevare landets grenser, men også for å oppfylle den ideologiske misjonen om jihad på Guds vei; det vil si å utvide suvereniteten til Guds lov over hele verden.»
For Irans trosdrevne regime vil kollapsen av deres allierte og gjenoppblomstringen av sunnimakt i Syria aldri endre deres mål, men det har skapt behov for en endring i strategi. Iran kan ikke lenger stole på sakte å utvide sin innflytelsessfære. Å oppfylle sin misjon om verdensunderleggelse avhenger nå av å besitte overveldende makt – den typen som kun kan oppnås gjennom masseødeleggelsesvåpen.
Allerede før nederlaget til sine stedfortredere lå Iran etter sin tidsplan. Grunnloven uttrykte med sikkerhet: «[D]ette [20.] århundret vil være vitne til etableringen av en universell hellig [islamsk] regjering og alle andres fall.» Iran forstår at besittelse av masseødeleggelsesvåpen som middel til å påtvinge islam nå er enda mer presserende.
Vestens unnlatelse
Tragisk nok har Vesten ikke klart å innse at det har vært i krig med Iran i flere tiår. Dette ble igjen tydelig umiddelbart etter at Israel leverte et ødeleggende slag mot Irans luftforsvar. I stedet for at dette ble utløseren for å følge opp og ødelegge Irans atomprogram, presset Vesten, anført av USA, Israel til å være fornøyd med den store, men begrensede prestasjonen. Forhåpentligvis vil Trump-administrasjonen innse farene og gripe den unike muligheten til å snu denne politikken.
Men selv å ødelegge atomprogrammet vil ikke endre Irans fundamentale mål uttrykt i grunnloven, eller trusselen det utgjør for menneskeheten. Masseødeleggelsesvåpen kommer i dag i ulike former, inkludert biologiske, kjemiske og radiologiske, og det islamske regimet ville betale hvilken som helst pris for å skaffe dem og for at andre allierte skal bruke dem.
Å utpresse menneskeheten med valget mellom underkastelse til «Guds lov over hele verden» eller å møte masseødeleggelseshendelser vil bli Irans utenrikspolitikk dersom det noen gang får tak i et masseødeleggelsesvåpen. Iran vil bare slutte å være en trussel når tyranniet til en minoritet av islamister erstattes av flertallets styre i et fritt og demokratisk Iran.
Presserende prioriteringer
Å forhindre Iran i å skaffe atomvåpen etterfulgt av å avvikle regimet er begge presserende prioriteringer, både for det iranske folket og den frie verden. Begge målene er oppnåelige. Betydelig nok, i motsetning til andre land der styrtingen av én diktator har resultert i at det frigjorte folket velger en verre tyrann, hadde det persiske folket før den islamske revolusjonen en historie med moderasjon og til og med gode relasjoner med Israel. Et frigjort iransk folk i dag ville umiddelbart oppheve den islamistiske grunnloven og søke harmoni med sine naboer og verden, og dermed fjerne den største trusselen menneskeheten står overfor.
Siden masseødeleggelsesvåpen nå kommer i mindre emballasje, og Irans forsvar ennå ikke er gjenoppbygd, vil det aldri være et bedre tidspunkt for å tvinge frem regimeskifte og sende Irans grunnlov og drømmer om verdensunderleggelse til historiens søppelbøtte.
