Sionismen har radikalt endret jødisk liv de siste 150 årene. Denne evnen til å endre historiens løp er en teknologi som kan brukes til en nasjonal fornyelse for hvem som helst, argumenterer Alana Newhouse i en fersk artikkel (Zionism for everyone).
Israel er et eksempel
Sjefredaktøren i Tablet Magazine løfter fram fire spørsmål som avgjør om et fritt samfunn kan overleve på sikt.
- Kan samfunnet opprettholde sin befolkning?
- Har samfunnet evne og vilje til å forsvare seg selv?
- Er innbyggerne lykkelige?
- Er samfunnet sammensveiset og smarte nok til å møte framtidens muligheter?
Newhouse mener Israel er det eneste vestlige landet som består alle disse fire testene. Av alle landene i OECD er Israel det eneste landet som har fødselstall høyere enn å opprettholde befolkningen. Til tross for kriger ligger Israel alltid høyt på lykkeindeksen, og landets evne og vilje til å forsvare seg selv er velkjent.
Nasjonalisme ble devaluert
To sterke krefter har devaluert nasjonalismen de siste 80 årene, påpeker Newhouse.
Etter andre verdenskrig, dyrket fram av kommunistisk propaganda, har vestlig nasjonalisme blitt framstilt som kriminell, og nasjonalismen til postkolonialistiske stater blitt framstilt som en dyd. «Denne ulogiske regelen ble nedfelt i et påstått moralsk gap mellom undertrykkere, som alle ting var forbudt for, og undertrykte, som hadde lov til alt,» skriver Newhouse. FN har blitt brukt av totalitære og kollektivistiske land til å holde vestlige lands makt i sjakk (en makt de hadde fått ved ikke å være totalitære eller kollektivistiske).
Etter kommunismens sammenbrudd har også kreftene i den globale kapitalismen vært med på å nedgradere nasjonalisme. Den nye teknologien og dens megaselskaper forsøkte å slette ut nasjonale ulikheter, standardisere mest mulig, for å optimere sine egne operativsystemer. «Folk ble omgjort til likeverdige funksjonelle enheter i ett globalt system som omgikk murene som tidligere var satt opp av myndigheter, media og språk – det vil si de delene av livet som utgjorde kulturer som var forskjellige fra hverandre.»
Etnostater
Men nasjonalismen er ikke død. «Vestlige eliter forstod ikke at nasjonen, i likhet med hjulet, er en av de oppfinnelsene hvis nytteverdi for mennesker bare vokser over tid,» skriver Newhouse.
Svaret på flere av Europas utfordringer er derfor mer sionisme. Israel kan stå som et eksempel på hvordan frie land kan skape trygghet og velstand i det kommende århundret.
Israel blir anklaget for å være en etnostat. Men alle som har besøkt Israel vet at landet ikke er begrenset til medlemmer av en spesifikk etnisitet. Helt siden utgangen av Egypt har Israels folk tatt opp i seg personer som ikke etnisk sett var jøder. I Israel bygges det et nytt etnos som binder sammen jøder fra mange ulike etnisiteter, arabere, drusere og andre minoriteter.
Det er heller ikke slik at etnostater er uvanlige, det har snarere vært den historiske regelen. De aller fleste landene som ble etablert etter sammenbruddet til de østerrikske, russiske og ottomanske imperiene er for eksempel etnostater. «Ordet etnos antyder faktisk bare enhver gruppe mennesker som ser på seg selv som å dele et potensielt mangfoldig sett med kulturelle kjennetegn som til syvende og sist skiller dem fra andre grupper,» skriver Newhouse.
Hvordan definere en nasjon
Alle nasjoner og kulturer definerer seg på ulikt vis. En person av japansk avstamming som har vokst opp i Peru uten å kunne snakke japansk, vil likevel bli anerkjent av de fleste japanere som japaner. Det samme ville ikke vært tilfelle for en person av fransk avstamning som vokste opp i Peru. For franskmennene er etnisitet mindre viktig enn språk og nåværende politisk geografi avgjør hvor fransk du er.
«Det jeg prøver å understreke er at man kan tenke på etnos eller kultur som et gigantisk miksebrett der land, rase, språk, religion, tro og andre definerende egenskaper fungerer som lydspor, som trommer, bass, gitarer, horn, vokal – som kan heves eller senkes i miksen. Noen kulturer foretrekker kanskje bass eller doble trommer. Andre unngår kanskje horn helt. Lyden og teksturene som resulterer i hvert tilfelle vil være forskjellige. Men det som gjør resultatet til en sang eller ikke, er om det finnes en unik logikk som er tydelig både for deltakerne og for en sympatisk lytter utenfor med god nok generell kunnskap om musikk. Med andre ord, det som var viktig for en nasjon var aldri én enkelt egenskap, men snarere kombinasjonen som skapte en enkelt etnos – en som var gjenkjennelig for både dens egne borgere så vel som andre,» skriver Newhouse.
En framtidsrettet nasjonalisme
Newhouse mener å ha svar på hvorfor det er så stor motstand mot sionismen. Den representerer det som høyresiden i vestlige land ønsker, men ikke klarer å oppnå, og som venstresiden ønsker å definere som umulig: en form for nasjonalisme som er orientert mot framtiden i stedet for fortiden og som er i stand til å forsvare sine særtrekk samtidig som den beskytter individuell og sosial frihet.
For å kopiere sionismen må man være villig til å ta risiko. «Det var den målbevisste pragmatismen og det ville håpet til noen få tusen menn og kvinner, som befant seg i arven etter en nasjonal ambisjon holdt levende i tusenvis av år i daglige bønner, som fødte en moderne stat. Denne staten startet med mange færre ressurser enn naboene, som ble støttet av det britiske imperiet, men skulle snart overgå dem alle i militær og økonomisk makt,» skriver Newhouse.
Hun ønsker seg ledere som forstår at vellykket nasjonalisme ikke er aggressiv patriotisme eller etnisk sjåvinisme. «Det handler om å forstå og omfavne realiteten at vi alle møter verden med vår egen distinkte historie og synspunkt – og at uten dette er vi ikke frigjort, men berøvet.»
Newhouse ser etter folk som er villig til å «å beundre sionismen», fordi den er et forbilde. Det er bare gjennom særegenhetene at vi virkelig kan nå det universelle – fordi det er våre særegenheter som gjør oss ekte. Oppfordringen til leseren er klar: «I en tid med teknologier og politiske ideologier som er utformet for å flate ut forskjellene mellom mennesker, bør du knytte deg til familie, venner og andre som forstår at det å viske ut forskjellene våre ikke bringer oss nærmere andre mennesker; det gjør oss bare mer som maskiner. Sammen bør dere sikt mot å gjøre deres felles suksess så usannsynlig og så uforklarlig at fiender og fremmede ikke kan la være å trylle frem konspirasjonsteorier om hvordan dere i det hele tatt kunne ha oppnådd den.»
–
Se Alana Newhouse snakke om idéene i sin artikkel sammen med den israelske journalisten og podcastverten Haviv Rettig Gur:
