Mandag 25. mai publiserte HL-senteret en ny rapport om «Jødisk liv og antisemittisme i Norge». Forskerne har intervjuet omkring hundre norske jøder i kjølvannet av «den dokumenterte økningen i antisemittisme etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023».
I rapporten heter det:
«Mediedekningen av Hamas’ terrorangrep og Israels krigføring utgjør en vesentlig del av beskrivelsene om storsamfunnet, og mange av informantene uttrykker mistillit til dekningen. Nyhetsdekningen beskrives som ensidig og lite nyansert, men flere fremhever at problemet ofte ikke er det som formidles, men det som utelates: fravær av kontekst, manglende nyanser og informasjon som ikke tas med. Majoriteten av informantene mener at mediebildet utgjør hovedårsaken til økt utrygghet, emosjonell belasting og polarisering etter 7. oktober.
Informantene etterlyste mer kritisk journalistikk og tydeligere ansvarliggjøring av Hamas. Flere mente at dekningen bidro til en form for umenneskeliggjøring av israelere generelt. Noen har sluttet å følge norske medier, og vender seg i stedet til utenlandske kilder som de opplever som mer informative.»
I slutten av rapporten lister HL-senteret opp flere gode forslag til videre forskning, men unnlater å foreslå forskning på den norske mediedekningen – til tross for at majoriteten av de norske jødene i intervjustudien peker på mediebildet som hovedårsak til økte problemer etter 7. oktober 2023.
Hvorfor er det slik? Vil HL-senteret risikere å miste sin statlige finansiering dersom de avdekker kritikkverdig dekning av statsfinansierte medier? Hva hadde skjedd om NRK, NTB og de store norske mediene bare hadde formidlet litt mer av israelske perspektiver? Hva om mediene hadde dekket Israels konflikter noenlunde i samme proporsjoner som de dekker andre konflikter i regionen?
De norske jødene peker på at vi her beveger oss rundt hovedårsaken til økt utrygghet og økt emosjonell belastning, men HL-senteret er tydeligvis ikke nysgjerrige.
MIFF har påvist både før og etter 7. oktober 2023 at norske medier gir en ekstrem overdekning av Israel (og Israels påståtte forbrytelser) og at formidlingen ofte er ensidig og feilaktig.
Det er symptomatisk at nyhetsbyrået NTB omtaler rapporten fra HL-senteret (som her i Aftenposten) uten å nevne at mediedekningen pekes ut av de norske jødene som hovedårsaken til økt utrygghet.
HL-senteret ser også ut til å være blind for hvordan Israels fiender bruker anti-israelsk propaganda til å flamme opp antisionisme og antisemittisme. Hvorfor foreslås det ingen forskning på hvordan iransk, tyrkisk og russisk propaganda, eller kinesiske algoritmer, påvirker situasjonen for norske jøder? Hva har finansiering fra Qatar å si for Israel-holdninger i norske moskéer? Kanskje er det også noen krefter i Norge som er opptatt å fremstille Israel i ufortjent mørke farger?
HL-senteret vil forske mer på Holocausts betydning, men hva med forskning på forfølgelsen og diskrimineringen av jøder i den muslimske verden? Hvordan påvirker jødenes historie som dhimmier under muslimsk dominans hvilke holdninger norske muslimer har til jøder i 2026?
«I et lengre perspektiv er det interessant å undersøke hvordan og hvor de antijødiske stereotyper «overvintret» etter andre verdenskrig,» skriver HL-senteret. Her er forskerne inne på noe viktig. I den kommunistiske verden ble de antijødiske stereotypier reprodusert i form av antisionistisk propaganda. Etter andre verdenskrig fulgte økt trakassering, blodig og statlig forfølgelse av jøder over hele den arabiske verden. Forfølgelsen av jøder i den arabiske verden skjedde på rent rasistisk grunnlag – fordi noen jøder i det britiske mandatområdet hadde den «frekkhet» å forsvare seg mot overfall og terror, ble jøder i Marokko, Egypt, Libya, Syria, Irak osv. offer for forfølgelse – selv om de ikke hadde noe med konflikten i mandatområdet Palestina å gjøre.
Mye av den antisemittiske bølgen som nå skylder over Europa, blir drevet fram av andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra arabisk-muslimske land – barnebarna og oldebarna av araberne som drev jødene ut av Midtøsten og Nord-Afrika på 1950- og 1960-tallet.
Les mer i artikkelen Først jaget de jødene ut av arabiske land, nå forsøker de å jage dem ut av Europa.
Her er noen andre avsnitt fra HL-senterets rapport som vi merket oss:
- «Et gjennomgående funn er at mange opplever en tydelig forskyvning i hva som anses som sosialt akseptabelt å si og mene om jøder. Flere beskriver dette som en normalisering av jødefiendtlige holdninger, der blant annet «gamle» fordommer og stereotypier har blitt mer synlige.»
- «Mange forteller at de bruker betydelig tid og krefter på å unngå situasjoner der de kan risikere negative opplevelser, og på å tolke hendelser i lys av kontekst og intensjon.»
- «Krigen har ført til endrede dynamikker i vennskap og kollegiale relasjoner. Flere informanter forteller at de i løpet av de to siste årene har brutt med venner og at det har vært mange sosiale samlinger de har unngått å delta i. Den primære forklaringen på dette er enten nye erfaringer med, eller frykt for, å bli utsatt for fordomsfulle eller direkte hatefulle ytringer. Mens noen informanter opplevde omsorg og solidaritet fra venner, fremhever majoriteten en tid preget av stillhet.»
- «Noen har også opplevd at venner satte et krav om å fordømme Israel dersom vennskapet skulle fortsette. Den raske politiseringen av ens jødiske identitet, også i nære relasjoner, medførte at mange brukte mye energi på å prøve å unngå å havne i ubehagelige situasjoner med venner, eksempelvis ved å unngå samtaler der det ble referert til «noe jødisk».»
- «Informantene forteller om venner, bekjente og kollegaer som i fortrolige samtaler formidler forståelse for jøders situasjon og Israels side i konflikten, men som samtidig unnlater å uttrykke dette i større sosiale sammenhenger eller på sosiale medier.»
- «Informanter beskriver en politisk stillhet som ikke bare oppleves som fravær av støtte, men som et tap av tydelig lederskap i en tid preget av økt polarisering og utrygghet. Den norske offentligheten blir sammenlignet med den svenske og danske, som av flere oppfattes som tydeligere i fordømmelsen av Hamas-angrepet og i sine advarsler mot antisemittisme.»
- «Et gjennomgående trekk er at tidligere politiske preferanser ikke lenger oppleves som selvfølgelige. Informantene beskriver en situasjon der konflikten i Midtøsten og reaksjonene på den i Norge, har forskjøvet hva som oppleves som politisk relevant, og mange uttrykker at de stemmer annerledes enn tidligere på grunn av nye prioriteringer.»
- «Noen tolker det de mener er en skjev nyhetsdekning som et resultat av politiske eller ideologiske føringer, for eksempel en venstreorientert eller unyansert propalestinsk orientering i pressen, mens andre uttrykker bekymring for at antijødiske holdninger kan ligge til grunn. Flere nevnte at antisemittisme på venstresiden var mer «kodet», mindre eksplisitt og dermed vanskeligere å gripe. Dette fremstod som en ny utvikling i lys av den pågående krigen. Uansett forklaringsmodell er det et gjennomgående inntrykk blant informantene at det har oppstått en økende toleranse for retorikk som de delvis beskriver som antisemittisk.»
- «Flere informanter mener de tradisjonelle redaktørstyrte mediene har bidratt til å «fjerne filteret for hva som er greit å si om jøder» på sosiale medier. Den økte mistilliten mot redaksjonsstyrte medier som vi finner i materialet kan dermed sees i sammenheng med beskrivelsene av observasjoner gjort på sosiale medier. Et gjennomgående funn er at sosiale medier oppleves som en arena der antisemittiske ytringer uttrykkes mer åpent og med lavere terskel enn før 7. oktober.»
- «En informant forteller at datterens lærer på videregående la ut innlegg på sosiale medier som elevene så, blant annet bilder der davidstjernen var omformet til hakekors og tydelige sammenblandinger mellom nazister, jøder og israelere. Datteren ga informanten [altså sin far] beskjed om «ikke å blande seg» eller ta det opp med skolen da hun var redd for at det ville gå utover karakterene hennes.»
- «Det er en gjennomgående opplevelse at grensene for hva som anses som akseptabelt å uttrykke på arbeidsplassen har blitt forskjøvet etter 7. oktober.»
- «En informant som jobber på en akademisk institusjon, forteller om utrygghetsfølelse etter at noen hadde plassert et klistremerke med en pro-palestinsk parole på kontordøren hans og ingen andres.»
- «Informanter som ble intervjuet høsten 2025 og våren 2026 forteller imidlertid om en hverdag som har blitt lettere, etter lange perioder med konsentrasjonsvansker og isolasjon fra kolleger, medstudenter og venner.»
- «En klar majoritet mener det har blitt en større aksept for jødefiendtlighet, og at grensen for hva som er greit å si har forskjøvet seg etter 7. oktober. Delvis beskrives dette som en normalisering av antisemittisme. Ikke overraskende er det en utbredt oppfatning blant informantene at det er en kobling mellom negative holdninger til jøder og holdninger til Israel, det vil si at et sinne over israelsk krigføring kanaliseres over på jødene. Flere forteller imidlertid også at de har blitt oppmerksomme på at «gamle» fordommer og stereotypier har kommet til overflaten. Inntrykket er at ideene «har blitt stuerene igjen».»
- «I refleksjoner rundt Israel-kritikk og antisemittisme er det flere som snakker om dobbelstandard. Det oppfattes som greit, sogar viktig, å kritisere krigføringen til Israel, og okkupasjonen, men er problematisk når Israel får en «spesiell status» i global sammenheng eller at det blir fremstilt som noe iboende ondt, eller innbyggerne som iboende onde. Det er også enighet om at bruk av antisemittiske troper i kritikk av Israel gjør den antisemittisk uavhengig av avsenderens intensjon, fordi kritikken da hviler på forestillinger om jøders iboende negative karaktertrekk, slik disse ble definert nettopp av antisemitter.»
