Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Slik ble jødene jaget fra arabiske land

I løpet av de siste 80 årene er jødiske samfunn i Nord-Afrika og Midtøsten med tre tusen år gamle røtter blitt helt borte.
I løpet av de siste 80 årene er jødiske samfunn i Nord-Afrika og Midtøsten med tre tusen år gamle røtter blitt helt borte.
For 60 år siden var det ca. én million jøder i hele den arabiske verden - nå er det færre enn ti tusen igjen. Den arabiske verden hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet.

Det er meget rimelig at jødene har fått Israel i bytte for det de mistet, og det er rimelig at Israel ligger på et område som tidligere hadde arabisk flertall. Jødene utgjorde om lag to prosent av befolkningen i det arabiske området. Israel er snaut 0,2 prosent av området, mens jødene i praksis er fordrevet fra 99,8 prosent.

14. november 1947, noen dager før FNs generalforsamling vedtok å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat, talte Heykal Pasha, en egyptisk delegat, til den politiske komiteen i FNs generalforsamling. Der sa han blant annet at FN måtte tenke på at delingsforslaget kunne true en million jøder i muslimske land. En deling av Palestina kunne skape en antisemittisme som var sterkere enn den tyske hadde vært. Et stort antall jøder kunne bli massakrert i arabiske land.

Uttalelsen minnet mange jøder om hva den palestinske lederen den gangen, muftien Haj Amin al-Husseini, sa til Adolf Hitler. Han støttet Hitlers «endelige løsning» for jødene i arabiske land, inkludert Palestina.

Det er bemerkelsesverdig at den egyptiske representanten snakket om jødene i hele den arabiske verden, ikke bare i sitt eget land. Også andre representanter fra andre arabiske land kom med lignende trusler. Dette var altså noe de arabiske regimene tydeligvis var enige om. Og at truslene var reelle, viste seg få dager etter, da det ble pogromer mot de lokale jødene i Aden i Jemen og Aleppo i Syria (hvor 74 jøder ble rapportert drept).

 

Irak

Jødenes skjebne i Irak
Jødenes skjebne i Irak etter at Storbritannia trakk seg ut i 1932:
1933: 20 jøder myrdet.
1935: Jøder sparket fra offentlige stillinger. Forbudt for jøder å reise til Palestina.
1936: 10 jøder drept i opptøyer. Jødenes eldgamle, hellige språk, hebraisk, ble forbudt.
1937: Voldsomme anti-jødiske demonstrasjoner, eiendom ble ødelagt.
1941: Under pogromer i Bagdad ble 175 jøder drept, 1000 skadd, mange torturert. Tusener ble plyndret, 900 hus ødelagt.
1946: Hundrevis av jøder såret, mye eiendom ødelagt.
1947: Etter omfattende hærverk måtte jødene i Faluja flykte til Bagdad. En jøde ble lynsjet. Jødiske barn ble nektet adgang til offentlige skoler.
1948: Mange jøder ble arrestert, noen drept, mye jødisk eiendom beslaglagt. Mange jøder såret i opptøyer.
1958: All eiendom til den jødiske menigheten konfiskert.
1969: 17 jøder henrettet for «spionasje» o.l. Det var da bare ganske få tusen jøder igjen, og de var godt overvåket.
1972: En stor del av jødene arrestert, 36 drept eller «forsvunnet».

Også Iraks utenriksminister truet «sine» jøder i FN. I 1948 ble «zionisme» innført som en straffbar ideologi i Irak sammen med kommunisme, anarkisme og umoral.

Det som var spesielt for Irak, var at statsminister Nuri Sa’id åpent gikk inn for å fordrive sine jøder som et ledd i en befolkningsutveksling i forhold til araberne i Palestina. Han framsatte slike tanker til en britisk ambassadør, palestinske ledere, FN, amerikanske diplomater, britisk embetsmann og flere. Han gir litt forskjellige begrunnelser etter hvem han snakker med. Til palestinere sier han: «Jødene har alltid vært en kilde til ondskap og skade i Irak. De er spioner.»

Irak var styrt av Storbritannia fram til 1932. I en egen ramme er det gitt noen eksempler på skjebnen jødene led i årene som fulgte. – Alt dette gjaldt, som ellers i det arabiske området, jøder som var ubevæpnet og forsvarsløse.

I 1950 og 1951 ble det vedtatt lover som fratok irakiske jøder deres nasjonalitet og deres eiendom. Jødene fikk ett år på å komme seg ut. De aller fleste reiste til Israel, men det kunne ikke gå fly direkte fra Irak til jødenes forhatte stat, så de måtte reise via Kypros. Av de ca. 130.000 (150.000 tidligere i århundret) jødene som bodde Irak, valgte bare noen ganske få tusen å bli igjen. De ble også borte etter hvert. Da de amerikanske styrkene invaderte Irak i 2003, ble det sagt at det var 34 jøder igjen i hele Irak.

 

Jemen
På grunn av stadig forfølgelse begynte jøder å forlate Jemen på slutten av 1800-tallet. Men den store flukten skjedde i 1949-50. Da fikk jødene i Jemen lov til å forlate landet. Israel organiserte luftbro fra Aden (Sør-Jemen, som britene den gangen styrte) til Israel. Jødene fra Nord-Jemen måtte gå til fots gjennom ørkenen. Nesten alle var syke da de kom fram, og mange bukket under på turen. De kom som flyktninger, med minimale eiendeler.

Det kom ca. 50.000 jøder fra Jemen og 13.000 jøder fra Aden. En liten flukt fortsatte til 1962, da ble den stanset av myndighetene. Nå er det ca. 200 jøder igjen i Jemen.

 

Syria

Da FNs delingsplan for Palestina ble vedtatt i 1947 gikk det hardt ut over jødene i Syria.

Mange jøder fra Syria forlot landet allerede før landet ble uavhengig fra Frankrike i 1944, ikke minst på grunn av en fiendtlig atmosfære. Blant annet ble opplæring i hebraisk i jødiske skoler sterkt begrenset. Det var mange voldsangrep mot jødene, og det var mange oppfordringer til boikott av jødene. I 1947 var det en pogrom mot det jødiske samfunnet i Aleppo, hvor dusinvis av jøder ble drept og over 200 hjem, butikker og synagoger ødelagt.

Da FNs delingsplan ble vedtatt i 1947, og siden da Israel ble opprettet, gjennomførte den syriske regjeringen strenge tiltak mot de syriske jødene. Det ble blant annet streng straff for å reise fra Syria. Jødene fikk ikke arbeide i offentlige stillinger, fikk i perioder ikke ha telefon eller bilsertifikat, fikk ikke ta ut sine penger i banken, fikk ikke kjøpe eiendommer. Slike tiltak gikk noe i bølger. Det hemmelige politiet overvåket det jødiske samfunnet tett.

Den syriske regjeringen har gjennomført en slags befolkningsutveksling ved at de har konfiskert jødisk eiendom i Syria og gitt den til palestina-arabiske flyktninger. Palestinerne ble bosatt i den jødiske ghettoen. En jødisk skole, bygd ferdig i 1939, ble også gitt til palestinere.

Til tross for strenge restriksjoner og til dels straffer, har jøder dradd fra Syria gjennom hele denne perioden. Da flukten begynte på 1940-tallet, var det anslagsvis 40.000 jøder i Syria. Nå skal det være bare omlag 30 igjen.

 

Egypt
I årene før Israel ble opprettet strammet situasjonen seg til for de ca. 80.000 jødene i Egypt. Det var sporadiske pogromer. Det økte da FN vedtok delingsplanen i 1947 og da Israel ble opprettet. I 1948 drepte bomber i jødiske områder ca. 70 jøder og skadet nesten 200, og i tillegg ble flere drept i opptøyer.

Vi skal gjengi et avisinnlegg fra den egyptiske avisen Akhir Sa’a fra 22. juli 1948. Her skriver en egyptisk muslim: «Det ser ut for at egyptere flest ikke er klar over at blant egyptiske muslimer er det noen med lys hud. Hver gang jeg tar trikken, hører jeg folk rundt meg si, mens de peker på meg med fingrene: «En jøde .. en jøde…» Jeg har blitt banket opp mer enn en gang av denne grunnen. Derfor ber jeg om at dere vennligst trykker et bilde av meg, og gjør det klart at jeg ikke er jøde og at jeg heter Adham Moustafa Ghaleb.» Slik var det altså å bli tatt for å være jøde.

De vanskelige forholdene i 1948 førte likevel ikke til at de fleste jødene dro. Det ble først fart på flukten i forbindelse med krigen mellom Israel og Egypt høsten 1956 («Suez-krigen»). Jødene måtte skrive under på at de dro frivillig og at de godtok at deres eiendeler ble konfiskert.

Etter krigen i 1967 ble enda mer eiendom konfiskert. Mange jødiske menn ble satt i leire i opptil tre år. I dag er det færre enn hundre jøder igjen i Egypt.

 

Algerie
Frankrike styrte Algerie fram til 1962. Det var ikke noen stor jødisk utvandring før uavhengigheten nærmet seg. Men da dro nesten alle de 140.000 jødene ut, de fleste til Frankrike.

I 1963 ble det vedtatt en «nasjonalkode» som bestemte at algerisk nasjonalitet bare kan gis til folk som har en far og en farfar som var muslimer i Algerie. Dermed var jødene utelukket. Nå er det bare noen ganske få jøder igjen i Algerie.

 

Marokko
I 1948 var det 250.000-265.000 jøder i Marokko, tallene varierer noe. Nå er det færre enn fire tusen igjen, og antallet minker stadig.
Det har vært mange pogromer i Marokko opp igjennom hele historien, noen av dem er nevnt i vår historiske gjennomgang. I nyere tid har kongen og deler av eliten vært positive til jødene, men det har ikke trengt gjennom til grasrota, særlig ikke når man kommer et stykke unna hovedstaden.

Marokko ble styrt av Frankrike fram til 1956. I tiden 1948-1956 foregikk en viss utvandring til Israel. Da Marokko ble selvstendig, ble utvandring til Israel forbudt, men det foregikk likevel. Da så en båt med jødiske flyktninger sank i 1961, ble utvandring tillatt. I 1967 var anslagsvis 50.000 jøder igjen i landet. Siden har nedgangen fortsatt. Nå er det som nevnt færre enn fire tusen jøder igjen, men Marokko er det arabiske landet som jøder av og til reiser tilbake til. Og den marokkanske regjeringen har uoffisielt hatt et ganske godt forhold til Israel.

 

Tunisia
I 1948 bodde det ca. 105.000 jøder i Tunisia. De fleste forlot landet etter at det ble uavhengig av Frankrike i 1956, og flukten skjøt fart etter seksdagerskrigen i 1967. Det var en rekke angrep mot den jødiske minoriteten, siste gang et terrorangrep i 2002 mot synagogen i Djerba, hvor 21 mennesker ble drept.

Det er nå ca. 1500 jøder igjen i Tunisia. Den tunisiske regjeringen arbeider aktivt for å beskytte sin jødiske minoritet og støtter jødiske institusjoner.

 

Iran
Iran er ikke et arabisk land, men det er muslimsk og har plassert seg selv som Israels fremste fiende. Det er derfor på sin plass å nevne at det var ca. 150.000 jøder i Iran. Nå er det anslagsvis 25.000 igjen, og tallet minker stadig. – I deler av Iran har jødene opplevd sin situasjon som bedre enn i arabiske land. Det hender at jøder flytter tilbake til Iran, men ikke så mange at tallet øker.

 

Libya

Før Libya ble uavhengig i 1951 hadde de fleste av de 40.000 jødene forlatt landet. De fleste dro til Israel.

En serie pogromer startet i Libya i 1945. På noen dager ble 130 jøder drept og fire tusen gjort hjemløse. Ni synagoger ble ødelagt. Før Libya ble uavhengig i 1951 hadde de fleste av de 40.000 jødene forlatt landet, de fleste til Israel. I forbindelse med seksdagerskrigen i 1967 ble de fire tusen jødene som da var igjen utsatt for pogromer hvor 18 ble drept og mange såret. Den libyiske regjeringen oppfordret jødene til å «forlate landet midlertidig». Hver person fikk ta med seg en koffert og femti dollar. I 1970 ble all jødisk eiendom i Libya konfiskert.
Eiendommene ble «erstattet» med obligasjoner på 15 år. Men da de 15 årene var gått, fikk jødene ingenting. Diktatoren Ghaddaffi sa at jødene er alliert med Israel, arabernes fiender, og fortjener ikke erstatning.

 

Den siste jøden i Libya
Vi skal avslutte denne avdelingen om jødenes flukt fra arabiske land med en historie. I Jerusalem Report fra 31. mai 2004 bringer Matti Friedman historien om den siste jøden i Libya: David Gerbi er psykiater i Italia. Hans familie holdt ut i Libya til 1967. Da skulle deres arabiske naboer hevne seg på sitt lands jøder for Israels store seier i seksdagerskrigen.

Som italiensk statsborger søkte Gerbis mor i 2002 om en fødselsattest fra Libya gjennom den italienske ambassaden i Libyas hovedstad Tripoli. En som arbeidet der, gjenkjente morens pikenavn (Debash), og fortalte at det fantes en jødisk kvinne med det etternavnet på et sykehjem i Tripoli. For familien var det et sjokk, de trodde ikke at det var noen overlevende jøde igjen i Libya. Men Gerbi bestemte seg for å reise tilbake til landet han forlot som 12-åring og oppsøke damen, som var en kusine av hans mor. Ingen vet nøyaktig hvor gammel hun var, men hun måtte være over 80 år.

Gerbi visste ikke om noen jøde som hadde besøkt Libya, og det var vanskelig å få visum. Gerbis familie var imot at han reiste, de syntes at det var for farlig. Men de libyiske myndighetene var forbausende raske til å gi ham de papirene han trengte. Det gikk bare noen uker før han befant seg på flyplassen på vei til sin barndoms by.

Da han kom til flyplassen i Italia, ble han møtt av en framstående representant for den libyiske ambassaden i Roma. Representanten sa at han håpet Gerbi ville bruke sine forbindelser i USA til å hjelpe til med å gjøre slutt på Libyas internasjonale isolasjon. Gerbi hadde gjort akademisk arbeid i USA og kjente flere medlemmer av Kongressen.

Da så Gerbi kom til Libya i september 2002, ble han – som forlot landet som en fattig flyktning 35 år tidligere – mottatt av et følge på 12 soldater, to livvakter fra sikkerhetstjenesten og en bil fra den italienske ambassaden. Han fikk vite at han var Ghaddaffi-regjeringens gjest og skulle bo på det flotteste hotellet i landet.

Han besøkte huset der han bodde som gutt. Der bodde det (selvsagt) arabere nå. Han besøkte stedet hvor den jødiske gravlunden hadde vært. Der var det nå en hovedvei og asfalt. Han gikk til gullsmedforretningen som hans far, Shalom, hadde drevet. Han fant at dagens eier var en muslim som het Salaam. Det er det samme navnet på arabisk, det betyr fred.

Kvelden før Rosh Hashana, jødisk nyttår, kom han til sykehjemmet hvor den jødiske kvinnen, Rina Debash, bodde. Kvinnen bare stirret ut i rommet. Pleieren fortalte at hun ikke hadde kommunisert med noen på flere år, hun var langt inne i en verden hvor de ikke kunne nå henne. Gerbi gav henne sjokolade og andre gaver. Hun reagerte ikke. Men så tok han opp et lite gullsmykke med det hebraiske ordet Shaddai (Den Allmektige) og hengte det om halsen på henne. Da så hun opp på ham og spurte: «Hva er det?» Han fortalte henne det. Hun var rolig en liten stund. Så spurte hun: «Hvem er du sønn til?» «Jeg er sønn av Dina,» svarte han. «Hun med en nese som en potet?» spurte den gamle. (Det var en treffende beskrivelse av moren.) Så snakket han til henne om de jødiske høytidene. Det så ut som om hun var glidd tilbake til sin lukkede verden. Men nei. Gerbi hadde hoppet over sukkot, løvhyttefesten, og den gamle rettet på ham. Så sa hun: «Jeg vil bli med deg. Jeg vil til Palestina.» Gerbi lovte å gjøre alt han kunne for å få henne ut.

Men det tok tid. Først 7. oktober 2003 forlot den siste jøden Libya, på vei til Italia. Der levde hun ikke mer enn en måned. Men liket ble fløyet til Israel, hvor hun ble begravd i nærheten av Petah Tikva. Så nå er det ingen jøde igjen i Libya.

 

Er jødene flyktninger?
Mange benekter at jødene som dro fra de arabiske landene, er flyktninger. «De fleste reiste frivillig,» sier man. Det påpekes også at jødene var meget velkomne i Israel, og dermed ikke kan regnes som flyktninger.

Det blir for enkelt å avvise jødene som flyktninger med slike argumenter. Dersom vi ser på flyttestrømmene ut av det enkelte arabiske landet, ser vi at det oftest var forholdene i det daværende, arabiske hjemlandet som avgjorde når de jødiske flyktningene kom. For mange av jødene i de arabiske landene var det ikke noen sterk ideologisk eller religiøs motivasjon som alene drev dem til Israel. Jødene i Algerie flyktet ikke så lenge de kunne ha det forholdsvis trygt under fransk styre. De fleste jødene i Egypt flyktet ikke før forholdene ble verre enn tidligere i forbindelse med krigen i 1956.

Jødene ble presset ut av den arabiske verden. Det var trusler mot den jødiske minoriteten fra regjeringshold. Det var en rekke pogromer i jødeghettoene, og man visste aldri når den neste kom og hvor alvorlig den ville bli. Det var stadig trakassering fra naboer. Det var følelsen av håpløshet med henblikk på framtiden. Jødene så ingen framtid i trygghet og likeverd for sine barn og barnebarn. Det var hovedgrunnen til at de flyktet.

 

Eiendom

Jødene så ingen framtid i trygghet og likeverd for sine barn og barnebarn i arabiske land. Det var hovedgrunnen til at de flyktet.

Et annet forhold som understreker at jødene var flyktninger, er at de aller fleste forlot sitt tidligere arabiske hjemland med minimal eiendom. De fleste kom bare i det de kunne bære med seg, selv om en stor del av jødene i arabiske land hadde vært velstående. (De hadde hatt forholdsvis gode muligheter under de europeiske kolonimaktenes styre.)

Så sent som i mai 2008 ble det bekreftet at Egypt fremdeles opprettholder sitt gamle standpunkt om at de jødiske flyktningene derfra ikke skal ha noen erstatning for eiendommene de etterlot. En gruppe eldre jøder med bakgrunn fra Egypt planla en tur for å vise sine barn og barnebarn hvor de kom fra, vise dem sin barndoms gater. Det var en helt uskyldig tur uten baktanker. Men i en egyptisk TV-sending ble de beskyldt for å komme for å skaffe dokumentasjon på sine gamle eiendeler og kreve sine eiendommer tilbake. Etter reportasjen våget ingen hoteller i Kairo å gi dem rom, så turen måtte avlyses.

Da Israel og Egypt skulle forhandle om fredsavtale på 1970-tallet, nektet Egypt å drøfte seriøst erstatninger til jødiske flyktninger fra Egypt. Og ikke bare det: Tross dette fikk Egypts daværende president, Anwar Sadat, Nobels fredspris for den avtalen som ble inngått, en avtale som altså innebar at jødiske flyktninger ikke skulle få noen erstatning. Historien fra mai 2008 understreker at «ingen erstatning» fremdeles er Egypts syn på saken. Samtidig går de samme egypterne inn for at Israel skal betale full erstatning til alle palestinere som flyktet fra Israel i 1948. Dette er i beste fall dobbeltmoral.

 

Presset fortsatte
Man kan krangle i det uendelige om hvorvidt jødene behøvde å flykte i 1948 og årene like etter, og hva som drev dem. Det kan argumenteres for at flukten hadde ulike årsaker i ulike land.

Men vi ser at da den første store fluktbølgen var over, fortsatte presset mot de jødene som hadde bevist sin lojalitet ved å bli igjen. Volden fortsatte, diskrimineringen fortsatte, trakasseringen fortsatte. Derfor har, som vi har sett, praktisk talt alle jøder som ikke forlot de arabiske landene i første omgang, gjort det siden. De forhåpningene de kan ha hatt som gjorde at de ble værende, slo ikke til.

Den naturlige konklusjonen er at jøder ikke hadde noen framtid i arabiske land. Dagens situasjon for minoriteter i arabiske land, viser at jødene ikke har noen framtid som minoritet i arabiske land nå heller.

 

«Rett til å vende tilbake» betyr slutt på Israel
Vi har sett hvilken skjebne jødene har lidd i de arabiske land gjennom århundrene før 1948. I denne artikkelen har vi sett hvordan nesten alle jødene har forlatt de arabiske land fra 1940-tallet og utover, og at nesten ingen flytter tilbake dit.

Til tross for dette mener de fleste araberne og deres støttespillere i Europa og Norge, at jødene ikke har rett til å ha et land hvor de er i flertall. Jødene skal tilbake til den situasjonen de har levd i gjennom århundrer – som en hjelpeløs minoritet, til enhver tid avhengig av den nåde et flertall måtte finne det for godt å gi dem – situasjonen de var i gjennom nesten to tusen år fram til 1948.

Riktignok sier enkelte av palestinernes støttespillere at de også støtter Israels rett til å leve, men de støtter samtidig «rett til å vende tilbake» for palestinerne. Da støtter de i realiteten et «Israel» med arabisk flertall, et «Israel» hvor jødene ikke lenger kan styre seg selv, og en verden hvor jødene ikke har et eneste land å flykte til som alltid vil ta i mot dem.

Tilbakevendingskravet innebærer at Palestina-araberne vil overta sine gamle eiendommer i det som i dag er selve Israel. På disse eiendommene bor det nå jøder, slik det bor arabere i de husene jøder flyktet fra i arabiske land. Det skal ikke bare være de 700.000 palestinerne som i sin tid flyktet som skal ha «rett til å vende tilbake». Nei, alle deres etterkommere (fire til seks millioner i alt) skal også ha denne «retten». Dette er en «rett» som ingen andre flyktninger fra den tiden har, aller minst jødene som bare har forfølgelse og diskriminering å «vende tilbake» til, selv om de skulle ha fått lov til det.

Det er en hån mot vanlig logikk å si at man støtter både jødenes rett til å ha en stat og samtidig en «rett» for palestinerne til å vende tilbake til selve Israel. Palestina-araberne har antakelig verdens raskeste befolkningsvekst. Mange frykter at jødene i Israel vil miste flertallet i løpet av ikke så mange år bare ut fra veksten i den arabiske befolkningen som er i Israel allerede. Alle kan forstå at dersom Palestina-araberne som flyktet i 1948 og deres etterkommere får vende tilbake til Israel, er det slutt på jødisk flertall på få år.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart