- Denne artikkelen er en del av serien Innføringsartikler, med noen av kjerneargumentene for Israel.
Før Israel ble opprettet, truet flere arabiske delegater i FN med å massakrere jødene i deres land. Vi skal nå ta for oss hvordan jødene ble fordrevet og frosset ut fra de arabiske land. Det er viktig å være klar over at jødene i alle arabiske land var ubevæpnet, forsvarsløse og fredelige.
Irak
Like etter at Storbritannia oppgav kontrollen over Irak i 1932, begynte forfølgelsene av jødene der. Det var opptøyer (pogromer) med mange drepte jøder, mye eiendom ble ødelagt, det ble forbudt å undervise i jødenes hellige språk hebraisk, jødene ble sparket fra offentlige stillinger og mye mer.
Statsministeren i Irak i 1948, Nuri Sa’id, gikk åpent inn for å fordrive de irakiske jødene som et ledd i en befolkningsutveksling med araberne i Palestina (Palestina-flyktningene). I 1950 og 1951 ble det vedtatt lover som fratok jødene deres nasjonalitet og eiendom, selv om mange av de jødiske familiene hadde bodd i landet i århundrer. Jødene fikk ett år på seg til å komme seg ut. De aller fleste dro til Israel. Bare noen ganske få tusen ble igjen. De ble fortsatt diskriminert og forfulgt og dro etter hvert. Da de amerikanske styrkene invaderte Irak i 2003, var det 34 jøder igjen i hele Irak. – De aller fleste jøder som dro fra Irak, fikk lite eller ingenting med seg av sine eiendeler.
Siden har ulike irakiske regjeringer aldri blitt trett av å si at jødene ikke har noe i Israel å gjøre, de skulle holdt seg der de var.
Jemen
På grunn av stadig forfølgelse begynte jøder å forlate Jemen på slutten av 1800-tallet. Men den store flukten skjedde i 1949-50. Storbritannia kontrollerte den gangen Sør-Jemen (Aden), så det gikk luftbro derfra til Israel. Jødene fra Nord-Jemen måtte gå til fots gjennom ørkenen. Nesten alle som ikke døde underveis, var syke da de kom fram. Ca. 50.000 jøder flyktet fra Nord-Jemen, 13.000 fra Aden. Nå er det ca. 200 jøder igjen i Jemen. De blir fremdeles forfulgt, og noen forlater fremdeles landet.
Syria
I 1948 var det ca. 40.000 jøder i Syria, da hadde mange allerede forlatt landet. Det var mange voldsangrep mot jødene, som fikk sterke begrensninger på sin livsførsel. Det var streng straff for å reise fra Syria. Jødene fikk ikke arbeide i offentlige stillinger. I perioder fikk de ikke ha telefon eller bilsertifikat, fikk ikke ta ut pengene sine i banken, fikk ikke kjøpe eiendommer.
Til tross for strenge restriksjoner og til dels straffer, har jøder forlatt Syria gjennom hele perioden, de fleste som rene flyktninger. Som regel var det best å ikke fortelle sine nærmeste at man skulle dra – jo mindre de visste når politiet forhørte dem, jo bedre. Nå skal det være ca. 30 jøder igjen i Syria.
Libya
I 1945 var det en serie overfall på jødenes ghettoer. 130 jøder ble drept og 4.000 ble hjemløse. I 1967 var det 4.000 igjen. De fikk beskjed om å forlate landet. Hver jøde fikk ta med en koffert og femti dollar. I 1970 ble all jødisk eiendom konfiskert og «erstattet» med obligasjoner på 15 år. Men da årene var gått, fikk jødene ingenting. Det er ingen jøder igjen i Libya.
Dette er en svært forkortet framstilling av flukten fra tre arabiske land. I spesialartikkelen Jødenes flukt fra arabiske land kan du lese grundigere om dette og om jødene som har flyktet fra Egypt, Algerie, Marokko, Tunisia og Iran. De jødiske flyktningene har ingenting å vende tilbake til hvor de kom fra.
Relaterte artikler:
De arabiske jødenes eksodus
Det var først og fremst frykten for sin egen og etterkommernes sosiale og materielle trygghet som presset jødene ut av de arabiske land etter 1948, konkluderer doktorgrads-stipendiat Johannes Due Enstad ved Universitetet i Oslo.
Jødenes flukt fra Jemen
I mai 1949 inngikk jødiske organisasjoner en avtale med herskeren i Jemen, Imam Ahmad. Alle jøder skulle få lov til å dra.
De siste jødene jages fra Jemen
Det siste året har et større antall jødiske familier forlatt Jemen, etter at volden og truslene fra lokale islamister ble utålelig.
Jødisk «nakba» i arabiske land
Palestinerne og deres utallige støttespillere har lykkes i å framstille palestinernes flukt i 1948 som noe helt ekstra og verre enn alt annet, selv om det i utgangspunktet var et enklere flyktningeproblem enn mange andre.
«Muslimske arabere bor i jødiske hjem»
Det stemmer at mange israelske jøder overtok arabiske eiendommer etter 1948. Men det går begge veier. Titusener av muslimske arabere bor i hus som jøder etterlot i den arabiske verden.
Jødenes flukt fra Marokko
Israel måtte betale «erstatning» for hver jøde som skulle få forlate Marokko. Man anser det som rimelig at når jøder er flyktninger, må flyktningene betale til dem de flykter fra. Når noen derimot flykter fra jøder, skal flyktningene få erstatning fra dem de flykter fra.
Fra Egypt til Israel uten bitterhet
Ada Aharoni og hennes familie var blant mange som mistet alt da de ble tvunget til å forlate Egypt – deres eiendom ble konfiskert av egyptiske myndigheter. Men jødene fra Egypt hater ingen. De har ikke tatt til våpen og forsøkt å drepe noen. De bare startet på nytt, i Israel og andre land. De venter ikke å få noen erstatning.
