Denne kronikken er skrevet av norsk-israelske Louise Kahn og publisert i VG. Samfunnsdebattanten har gitt oss tillatelse til å publisere innlegget i sin helhet:
Vi snakker om tall, okkupasjon og bosettere – men sjelden om hva det israelske folket faktisk har opplevd.
Ikke bare siden 7. oktober, men siden statens grunnleggelse.
Uten dette perspektivet finnes verken balanse, forståelse eller løsning.
At én avis dekker Hamas’ seksuelle overgrep er ikke tilstrekkelig.
Balanse handler ikke om å telle innslag, men om viljen til å forstå helheten.
Dette er ikke en kamp om sympati – det handler om mennesker og historiene de bærer med seg.
Hva gjør det med et samfunn å leve i konstant beredskap?
Hvordan påvirkes et barn som lærer hvor nærmeste tilfluktsrom er før det kan lese?
Hva skjer med en tenåring som avbryter timen for å løpe til dekning under rakettalarm?
I Israel har millioner levd med denne virkeligheten i flere tiår – i skyggen av selvmordsangrep, rakettregn og fredsprosesser som har brutt sammen under voldelig press.
Okkupasjon og bosetninger er reelle og alvorlige utfordringer. Men de forklarer ikke alt.
De forklarer ikke Gaza.
Israel trakk seg helt ut i 2005 – ikke én israelsk soldat eller bosetter ble igjen.
Resultatet ble ikke fred, men at Hamas tok makten med vold, kastet rivaliserende Fatah-tilhengere fra hustak, og etablerte et autoritært regime.
Gaza ble ikke frigjort – men kontrollert.
Politisk opposisjon ble kneblet, sivilsamfunn stengt ned og tusenvis av raketter ble avfyrt mot Israel.
Hvis okkupasjonen alene forklarte konflikten, ville tilbaketrekninger ført til avspenning.
Men i både Gaza og Sør-Libanon har israelsk tilbaketrekning blitt møtt med økt vold. Samtidig vedlikeholder palestinske ledere og enkelte støttespillere i Vesten et narrativ der Israel fremstilles som et koloniprosjekt uten rett til å eksistere.
Et sted uten fremtid.
Men dette narrativet kolliderer med realiteten: 90 prosent av israelerne er etterkommere av flyktninger.
De har ingen annen stat å vende hjem til.
Når barn vokser opp med budskapet om at selve eksistensen av Israel er illegitim, blir volden ikke et virkemiddel – men et mål i seg selv.
Det er dette Hamas har lært sine tilhengere i tiår, uten motstand fra egne utdanningsmyndigheter, og ofte uten kritiske spørsmål fra det internasjonale samfunnet.
De fleste israelere ønsker en våpenhvile. Men de ønsker også trygghet. De ønsker ikke at barna deres skal vokse opp i en fremtid der Gaza, Sør-Libanon eller Syria utgjør konstant trussel med rakettangrep, kidnappinger og væpnede grupper skjult blant sivile.
Det finnes en dyp frustrasjon over at Israel stadig må forsvare sin eksistens – samtidig som man anklages for å gjøre nettopp dét.
Israel har i løpet av krigen muliggjort en av de mest omfattende humanitære innsatsene i moderne krigshistorie, ifølge flere vestlige militæranalytikere.
Likevel fremstilles hjelpen som for sen, for svak eller kynisk tilbakeholdt.
I realiteten saboteres mye av hjelpen på bakken – av Hamas. Organisasjonen stjeler forsyninger, angriper hjelpekollonner, og bruker sult av egen befolkning som pressmiddel i forhandlinger om våpenhvile.
Dette er ikke en utilsiktet konsekvens, men en strategi: Jo større lidelse blant sivile, desto sterkere blir presset internasjonalt på Israel.
For Hamas er hver sultende palestiner en seier.
Det er her Israel står overfor et tragisk dilemma.
Ingen annen krigførende part forventes å forsyne fienden med nødhjelp – Putin sender ikke forsyninger til Kyiv.
Likevel har Israel et moralsk og strategisk ansvar for å ikke spille inn i Hamas’ kyniske fortelling.
Derfor protesterer også tusenvis av israelere, og flere israelske organisasjoner jobber aktivt for å sikre bedre og raskere distribusjon.
Gaza burde vært oversvømt med mat. Dette må løses umiddelbart.
Samtidig må det internasjonale samfunnet slutte å late som om problemet begynner og slutter med Israel.
Å ignorere kompleksiteten i logistikken, de bevisste hindringene på bakken og Hamas’ rolle i lidelsen, er å svikte både palestinere og israelere.
Den mest omfattende infrastrukturen Hamas har bygd siden 2007 er ikke skoler eller sykehus,
men et enormt nettverk av tunneler – over 500 kilometer – under sivile områder.
Dette sikrer fortsatt geriljakrig og skaper bevisst fare for den palestinske befolkningen.
Hamas’ strategi er både effektiv og destruktiv.
Ved å ofre egen befolkning, og hindre nødhjelp, forsøker de å fremstille Israel som fundamentalt umoralsk – ikke bare gjennom handlinger, men som idé.
Denne fremstillingen får støtte i enkelte vestlige akademiske og mediale miljøer, hvor emosjonelle reaksjoner ofte overskygger den taktiske kynismen bak lidelsen.
I en kronikk i Aftenposten nylig foreslår Bernt Hagtvet å kutte diplomatiske bånd til Israel, og
sammenligner landet med Nazi-Tyskland.
Dette er ikke bare historieløst, det er å gi Hamas en seier i det informasjonsmessige rommet: Å se deres virkelighetsforståelse gjenspeilet i vestlig debatt gir dem en form for moralsk autoritet som kan låse konflikten ytterligere.
I mellomtiden får de israelske gislene knapt omtale. De sultes og tortureres i fangenskap.
Nyere opptak viser dem tvunget til å grave sine egne graver. Når debatten i Norge fokuserer på å isolere Israel i stedet for å kreve gisselløslatelse, vitner det om hvor dypt propagandaen har
trengt inn.
Å ignorere denne kompleksiteten – fordi den gjør våre moralske narrativer vanskeligere – er ikke solidaritet. Det er en forenkling som skader begge folk.
Og det er her mediene har et særlig ansvar.
Når kritikken av Israel ikke lenger handler om politikk, men om selve eksistensretten, forlater man kampen for palestinske rettigheter og går inn i et farlig farvann – der jøders rett til selvbestemmelse settes under tvil.
Det er både urettferdig og strategisk kontraproduktivt.
Vil man bidra til en bedre fremtid for palestinere, må man anerkjenne at Israel ikke kommer til å forsvinne – og at varig fred forutsetter gjensidig eksistens.
Israel har tidligere vist at de er villige til å gi land for fred. Men erfaringene har gjort mange skeptiske.
Uten trygghet, ingen løsning.
Samtidig er israelere generelt løsningsorienterte.
En reell plan som sikrer både sikkerhet og håp vil ha bred støtte.
Selv voldelige og ulovlige bosettermiljøer, som i dag utgjør en reell hindring, vil miste legitimitet i møte med en troverdig fredsavtale.
Veien dit begynner med å lytte – ikke bare til egne allierte, men til det den andre parten bærer med seg: av frykt, erfaring og fremtidsønsker.
Først når det skjer, kan det oppstå rom for forandring.
