Artikkelen ble oppdatert 11. mars 2019 - hovedbilde, tidsangivelse og lenker.
Noen hevder at det er en selvmotsigelse i MIFFs argumentasjon: Vi går sterkt imot at de arabiske flyktningene fra 1948 (palestinaflyktningene) skal ha noen rett til å «vende tilbake» til Israel etter så lang tid som 71 år. Men samtidig går vi inn for at jødene har rett til å «vende tilbake» til sitt gamle hjemland etter mer ca. 1900 års fravær. Det er lite logisk, mener MIFFs kritikere.
Når vi skal svare på dette, kan svarene deles i tre hovedgrupper:
a) Jødene har vært behandlet som fremmede både i arabiske land og Europa. Etter en periode der det var bedre i Vest-Europa, er jødehatet nå i ferd med å gjøre situasjonen uholdbar for jøder igjen her i Europa. Det at jødene gjennom århundrer har vært fremmede der de bodde, gjør at de har et større behov for en egen stat enn andre folk.
b) I forlengelsen av dette: Jødene er frosset ut og til dels direkte jaget fra hele den arabiske verden. Det gir dem også rett til et land som alltid står åpent for dem i det tidligere arabiske området.
c) Gjennom sin religion har jødene en mye sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har til sitt. Det er derfor naturlig at det landet de måtte få, var deres fedres gamle land. Dette kravet blir styrket av at jødene er blitt behandlet som fremmede i like stor grad i Det hellige land som i den arabiske verden ellers.
Når man flytter
Nordmenn har flyttet til mange land de siste århundrene, flest antakelig til USA. Etter to-tre generasjoner er de ekte amerikanere. De kjenner til sine norske «røtter», kanskje kan de si «lutefisk», kanskje tar de en ferietur til Norge. Men USA er deres hjemland, det er der de hører til. Etter som generasjonene går, vil båndene til Norge rimeligvis bli svakere og svakere.
Jødene var borte fra sitt land i århundrer (selv om det riktignok hele tiden bodde jøder i landet). I utlendigheten forsøkte de alt, fra ghettoer hvor de strengt holdt seg til sin religion og til full assimilering i Tyskland på 1920- og 30-tallet. Det sistnevnte endte, som vi vet, i gasskamrene. Jødene har alltid vært diskriminert og forfulgt utenfor sitt eget land.
Jødene har derfor en langt sterkere tilknytning til sitt land enn andre folk har. Jødene er fremmede andre steder selv etter generasjoner. Det er ikke nordmenn og andre.
Konklusjon
Jødenes historie både i Europa og i arabiske land viser at jødene må ha en stat hvor de kan være frie og styre sin egen skjebne. Det er bakgrunnen for at jødene har fått, og må ha, et ørlite område (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).
De orientalske jødene, som hadde bodd i den arabiske verden i lang tid, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. Ørlille Israels areal utgjør snaut 0,2 % av det arabiske området. Jødene har derfor heller fått for lite enn for mye.
Summen av disse argumentene gir, etter vår oppfatning, Israel et meget solid grunnlag i forhold til rettferdigheten.