I kampen for å opprette Israel gjennomførte jødene massakrer, fordrev araberne og stjal deres land, hevder Israels kritikere. Denne typen argumenter er svært vanlig. Her er MIFFs svar på slike påstander.
Det er umulig å gå inn på fakta i de mange sakene jødene anklages for fra før, under og etter at Israel ble opprettet. Dels ville det kreve for stor plass, dels kjenner vi ikke alle sakene. Men jeg vet at svært mye av dette stoffet er omstridt. Kompetente fagfolk har helt andre synsmåter enn dem Israels fiender bringer til torgs i mange av disse sakene. Og i mange tilfeller finnes det andre fakta som kan stille sakene i et annet lys.
For meg er en helt annen type stoff mest avgjørende. Jeg tror ikke at jeg noen gang har sett noen anti-israelsk framstilling hvor det får en skikkelig behandling. Her er en kortversjon av dette stoffet:
Jødene flyktet
I alle de arabiske landene til sammen er det nå trolig færre enn 10.000 jøder igjen, og de fleste av dem er oppe i årene. På 1900-tallet flyktet nærmere en million jøder fra arabiske land, og hundretusener til fra andre muslimske områder (Iran, de muslimske delene av det tidligere Sovjetunionen). Dette er fakta som ikke er omstridt, selv om grensen mellom å «flytte» og å «flykte» kan være noe flytende.
Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.
Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som for eksempel har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør.
Befolkningsutvekslinger
Fram til etter 2. verdenskrig var en befolkningsutveksling ansett som en rimelig løsning når folkegrupper ikke kunne leve sammen. De kanskje mest kjente tilfellene på 1900-tallet er:
- Muslimer flyktet fra India og hinduer fra Pakistan til «sine egne» land i 1947, flere millioner som flyktet begge veier.
- Etter 1. verdenskrig flyktet grekere fra Tyrkia og tyrkere fra Hellas. Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris bl. a. for å ha organisert flyttingen. Dette var også en flukt begge veier, selv om det flyktet flere grekere enn tyrkere.
- Over 10 millioner etniske tyskere flyktet fra Øst-Europa etter 2. verdenskrig (flukt bare en vei).
- Ca. 400.000 finner flyktet fra Karelen da Sovjetunionen overtok området under 2. verdenskrig. Det var en flukt bare en vei.
- Jøder flyktet fra arabiske land (og andre land), og arabere flyktet fra Israel. Det var flukt begge veier. Det flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.
Prinsipper
I dagens verden er prinsippet at minoriteter vær så god skal bli boende under kontroll av et flertall som forfølger og til dels dreper dem. Ketil Volden fra Norsk Folkehjelp forteller i Dagbladet 10. oktober 2001 at 180.000 kurdere ble drept og 4.000 kurdiske landsbyer ble jevnet med jorden av Irak i årene 1987-88. Hundretusener av ikke-muslimer er drept i Sudan. Hutuer har drept hundretusenvis av tutsier.
Ifølge dagens prinsipper har slike minoriteter to alternativer: Bli boende under flertallets «nåde» eller forsøke å flykte til Vesten. Jeg synes ikke det er opplagt at dette er mer moralsk enn tidligere tiders prinsipper. Tvert imot: Jeg vil ikke bli forbauset hvis utviklingen tvinger fram at de gamle prinsippene igjen blir aktuelle.
Ut fra dagens tankegang ville det ikke vært mulig å opprette Israel. Men jeg har ikke hørt om seriøse personer som for alvor går inn for å gjøre om på andre flyktningestrømmer etter mer enn 50 år, spesielt ikke når flukten var toveis. Det var datidens tenkning og rettsfølelse, og er godtatt som et faktum nå. Det finnes meget gode argumenter for at det i enda større grad må gjelde Israel, blant annet siden jødene ikke har noe annet sted å gjøre av seg.
Jødiske og arabiske flyktninger
Utallige ganger har jødene vært regnet som heldige når de slapp med det som rammet araberne i 1948: En kort flukt innenfor samme språk- og kulturområde. De fleste palestinske flyktningene bor ikke lenger unna sitt tidligere hjem i Israel enn at de kan besøke det på en helgetur på sykkel, eller i hvert fall bil! I jødenes historie er en slik flukt så vanlig og så smått at det snaut nok nevnes. I Europa har jødene hatt som en slags tommelfingerregel at de måtte flykte i gjennomsnitt hvert 40. år.
Hva skjedde med de uheldige jødene?
- De ble drept i stort antall (også noen ganger før Holocaust).
De ble diskriminert og forfulgt. – I de arabiske landene har det vært færre drepte enn i Europa, men diskrimineringen har vært minst like konsekvent. Det har vært en lang rekke pogromer også der, med overfall i jødenes ghettoer.
De ble holdt innesperret i mange år. På 1900-tallet skjedde dette for eksempel i Syria og i Sovjetunionen.
De ønsket å flykte, men hadde ikke noe sted å dra til (før Israel ble opprettet).
De måtte flykte til steder som var meget fremmedartede (nytt språk, nye yrker, ny kultur).
De siste 120 årene har et stort flertall av de jødiske familiene opplevd mye verre ting enn palestinernes flukt. Staten Israel har i stor grad løst dette problemet: En av Israels viktigste funksjoner er å være nødhavn for jøder som blir utsatt for stadig nye tilfeller av jødehat.
Selv om palestina-flyktningenes situasjon i utgangspunktet ikke var vanskeligere enn det mange andre flyktninger har opplevd, er det en ting som forverrer deres situasjon: De er med vilje blitt holdt i flyktningeleir i over 50 år. Det er et resultat av vedtak i Den arabiske liga og siden i PLO.
En av verdens største synder mot jødene er at den har godtatt at palestinerne ble sittende i leirer, og dermed bidradd til å holde levende arabernes krav om å «vende tilbake«. Senest da de arabiske landene fordrev og frøs ut sine jøder, burde det ha vært klart for alle at nå var løpet kjørt: Jødiske flyktninger tok arabernes plass i Israel, og de arabiske flyktningene fra 1948 kan aldri komme tilbake dit. De må få et normalt liv andre steder.
Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen etter å være fordrevet fra et stort antall land.
Hovedbilde og detaljer
Når hovedbildet slik er gitt, kan vi drøfte mange detaljer. En sammenlikning: De fleste mener at de allierte hadde retten på sin side under 2. verdenskrig. Det forhindrer ikke at vi kan innse at de allierte handlet uklokt etter 1. verdenskrig og sådde hat i Tyskland. Det kan også være mange synspunkter på mye av det de allierte gjorde under selve krigen. To eksempler blant utallige: Britiske fly senket fredelige, sivile norske skip som gikk langs kysten, og mange norske sjøfolk og passasjerer omkom. De allierte drev terrorbombing av Dresden og andre tyske byer hvor titusener av mennesker ble drept, uten at det hadde noen særlig betydning for krigens gang.
På en lignende måte kan vi, som Israels venner, godt se og innrømme at Israel gjør feil på mange områder. Men vi må da vite hva det dreier seg om: Israels rulleblad tåler meget godt en sammenlikning med land som USA, Frankrike, Storbritannia og Belgia når de var i krig. Det ser vi senest nå i Afghanistan. Og Israel gjør ikke på langt nær så mange feil som ensidige medier i Europa vil ha det til.
Uansett må ikke dette få oss til å glemme hovedbildet. Der står Israel og jødene etter min oppfatning bomsterkt.