Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Det intense arabiske jødehatet som tvang jødene til å kjempe for sin egen stat (bokutdrag)

Mufti Haj Muhammad Amin Al-Husseini sammen med Adolf Hitler. (Foto: Heinrich Hoffmann, Das Bundesarchiv)
Mufti Haj Muhammad Amin Al-Husseini sammen med Adolf Hitler. (Foto: Heinrich Hoffmann, Das Bundesarchiv)
Hvordan ble jødene behandlet i arabiske land ti år FØR den moderne staten Israel ble opprettet?

Innledning

I oktober 2018 utgir MIFF boken Voldtekten av Palestina. Boken ble første gang utgitt på engelsk i 1938.

I kapittelet «Semittiske brødre», som vi her gjengir i sin helhet, skisserer forfatter William Bernard Ziff hvordan jøder ble behandlet i arabiske land. MIFF har tidligere beskrevet denne systematiske undertrykkelsen i artikkelen Jødenes historie i arabiske land før 1948. Ziff gir mer detaljer om det arabiske jødehatet som var levende og dødelig lenge før den moderne staten Israel ble opprettet. Jødehatet, som også var intenst sterkt i det palestinske mandatområdet, motiverte jødene til å sikre sin egen stat og avvise alle løsninger hvor de kom til å være under arabisk dominans.

Ti år etter at Ziffs bok kom ut, etter 1948, intensiverte arabiske land sin jødeforfølgelse – noe som har redusert antallet jøder i den arabiske verden fra nærmere 1 million til noen få tusen de siste 70 årene. Les mer og se tallene land for land i artikkelen Jødenes flukt fra arabiske land.

I kapittelet «Semittiske brødre» kommer det også fram hvordan kristne assyrere og yezidier ble utsatt for dødelige forfølgelse straks Irak fikk sin selvstendighet. Helt fram til våre dager blir minoriteter i beste fall systematisk diskriminert, i verste fall utsatt for fordriving og folkemord, i den arabiske verden. Jødene i Israel ser hva som foregår, og avviser derfor alle forslag til løsninger som vil gjøre jødene til mindretall i sin egen stat. I Norge kjemper sterke krefter for å tvinge jødene i Israel i mindretall, blant annet LO og KFUK-KFUM Global (som mottar årets penger gjennom Operasjon Dagsverk).

Jan Benjamin Rødner, MIFFs første styreleder og nåværende styremedlem, skriver i forordet til boken: «Gjennom denne boken blir det krystallklart at stormaktens egeninteresser trumfer minoritetens. Dette faktum får uhyggelig aktualitet for dagens situasjon i beskrivelsen av hvordan kristne assyrere og yezidier ble ofret av britene i 1932 med forsikringen om at «Skulle Irak vise seg uverdig … vil det moralske ansvaret være hos Hans Majestets regjering.» Året efter ble kurdiske områder bombet og assyrere og yezidier utsatt for de grusomste myrderier mens britene bare så på. På samme vis er opplysningene om hvordan jødene ble systematisk avvæpnet av britene mens arabiske bander fikk herje fritt hjerteskjærende. Det gir føringer til dagens situasjon, hvor Israel blir urettferdig kritisert for de helt nødvendige tiltakene de gjør for å beskytte landet mot terror samtidig som «fredsbevegelsen» bruker ekstreme virkemidler for at terroristene skal kunne bevæpne seg. Kritikken har den motsatte effekten av hva kritikerne forhåpentligvis ønsker, nemlig å oppmuntre til stadig mer og grovere terror.»

 

 

Utdrag av boken Voldtekten i Palestina, av William Bernard Ziff (1938)

 

«Semittiske brødre»

Hvis britiske planer noensinne blir virkelighet, vil Palestina til slutt komme under arabisk herredømme, formodentlig som en del av en stor arabisk føderasjon. Jødenes skjebne blir i så fall en interessant gjetning.

Det finnes en hyggelig fortelling som mange jøder i det stille tror på, om at Israel er blitt godt behandlet av Muhammeds tilhengere – at det i antikkens fjerne fortid ble etablert en slags modus vivendi som gjorde at de to gruppene gikk utmerket sammen. Denne fantasien oppsto fra forbundet mellom Spanias jøder og deres rasebrødre, de invaderende berberne, som i stor grad var av jødisk og fønikisk avstamning.[i] Det var den jødiske berberen general Tarik-es-Ziad som begynte den mauriske erobring av Spania. Under den arabiske invasjon av Spania i 711 var jødiske soldater ofte forlagt i viktige festninger. Lloyd George uttaler at «innen vitenskap og kunst kan den tidlige muslimens overlegenhet tilskrives jødene». Lecky forteller oss at «jødisk lærdom og jødisk ånd bidro i sterk grad til den strålende… sivilisasjonen som utgikk fra Toledo og Córdoba».[ii] Og H.G. Wells erklærer at det er «vanskelig å si… når jøden slutter og araberen begynner, så viktig og grunnleggende var dens jødiske faktorer».[iii]

Etter hvert som de invaderende stammene begynte å bli kvalt av massekonverteringer og bevaring av utallige konkubiner, forsvant den tiltrekningskraften som måtte ha eksistert mellom de to folkene fullstendig. Like etterpå fastsatte muslimske herskere dødsstraff for konvertering til jødedommen, et regime som gjelder også i dag. Jøder ble forbudt å ri på hester, og måtte gå med spesielle klær. Politisk sett ble de henvist til det samme annenklasses statsborgerskap som Nazi-Tyskland nå innfører.[iv] De befinner seg fortsatt i denne grusomme situasjonen, og betraktes i samme lys som hunder, skapninger som den sanne troende virkelig forakter.

Den arabiske kultur som historien kjenner til, var en modifisering av de forskjellige gamle sivilisasjonene som ble fysisk absorbert av de barbariske arabiske stammene i deres raske erobringstokter. Den berørte aldri araberne i Arabia, halvøy-araberne. Disse, skriver Bertram Thomas, «var fortsatt uberørt i sin fattigdom, sin avsondrethet, sin motvilje mot forandring… Det overlever en intoleranse som er nesten uten sidestykke i dagens verden, og som forklarer hvorfor så få europeiske oppdagelsesreisende har trengt dypt inn på halvøya – knapt 20 opp gjennom tidene».[v]

Så tidlig som i romersk tid, da hebreerne med ryggen mot veggen kjempet for sin eksistens, forteller Tacitus at «en anselig gruppe arabere… markerte seg som svorne fiender av den jødiske nasjon».[vi] Uansett hvor araberne senere har fått kontroll, er situasjonen blitt kritisk for jødene. Et nyere eksempel er Palestina-arabernes opprør i 1834 mot kalifatets krav. Bander samlet seg mot Jerusalem fra hele landet og holdt byen i flere uker. Overfor de skrekkslagne jødene ga de utløp for sine heslige lidenskaper i en vanvittig orgie av plyndring og mord, til den egyptiske generalen Ibrahim like barbarisk og blodtørstig utslettet dem.

Om man skal dømme etter tonen i den arabiske presse, vil jødenes skjebne under den kommende «nasjonale regjering» bli alt annet enn behagelig. El Jamiya Arabiyah snerrer at «engelskmennene kan tåle jødenes stolthet og uforskammethet, men araberne vet hva slags skadedyr jødene er, og vil vite hvordan de skal bringe dem til taushet». Et annet klart eksempel er lederen i Islamia 4. oktober 1936, som appellerer til arabere i utlandet om ikke å nøye seg med å boikotte jødene, men å drikke blodet deres. Det dukker opp igjen i de provoserende sirkulærene som ble systematisk spredt rundt i Jerusalem. Her sto det: «Drep jødene til det ikke er en eneste av dem igjen. Forbered dere og tilfredsstill sjelene deres som tørster etter blod, sjeler som ikke kan mettes uten med blodet til den… fremmede og foraktelige jøden.»

Farago oppdaget at «arabiske agitatorer besøker bøndene og lover dem at ved slutten av striden skal jødenes jord og koner fordeles blant dem. Med disse forventningene graver bonden opp pengene sine og kjøper geværer og ammunisjon fra omreisende våpenhandlere».[vii] Som mange andre informerte menn advarte Duff om at «så fort de palestinske lederne skjønte at Storbritannia i virkeligheten hadde overlatt dem til seg selv… ville de bli en generell massakre på jøder og ødeleggelse av koloniene deres».[viii] Det burde ikke overraske at ordene «Heil Hitler» viste seg å være et magisk passord under det nylige opprøret som beskyttet europeere mot å bli angrepet.

I hvert eneste muslimske land er Israels situasjon tragisk og skremmende. Da franskmennene kom til det arabiske Nord-Afrika i en likefrem erobringskrig, jublet jødene. Stillingen deres hadde vært så fryktelig at de invaderende franskmennene ble betraktet som om de hadde vært Messias’ soldater. Selv etter europeisk intervensjon har karakteristiske pogromer blusset opp som flammer i vinden. Det djevelske angrepet på det jødiske kvarteret i Konstantin i Algerie i 1934 var en spesielt grusom episode. Da de franske troppene endelig ankom, var det til en grusom scene. Mer enn hundre jøder var blitt slaktet ned. Hele familier var stengt inne i hjemmet sitt og brent i hjel. Husene ble plyndret, kvinner voldtatt og barn hakket i biter. Blant de utallige sårede var unge piker som hadde fått brystene skåret av, skapninger som var lemlestet til det ugjenkjennelig, men som likevel var i live.

Under like stor elendighet lever de 120.000 jødene i Fransk Marokko. I Tunisia, Tripoli og Spansk Marokko er bildet like ille. Bare de europeiske soldatenes beskyttelse reddet de nordafrikanske jødene fra en orgie av tortur og ubarmhjertig utslettelse, og sosialistene lover at en dag vil disse soldatene bli trukket tilbake.

I Irak lever de 110.000 jødene under et blodtørstig terrorregime, ikke særlig annerledes enn det som finnes i Tyskland. De blir nådeløst boikottet. Hensynsløs vold, mord og ran skjer daglig. Jødiske piker blir kidnappet og plassert i haremer. Yusuf Malek forsikrer oss om at «i Irak synes en muslim det er lettere å drepe en jøde enn en kylling».[ix]

I Syria står jødene overfor sult og gradvis utslettelse. Siden de er fullstendig arabifisert, gir skjebnen deres et bryskt svar på arabiske påstander om at spenningen i Palestina utelukkende er forårsaket av en konflikt mellom nasjonale mål. Den jødiske befolkningen i Damaskus har brutt sammen fra 20.000 etter krigen til mindre enn 4000 i 1935. Bare de siste fem årene har 10.000 jøder emigrert fra Damaskus til Aleppo. I hver neste by og landsby blir de systematisk terrorisert og boikottet. I gatene og moskeene blir de åpent truet med den samme skjebnen som rammet de ulykkelige assyrerne i Irak så fort Syria får sin selvstendighet. De franske mandatmyndighetene bryr seg lite om jødene, og er enten vage eller erklært likegyldige. Likevel ser jødene med skrekk frem til den dagen da en innfødt regjering blir innsatt. Da Leon Blums sosialistministerium virkeliggjorde sine teorier ved å gi Syria selvstendighet, fikk alle syriske jøder panikk. De prøver alle sammen å forlate landet før den fransk-syriske avtalen blir satt ut i livet.

Den eneste formildende flekken på det syriske kartet er det autonome kristne distriktet Libanon. Disse menneskene er de eneste vennene jødene har i Vest-Asia. Århundrers blodige forfølgelse har lært de syriske kristne en lekse de ikke har glemt. Libanon er med hele sin sjel og hele sitt hjerte pro-sionistisk. De vil ha jøder til naboer i sør for å minske sin isolasjon i dette havet av evige trusler fra muslimene. Da pan-arabiske kongresser avholdt sine anti-jødiske sesjoner, avviste de libanesiske avisene dem totalt.[x] Regjeringen i den libanesiske republikk har til og med innført jødenes soningsdag, Yom Kippur, som offisiell helligdag.

Arabia Felix, dette enorme tilslørte mysteriet, er en gravlund der de mange sterke jødiske stammene som en gang preget dette området med sin intelligens og lærdom ligger begravet. I dette enorme brohodet til de fanatiske ismaelittene kan ingen jøde tre inn og beholde livet.

I Jemen, i sørenden av halvøya, blir jødene stengt inne i ghettoer som i middelalderen. Her er de henvist til en tilstand av økonomisk desperasjon som om mulig er enda verre enn i pogromområdene i Europa. Kvinnene deres lever i konstant frykt for hver eneste omvandrende desperado som får det for seg at han skal invadere ghettoen. Jøder må gå med spesielle klær. De må holde seg i skyggen. De har ikke lov til å sitte på hesteryggen. På grunn av et dekret fra desember 1928 må barna deres bekjenne seg til islam om ikke foreldrene deres skal bli drept.

De som tror på engelskmennenes forsikringer, trenger bare å lese den bloddryppende historien til de kristne assyrerne i Irak etter at Storbritannia avsluttet sitt mandat der i 1932, for å danne seg et bilde av hva som venter i Palestina. Slik engelskmennene kom til en ordning med sionistene, kom de til en med assyrerne, idet de inviterte dem til å gjøre opprør mot tyrkerne og lovet dem uavhengighet og beskyttelse om de gjorde det. Assyrerne lot seg lokke av løftene, og var det eneste folkeslaget i Irak som støttet den allierte sak og kjempet lojalt for det britiske imperium.[xi] Senere ble territoriet deres plassert under arabisk styre fordi London ønsket å inkludere oljedistriktet Mosul innenfor de irakiske grensene.

Da assyrerne uttrykte bekymring over det britiske forslaget om å anerkjenne Irak som stat, ble Mandatkommisjonen høytidelig forsikret om at engstelsen til disse minoritetene hadde bakgrunn i «ondsinnet propaganda». Irak, sa den britiske representanten, var «et land der muslimen, den kristne og jøden har levd lykkelig side om side i århundrer… Hans Majestets Regjering er fullstendig klar over sitt ansvar når den anbefaler at Irak bør gis adgang til Folkeforbundet. Skulle Irak vise seg ikke å være verdig den tilliten landet er vist, må det moralske ansvaret hvile på Hans Majestets Regjering».[xii]

Assyrerne tryglet forgjeves. Ingeniør A.M. Hamilton og andre reflekterte engelskmenn skjønte øyeblikkelig hva som skjedde, og hevdet at «minoritetenes liv er blitt plassert i hendene på folk uten moral eller samvittighet».[xiii]

Knapt et år etter at Irak fikk sin «uavhengighet», og til tross for Hans Majestets Regjerings vilje til å ta på seg det «moralske ansvaret», ble de kurdiske bosettingene bombet av fly. En måned senere (i august 1933) ble en hellig krig erklært mot assyrerne. Regjeringen tilbød arabiske stammefolk et pund for hvert assyrisk hode som ble levert, i tillegg til tillatelse til å plyndre enhver assyrisk eiendom de kunne finne. Den arabiske presse lot det bli kjent at alle voldshandlinger var lovlige, og at den som ikke deltok i denne krigen, ville svike sin religion og sitt land.[xiv] I ledelsen for Avdelingen for kriminaletterforskning satt en engelskmann som så på denne forferdelige flommen av vill propaganda og provokasjoner uten å gjøre noe som helst.

Oberstløytnant R.S. Stafford, britisk administrasjonsinspektør i Irak, gir en øyenvitneskildring av det som så skjedde som får blodet til å fryse i årene. Først ble assyrerne systematisk avvæpnet. 5. august feide en hæravdeling gjennom territoriet deres, og assyrerne ble sirklet inn slik man fanger kaniner. «Ingen forsøk ble gjort på å få disse operasjonene til å se ut som de hadde noen militær verdi, for etterretningsoffiserene tok seg ikke engang bryet med å kryssforhøre assyrerne som ble tatt til fange – de ble bare skutt etter hvert som de ble fanget inn.»[xv] Ved Dohuk ble de tatt med fra landsbyene i lastebiler i grupper på åtte til ti, og drept med mitraljøser. «De tunge panserkjøretøyene ble kjørt over både de døde og de døende.»[xvi]

7. august fikk beboerne i hele det omkringliggende distriktet ordre om å komme ned til Simele, den største assyriske bosettingen. Etter flere dager med plyndring satte soldatene i gang en kaldblodig og metodisk massakre. «Mitraljøser ble satt opp utenfor vinduene til husene assyrerne hadde gjemt seg i, og etter å ha rettet dem inn mot de skrekkslagne stakkarene i de overfylte rommene skjøt de mot dem til ingen sto igjen i kaoset.»[xvii] Kvinner ble sprettet opp med kniv og deretter spottet i sin dødskamp. Småpiker på ni år ble voldtatt og brent levende. Etter å ha blitt barbarisk torturert ble prester slaktet, og hellige bøker ble stablet opp på likene og satt fyr på. Da det ikke var flere igjen å drepe, dro soldatene sin vei, men tok med seg et stort antall ulykkelige assyriske piker de skulle underholde seg med. Stammene som hadde vært interesserte tilskuere til disse ubeskrivelige episodene, kom deretter inn og fullførte plyndringen. «Jeg så og hørte mye forferdelig i den store krigen,» fortalte et engelsk øyenvitne, «men det jeg så ved Simele, overgår den menneskelige fantasi.»[xviii]

Soldatene som var satt inn mot de forsvarsløse assyrerne, fikk en kongelig mottagelse da de vendte tilbake. I Mosul dekorerte kronprinsen selv, nå kongen av Irak, uniformene deres. Offiserene som hadde deltatt, ble forfremmet. Entusiastisk applaus hilste den triumferende prosesjonen deres gjennom hovedstaden.

Etter denne feige nedslaktningen fulgte flere massakrer, denne gangen på yasidiene, «planlagt av de sentrale myndighetene i Bagdad og like barbarisk utført som de foregående av hæren».[xix]

Helt til i dag blir kristne effektivt boikottet i offentlig sektor, utestengt fra grunnskolen, og bekjempet på alle mulige måter. Piker er aldri trygge, og «tvungen sodomisering», hevder Malek, blir begått mot gutter av ansatte i utdannelsessektoren og administrasjonen.[xx]

I disse omstendighetene kan sionistene godt se en grufull fremstilling av fremtiden. Med malmfull aksent fortalte den assyriske lederen prins Gambar dem: «Til tross for Storbritannias tomme forsikringer må dem som har øyne å se med, og som vet hva arabere av den irakiske typen kan gjøre når de blir sluppet løs, dele vår frykt med hensyn til hva som utvilsomt vil skje med ikke-arabere når de blir plassert under arabisk styre».[xxi]

 

Noter

[i] Joseph J. Williams: Hebrewisms of West Africa, s. 210; Nahum Slouschz: Travels in North Africa, s. 362; R.V.C. Bodley: Algeria From Within, s. 198; Paul Odinot: Les Berbéres La Géographie, bind XLI, s. 137. Dette blir også bekreftet av den babylonske Talmud (Sanhedrin 91a); St. Hieronymus (Onomastica Sacra); St. Augustin (Migne, «Patres Latini, bind XXXIV–V, s. 2096) og Prokopios.

[ii] History of the Rise and Influence of the Spirit of Rationalism in Europe, bind II, s. 266–67.

[iii] Outline of History.

[iv] Denne tilstanden beskrives av jødene selv som ahl ed dimma. De ble berøvet de mest grunnleggende menneskerettigheter, for ikke å snakke om politiske rettigheter.

[v] The Arabs, s. 223–24.

[vi] History, bok V, s. 1.

[vii] Palestine on the Eve, s. 122.

[viii] Quarterly Review, januar 1933.

[ix] The British Betrayal of the Assyrians, s. 138. Forfatteren, Yusuf Malek, arbeidet i 13 år i embedsverket i Irak.

[x] Se Il Aryan, Beirut, 9. september 1937.

[xi] Oberstløytnant A.T. Wilson: Mesopotamia: A Clash of Loyalties, s. 291; sir A. Haldane: The Insurrection in Mesopotamia, s. 288–96; oberstløytnant A.T. Wilson i The Nineteenth Century and After Review, oktober 1933.

[xii] Sir Francis Humphreys, britisk høykommissær i Irak, snakker på vegne av Hans Majestet i Genève, 5. januar 1932.

Bare fire år senere gjentar Great Britain and the East åleglatt de samme forsikringene om at «jøder og arabere har levd i vennskap … i mange århundrer uten noen form for rasemessig eller religiøs konflikt».

[xiii] Hamiltons uttalelse ble referert i hele den hebraiske presse. Se også hans bok Road Through Kurdistan.

[xiv] Yusuf Malek: The British Betrayal of the Assyrians, s. 267–8.

[xv] Oberstløytnant R.S. Stafford: The Tragedy of the Assyrians, s. 168.

[xvi] Ibid. s. 169.

[xvii] Ibid. s. 174–77.

[xviii] Yusuf Malek: The British Betrayal of the Assyrians, s. 269–70, 281–84.

[xix] David Barsum Perley: Nero’s Rule in Iraq.

[xx] The British Betrayal of the Assyrians, s. 78.

[xxi] Palestine Review, 2. oktober 1936. Se også Jewish Daily Bulletin, utgave 14, november 1934.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart