Palestina er vårt land, jødene er våre hunder! Palestina er vårt land, jødene er våre hunder!
Slik ropte de muslimske araberne som plyndret og herjet det jødiske kvarteret i Jerusalems gamleby i april 1920. Fem jøder ble drept og over 200 skadet i opptøyene. De toneangivende ledere var ikke mer opptatt av Palestinas selvstendighet enn at de den gang tok til orde for å bli en del av Syria.
For hundre år siden var det omkring 90.000 jøder i området som Storbritannia hadde erobret fra det osmanske riket. Jødene hadde ingen stat, ingen slagkraftige militære grupper og kunne ikke fordømmes for å okkupere eller annektere en eneste kvadratmeter. Likevel ble deres tilstedeværelse i området møtt med hat og vold fra deres arabiske naboer.
Myten hevder palestinerne har satt i gang intifada og terror som et svar på israelsk okkupasjon og bosetninger. Historien forteller noe annet. Det var angrep mot jøder på 1800-tallet, da området fremdeles var under osmansk kontroll og jødisk innvandring ikke var begynt. Det var terror mot jøder i tiårene før statsdannelsen i 1948. Det var stadig terror inn i Israel før Israel erobret Vestbredden og Gaza i en lovlig forsvarskrig i 1967. Selvmordsbombe-angrep kom på rad og rekke mens Israel trakk seg ut av palestinske byer på 1990-tallet. Den andre intifadaen ble startet høsten 2000 til tross for at Israel hadde kommet med tilbud om en nesten full tilbaketrekning fra Vestbredden og hele Gaza. Myten sier Israel vil ødelegge for en tostatsløsning ved å hevde suverenitet over deler av Judea og Samaria.
Myten bygger på det falske premisset at Israel enkelt kan få fred dersom landet bare trekker seg tilbake fra landområder. Sinai, Libanon og Gaza er stikkord som burde være nok til å punktere slike tanker. Hva om Syria kunne ha brukt sine våpen – som de i 1982 og fra 2011 har brukt til å drepe sine egne innbyggere i hundretusenvis – til å bombardere Nord-Israel fra høydedragene på Golan?
Nei, freden må bygge på noe dypere enn at Israel avgir landområder i bytte mot en underskrift på et papir. Den må komme fra en grunnleggende aksept hos naboene for at Israel – en stat med jødisk identitet og et klart jødisk flertall – er kommet for å forbli i området. Alt snakk om “fred” og “rettferdighet” i Midtøsten uten en slik klar aksept må bestemt avvises.
Israels to nærmeste naboer uttrykker sitt syn på Israels eksistens på litt ulike måter. «Islam vil eliminere Israel,» slår Hamas-regimet i Gaza fast i sitt politiske grunnlagsdokument. Fatah, som kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah, bruker stadig kart hvor Israel visket bort og hele området fra Middelhavet til Jordan-elven er «Palestina». De feiret sin årsdag til minne om deres første væpnede angrep mot Israel – da terrorister prøvde å ramme drikkevannsforsyningen til hundretusenvis av israelere.
Hundre år senere har de antisemittiske kampropene spredt seg fra Jerusalem til store deler av verden. Sist lørdag – 4. juli – ble de hørt i Canada, i byen Mississauga rett vest for Toronto. «Millioner av martyrer marsjerer mot Al-Quds [Jerusalem],» ropte demonstrantene på arabisk. «Palestina er vårt land og jødene er våre hunder,» lød det også.
