Palestina er vårt land, jødene er våre hunder! Palestina
er vårt land, jødene er våre hunder!
Slik ropte de muslimske araberne som plyndret og herjet det
jødiske kvarteret i Jerusalems gamleby i april 1920. Fem jøder ble drept og
over 200 skadet i opptøyene. De toneangivende ledere var ikke mer opptatt av
Palestinas selvstendighet enn at de den gang tok til orde for å bli en del av
Syria.
For hundre år siden var det omkring 90.000 jøder i området
som Storbritannia hadde erobret fra det osmanske riket. Jødene hadde ingen
stat, ingen slagkraftige militære grupper og kunne ikke fordømmes for å
okkupere eller annektere en eneste kvadratmeter. Likevel ble deres tilstedeværelse
i området møtt med hat og vold fra deres arabiske naboer.
Myten hevder palestinerne har satt i gang intifada og terror som et svar på israelsk okkupasjon og bosetninger. Historien forteller noe annet. Det var angrep mot jøder på 1800-tallet, da området fremdeles var under osmansk kontroll og jødisk innvandring ikke var begynt. Det var terror mot jøder i tiårene før statsdannelsen i 1948. Det var stadig terror inn i Israel før Israel erobret Vestbredden og Gaza i en lovlig forsvarskrig i 1967. Selvmordsbombe-angrep kom på rad og rekke mens Israel trakk seg ut av palestinske byer på 1990-tallet. Den andre intifadaen ble startet høsten 2000 til tross for at Israel hadde kommet med tilbud om en nesten full tilbaketrekning fra Vestbredden og hele Gaza. Myten sier Israel vil ødelegge for en tostatsløsning ved å hevde suverenitet over deler av Judea og Samaria.
Myten bygger på det falske premisset at
Israel enkelt kan få fred dersom landet bare trekker seg tilbake fra
landområder. Sinai, Libanon og Gaza er stikkord som burde være nok til å
punktere slike tanker. Hva om Syria kunne ha brukt sine våpen – som de i 1982
og fra 2011 har brukt til å drepe sine egne innbyggere i hundretusenvis – til å
bombardere Nord-Israel fra høydedragene på Golan?
Nei, freden må bygge på noe dypere enn at Israel avgir landområder i bytte mot en underskrift på et papir. Den må komme fra en grunnleggende aksept hos naboene for at Israel – en stat med jødisk identitet og et klart jødisk flertall – er kommet for å forbli i området. Alt snakk om “fred” og “rettferdighet” i Midtøsten uten en slik klar aksept må bestemt avvises.
Israels to nærmeste naboer uttrykker sitt syn på Israels
eksistens på litt ulike måter. «Islam vil eliminere Israel,» slår Hamas-regimet
i Gaza fast i sitt politiske grunnlagsdokument. Fatah, som kontrollerer de
palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah, bruker stadig kart hvor Israel visket
bort og hele området fra Middelhavet til Jordan-elven er «Palestina». De feiret
sin årsdag til minne om deres første væpnede angrep mot Israel – da terrorister
prøvde å ramme drikkevannsforsyningen til hundretusenvis av israelere.
Hundre år senere har de antisemittiske kampropene spredt seg
fra Jerusalem til store deler av verden. Sist lørdag – 4. juli – ble de hørt i
Canada, i byen Mississauga rett vest for Toronto. «Millioner av martyrer
marsjerer mot Al-Quds [Jerusalem],» ropte demonstrantene på arabisk. «Palestina
er vårt land og jødene er våre hunder,» lød det også.
