Mandag 31. august landet
for første gang et El Al-passasjerfly i De forente arabiske emirater, etter å ha
fløyet fra Israel via saudi-arabisk luftrom.
Alex Traiman, byråsjef i Jerusalem for Jewish News
Syndicate, mener flyturen representerer «begynnelsen på slutten av den
langvarige arabiske boikotten av Israel og starten på en ny tid hvor Israel går
fra å være regionens paria til en anerkjent supermakt i Midtøsten». Flere land
kan følge etter De forente arabiske emirater med åpen normalisering til Israel,
og båndene kan bli styrket til Egypt og Jordan som Israel har hatt fredsavtale
med i flere tiår.
Traiman peker på flere utviklingstrekk som har gjort normaliseringen mellom Israel og De forente arabiske emirater mulig:
1) Netanyahu-doktrinen: Fredsløsninger mellom Israel og arabiske
land vil komme før en løsning på den israelsk-palestinske konflikten.
2) Trump-administrasjonen snudde opp-ned på disse inngrodde «sannheter»:
a) israelske bosetninger på Vestbredden er ulovlige og det største hinderet for
fred.
b) å svekke Israel ved å tvinge dem til å oppgi landområder vil føre til fred.
c) palestinsk avvisning til israelske tilbud må løses ved at Israel tvinges til
å gi bedre tilbud.
d) å holde tilbake anerkjennelse av israelsk suverenitet over områder de fullt
ut kontrollerer – som Jerusalem og Golanhøydene, vil få palestinerne til å
komme til forhandlingsbordet.
3) USA har blitt energiuavhengig, og dermed er arabiske
staters mulighet til å diktere amerikansk Midtøsten-politikk blitt betydelig
svekket.
4) Gulf-statene forstår at det er viktig med gode
forbindelser til USA, verdens sterkeste militærmakt. Styrkede bånd til USA går
i dag gjennom USAs fremste allierte i regionen – Israel.
5) Netanyahu har også Obama å takke, mener Traiman. Obama forkastet
for eksempel Hosni Mubarak, anerkjente Det muslimske brorskapets styre i Egypt
og trykket Recep Tayyip Erdoğan til brystet. Dette tvang Netanyahu til å søke
nye allianser med land som Kina, India, Russland, Australia og Øst-Europa. Han knyttet
også nye kontakter i Afrika og Sør-Amerika. «Gulf-statene merket seg Israels forbedrede
diplomatiske status,» skriver Traiman.
6) Sist, men ikke minst, er det Netanyahus modige motstandskamp mot Irans atomprogram (og Obamas atomavtale med ayatollahene) som har gjort at Gulf-statene har tilnærmet seg Israel. Gang etter gang har Israel lykkes med å bremse iranerne på veien mot atomvåpen.
Israelerne håper at freden med UAE blir noe annet enn freden
med Egypt og Jordan. Alle de tidlige tegnene vi har sett kan tyde på at det
kommer til å skje. Israel og UAE har allerede hatt dagdrømmer sammen om felles
romferder!
Israel har hatt fredsavtale med Egypt i over 40 år. Men det
har aldri blitt en varm fred. Egyptiske fotball-lag har ikke spilt mot
israelske. Akademiske og kulturelle besøk har vært ekstremt sjeldne, og dersom
en enslig egyptisk artist har besøkt Israel har det stort sett vært for å
spille for Israels arabiske innbyggere. Men også da har artisten blitt møtt med
motstand og trusler.
Professor Hillel Frisch ved Bar-Ilan universitetet påpeker med tilfredshet at normaliseringen mellom UAE og Israel ikke har framprovosert noen store folkelige protester i den arabiske verden. De forventede fordømmelser har kommet fra ulike organisasjoner, men i gatebildet har det vært rolig. Til og med blant palestinerne er det bare små grupper, ofte med eldre demonstranter, som har markert avstand.
I dagens Midtøsten, skriver Frisch, er ikke befolkningen lenger opptatt av en stor-arabisk enhet, islamsk enhet, kalifatet eller, når det gjelder Iran og Tyrkia, imperialistiske utvidelser. De ønsker seg bedre sosial velferd, større økonomiske muligheter, god utdanning, innovasjon, rettssikkerhet og likhet for loven. Alt dette kan samarbeid med Israel gi dem mer av.
Oppdatering: De siste fire avsnittene er lagt til 3. september.
