I oktober vedtok den israelske nasjonalforsamlingen Knesset at UNRWA ikke får lov til å operere i Israel. Det ble også innført forbud for israelske offentlig ansatte å samarbeide med UNRWA på Gaza og Vestbredden. Pro-palestinske talsmenn, inkludert den norske regjeringen, mener UNRWA er viktig for sivilbefolkningen på Gaza-stripen, men organisasjonen står bare for 13 prosent av nødhjelpen.
Den norske regjeringen kjemper innbitt mot Israels forsøk på å sette UNRWA på sidelinjen, men svenskene velger en annen tilnærming. Sverige øker nå den humanitære bistanden til Gaza fra 400 til 800 millioner kroner, men slutter å gi støtte via UNRWA, opplyser bistandsminister Benjamin Dousa (M) til TV4.
– Det finnes flere organisasjoner som er i Gaza, jeg har nettopp vært der og truffet flere av dem, sier Dousa. Han nevner for eksempel FNs matvareprogram WFP som en alternativ kanal til å gi humanitær støtte.
I 2024 har Sverige gitt 451 millioner kroner til UNRWA.
MIFF har vært blant organisasjonene i Sverige som har kjempet for en stans i svensk støtte til UNRWA.
Også Norge burde stanse støtten til UNRWA.
– UNRWA er råtten til kjernen og har blitt en systematisk inkubator for hat, hets og terror. Mens Norge har økt finansieringen til UNRWA, har Hamas-ledere beriket seg personlig til å bli milliardærer og investert tungt i tunneler og militære forberedelser til massakren 7. oktober. De hadde ikke klart dette uten UNRWA, skrev MIFF til regjeringen i januar 2024.
Ifølge israelsk etterretning kan ti prosent av UNRWAs ansatte i Gaza identifiseres som Hamas- eller Islamsk Jihad-aktivister; hundrevis av andre feiret åpenlyst voldtektene og drapene 7. oktober, og 190 UNRWA-ansatte er «forherdede militante» – stridende og mordere med en terrorbakgrunn som ikke er til å ta feil av.
Norge burde stanset bidragene til UNRWA allerede før 7. oktober-massakren. Her følger noen av hovedargumentene, lett oppdatert, som MIFF brukte da vi kritiserte Solberg-regjeringen for overføringer til UNRWA i 2018:
For det første er det ikke flyktninger UNRWA hjelper, de hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger.
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, “i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA. FNs forskjellsbehandling av flyktninger er åpent tilgjengelig for alle som sjekker de to organisasjonenes nettsteder.
UNHCR løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger. UNRWA bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon. UNRWA sementerer situasjonen og er blitt en del av problemet.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealitiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon. Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde all norsk støtte blitt stanset. Her er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
Det er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.
Klikk her for å lese alle MIFFs artikler om UNRWA fra de siste årene.
