Klikk for å bli medlem nå!

Regjeringen har gitt en belønning til terror ved å anerkjenne fantasistaten «Palestina». Klikk her for å protestere! 

Hvorfor forstår ikke journalister at Israel er det siste aktive frontavsnitt i andre verdenskrig?

Hamad al-Regeb taler i Al-Abrar moskéen i Rafah på Gaza-stripen 7. april 2023. (Foto: Skjermdump via Memri)
«De som ikke forstår at Israel er den siste aktive fronten av andre verdenskrig, forstår verken dynamikken av den psykotiske episoden blant nasjonene for et århundre siden, eller hvordan disse dynamikkene har overlevd til denne dag i Midtøsten,» skriver historikeren Richard Landes.

Historikeren Richard Landes var professor ved Boston University frem til 2015. Siden den gang har han vært tilknyttet Bar-Ilan University i Israel. I mai publiserte Fathom Journal en lang artikkel (The Disorientations of Lethal Journalism: On Western Media and the Arab-Israeli Conflict) av Landes (9300 ord), og her gjengir MIFF noen forkortede hovedpoeng (2200 ord).

Hva er det som driver palestinerne? Er det desperasjon eller aspirasjon?

Desperasjon gir rett til motstand

De som svarer desperasjon, beskriver konflikten med Israel som en nasjonal kamp, palestinerne er den svake part som kjemper med lengsel for selvstendighet. Palestinerne er ofre for en bevegelse som har invadert fra Vesten, og de kjemper en heltemodig motstandskamp mot okkupasjonen. Deres voldelige kamp kommer av desperasjon. Palestinerne er den modige David som står opp mot den israelske Goliat, som stjal deres land. Desperasjonsmodellen har en enkel løsning. Dersom Israel avslutter okkupasjonen, vil det bli fred. Palestinerne har allerede gjort sine kompromisser. Palestinerne kan kjempe som de vil, motstandskamp er ikke terror.

Israels ødeleggelse er målet

De som svarer aspirasjon, beskriver konflikten som en religiøs konflikt. Muslimsk triumfalistisk tankegang («fordi vi har rett, må vi være synlig overlegne») kan ikke godta at ikke-muslimer har selvstendighet i islams land (dar al-islam). Israels eksistens, et land hvor jøder er et fritt folk, er blasfemi mot Allah. Palestinernes første religiøse og politiske leder, Haj Amin al Husseini, var ivrig alliert av nazistene, og på en veldig konkret måte er den palestinske front det siste aktive frontavsnittet av andre verdenskrig. Her er Israel den modige David, som står opp mot den arabisk-muslimske Goliat.

De fleste i Vesten unngår å ta sterkt parti for desperasjon eller aspirasjon som forklaring, men foretrekker å si at det er «feil på begge sider», at «voldsspiralen må opphøre» og at «tostatsløsning og land for fred er eneste løsning». Men dette er prøvd nå i 30 år, uten gode resultater, innvender Richard Landes.

Målet ble tildekket av sovjetisk propaganda

Sovjetunionens propagandaeksperter fant en teknikk som skjuler palestinernes aspirasjon, argumenterer historikeren. Det muslimske fiendskapet mot jødene ble gjort stuerent i Vesten ved å framstille konflikten som «palestinernes sak», en nasjonal frigjøringsbevegelse. «Ved å legge vekt på et sekulært, vestlig mål, ble det et dekke for det viktige religiøse prinsippet om at ødeleggelse av Israel er det eneste akseptable mål.» Når palestinernes talsmenn i Vesten sier at palestinerne har gitt avkall på 78 prosent av landet, glemmer de at disse prosentene ble tapt i gjentatte kamper for å vinne alt. Når de snakker om bosetninger, glemmer de at palestinerne ser på alle israelske byer og tettsteder som bosetninger, ikke bare de på Vestbredden. Når de sier okkupasjonen, er det ikke bare den militære kontrollen av Judea og Samaria, men alt territorium under israelsk kontroll tilbake til 1948. Når palestinske ledere kommuniserer på arabisk, blir det tydelig at aspirasjonen er Israels ødeleggelse. Oslo-prosessen blir beskrevet som en midlertidig avtale for å vinne en taktisk fordel i fortsettelsen av krigen. Det overordnede målet er et muslimsk Palestina «fra elven til havet».

Jihad-stat

Dersom man tar palestinske ledere, når de snakker arabisk, på alvor, vil ikke nye israelske kompromisser gi fred, det vil sannsynligvis gi mer krig, argumenterer Landes. Dersom Israel trekker seg ut fra Vestbredden, vil det bli en jihad-stat lignende Hamas-regimet i Gaza. Men denne jihad-staten vil også ha åpne grenser til den arabiske og muslimske verden, med mulighet til å rekruttere jihadister fra hele Ummah. De israelske velgernes motstand mot å «inngå fred» med palestinerne er ikke en pervers og uheldig «høyredreining», men en forståelse av hvor farlig og høy risikoen er.

Blant akademikere og journalister i Vesten er det en nesten unison enighet om å støtte desperasjonsforklaringen. Aspirasjonsforklaringen blir avvist, ofte med en fiendtlig respons. Dermed blir ikke befolkningen gjort oppmerksom på hva palestinske ledere sier på arabisk. Ukjent forblir også rollen til triumfialistisk religion og ære/ skam i arabisk politisk kultur. Resultatet blir at «alle» ser på tostatsløsningen som eneste vei til fred, og den israelske okkupasjonen som det eneste eller det største hinderet.

Hva forklarer det falske bildet?

Hvordan har dette store gapet oppstått, mellom det som venstreorienterte og progressive tenker om Midtøsten-konflikten og det som virkelig motiverer aktørene? Landes gir fem forklaringer.

1. Kognitiv egoisme

Kognitiv egoisme er tendensen til å projektere sin egen mentalitet over på andre, å tro at alle tenker likt som deg selv. På 2000-tallet finner man noen av de mest dogmatiske kognitive egoister blant de som tenker varmt og positivt og tror alle er opptatt av å finne løsninger som er gode for alle parter, men som ikke kan forestille seg at andre mennesker ikke tenker slik.

Landes nevner Barack Obama og Shimon Peres blant eksempler på ledere som gjorde kognitiv egoisme til politikk. Slike ledere er ikke villig til å innse at palestinerne nekter å inngå fredsavtaler med Israel fordi palestinerne er styrt av prinsipper hvor kompromiss innebærer skam og bare seier innebærer heder.

Mange lever i et dobbelt bedrag. De fornekter, ignorerer og avviser de mange eksempler på en annen mentalitet hos palestinske ledere, enten det er religiøse eller «sekulære». Samtidig ser de på israelerne som de uforsonlige. At palestinerne kjemper for å vinne alle landområder, konstant oppvigler til folkemord og at selvstendighet for den politiske kulturen på Vestbredden vil lede til krig, blir avvist som «israelsk propaganda». Folk som bare følger de store mediene vil være tilnærmet ukjent med palestinsk oppvigleri.

2. De lave forventningers rasisme

For at kognitiv egoisme skal fungere slik anti-israelsk propaganda har som hensikt, må man bruke den på palestinerne, men ikke på israelerne. Palestinerne som er svake kan ikke holdes ansvarlig for sine handlinger. Dersom undertrykte reagerer med vold, ligger ansvaret hos dem som provoserte dem.

Israel, på den andre siden, blir holdt til ekstremt høye standarder. Men også israelske institusjoner og elite holder landet til høye standarder, og derfor er for eksempel andelen mellom sivile og stridende drepte palestinere lavere i Israels konflikter enn i noen andre urbane konflikter.

Noen ganger innrømmer Israels kritikere at de holder de holder Israel til høyere standarder, men de innrømmer ikke at de samtidig holder Israels fiender, triumfialistiske muslimer, til en (mye) lavere standard. Hvis israelske soldater ved en feil har drept en journalist, blir det hovedoppslag igjen og igjen, mens resten av de 197 arabiske journalistene som ble drept mellom 2014 og 2021 ikke blir nevnt.

Israels kritikere nøyer seg ikke bare med dobbeltstandard. Noen går videre og skrur av sin kritiske tekning og velger å tro på anklager om rasisme, apartheid og menneskerettighetsbrudd selv om det kommer fra mennesker som opererer i en verden hvor den sterkeste rett gjelder og fordommer hersker. De tror på anklager mot Israel som kommer fra folk som ikke en gang gir menneskerettigheter til sitt eget folk, langt mindre minoriteter, kvinner og deres selverklærte fiender. Det er en ting å motarbeide eksempler på fordommer i en kultur som er innstilt på å motarbeide fordommer, noe annet er det å rapportere, som troverdige, beskrivelser av Israel som «apartheid» fra en politisk kultur som er de facto, om ikke de jure, apartheid. Journalister som vet at palestinere dreper sivile med overlegg og danser av glede når de lykkes, burde møte palestinske klager om at Israel går inn for å ramme sivile med en stor dose skepsis.

Landes fordømmer folk som kaller israelerne for nazister, samtidig som de ignorerer bevisene på at Israels fiender beundrer nazistene og ønsker å fullføre Hitlers folkemord på jødene. «De som ikke forstår at Israel er den siste aktive fronten av andre verdenskrig, forstår verken dynamikken av den psykotiske episoden blant nasjonene for et århundre siden, eller hvordan disse dynamikkene har overlevd til denne dag i Midtøsten.»

De lave forventningers rasisme registrerer dårlig palestinsk oppførsel som motstand mot en utålelig undertrykkende fiende. Israels gode oppførsel, bevis på deres grunnleggende forpliktelse til liberale og humanistiske verdier, blir framstilt som billig propaganda for å flytte oppmerksomheten bort fra israelsk undertrykkelse av palestinerne: rettigheter for LGTB-minoriteter – pink-washing, katastrofehjelp – aid-washing, stort utvalg vegan-restauranter – vegan-washing, miljøvennlige tiltak – green-washing) – likestilling i forsvarsstyrkene – lilla-vasking, muligheter for svarte jøder – Etiopia-washing.

3. Den dødelige kombinasjonen av jihad-skremsel og post-kolonialistisk ideologi

Man skulle tro, fortsetter Landes, at journalister ville lage sak på det dersom noen grupper forkynner folkemord i kombinasjon med verdenserobring, dersom de politiske myndighetene kringkaster slike taler og massemordere følger dem opp. Men det blir nesten ikke dekket når det kommer fra palestinsk hold. Leserne sitter igjen med inntrykk av at palestinerne bare ønsker frihet, og at israelerne nekter dem denne rettigheten. De får ikke vite om hatet og lysten til utryddelse som gir næring til den palestinske volden.

En av de «offentlige hemmelighetene» blant Midtøsten-journalister, er hvor omfattende truslene og presset er fra palestinsk hold. Men dette aksepterer journalistene stilltiende, fordi de ser på konflikten med post-kolonialistiske briller. Israelerne er en kolonialistisk inntrenger og palestinerne et uskyldig urfolk. Derfor, når de bøyer seg for presset, er det frivillig, ja til og med nobelt. De stiller seg på siden til den svake part.

Sovjetunionens propaganda erklærte at «PLO er den eneste representanten for det palestinske folk». Journalistene som støtter frigjøring, innser ikke at den palestinske eliten hele tiden ofrer sitt eget folk til elitens fordel. Forsøk på å kritisere Hamas eller PLO blir ansett som å «gi skylden til offeret», selv om disse aktørene har direkte fordel av å gjøre sitt eget folk til offer. En bevegelse som etter alle normale definisjoner ville blitt stemplet som ytre-høyre – fascistiske tiltak som tortur av politiske dissidenter, kvinnefiendtlighet, rasisme, undertrykkelse av vanlige folk og minoriteter – blir gitt glorien av å være «folkefrigjøring».

4. Psykologisk erstatningsteologi og den usunne appetitten for jøder som oppfører seg dårlig

Men palestinsk press og trusler kan ikke alene forklare hvorfor en stor del av vestlige journalister fullstendig har gjort seg til mikrofonstativ for det palestinske narrativet. For Israel-venner er det da lett å forklare dette med antisemittisme, men denne brede, av og til mystiske anklagen, hjelper oss ikke alltid til å forstå kilden til fiendskapet, argumenterer Landes. Han peker i stedet på en form for psykologisk erstatningsteologi hvor nyheter om jøder som oppfører seg dårlig tjener til å gi leseren bekreftelse på sin egenverdi.

Uttrykket erstatningsteologi er hentet fra kristendommen. Noen kristne retninger mener at kristne har erstattet jødene som Guds utvalgte folk. Understorstått ligger det en selvforståelse hos disse kristne at de har forbigått jødene i moralsk og etisk lære. Da statsmakten etter hvert gjorde kristendommen til sin egen, kom også den triumfalistiske tanken «vår religion er den rette, fordi vi hersker». Både i det kristne Europa og det muslimske Midtøsten ble det innført lover som degraderte og diskriminerte jøder.

Hvis man ser på dette fenomenet psykologisk, blir erstatningsteologien en uhyggelig form for identitetsskapning hvor man hevder overtak over de som har en status som man mest misunner og derfor også forakter. Det er mekanismen som får oss til å se større ut hvis vår rival ser mindre ut. Jo mer usikre de som hevder seg er på sin overlegenhet, jo mer fiendtlige er de mot dem som konkurrerer på en måte de opplever utålelig, skriver Landes. I det kristne Europa ble jøder tvunget til å vende det andre kinnet til når kristne inspirert av erstatningsteologi slo dem. I den muslimske verden var de samme mekanismer satt i system gjennom dhimmi-ordningen.

Gjennom opplysningstiden og inn i moderne sekularisme har erstatningsteologien gått videre. Det eneste opplysningstidens filosofer ikke avviste av kristen overtro som de ellers foraktet var ofte den fiendtlige holdningen til jøder. Landes nevner blant annet Jostein Gaarders 2006-artikkel i Aftenposten, Guds utvalgte folk, som eksempel.

Andre eksempler på psykologisk erstatningsteologi er ikke like tydelige, men det viser seg i medienes overdekning av nyheter som kan stille jøder, og særlig jødiske israelere, i et dårlig lys. Nyheter fra Israel, Vestbredden og Gaza selger mye bedre enn nabolandet Syria, påpeker Landes. Palestinere som blir drept i konfrontasjon med Israel har stor interesse, palestinerne som blir torturert og drept av sine egne ledere, eller andre arabere, har null eller lite interesse.

Noen jøder, «drevet av et perfeksjonistisk moralsk imperativ», er også opphengt mye mer i hva andre jøder gjør galt enn hva andre folkeslag gjør galt. Dette er en messiansk tenkning hvor alt ansvar ligger hos «oss jøder», og man unngår det tilsynelatende nedlatende å peke fingre mot noen andre.  Men denne høyverdige humanitære rasismen oppmuntrer i virkeligheten virkelige antisemitter som får jøde-vasket sitt fiendskap.

5. Apokalyptisk tusenårsentusiasme

Historikeren Norman Cohn forklarte et apokalyptisk tusenårsentusiastisk tankesett omtrent slik: I disse tider med farer uten sidestykke, er verden gjennomsyret av ondskap, og kampen mellom «de gode» (oss) og den forferdelige ondskapen har startet. Bare etter at ondskapen er ødelagt, kan tusenårsriket med fred, harmoni og velstand begynne.

Apokalyptiske bevegelser som har tatt makt, har ofte begått maktovergrep for å tvinge sin rene ideologi eller religion på andre, alt under påskudd av å skape det fullkomne samfunn. Slike bevegelser kan spre seg uten en tro på Gud, men aldri uten troen på en satan. Dagens woke-bevegelse deler for eksempel den ultimate onde fiende med apokalyptiske jihadister – USA og Israel blir sett på som den store og den lille Satan. Men Landes minner om hva som skjedde etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979 – kommunistene som først var allierte med islamistene, ble eliminert etter at islamistene kom til makten. Landes avslutter sitt essay med følgende setning: I det minste når det gjelder de mer dramatiske overgrepene, kan det være at den «nye antisemittismen» er mindre en konsekvens av de nye intellektuelle revolusjonene, enn en prinsipielt medvirkende årsak til både at de har gått fra ytterkantene til sentrum, og styrken til deres dødsinstinkt. Landes kaller det dødelig journalisme.

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart