Steven J. Rosen, tidligere ansatt i American Israel Public Affairs Committee, påpekte dette i en artikkel i Foreign Policy 3. august. Rosen er nå direktør for Washington Project i Middle East Forum. Her gjengir vi alle hovedpunktene i hans artikkel.
Kravene til en stat
Montevideo-avtalen om rett og plikter til stater (1933) er et av hoveddokumentene som definerer en stat etter folkeretten. En stat må ha a) permanent befolkning, b) definert landområde, c) én sentralmyndighet/ én regjering og d) kapasitet til å inngå kontakt med andre stater.
– Både den Hamas-kontrollerte enheten på Gaza-stripen og den Fatah-kontrollerte enheten på Vestbredden oppfyller alle disse kriteriene til statsdannelse. Staten som FN vil stemme for gjør det ikke, slår Rosen fast.
Staten Gaza
Gaza består av en permanent befolkning innenfor et klart avgrenset område (våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt i 1949). Hamas-myndighetene kontrollerer området, og har internasjonale forbindelser til et betydelig antall stater. Fra et rent juridisk ståsted kunne Hamas Gaza derfor blitt en stat. «Et nytt miserabelt tillegg til en veldig ufullkommen verden,» kommenterer Rosen.
Hamas søker ikke anerkjennelse for sin stat. Deres mål er større enn kyststripen ved Gaza, de håper en gang å herske over hele det gamle britiske mandatområdet Palestina, ikke bare Vestbredden og Gaza, men også dagens Israel.
Staten Vestbredden
Fatah-myndighetene på Vestbredden oppfyller også de juridiske kravene til statsdannelse, og kunne også fått mer internasjonal støtte enn Hamas-staten. PA er fungerende regjering, befolkningen er permanent og Ramallah har diplomatiske forbindelser med et stort antall land. Arealet som PA har effektiv kontroll over, er Område A og B etter Oslo II-avtalen fra september 1995. Innenfor disse grensene kunne Fatahs Vestbredden blitt anerkjent som stat etter folkeretten.
Men verken Fatah, PA eller PLO søker anerkjennelse for sin Vestbredden-stat. Deres minimum krav er Gaza, de østlige delene av Jerusalem, og alle andre deler av det gamle mandatområdet som var under jordansk og egyptisk kontroll før 1967. PLO krever landområder og myndighet over en befolkning som allerede er under styre av Hamas og Israel.
Fantasistaten Palestina
Staten Palestina, som FN etter alt å dømme kommer til å anerkjenne, eksisterer ikke, argumenterer Rosen. Den er en fantasi, en forestilling, og ikke virkelig. Staten oppfyller heller ikke de juridiske betingelser. Rosen gir fire argumenter:
1) To presidenter
For det første kommer Palestina til å ha to rivaliserende presidenter. Mahmoud Abbas utgir seg for å være president, men blir ikke anerkjent av det største politiske partiet. Og her har Hamas loven på sin side. Abbas ble valgt for en firårsperiode i 2005. I 2009 utvidet han sin presidentperiode frem til januar 2010, men dette vedtaket var i strid med palestinsk lov. Ifølge artikkel 65 i det som ligner mest på palestinernes grunnlov (Basic Law), skulle presidenten for palestinernes lovgivende forsamling (PLC), Abdel Aziz Dweik, ha fungert som president inntil nytt presidentvalg blir avholdt. Hamas anser Dweik som den lovlige presidenten av Palestina, og har en sterk sak rent juridisk sett.
2) To statsministre
For det andre kommer Palestina til å ha to rivaliserende statsministre. Hamas avviser at Abbas hadde rett til å utpeke Salam Fayaad til statsminister, både fordi valgperioden til Abbas har utløpt, og fordi PLC ikke har gitt sitt tillitsvotum (slik artikkel 66 krever). Verken den første utnevnelsen 15. juni 2007, eller den andre 19. mai 2009, ble godkjent av PLC. Hamas ser på Ismail Haniyeh som den lovlig valgte statsministeren for PA. Haniyeh fikk tillitsvotum fra PLC i februar 2006, men Abbas ga ham sparken 14. juni 2007, etter at Hamas gjennomførte kupp på Gaza-stripen. Haniyeh mener oppsigelsen var et brudd på artiklene 45, 78 og 83, og hevder han fortsetter med å utøve rollen som regjeringssjef på grunnlag av artikkel 83. Igjen er det Hamas som har loven på sin side, skriver Rosen.
3) Lovgivning ute av funksjon
For det tredje kommer Palestina til å ha en lovgivende forsamling som aldri møtes. Den nåværende forsamling ble valgt for fire år 25. januar 2006, men har ikke vedtatt noen lover eller avholdt noen møter siden 2007. I mellomtiden hevder Abbas sin rett til å styre landet ved presidentdekreter.
Noen vil hevde at Israel har ansvaret for at PLC ikke kan fungere. I juni 2006 arresterte Israel 21 av forsamlingens mest radikale Hamas-medlemmer, som en reaksjon etter at Hamas hadde kidnappet soldaten Gilad Shalit fra israelsk territorium mot grensen til Gaza. I dag er antallet som sitter i fangenskap redusert til omlag 14, ifølge denne oversikten på Wikipedia.
Men PLC kunne avholdt møter uten fangene. Loven krever at 67 representanter, én mer enn halvparten av forsamlingens 132 medlemmer, skal være til stede for at den er beslutningsdyktig.
Faktum er at verken Fatah eller Hamas ønsker at PLC skal komme sammen. Hamas ønsker ikke at nye lover skal bli vedtatt mens deres flertall er utvannet. De ønsker spesielt å unngå endringer i valgordningen, som sikret dem så overlegent flertall ved valget i 2006. Fatah er heller ikke interessert, fordi de frykter et Hamas-dominert PLC vil sette makt bak loven og skifte ut president Abbas og statsminister Fayyad.
4) Ute av stand til å avholde valg
For det fjerde kommer Palestina til å mangle evnen til å avholde president- og parlamentsvalg, fordi de rivaliserende palestinske gruppene ikke kan bli enige om hvordan det skal skje. Presidentens valgperiode gikk ut i januar 2009, og PLCs valgperiode gikk ut i januar 2010, men ingen av partene ønsker valg etter de valgregler som den andre parten anser som juridisk bindende. Ingen av partene ønsker et fritt og åpent valg i de områdene som de kontrollerer, slik begge sett av valgregler krever.
Konklusjon
– I stedet for å anerkjenne noen av de to statslignende enheter som allerede eksisterer, som begge oppfyller mange av de betingelser som settes til en stat i folkeretten, vil FNs generalforsamling skape en imaginær stat som har to inkompatible presidenter, to rivaliserende statsministre, kjernepunkter i en grunnlov som begge parter bryter, ingen fungerende lovgivning, ingen evne til å avholde valg, en befolkning som for det meste ikke er under deres kontroll, grenser som vil annektere territorium under kontroll av en annen makt og ikke noe klart opplegg for å løse disse konfliktene. Det er en resolusjon som planter frøet til borgerkriger og internasjonale kriger, ikke en som fremmer fred, konkluderer Rosen.
