Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Vestbredden – oppgi eller annektere?

Hva er Vestbredden?

Vestbredden er en betegnelse som oppstod etter at staten Jordan ulovlig okkuperte deler av det tidligere britiske mandatområdet Palestina i 1948. Sett fra Amman ligger området vest for Jordan-elven. De hebraiske navnene på områdene, som er brukt siden oldtiden, er Judea og Samaria. Etter første verdenskrig ga Folkeforbundet enstemmig støtte til å legge til rette for et jødisk nasjonalt hjemland også i området som i dag kalles Vestbredden. I 1947, og mange ganger siden, har palestinske ledere avvist å etablere en stat på hele eller deler av Vestbredden i fred ved siden av en jødisk stat.

Israelske soldater under et nattraid på Vestbredden 29. august 2021. (Foto: Flash90)

Jøder i Judea og Samaria

I 1967 ble Israel angrepet av jordanske styrker som stod på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Israel seiret i Seksdagerskrigen og Judea og Samaria kom dermed under israelsk kontroll. I ettertid har Israel etablert militære baser og sivile boligområder. I  noen tilfeller har disse vokst til å bli byer med noen titusen innbyggere. Les mer på temasiden: Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.

Annektering av Vestbredden?

Sommeren 2020 hadde den israelske regjeringen planer om å annektere en begrenset del av Vestbredden, det vil si å innføre israelsk lov og hevde full suverenitet over områdene. MIFF gjenga argumenter både for og imot tiltaket fra den israelske og internasjonale debatten. Noen av disse finner du også under. Annektering ble lagt på is i forbindelse med at Israel fikk normalseringsavtaler med Emiratene og Bahrain (og etterhvert også andre arabiske land)

Utvalgte artikler om Vestbredden/ Judea og Samaria

Det følgende er utdrag fra et kapittel, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

Hva skjedde med palestinerne på Vestbredden etter 1967?

Professor Efraim Karsh har offentliggjort en rapport, komplett med detaljerte data, om hva som skjedde med palestinerne etter den jødiske innvandringen til det britiske mandatområdet.[1] Sammenlignet med araberne i hele regionen forbedret situasjonen seg kraftig for araberne i det britiske mandatområdet Palestina med tanke på objektive mål som forventet levealder, barnedødelighet og inntekt. Britiske og franske koloniregimer fantes også i Egypt, Syria, Jordan og Libanon, men de førte ikke til samme endring. Det var den jødiske innvandringen, som førte til vekst i økonomi og helsevesen, som kom alle innbyggerne til gode. Karsh offentliggjorde lignende tall med henblikk på den israelske administrasjonen fra og med 1967. La oss for eksempel se på elektrisitetsforsyning: I 1967 hadde 20,5 prosent av innbyggerne i israelsk-okkuperte territorier strøm, i 2000 var andelen steget til 92,8 prosent.
            Man må selvsagt dobbeltsjekke disse tallene. Det er et overraskende stort gap mellom Karshs tall og Saramagos påstander om et israelsk Auschwitz eller Laors anklager om folkemord ved hjelp av høy spedbarnsdødelighet. Det finnes bare to muligheter: Enten presenterer Karsh falske påstander, eller så fremsetter Saramago, Laor og deres ideologiske allierte en moderne blodanklage mot staten Israel.
            Karsh har spesialisert seg på å avsløre løgner og forvrengninger blant sine kolleger. Det har åpenbart ikke gjort ham spesielt populær blant antiisraelske akademikere. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, fins det ikke én eneste forsker som har tilbakevist hans funn knyttet til forbedringene for palestinerne under israelsk styre. En kan selvsagt argumentere med at det er mulig å manipulere opplysninger for å fremstille et særskilt ønsket bilde. Har Karsh gjort dette?
            I tillegg til at det ikke synes mulig å oppdrive én eneste undersøkelse som bestrider Karshs funn, bekrefter også annen forskning på området – inkludert studier utført av palestinske forskere – de resultatene Karsh har publisert. 

Forventet levealder

Forventet levealder for palestinere på Gazastripen og Vestbredden var på kun 48 år i 1967. Innen 2000 hadde den gjort et byks frem til 72 og var høyere enn i de fleste arabiske land. Dette er tallene som Karsh har presentert. En studie fremlagt for FN av dr. Wael Ennab (som er rådgiver for FNs konferanse for handel og utvikling) fra An-Najah-universitetet i Nablus presenterer et titalls kilder og studier knyttet til ulike livs-parametere på Gazastripen og Vestbredden, og bildet han konkluderer med, er svært likt Karshs.[2]
            Ennab hevder eksempelvis at forventet levealder blant palestinerne i territoriene i 1967 var på 48,8 år (ikke 48, som det israelske helsedepartementet hevder, og som Karsh baserer seg på). I 1975 var forventet levealder 56 år, og tallet økte nesten til 66 innen 1984. Det vil si en økning på 17–18 år i løpet av 17 år under israelsk styre. Ennab påpeker at denne økningen er langt høyere enn i arabiske naboland. Bare israelske arabere, med en levealder omtrent som for jødiske israelere, har det bedre.
            Siden 1948 har det skjedd en ytterligere økning i levestandarden blant palestinerne i territoriene, og forventet levealder er kommet opp i 75 år i gjennomsnitt blant menn og kvinner, både på Vestbredden og på Gazastripen. Nedenfor fins tre tabeller som viser forventet levealder i løpet av det siste tiåret, de siste tiårene og i en internasjonal sammenligning. Vi må her presisere at det noen ganger er forskjeller mellom de ulike kildene, og enkelte ganger også i ulike publikasjoner fra samme institusjon, men forskjellene er marginale. Følgende tabeller gir et riktig bilde av den generelle trenden.

Forventet levealder for palestinerne under israelsk styre er dermed ikke bare høyere enn for befolkningen i de fleste land i Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika, men også i forhold til noen av EU-landene. Den er også mye høyere enn det globale gjennomsnittet.

Spedbarnsdødelighet

Også tallene for spedbarnsdødelighet vil overraske dem som tar mennesker som Yitzhak Laor på alvor. Ifølge Ennab var det i 1967 en spedbarnsdødelighet på 152–162 per tusen fødsler. I 1974 var den på 132, og i 1985 var den redusert til 53–63. Den palestinske forskerens tall er dermed ikke vesentlig forskjellige fra dem Karsh presenterer. Tabellen fra Verdensbanken illustrerer denne dramatiske nedgangen.

Tallene ovenfor er fra CIA. Ifølge en annen kilde, Verdensbanken, er gjennomsnittlig spedbarnsdødelighet blant palestinerne på 19,7 per 1000 fødsler, til sammenligning med 26,1 i landene i Midtøsten og Nord-Afrika.[3] Alle kildene som omhandler dette temaet peker faktisk på en tilsvarende trend. Ikke bare har det skjedd en dramatisk forbedring for palestinerne siden 1967; palestinerne har det mye bedre enn andre land, også slike som anses som mer utviklede, som Bulgaria og Tyrkia.

Utdanning

Skoleprestasjonene er enda mer imponerende. Ifølge en rapport fra Verdensbanken fra 2006 er palestinerne den best utdannende befolkningen i Midtøsten og Nord-Afrika, «med en lesekyndighet blant voksne på 91 prosent».[4] Blant unge i alderen 15–24 år er andelen lesekyndige enda høyere. Tabellen nedenfor oppsummerer tallene i henhold til tre mål: Lesekyndighet blant 15–24-åringer, deltakelse i sekundær utdanning (videregående) og deltakelse i høyere utdanning. Et sammendrag av disse opplysningene, sammenlignet med land i Midtøsten og med Tyrkia, viser at palestinerne befinner seg nesten øverst på listen. Det er verdt å merke seg at for eksempel palestinere i Libanon ligger langt bak sine brødre på Gazastripen og Vestbredden. Som nevnt i rapporten fra Verdensbanken omfatter ikke palestinernes prestasjoner innen utdanning bare leseferdighet, men alle utdanningssektorer, inkludert høyere utdanning.
            Dr. Gabi Baramski, som tidligere var president ved Bir Zeit-universitetet, har skrevet: «Før 5. juni 1967 fantes det ingen universiteter på Vestbredden og Gazastripen».[5] Flere tiår har passert under israelsk styre, og per i dag har Vestbredden og Gazastripen 11 universiteter, 13 høyskoler og 19 community college-er [en type lavere høyskole med toårige studieløp, tilsv. svensk högskoleexamen, overs. anm.] Ifølge en offisiell publikasjon fra PA har Vestbredden og Gazastripen «en befolkning på rundt 4 millioner og en av de høyeste per capita universitetsutdannede i den arabiske verden».[6] Ifølge professor Joel Beinin, som ikke akkurat er kjent for å være pro-israelsk, og som har signert ethvert antiisraelsk opprop han har støtt på, har palestinerne nå «den høyeste relative andel av universitetsutdannede i den arabiske verden».[7]

Vann og elektrisitet

Antiisraelsk propaganda presenterer ofte jødisk vannforbruk på Vestbredden, sammenlignet med palestineres vannforbruk, som nok et bevis på okkupantens forbrytelser. Enda en gang må vi se på fakta:[8] Ved slutten av det jordanske styret utgjorde vannkildene som var tilgjengelige for den palestinske befolkningen rundt 65 millioner kubikkmeter per år. Dette er et lavt vannforbruk, som er typisk for fattige land. Bare fire byer, av totalt 700 byer og landsbyer, hadde innlagt vann. Innen 1995 hadde nettverket blitt utvidet, og det palestinske vannforbruket var da på 120 millioner kubikkmeter per år. I 2008 økte dette til 200 millioner kubikkmeter, altså langt raskere enn befolkningsøkningen. Under israelsk styre har brorparten av byene og tettstedene på Vestbredden blitt koblet til vann-nettet, som også brukes av de jødiske bosetningene. I 2004 var 643 av 708 byer og tettsteder koblet til vann-nettet – noe som dekket 97 prosent av den palestinske befolkningen. Av disse hadde 443 til og med sine egne interne vann-nett. Det er snakk om en permanent vanntilførsel, døgnet rundt, syv dager i uken. Til sammenligning har brorparten av innbyggerne i Amman, hovedstaden i nabolandet Jordan, rennende vann bare én dag i uken.[9]
            Når det er snakk om naturlige ferskvannkilder som finnes mellom havet og Jordanelven, konsumerte palestinerne 93 kubikkmeter årlig per person i 1967, sammenlignet med 508 kubikkmeter blant israelere. Innen 2006 skjedde en dramatisk nedgang i forbruket av ferskvann blant israelerne: Det ble redusert til bare 170 kubikkmeter årlig per person. Palestinerne har imidlertid hatt en vekst i vannforbruket, til rundt 129 kubikkmeter årlig per person. Det israelske vannforbruket er høyere, men israelerne benytter også andre vannkilder, eksempelvis avsaltet sjøvann. I løpet av disse årene er det med andre ord snakk om en dramatisk økning i palestinernes vannkonsum.
            Fra denne synsvinkelen er sammenligningene som menneskerettsorganisasjoner som B’Tselem gjør av det daglige vannforbruket til israelere og palestinere, så misvisende at det grenser til bedrag. Årsaken er at verdens vannforbruk fra land til land viser et mer sammensatt bilde. Når det gjelder vannforbruk, er det også et stort gap mellom Egypt og Kuwait og mellom Sverige og Bahrain.
            Ifølge Verdens helseorganisasjon ligger minimum forbruk på 100 liter daglig per person. Som vist i tabellen nedenfor har enkelte fattige land, som Zimbabwe, et svært høyt forbruk, mens noen utviklede land, eksempelvis Luxembourg, har nærmere et palestinsk forbruk (!). Forbruket i Israel er faktisk lavere enn i de fleste land i Midtøsten, inkludert Libanon, Irak, Iran og Egypt. Palestinerne befinner seg over minimum, hovedsakelig på grunn av den raske utviklingen av vanninfrastrukturen under israelsk styre. Palestinernes bedring i livskvalitet har også ført til et sterkt økende forbruk av vann.
            Angående avtaler: Som del av de midlertidige avtalene mellom partene er det bestemt at vannforsyningen til palestinerne skal vokse i to trinn: I et mellomstadium skal den øke med 23,6 millioner kubikkmeter per år, og med ytterligere 70–80 millioner kubikkmeter ved en sluttavtale. I praksis har palestinerne allerede fått disse to tilleggene, takket være økt tilførsel av vann fra Israel og ved gjennomføring av ikke-autorisert boring etter nye vannkilder.
            I sterk kontrast til anklagene som fremsettes mot Israel, har den palestinske vannsektoren gjennomgått en positiv utvikling av dramatiske dimensjoner. Israel står bak denne endringen. Israelerne har forbedret den palestinske infrastrukturen ved å redusere sitt eget forbruk av ferskvann ved å satse på avsalting og gjenvinning samt ved å tildele palestinerne en stadig større mengde ferskvann, både i henhold til og i tillegg til israelske forpliktelser i eksisterende avtaler.

Naturlig vekst

Når man leser ulike publikasjoner og menneskerettighetsrapporter, kan en få inntrykk av at det pågår et folkemord mot palestinerne. Hvis en palestiner hadde blitt drept hver gang ordet «utryddelse» dukket opp, ville det for lengst vært folketomt både på Vestbredden og i Gaza. Beskyldninger av denne typen ser det aldri ut til å bli slutt på. De fremsettes selv i relativt «seriøse» publikasjoner som tidsskriftet Lancet, eller blant de mange «ekspertene» som snakker om «unødvendige døde», «underernæring» og «sult». Dersom det var et snev av sannhet i disse påstandene, burde de ha blitt gjenspeilet i befolkningsutviklingen blant palestinerne. Siden påstander om «utryddelse» på Gazastripen fremsettes stadig oftere, vil vi fokusere på befolkningen der.
            Naturlig befolkningsvekst defineres som differansen mellom fødsler og dødsfall per 1000 mennesker per år. Landet med den aller laveste veksten – og faktisk en negativ utvikling – er Haiti, med 32 dødsfall per 25 fødsler. Dette er et land som lider av fattigdom, dårlige helsetjenester, lav forventet levealder og høy barnedødelighet. Utviklede land karakteriseres av en aldrende befolkning og synkende fødselsrater. Japan har eksempelvis ti dødsfall per åtte fødsler, og Sverige har ti fødsler per ti dødsfall. De fleste land med en fødselsrate over 40 er fattige. På denne listen står land som Malawi, Somalia, Kongo, Burundi, Etiopia og Niger; sistnevnte er på topp med en fødselsrate på 51.
            Gazastripen, med 32,36 fødsler per 1000 mennesker, befinner seg ikke blant de øverste på listen. Til tross for dette er den naturlige veksten spesielt høy der, på grunn av dødsraten, som er 3,36 per 1000 – en av de laveste i verden. Denne kombinasjonen av høye fødselstall og lave dødsrater plasserer Gazastripen som nummer 3 i verden når det gjelder naturlig vekst. Dersom vi supplerer dette bildet med tallene som allerede er nevnt – høy levealder og lav spedbarnsdødelighet – ser vi at påstandene om at Israel gjennomfører et folkemord – på langsiktig basis eller ved kortvarige aksjoner – er fullstendig absurde og umulig kan ha noen rot i virkeligheten.

***

Vi kan supplere alt dette med økonomiske opplysninger. Ifølge Verdensbanken[10] var inntekten per capita blant palestinerne frem til utbruddet av den andre intifadaen i 1999 på 1760 dollar per år. Det er et lavt beløp sammenlignet med vestlige land, men gjennomsnittet for land i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) var på 1593 dollar. Gjennomsnittet i lavinntektsland var samme år på bare 568 dollar. Så kan det legges til at palestinerne det siste tiåret har mottatt den høyeste bistanden i verden per capita med stor margin i forhold til alle andre befolkninger. Det finnes mange sentra for fattigdom, konflikt og sult. Palestinerne er langt fra verst stilt av disse. Ifølge de fleste humanitære indikatorer befinner de seg langt over det globale gjennomsnittet. Til tross for dette har de det siste tiåret altså ligget på toppen i mottak av bistand (se graf under).

Ifølge en analyse utført av Washington Institute,[11] basert på tall fra Verdensbanken, mottok palestinerne fire ganger mer bistand per capita enn Europa mottok som del av Marshall-planen etter andre verdenskrig. Denne enorme bistanden har, i likhet med de mange milliardene som har blitt overført via UNRWA, ikke blitt brukt til rehabilitering, utvikling av infrastruktur eller til å fremme industrien. Mesteparten av pengene har blitt brukt til å øke offentlig sektor og til utbetaling av lønninger. Deler av bistanden ble av den palestinske selvstyremyndigheten overført til mordere som sitter i israelske fengsler,[12] og til utdanningssystemer som fremmer hat, ikke bare overfor Israel, men også overfor Vesten, og til å betale lønningene til fremstående religiøse ledere som oppfordrer til utryddelse av jødene.
            Uansett er det nettopp i løpet av de tre tiårene som Israel styrte over Vestbredden at de største forbedringene fant sted hos palestinerne. Det betyr ikke at israelernes styre er ønskelig politisk sett. Men man må forsøke å forstå bakgrunnen for det som skjedde. Utviklingen skjedde etter at alle arabiske ledere hadde avgitt en rekke erklæringer om behovet for å slette Israel fra kartet. Disse erklæringene førte til krig. Israel ble tvunget til å forsvare seg, og under Seksdagerskrigen vant de en knusende seier. Truslene om utslettelse førte ikke til israelske ønsker om hevn; israelerne har ikke tro på at en slik strategi vil gi gode fremtidsutsikter. En svært liten andel palestinere flyktet, og en enda mindre andel ble tvunget til å flykte på grunn av kampene. De fleste av dem som dro, hovedsakelig til Jordan, returnerte til Vestbredden og Gazastripen. Året 1967, med starten av den israelske administrasjonen, ble et vendepunkt. Befolkningen i de okkuperte områdene fikk mer frihet enn undertrykkelse. Statistikkene viser det virkelige bildet. Men løgnene vinner. Nobelprisvinnere, israelske poeter og en lang liste av vestlige nyttige idioter gjentar løgnene om at Vestbredden og Gaza kan sammenlignes med Auschwitz.
            Det er grunn til å spørre seg hvordan et anerkjent tidsskrift som London Review of Books har kunnet publisere en artikkel som på ramme alvor argumenterer for at Israel har erstattet gasskamrene med høy spedbarnsdødelighet på Vestbredden og i Gaza. Dette var ingen meningsytring, men ble presentert som et ubestridelig faktum. Det var en påstand som gjorde staten Israel til et monster. Enhver oppegående redaktør ville i det minste ha dobbeltsjekket en så sjokkerende påstand. Hvorfor ble det ikke gjennomført noen slik faktasjekk? Hvorfor trykket dette prestisjetunge tidsskriftet aldri en rettelse? Dersom en slik påstand hadde blitt fremmet mot Frankrike eller England, ville redaktøren uten tvil ha blitt skeptisk. Han ville bedt forfatteren navngi kilden til påstandene, eller undersøkt saken selv.
            Men når det gjelder Israel, anses enhver anklage som uttrykk for noe mulig, og til og med sannsynlig. LRB har publisert ikke mindre enn 92 artikler om den israelsk-arabiske konflikten. 91 av disse har uttrykt fiendtlighet overfor Israel, og de fleste av dem var skrevet av israelere og jøder.[13] Det er dette den «opplyste» flokken tror er riktig. Innen alle felt forutsetter skriving en tydelig forbindelse mellom påstander og fakta – unntatt når det gjelder Israel.
            I løpet av Israels langvarige administrasjon av okkuperte områder har det blitt gjort alvorlige feil. Men ikke grusomheter. Feilgrep kan repareres og endres. Grusomheter kan bare fordømmes og demoniseres. Palestinerne fortjener selvbestemmelse og en stat ved siden av Israel. Med tanke på konfliktene i Syria, Irak, Jemen og Libya kan man håpe at palestinernes skjebne under selvstyre vil være bedre. Det er unødvendig å støtte videre israelsk okkupasjon, men man bør heller ikke gjøre den til noe den ikke er.
            Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er det ikke mange av studentene som arbeider med konflikten mellom Israel og palestinerne, eller med Midtøsten generelt, som kjenner til de positive endringene palestinerne har opplevd innen felt som utdanning, naturlig befolkningsvekst, forventet levealder eller spedbarnsdødelighet. De tror oppriktig at de israelsk-okkuperte områdene ikke er noe mer enn åstedet for forbrytelser mot menneskeheten. For når det gjelder Israel, må en ikke la seg forvirre av fakta.

 

[1] Efraim Karsh, Arafat’s War: The Man and His Battle for Israeli Conquest, Grove Press 2004, s. 44–45.

[2] Se befolkningsmessig og demografisk utvikling på Vestbredden og Gazastripen frem til 1990, unctad/ecdc/seu/1

[3] <http://data.worldbank.org/indicator/SP.DYN.IMRT.IN/countries/PS-XQ-XN?display=graph>

[4] Se West Bank and Gaza, Education Sector Analysis, kapittel 3: «Education and the Labour market», s. 37, The World Bank Group, Middle East and North Africa Human Development Group, 7. september 2006.

[5] <http://www.pij.org/details.php?id=569>

[6] <http://export.gov/westbank/palestinianmarketbriefs/index.asp>

[7] <http://fromoccupiedpalestine.org/node/736>

[8] Brorparten av vanndataene kommer fra Haim Gvirtzman, «Sugiyat Ha-Mayim Bein Yisra’el La-Palestinim», Ecologiya U-Seviva 2, 2010, s. 46–56.

[9] <http://www.water-technology.net/projects/greater_amman>

[10] <http://data.worldbank.org/country/west-bank-and-gaza>

[11] <http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/the-palestinians-lost-marshall-plans>

[12] Se PMW-rapporten her:

<http://palwatch.org/STORAGE/special%20reports/4_reports_PA_salaries_to_terrorists_Feb_13_2013.pdf>

[13] Se følgende detaljerte analyse av LRBs ensidighet publisert av Chris Dyszynski i 2010:

 <http://justjournalism.com/reports/london-review-of-books/>

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart