Kom til MIFF Forum i Ålesund 12.-13. nov!

Vi trenger deg med på laget!

Palestinerne har hele tiden avvist en tostatsløsning

PLO-flagg. (Foto: clorofollia, flickr.com)
PLO-flagg. (Foto: clorofollia, flickr.com)

Hvis palestinerne virkelig ønsker sin egen stat, hvorfor har de da gjentatte ganger avvist tilbud om «Palestina»? Det er dette spørsmålet organisasjoner og medier som demoniserer Israel ikke klarer å svare på. Gang på gang har palestinerne avvist opprettelse av en palestinsk stat.

Hver gang Israel har akseptert en palestinsk stat, har palestinerne avvist tilbudet, ofte med vold. Så hvis du er interessert i fred i Midtøsten, er det kanskje ikke riktig å presse Israel til å gi enda et tilbud om en palestinsk stat. Kanskje svaret er å presse palestinerne til å akseptere at en jødisk stat er kommet for å forbli?

Se videoklippet Syv ganger palestinerne har avvist å opprette en palestinsk stat. Temasiden fortsetter under videoen.

Norge ønsker tostatsløsning

«Norges langsiktige engasjement søker å bidra til en forhandlet tostatsløsning der to stater, Israel og Palestina, lever side om side i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Norge mener at kun en forhandlet tostatsløsning kan gi varig fred mellom israelerne og palestinerne,» skriver regjeringen. Hva er det som har hindret en slik løsning? Denne temasiden gir svaret.

Palestinerne har sagt nei til tostatsløsning

Når man ser alle eksemplene på palestinsk avvisning av en tostatsløsning (se under), forstår du noe helt sentralt om konflikten: Det er ikke mangelen på en palestinsk stat som er problemet, det er palestinernes intense motvilje mot en jødisk stat. Hindringen for en løsning med to stater for to folk, er at Fatah og PLO avviser at Israel skal forbli en jødisk stat. Den arabiske liga gjorde det klinkende klart i sitt møte 25. mars 2014. Vedtaket var enstemmig: «Absolutt og kategorisk avvisning av å anerkjenne Israel som en jødisk stat.»

Norges offisielle mål er to stater, Israel og Palestina, som lever side om side i fred. Men alle de norske organisasjonene som mottar mer enn hundre millioner kroner årlig fra staten har et gedigent og pinlig problem: Ikke noen av dem kjenner en eneste palestinsk politiker eller samfunnsleder som offentlig tar til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Eksempler på at palestinerne har avvist en palestinsk stat

1937

Etter at det osmanske imperiet ble oppløst, tok Storbritannia kontroll over det meste av Midtøsten. I 1936 gjorde araberne i mandatområdet opprør mot britene og mot sine jødiske naboer. Britene etablerte Peel-kommisjonen, som skulle finne ut hva som var årsak til opprøret. Peel konkluderte med at jøder og arabere ønsket å styre de samme landområdene. Løsningen, konkluderte Peel, vil være å etablere to uavhengige stater – en for jødene og en for araberne – en tostatsløsning. Britene tilbød araberne 80 prosent av det omstridte området, jødene skulle bare få 20 prosent. Jødene stemte for å akseptere tilbudet, araberne avviste det og fortsatte sitt voldelige opprør.

1939

Storbritannias politiske plan (White Paper) fra 1939 la opp til etablering av et jødisk nasjonalhjem i en uavhengig palestinsk stat i løpet av 10 år. Den begrenset jødisk immigrasjon til 75.000 over en periode på 5 år og erklærte at videre immigrasjon skulle avgjøres av det arabiske flertallet. Forslaget ble offisielt avvist av araberne i området, anført av Jerusalems stormufti Haj Amin Effendi al-Husseini.

1947

FNs delingsforslag anbefalte en deling av det britiske mandatområdet i en arabisk og en jødisk stat. Planen ble avvist av lokale arabiske ledere og arabiske land. Straks forslaget ble vedtatt i FNs generalforsamling av et knapt to tredelers flertall trappet arabere i mandatområdet opp terror og krigføring mot jødiske mål.

Jordan, Egypt, Libanon og Syria forsøkte å kvele den jødiske staten i fødselen, men de lyktes ikke. Israel vant krigen. Det meste av landet som FN hadde foreslått som en arabisk nasjon kom under okkupasjon – Vestbredden og Øst-Jerusalem ble okkupert av Jordan, Gaza ble okkupert av Egypt. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra jordanerne, men det gjorde de ikke. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra egypterne, men det gjorde de ikke. De var opptatt med å krige mot den jødiske staten.

1948-1967

I hele denne perioden var Vestbredden og Gaza ikke under israelsk kontroll. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra jordanerne, men det gjorde de ikke. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra egypterne, men det gjorde de ikke.

1967

Etter Seksdagerskrigen signaliserte Israel vilje til å gjøre territorielle kompromisser for en omfattende fredsavtale med arabiske land. Palestinerne arbeidet aktivt i kulissene og fikk åtte arabiske statsledere til å svare med Khartoum-resolusjonen høsten 1967: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.» Igjen ble muligheten til en tostatsløsning avvist av araberne. 

1979

Fredsavtalen mellom Egypt og Israel tok til orde for selvstyre for palestinerne på Vestbredden og Gaza, noe som på sikt kunne ført til en egen statsdannelse. Palestinerne, anført av PLO-leder Yasser Arafat, fordømte Egypts vilje til å inngå fred med Israel.

2000/2001

Under forhandlinger ledet av USAs president Bill Clinton gikk Israels statsminister Ehud Barak med på å etablere en palestinsk stat på hele Gaza-stripen og 94-97 prosent av Vestbredden. Arafat sa nei og startet den andre intifadaen.

2008

På dette tidspunkt hadde Israel allerede trukket seg helt ut av Gaza tre år tidligere. I stedet for å utvikle området, ble Gaza gjort til en terrorbase hvor islamistiske terrorgrupper angrep Israel med tusenvis av raketter og forsøkte seg på andre angrep over og under bakken.

Statsminister Ehud Barak tilbød Mahmoud Abbas en videre tilbaketrekning som skulle gi en palestinsk stat tilnærmet nettoarealet av Vestbredden. De små områdene som Israel skulle beholde, skulle bli erstattet med arealer fra Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1949. Abbas vendte aldri tilbake med et svar på forslaget, og sa dermed i realiteten nei.

2014

USAs utenriksminister John Kerry arbeidet hardt for å få til etableringen av en palestinsk stat på basis av våpenhvilelinjene fra 1949 (“1967-grensene”), men med gjensidig enighet om bytte av landområder. Også denne gang nektet palestinerne å anerkjenne Israel som jødenes nasjonale hjemland. Joe Biden fulgte forhandlingene som Barack Obamas visepresident. Han oppsummerte hva som er hovedproblemet så sent som i 2021: «Inntil regionen anerkjenner Israel som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli fred.»

2018-2020

Den foreløpig siste kjente gang palestinerne sa nei til sin egen stat var så sent som i januar 2018. Ifølge palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat la Trumps plan opp til etablering av en palestinsk stat på 80 prosent av arealet til Vestbredden. Palestinerne sa, som så mange ganger før, nei.

Da Trump-administrasjonen la fram sin fredsskisse i 2020, ble det bekreftet at de gikk inn for opprettelse av en palestinsk stat. Betingelsen var at palestinerne «må omfavne fred ved å anerkjenne Israel som en jødisk stat, avvise terror i alle former, tillate spesielle tilrettelegginger som dekker Israels og regionens vitale sikkerhetsbehov, bygge effektive institusjoner og velge pragmatiske løsninger». Trump la fram en kartskisse som ville gi palestinerne kontroll over landområder tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza – inkludert erstatningsområder i Negev for bosetningsområdene i Judea og Samaria som Israel ville beholde. Igjen sa palestinerne nei.

Det følgende er gjengivelse fra ett kapittel , inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

Freden og dens fiender (fra boken Løgnindustrien)

To ganger siden inngåelsen av Oslo-avtalen har seriøse fredsforslag blitt lagt på bordet, forslag som kunne ha gitt palestinerne en stat og gjort en ende på konflikten. I begge tilfellene avviste palestinerne forslagene. Av en merkelig grunn har akademikere og kommentatorer forvrengt tydelige og åpenbare fakta, bare for å kunne fortsette å rette den anklagende fingeren mot Israel.

Konvensjonell visdom tilsier at Israel-Palestina-konflikten er en av de mest fastlåste i verden. Det er feil. Det finnes en løsning. Den overordnede ideen er to stater for to folk. Også andre forslag er blitt fremmet, under paraplyen «én stat». Denne ideen støttes av ubetydelige grupper på både den israelske høyre- og venstresiden. Dette er et klassisk eksempel på hvordan ekstremister biter hverandre i halen – les extremes se touchent – der ekstreme på motsatte ytterpunkter er enige om den samme dårlige ideen.
            Vi vil ikke her gå inn i en bred historisk oversikt over konflikten, om jødisk nasjonalisme, sionisme og utviklingen av den palestinske nasjonale bevisstheten. Vi vil bare nevne at den moderne sionistiske ideen hovedsakelig ble utviklet i Europa, på bakgrunn av jødeforfølgelse og med utbredelsen av nasjonalismen generelt.
            Den politiske zionismens profet, Theodor Herzl, handlet i samsvar med tankegods som var vanlig i hans samtid. Han ønsket å etablere en jødisk politisk enhet under det osmanske storriket. Derfor kontaktet han først den tyrkiske sultanen. Andre ideer ble også luftet på den tiden – som å bosette jøder på Gazastripen, i Huran-regionen, Argentina og Uganda. Men jødenes tilknytning til Sion, resultatet av århundrer med lengsel, som uttrykt i jødiske bønner tre ganger om dagen, ble til den sentrale politiske og nasjonale visjonen.
            Den fantes ingen palestinsk politisk enhet på slutten av 1800-tallet. Det var rundt 400.000 innbyggere i ulike provinser i det osmanske imperiet, som ble til det britiske mandatområdet Palestina etter den britiske erobringen. De lokale innbyggerne hadde ikke en egen identitet som var adskilt fra andre arabere som levde i omkringliggende områder. Noen, særlig ved kystregionene, var første- og andregenerasjons innvandrere, særlig fra Egypt. «Palestina» var hovedsakelig et begrep som ble brukt i den kristne verden. Jøder og arabere brukte det langt mindre.[1] Området i sin helhet var delt inn i vilayet-er og sanjak-er (provinser og regioner). Den osmanske administrative inndelingen nevnte ikke Palestina. Den harde bokstaven «P» finnes faktisk ikke engang i det arabiske språket.
            Dette var også årene med jødisk innvandring til det historiske Israel. Håpet ble fornyet med det første store politiske gjennombruddet til den sionistiske bevegelsen – Balfour-erklæringen i 1917. Årene som fulgte etter første verdenskrig ble til en vårløsning for tanken om nasjonal selvbestemmelse. Fire store imperier – det tyske, det osmanske, det russiske og Østerrike-Ungarn – hadde kollapset, og nye nasjonalstater vokste frem av asken. Den nasjonale ideen hadde seiret.
            Fullbyrdelsen av denne ideen inkluderte ofte grensejusteringer og befolkningsutvekslinger, med mål om å sikre homogenisering, eller i det minste etnisk dominans. Den nasjonale ideen appellerte også til arabere og jøder. Det er bakgrunnen for deltakelsen til jødiske og arabiske delegasjoner ved den berømte fredskonferansen i Berlin i 1919. Der ble det gitt løfter til både arabere og jøder.
            I et kort historisk øyeblikk virket det som det fantes en løsning på de motstridende kravene. Lederen for den arabiske leiren, Faisal (sønn av Emir Hussein), senere konge av Syria for en kort periode og deretter Iraks konge, og lederen for den jødiske leiren, Chaim Weizmann (som senere ble staten Israels første president), kom frem til en avtale om deling av regionen 3. januar 1919.[2] Jødene skulle få et område som inkluderte Jordans vestlige bredd samt deler av den østlige bredden. Araberne skulle få Stor-Syria, inkludert brorparten av dagens Jordan samt Saudi-Arabia.

            Feisal gjentok sin støtte til den sionistiske ideen tre måneder senere, ved fredskonferansen i Paris, da han som svar på Weizmanns forslag om den jødiske statens grenser skrev:

Vi arabere, særlig de utdannede blant oss, ser med den dypeste sympati på den sionistiske bevegelsen. Vår delegasjon her i Paris kjenner godt til forslagene som den sionistiske organisasjonen har fremmet til fredskonferansen, og vi anser dem som oppriktig moderate. Vi vil gjøre vårt ytterste, så langt vi er berørt, for at de skal bli gjennomført: Vi vil ønske jødene en hjertelig hjemkomst …[3]

Feisal var ikke en ivrig sionist. Han sa ulike ting til ulikt publikum. Hans samtykke til en jødisk stat var betinget av opprettelsen av en arabisk stat. Målet hans var å vinne britisk, amerikansk og jødisk støtte til opprettelsen av en arabisk stat under hans styre. Han klarte i en kort periode å oppfylle dette, frem til det franske regimet i området kvittet seg med ham. Til slutt ga britene ham kompensasjon ved å krone ham til konge i Irak.
            Anerkjennelsen av ideen om en jødisk stat gikk inn i en ny fase ved San Remo-konferansen i 1920. Konferansen delte Midtøsten mellom britene og franskmennene, og besluttet også følgende: «Partene er enige om … å implementere [Balfour]-erklæringen … ved etableringen av et nasjonalt hjem i Palestina for det jødiske folk.»[4]
            Det neste skrittet var godkjenningen av mandat-regimet i ulike deler av verden av Folkeforbundet, forløperen for FN, som fattet avgjørelser som er bindende for FN. I 1922 besluttet Folkeforbundet: «Mandatet vil være ansvarlig [for] å sikre opprettelsen av det jødiske nasjonalhjemmet.»[5]

Med dette ga folkeretten jødene et nasjonalt hjem i alle deler av Palestina, som også omfattet østbredden av Jordan. Noen måneder etter å ha fattet dette vedtaket besluttet Folkeforbundet å dele det britiske mandatområdet Palestina. En ny politisk størrelse, som ble kalt Transjordan, ble opprettet, og det britiske mandatområdet Palestina var nå begrenset til området mellom Middelhavet og Jordanelven.
            Det er verdt å nevne at det ikke var forskjell på den arabiske befolkningen på den østlige og vestlige siden av Jordanelven, og heller ikke mellom disse og innbyggerne i områdene der Syria og Libanon senere ble etablert. De hadde felles identitet, uavhengig av de nye landegrensene. De var alle underlagt Det osmanske riket. De snakket det samme språket, og brorparten hadde samme religion. Uansett hadde ikke britenes beslutning om å adskille østbredden fra det britiske mandatområdet Palestina noen betydning for datidens sionistbevegelse, som konsentrerte sin innsats om å bosette landet i tynt befolkede områder langs kysten og i dalfører, fremfor andre steder.
            Så gikk det fjorten år, og den jødiske tilstedeværelsen i Palestina økte betydelig, hovedsakelig takket være nye innvandringsbølger. I kjølvannet av det store arabiske opprøret (1936–1939), som var rettet mot både britene og de jødiske bosetningene, ble Peel-kommisjonen opprettet for å finne en løsning på de motstridende nasjonale kravene. Kommisjonen fremla det første delingsforslaget for to stater i det britiske mandatområdet Palestina: én jødisk og én arabisk.[6] Beslutningen omfattet også et forslag om en gjensidig befolkningutveksling for å sikre ro og for å bedre forholdet mellom partene, slik det tidligere hadde skjedd mellom Tyrkia og Hellas.
            For jødene innebar planen nok en betydelig reduksjon av området som hadde vært øremerket til den kommende jødiske staten. Den sionistiske bevegelsen aksepterte omsider Peel-forslaget, til høylytte protester fra sionistiske krefter på både høyre- og venstresiden. Med unntak av Nashashibi-klanen, som godtok planen bare uoffisielt, ble den avvist av det dominerende palestinske lederskapet, trass i at den ville gitt dem nesten hele det britiske mandatområdet Palestina.[7] Det er verdt å nevne at Peel-planen ikke hadde noen ryggdekning i folkeretten, siden den ikke var godkjent av Folkeforbundet. Den eneste avgjørelsen som fortsatt er bindende, var den opprinnelige beslutningen som definerte deler av mandatområdet som jødisk hjemland.

Den viktigste utviklingen med tanke på folkeretten var selvsagt FNs delingsforslag fra 29. november 1947. Det ble foreslått å avslutte det britiske mandatstyret og dele området i én jødisk og én arabisk stat.[8] Konseptet «palestinsk» stat ble ikke nevnt, siden «Palestina» ikke var en arabisk, men bare en britisk, betegnelse på mandatområdet. Alle de arabiske statene, så vel som de arabiske representantene fra mandatområdet, motsatte seg planen. Denne avvisningen ble etterfulgt av offentlige arabiske trusler om å utrydde den fremvoksende jødiske staten og det jødiske samfunnet.[9] Trusler mot jødiske samfunn i arabiske land fulgte også, og mange steder ble slike trusler dessverre etterfulgt av fysisk fiendtlighet. Det er ikke vanskelig å se for seg hva som ville ha skjedd dersom araberne hadde vunnet den påfølgende krigen.
            Det fantes imidlertid også andre stemmer blant araberne – moderate eller i det minste mer realistiske. Men disse ble brakt til taushet i løpet av det store arabiske opprøret og i kampen mot delingen i 1947. Det arabiske perspektivet bør tas alvorlig. En kan forstå deres opposisjon da deler av det araberne anså som sitt land, ble gitt til en annen nasjonal gruppe. Men vi må også huske at de rundt 600.000 jødene som befant seg i det britiske mandatområdet Palestina på 1940-tallet, allerede var en etablert del av befolkningen.
            Jødene kom ikke for å plyndre noen. De kjøpte landområder til full pris og utviklet regionen. Jøder ansatte tusenvis av arabere i byggevirksomhet og jordbruk over hele landet, noe som ga araberne økt inntekt. Mange jøder kom på grunn av forfølgelse, og hundretusener ventet fortsatt i provisoriske flyktningleirer etter den andre verdenskrig. Samtidig var hundretusener av jøder i arabiske land i stor fare. Deres situasjon var ikke spesielt god før zionismen ble introdusert, og den ble ikke bedre etter.
            Fra arabernes synsvinkel fremstod ikke delingsvedtaket som udelt rettferdig, og denne forståelige misnøyen har hengt over konflikten helt siden den eskalerte i 1948. Men sammenlignet med arabernes totale avvisning av jødenes rett til selvbestemmelse, var dette en mindre urett. Det arabiske lederskapet økte dessuten uretten som ble begått mot jødene da det gjentatte ganger valgte uforsonlighet. Og uforsonligheten gjaldt ikke bare detaljene i 1947-planen: De palestinske araberne motsatte seg også mindretallsforslaget til UNSCOP-komiteen, som anbefalte en føderal stat med et beskjedent jødisk autonomt område.
            Krigen araberne erklærte mot delingen endte uansett med at en våpenhvileavtale ble undertegnet i 1949. De nye våpenhvilelinjene var noe annerledes enn grensene som var skissert i delingsplanen. I løpet av krigen flyktet mange arabere, mens andre ble utvist. Slik oppstod flyktningproblemet. Trakasseringen av jøder i arabiske land bare økte. De fleste av jødene der måtte flykte, og brorparten av dem kom til Israel. Den arabiske verden forsonet seg ikke med Israels eksistens. I stedet for å integrere og rehabilitere Palestina-flyktningene, slik Israel gjorde med immigrerende jøder, valgte araberlandene å la deres situasjon og status forbli uforandret.
            1967 ble nok en milepæl i konflikten, da Israel tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøydene. Vi må understreke at Israel ikke invaderte noen palestinsk stat. Vestbredden var kontrollert av Jordan og Gazastripen av Egypt, men ingen palestinsk stat var opprettet på deres landområde, og ingen av områdene ble oppfattet som adskilte fra landene som kontrollerte dem.

Trusler om utryddelse som førte til Seksdagerskrigen

Altfor mange, inkludert de viktigste kildene til offentlig informasjon – media og akademia –, har en tendens til å glemme Seksdagerskrigen og hvorfor den brøt ut. Den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser utviste FN-observatører fra Sinai og stengte Tiranstredet for israelske skip. Dette var et casus belli – en hendelse som anses å gi grunnlag for å føre krig mot en stat. Det var dessuten en skjerping av araberverdenens trusler om utslettelse av Israel i årene forut for krigen. Noen av milepælene var:

  • I januar 1964, ved en konferanse for Den arabiske liga i Kairo, ble følgende resolusjon avgitt: «Arabernes felles militære forberedelser vil, når de er fullført, føre til den endelige ødeleggelsen av Israel.»[10]
  • mai 1966 erklærte den daværende syriske forsvarsminister og senere president i Syria, Hafez al-Assad: «Vi er fast bestemt på å dynke denne jorden med deres [israelernes] blod og å kaste dere på sjøen.»[11]
  • mai 1967, ni dager før krigen brøt ut, erklærte Egypts president Gamal Abdel Nasser: «Det arabiske folk ønsker krig. Vårt grunnleggende mål er ødeleggelsen av staten Israel.»[12]
  • mai 1967, en uke før krigen, sa Abdul Rahman Arif, Iraks president: «Dette er vår sjanse … vårt mål er klart: å slette Israel fra kartet.»[13]
  • juni 1967, to dager før krigen brøt ut, sa Ahmad al-Shuqeiri, grunnleggeren og lederen av den fremvoksende palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO): «De som overlever, vil forbli i Palestina. Men etter min mening vil ingen lenger være i live.»[14]

Mange andre lignende uttalelser fra høytstående arabiske ledere ble publisert i den arabiske pressen. Dette var stemningen på den tiden. Da var jeg elev i grunnskolen. Frykten var reell. Alle som var i stand til det, meldte seg frivillig til å grave skyttergraver og fylle sandsekker til beskyttelse mot de forventede bombene. Ingen tok lett på truslene. Egypt hadde bare kort tid tidligere brukt kjemiske våpen under sin deltagelse i borgerkrigen i Jemen.[15]
                Krigen endte med en overraskende israelsk seier. Dette er velkjent. Men krigen var unik, også av andre årsaker. Det ble ikke iverksatt noen represalier mot sivilbefolkningen. Det var en bølge av flyktninger; noen av disse var PLO-medlemmer som fryktet å bli arrestert. Et lite antall ble utvist av IDF. Mange av dem returnerte kort tid etter, og andre ble tilbudt kompensasjon.[16]
                Få dager etter krigen, 13. juni 1967, fremla Sovjetunionen et resolusjonsforslag for FNs sikkerhetsråd som inkluderte en fordømmelse av den israelske aggresjonen og et krav om en umiddelbar tilbaketrekning. Forslaget ble avvist.[17] Få dager senere startet den israelske regjeringen en serie møter som tok for seg fremtiden for de nylig erobrede områdene. Retningen som tok form, var en full tilbaketrekning i bytte mot fredsavtaler.[18]
            En annen milepæl var det arabiske toppmøtet i Khartoum i slutten av august. Konferansen vedtok sine tre berømte «nei»: Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel, samt en fastholdelse av palestinernes rett til sitt eget land.[19]
                22. november 1967 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 242.[20] Dette var et av de hittil viktigste internasjonale vedtakene vedrørende den israelsk-arabiske konflikten. I motsetning til vedtak i FNs generalforsamling var dette for det første en bindende avgjørelse. Det hersker imidlertid stor uenighet om fortolkningen av noen av resolusjonens paragrafer.
            Et sentralt stridsspørsmål er hvorvidt resolusjonen krever at Israel trekker seg tilbake fra «territorier» som landet tok i løpet av 1967, som det står skrevet i den engelskspråklige versjonen, eller fra «territoriene», i henhold til den franske versjonen. Det samme gjelder paragrafen om flyktninger. Det er ingen omtale av FNs generalforsamlings resolusjon 194, bare av en «rettferdig løsning». Paragrafen nevner heller ikke spesifikt de palestinske flyktningene, slik at den i henhold til noen tolkninger omfatter alle flyktningene i konflikten – inkludert jødene fra arabiske land. Til tross for disse uenighetene har resolusjonen vært et grunnlag for alle påfølgende fredsplaner. Israel og brorparten av de arabiske landene støttet resolusjonen. Syria og PLO motsatte seg den. Mange år gikk før de endret holdning.
            De to tiårene etter Seksdagerskrigen var preget av to hovedtrender: Dette var årene med utviklingen av en palestinsk nasjonal bevissthet, og dette var årene med en dramatisk fremgang i menneskelig utvikling blant palestinere i områder under israelsk kontroll. Etter to tiår med nasjonal undertrykkelse og apartheid under Jordan og Egypt, blomstret paradoksalt nok palestinsk nasjonalisme under israelsk styre.
            Etter disse to tiårene ble det gjort et nytt forsøk på å nå en avtale, kjent som «London-avtalen», mellom daværende utenriksminister Shimon Peres og Jordans kong Hussein.[21] Det var ingen fredsavtale, det var en avtale utformet for å vende tilbake til det jordanske alternativet, altså jordansk kontroll over Vestbredden. Daværende statsminister Yitzhak Shamir motsatte seg avtalen. I 1988 frasa Jordan seg ansvaret for Vestbredden og overførte det til PLO.[22]
                Den israelske høyresiden vokste seg også sterkere. Den mest fremtredende aktiviteten var bosettingsprosjektet, ledet av Gush Emunim-bevegelsen. Selv om denne bevegelsen aldri hadde utgjort noe flertall i den israelske offentligheten, hadde den vanligvis myndighetenes støtte, og mange bosetninger fikk hjelp, enten før eller etter at de ble opprettet. Den første intifadaen fulgte i 1987, og fortsatte frem til Madrid-konferansen i 1991.

Falske toner i Oslo-symfonien

1992 var et år med politiske omveltninger. Det regjerende høyrepartiet i Israel, Likud, ble beseiret av det venstreorienterte Arbeiderpartiet, ledet av Yitzhak Rabin. Fortsettelsen er kjent. Oslo-prosessen førte til flere midlertidige avtaler midt på 1990-tallet. Som en del av disse avtalene kom den palestinske lederen Yasir Arafat og mange PLO-folk til Vestbredden og Gazastripen.
            I første omgang hadde mange en følelse av at dette var et historisk vendepunkt, en endelig forsoning mellom de to nasjonale bevegelsene i konflikten. Men mens Israel nøt en nesten euforisk atmosfære, fortsatte en provokativ tone med fiendtlig propaganda blant palestinerne. Også terroren økte i omfang. Brorparten av terroren kom fra den palestinske siden, og de fleste av ofrene var jødiske. Men det er vanskelig å ignorere en svært betydningsfull jødisk terrorhandling som skjedde på denne tiden: Israeleren Baruch Goldstein utførte en massakre mot muslimer i bønn i Patriarkenes grav i Hebron.[23]
            Ønsket om fred førte til en viss grad av blindhet i den israelske fredsleiren. Mot denne bakgrunnen, med terror og oppildning til fiendtligheter, ble Yitzhak Rabins posisjon stadig mer svekket. Protestene mot ham ble stadig mer ytterliggående. I 1995 ble den israelske statsministeren drept, det første politiske drap på et regjeringsmedlem i landets historie. Rabin ble erstattet av Shimon Peres.
            Det politiske attentatet sendte sjokkbølger gjennom det israelske samfunnet. Mange anklaget lederen for høyreopposisjonen, Benjamin Netanyahu, for å ha vært medskyldig i drapet. Fredsleiren fikk økt politisk oppslutning, og mange meningsmålinger spådde en knusende seier for venstresiden. Men i mellomtiden skjedde også andre ting.
            For det første ble Israel rammet av en rekke grusomme palestinske terrorangrep som svekket den israelske fredsleiren. Dernest krenket Hizbollah tidligere avtaler og begynte å avfyre raketter mot israelske byer. Peres, som da var fungerende statsminister, måtte svare med operasjon Grapes of Wrath. Den endte med en tragisk feil. Fire granater landet i landsbyen Kfar Kana blant sivile som søkte tilflukt der. 102 ble drept, og det kom fordømmelser fra hele verden. Israelske arabere vendte seg også mot Peres, og mange boikottet valget. Som et resultat av dette vant Benjamin Netanyahu over Peres med knapp margin ved 1996-valget.
            Det var nettopp i løpet av de mest optimistiske årene, mens fredsprosessen pågikk, at noen ubehagelige tegn begynte å vise seg. Arafat holdt mange taler der han ikke la skjul på sine intensjoner, som ikke var fredelige. For ham var Oslo-avtalen bare et skritt mot det endelige målet: ødeleggelsen av staten Israel. I et brev til fraksjoner som motsatte seg Oslo-avtalen, skrev Arafat:

For å nå målet om å returnere til Palestina, må vi alle noen ganger bite tennene sammen. Men dette må ikke skade den pågående kampen mot den sionistiske enheten. Samarbeid og forståelse mellom PLO og motstandsgrupper er det som vil føre til en rask israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, som et første skritt, frem til opprettelsen av en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. Bare en slik stat vil da kunne fortsette kampen for å fjerne fienden [Israel] fra alle palestinske landområder.[24]

Ved en tale i september 1995 sa Arafat: «Vær signet, o Gaza, og feir, for dine sønner kommer tilbake etter en lang feiring. O Lod, o Haifa, o Jerusalem, du kommer tilbake, du kommer tilbake».[25] Om det ikke var klart at Arafat siktet til Palestina fra havet og til elven, gjorde han det utvetydig få måneder senere: «[kampen] vil ikke ende før frigjøringen av hele Palestina.»[26]
            Det var ikke noe forsonende eller fredelig over disse talene, som hovedsakelig ble holdt på arabisk. To av dem var særlig åpenhjertige. I Johannesburg i 1994 forklarte Arafat til arabiske studenter at undertegningen av avtalen med Israel måtte ses på som Muhammeds undertegning av Hudaybiyyah-avtalen (en våpenhvileavtale signert mellom Muhammed og Mekkas herskere i år 628 for en tiårsperiode): 

«Jeg anser ikke denne avtalen som mer enn avtalen undertegnet av profeten Muhammed og Quraysh-stammen, og dere husker at kalifen Omar motsatte seg avtalen og betraktet den som en foraktelig våpenhvile. Men Muhammed aksepterte avtalen, og vi aksepterer nå fredsavtalen.»[27]

Den andre og mer alvorstunge talen ble holdt i januar 1996. Arafat møtte arabiske diplomater i Stockholm. Der sa Arafat at avtalen mellom PLO og Israel hadde til hensikt å føre til ødeleggelsen av Israel, og at hans intensjon var å etablere en «rent palestinsk stat» på ruinene av Israel. Detaljer fra talen lekket ut. Disse burde ha sjokkert den israelske fredsleiren. Men pussig nok ble de bare dysset ned. Her er noen utdrag fra talen, som gjengitt i Washington Times:

«Vi, PLO, vil nå konsentrere alle våre anstrengelser om å dele Israel i to psykologiske leirer … PLO planlegger å eliminere staten Israel og opprette en rent palestinsk stat. Vi vil gjøre jødenes tilværelse uutholdelig ved hjelp av psykologisk krigføring og befolkningsøkning. Jøder vil ikke ønske å leve blant oss arabere … vi har ingen bruk for jødene; de er og forblir jøder. Vi trenger nå all den hjelpen vi kan få fra dere i kampen for et forent Palestina under full arabisk-muslimsk kontroll.»[28]

Arafats kontor forsøkte å benekte dette, men innrømmet at møtet hadde funnet sted, mens den israelske statsministerens kontor ignorerte saken fullstendig. Også en svensk avis, Dagen, publiserte talen etter å ha verifisert innholdet. Terrorbølgen som fant sted på den samme tiden, og senere avsløringer, har gjort det klart at Arafat enten var involvert i terroren eller støttet den.[29]
            Det var ikke like tydelig på den tiden. Selv innen Israels etterretningstjeneste pågikk en debatt om Arafats virkelige intensjoner, på bakgrunn av hans aggressive uttalelser, pågående oppildning og den økende terroren. En stund antok etterretningssjefene at det var snakk om retorikk for internt bruk. Knessetmedlem Benny Begins forsøk på å argumentere for at dette var feil ble konsekvent avvist, selv av senere generalmajor Moshe Ya’alon, som da ledet IDFs etterretningsavdeling.[30] Etter hvert kom det frem ny informasjon, og etterretningssjefene begynte å endre oppfatning.
            Flere vitnesbyrd fremkom etter 1990-årene om Arafats virkelige intensjoner, inkludert hans mål om å hindre virkelig forsoning og fred og å starte en voldelig intifada.[31] Ett av disse kom fra Abd al-Bari Atwan, redaktør av den populære arabiske avisen al-Quds al-Arabi, som snakket om sin motstand mot Oslo-avtalen og hvordan Arafat i en samtale med ham gjorde det klart at avtalen hadde til hensikt «… å drive israelerne til vanvidd. Jeg vil gjøre denne [Oslo-]avtalen til en katastrofe for dem [Israel]. Det vil ikke skje mens jeg lever, men du vil se israelerne flykte fra Palestina. Vær litt tålmodig».[32]
            Arafats uttalelser hindret ikke forsøket på å nå en endelig fredsavtale på 1990-tallet. Vi bør tilføye at Arafat også talte til fordel for fred og startet utviklingen av viktig infrastruktur ved hjelp av bistandsmidler, hovedsakelig fra vestlige land. Så på tross av hans militante uttalelser ble ikke håpet borte.
            Det mest spennende fredsforsøket skjedde i samtaler mellom grupper som ble ledet av den israelske regjeringsminister Yossi Beilin, og Mahmoud Abbas, som allerede da var den høyeststående palestinske lederen etter Arafat. Avtalen ble aldri godkjent av noen av partene. Den ble utformet på den tiden da Rabin ble drept, og Shimon Peres mente at dette var et upassende tidspunkt for å fremme den. Abbas innrømmet på sin side at dokumentet eksisterte, men gjentok at ingen enighet var blitt nådd. Senere avviste han også vilkårene i dokumentet.[33]
            Avtalen ble kanskje ikke godkjent, men den representerer et alternativ for reell fremgang mellom de to nasjonale bevegelsene. Det er et kompromissformular som kunne ha tjent som grunnlag for alle fredstilhengere, uansett side. Men terroren og drapet på Rabin førte ikke bare til at avtalen ble glemt, men også tilbakevist, av den palestinske siden som tok del i utformingen av den.
            Allerede på den tiden begynte hovedproblemet til den internasjonale fredsbevegelsen, og i en viss grad også den israelske fredsleiren, å komme til syne: Palestinerne ble alltid unnskyldt. De kan bruke terror. De tillates å bryte avtaler. De kan oppildne til vold og terror. Det vil alltid være en unnskyldning for det i vestlige medier. Det startet med en legitim kritikk av bosetningene. Det fortsatte med det forståelige forsøket på å «forstå» og identifisere seg med den svake siden. Men etter hvert har den saklige og berettigete kritikken blitt til en hel industri av unnskyldninger som rettferdiggjør alle palestinske nykker, og på et senere trinn har denne trenden blitt til en velkjent løgnindustri, med demonisering og dehumanisering av israelere og jøder.
            Tilløpene til fredsvilje forelå allerede fra midten av 1990-tallet. Venstresiden og fredsleiren støttet den fra begynnelsen. Men da palestinerne valgte terror og avvisning, tok deler av denne leiren den lettvinte og ødeleggende veien ut ved å ta del i oppildningen mot og delegitimeringen av den israelske siden.
            Det var i disse årene et av de største feilgrepene til den internasjonale venstresiden begynte å ta form. «Forståelsen» for terror, og noen ganger til og med forsvaret for den, stammet fra følelsen av at dette var et middel for å kjempe mot okkupasjonen. I enkelte tilfeller må det erkjennes at dette faktisk er riktig. Med det var ikke riktig i midten av 1990-årene, fordi terroren økte nettopp da avtaler hadde fremgang og okkupasjonen var på tilbakegang. Heller ikke den påfølgende terroren hadde til hensikt å avslutte okkupasjonen. Det er riktigere å si at det motsatte var tilfelle. Fra begynnelsen av Oslo-avtalen hadde terroren som mål å hindre enhver mulighet for fred, og dermed virkeliggjøre Arafats uttalte intensjoner om å påføre Israel lidelse gjennom interne stridigheter – og til sist: statens kollaps.

Clinton-planen

Den israelske offentligheten ga ikke opp håpet om fred eller en avtale, til tross for tidlige varseltegn. Nyvalg ble avholdt i 1999, etter en ufullstendig regjeringsperiode ledet av Netanyahu. Arbeiderpartiet, ledet av Ehud Barak, kom igjen til makten i 1999. Fredsleiren var atter i vinden. Enda en gang ble det gjort et forsøk på å formulere en endelig avtale for å avslutte konflikten.
            Dette fører oss til det berømte fredstoppmøtet på Camp David i 2000. Vi vil ikke dvele ved detaljene, de er allerede utbrodert andre steder. Argumentene er velkjente. Det var ikke tilstrekkelig tid til forberedelser, palestinerne fremla ikke et eget forslag, og så videre. Barak ble anklaget for å «ikke være en hyggelig person», og det ble hevdet at hans personlighet bidro til toppmøtets fiasko.
            Et av de mest seriøse og presise vitnesbyrdene om hendelsene der kom fra professor Shlomo Ben-Ami, på den tiden Israels utenriksminister. Ben-Ami, som ikke akkurat er kjent for å oppsøke konflikter, førte en detaljert logg over disse dagenes hendelser da de to partene møttes bak stengte dører under daværende president Clintons overoppsyn. Ben-Ami tilbakeviser alle påstandene. Han anses ikke for å være en venn av Barak. Men når det gjelder disse dagene, setter han tingene på plass: «Alle mener at Amnon [Lipkin-]Shahak og jeg presser Barak til venstre, men sannheten er at det var han som presset oss til venstre.»[34]
            Når alt kommer til alt er det ikke de nøyaktige detaljene fra Camp David som er viktige. For vårt formål kan vi akseptere påstanden om at tilbudene var utilstrekkelige for palestinerne. Noen måneder gikk, og på forespørsel fra begge sider fremla president Clinton det dristigste forslaget som til da var blitt presentert for de to partene. Forslaget ble presentert i et møte mellom palestinske og israelske representanter i Det hvite hus 23. desember 2000.
            Som del av presentasjonen av sitt forslag gjorde Clinton det klart at grunnlaget for forslaget var opprettelsen av to stater – en palestinsk stat som palestinernes nasjonale hjemland og staten Israel som jødenes nasjonalhjem.[35] Det foreligger forskjellige versjoner av forslaget, men forskjellene er små. Den følgende versjonen er fra Dennis Ross, Clintons Midtøsten-utsending, og mannen som kjenner Clintons forslag bedre enn noen andre.[36]

  1. En selvstendig palestinsk stat med 100 prosent av Gazastripen.
  2. Tilbaketrekning fra om lag 97 prosent av Vestbredden.

iii. En jernbanestrekning eller motorvei som forbindelse mellom Gazastripen og Vestbredden.

  1. Jerusalems status vil bestemmes i henhold til prinsippet om at det som i dag er jødisk, vil forbli på israelske hender, og det som er arabisk, vil forbli palestinsk. Dette innebærer at det jødiske Jerusalem – øst og vest – vil forenes, mens det arabiske Øst-Jerusalem vil bli til hovedstaden i den palestinske staten.
  2. Den palestinske staten vil måtte være demilitarisert, med interne sikkerhetsstyrker, men uten en hær, og med et internasjonalt militært nærvær ledet av USA, for å hindre smugling og infiltrasjon fra terrorister.
  3. Palestinske flyktninger vil ha rett til å vende tilbake til sitt eget land og ikke til Israel. Det vil opprettes et fond på 30 milliarder dollar for å kompensere de flyktningene som velger å ikke returnere til sitt hjemland.

Prinsippene som ble fremmet i Clintons forslag, har også ført til en strøm av ofte akademiserte analyser. Mange har gjort bevisste bestrebelser på å skjule Arafats holdning til forslaget, enten ved å argumentere for at han ikke avviste det eller ved å prøve å rettferdiggjøre ham hvis han gjorde det.
            Vi bør presentere hendelsene slik de faktisk skjedde. De to personene som visste mest om hendelsene rundt forslaget, var Bill Clinton selv og Dennis Ross. Begge gjør det utvetydig klart at Arafat var den som motsatte seg og avviste Clinton-forslaget. «Hvis Arafat ikke godtok mitt forslag, ville han ikke ha godtatt noe forslag», skrev Clinton om initiativet som mislyktes.
            Mange bøker er blitt skrevet om utviklingen av Midtøsten-konflikten mellom 1999 og begynnelsen av 2001. Og det med rette. Det har ikke vært noen annen periode i konfliktens historie med så mange og konsentrerte forsøk på å skape en endelig fred. På ett tidspunkt, allerede ved Camp David, kunne det se ut til at Arafat ville kunne godta en tilbaketrekning fra 92 prosent av Vestbredden. «Vi trodde at bitene var i ferd med å falle på plass», har Ben-Ami uttalt. Men bare noen få timer senere sendte Arafat et brev til Clinton der han gjorde det klart at han hadde ombestemt seg. Slik var det alltid. En kom til et punkt der det kunne virke som det ble gjort fremgang ved ett av sporene. Men noen timer senere viste det seg at palestinerne ombestemte seg.
            Da Barak reiste til Camp David, var det ingen i Israel som hadde forestilt seg at han ville oppnå såpass vidtrekkende innrømmelser fra palestinerne. Dette var drømme-teamet, som både fredsleiren og særlig palestinerne ønsket å se som representanter for Israel. Det inkluderte velkjente navn som Yossi Beilin, Yossi Sarid, Shlomo Ben-Ami og Amnon Lipkin-Shahak, alle fredelige av natur. De nådde grensen for det som var mulig. De prøvde alt som var mulig. Da de la ut på denne historiske ekspedisjonen, trodde de selv ikke at palestinerne ville være såpass uforsonlige som de viste seg å være.
            Ben-Ami kom til fortvilte konklusjoner:

Arafats innrømmelser overfor Israel ved Oslo-avtalen var av en formell karakter. Moralsk og konseptuelt anerkjente han ikke Israels rett til å eksistere. Han godtar ikke tanken om to stater for to folk. Ved slutten av prosessen er det umulig å unngå å bli sittende med det inntrykk at palestinerne ikke ønsker en løsning, like mye som de ønsker å fjerne Israel. Mer enn de ønsker seg sin egen stat, ønsker de å utradere vår. I ordenes mest grunnleggende betydning er deres etos negativ.[37] 

Dette er en trist uttalelse fra selve sentrum av den israelske fredsleiren. Arafat avslo. Palestinerne avslo. Men i samsvar med løgnindustriens uthulede tradisjon ble den anklagende pekefingeren rettet mot Israel. Ben-Ami, hevdet de, er tross alt en israelsk patriot. Det stemmer, men det er også irrelevant. Det er ingen motsetning mellom patriotisme og ønsket om fred. Ben-Ami var både pro-palestinsk, pro-israelsk og en ivrig tilhenger av fred.
            Det gjenstår ytterligere et vitnesbyrd som vi bør lytte til, denne gangen fra arabisk side. 1. januar 2001, etter mange lange dager der Clinton-administrasjonen ventet på Arafats svar på det nyeste forslaget, dukket presidenten opp til det etterlengtede møtet. Arafat hadde allerede vært i Det hvite hus den samme dagen, og han skulle ha gitt sitt endelige svar i et annet møte senere den dagen. Før møtet hadde en rekke ambassadører fra arabiske land besøkt Arafat, ledet av prins Bandar Bin Sultan, Saudi-Arabias ambassadør til USA. Han er en av de viktigste arabiske diplomatene i dette tiåret. De møttes på Ritz Hotel i Washington.
            Bin Sultan ga tydelig uttrykk for at Arafat etter hans oppfatning burde akseptere Clintons forslag. Han gjorde det klart at han hadde støtte fra den saudiarabiske kongen, Egypts president og andre arabiske ledere. Men Bandar hadde en dårlig magefølelse for hva som var i ferd med å skje i Det hvite hus da Arafat satt sammen med Clinton i Det ovale kontor. Deretter, da han var på vei ut, snudde Bin Sultan seg og sa: «Hvis vi sløser bort denne muligheten, vil det ikke være en tragedie. Det vil være en forbrytelse.»[38] Bin Sultan så på Arafats rådgivere. Han innså at Arafat hadde lurt ham.
            Samtidig visste ikke Bin Sultan at et offisielt palestinsk svar allerede var blitt publisert. Dette svaret avviste Clinton-parameterne som en plan for fred. Oppsummeringen av den offisielle palestinske holdningen lød: «Vi kan ikke akseptere et tilbud som verken garanterer en levedyktig palestinsk stat eller palestinske flyktningers retur til sine hjem.»[39] Arafats svar til Clinton var ikke en tragedie, men en forbrytelse.
            Fra tid til annen presenterte palestinerne kart som tilsynelatende styrker påstanden om at forslaget ikke ga dem en palestinsk stat med territoriell kontinuitet. Denne versjonen av hendelsesforløpet ble entusiastisk omfavnet av mange, blant annet Jimmy Carter. Men det var usant. Personen som bedre enn noen annen kjente til detaljene i planen og de foreslåtte grensene, Dennis Ross, har offentliggjort kartene i sin bok om temaet. Men løgnen vant frem, nok en gang.[40]
            Fortsettelsen er kjent. Ariel Sharon ble statsminister. Intifadaen ble stadig mer voldelig. Tusenvis av israelere og palestinere mistet livet til ingen nytte. Når man reflekterer over Arafats uttalelser på midten av 1990-tallet, i en avtale som i praksis var svindel, og der hensikten var å undergrave Israels legitimitet for å forårsake landets kollaps, er det en logikk bak hans handlinger. Ben-Amis analyse var nøyaktig. Stilt overfor valget mellom å gi sitt folk uavhengighet og velstand, eller å skade Israel og undergrave landets eksistens, foretrakk Arafat det sistnevnte.
            Bin Sultans urovekkende uttalelse om Arafats forbrytelse er blitt fullstendig glemt av de to viktigste kanalene som skal holde offentligheten informert: akademia og media. En kunne tenkt seg at Bin Sultan ville ha trukket tilbake sine uttalelser, siden det var snakk om et intervju. Men Bin Sultan trakk ikke tilbake noe: Intervjuet ble i sin helhet lagt ut på den saudiarabiske ambassadens nettsider. Ti år senere ligger det fortsatt der.[41]
            Begge parter ga uansett offisielle svar på Clintons forslag. Den palestinske selvstyremyndigheten ga et negativt svar. Den israelske regjeringen ga et positivt svar (men med enkelte forbehold, blant annet vedrørende palestinsk myndighet over Tempelhøyden).[42] Merkelig nok har akademia og media likevel foretrukket å forkludre sannheten. Walt og Mearsheimer gikk særlig langt da de overså de offisielle svarene i sin «objektive» analyse av den pro-israelske lobbyen. Fremfor å undersøke de offentlig tilgjengelige svarene,[43] brukte de sekundærkilder som ga dem svarene de ønsket å høre. Løgnindustrien bryr seg ikke om fakta.
            Etter fremleggelsen av Clinton-forslaget ble det gjort ytterligere ett forsøk på å nå en avtale, ved Taba. Det ga ingen fremgang, uenigheten bare økte, og palestinerne presenterte nå langt tøffere betingelser.[44]
            Bedraget fortsetter. Ved Saban-forumet i 2012 fortalte Hillary Clinton hvordan Arafat, noen få måneder etter at Bill Clinton hadde forlatt Det hvite hus, ringte for å si «nå er jeg klar til å godta planen du fremla». «Flott!» svarte Clinton, «så hvorfor ringer du ikke til Det hvite hus?» Arafat ringte selvsagt ikke dit.[45]
            Arafats suksess var todelt. Ikke bare slapp han å betale for sine forbrytelser, han oppnådde også sin største bragd i årene som fulgte: Dette var tiåret da løgnindustrien fullstendig overtok i det offentlige ordskiftet om konflikten. Den økende terroren det året og i årene som fulgte hadde ikke til hensikt å oppnå fred. Dette var ikke en kamp for frigjøring, men mot en jødisk tilstedeværelse i området.
            Palestinerne hadde fått en stat. Clinton forsøkte også å fremskaffe en internasjonal avtale for å rehabilitere etterkommerne av flyktningene og sette en sluttstrek for lidelsen. Man kan trygt anta at det – da som nå – finnes palestinere som ønsker en rettferdig løsning, med to stater for to folk. Men den palestinske ledelsen valgte oppildning til vold og terror fremfor gjenoppbygning og forsoning.
            Mange år gikk før palestinerne selv forstod at vold ikke lønner seg. Men det har ikke ført dem tilbake til fredssporet. Delegitimeringen og demoniseringen av Israel har bare økt i styrke. I rollen som det svake offeret har palestinerne lykkes i å rekruttere den intellektuelle verden til å styrke dem og belønne deres uforsonlighet. Utsiktene til fred er bare blitt dårligere.
            Det ovennevnte rettferdiggjør ikke alt Israel gjør eller har gjort, og særlig ikke bosettingsprosjektet. I håndteringen av terroren har Israel gjort feilgrep, deriblant begått brudd på menneskerettighetene. Men det hviler et minst like stort ansvar på palestinerne for deres avvisning av fredsavtalen som lå på bordet i årene 1999–2000. Palestinerne hadde valget: fred eller vold. De valgte vold, og dét må de bære ansvaret for.

Det arabiske fredsinitiativet

I 2002 samlet et arabisk toppmøte seg i Beirut. På sakslisten stod et saudiarabisk fredsforslag. I henhold til dette måtte Israel, i bytte mot fred, forplikte seg til en tilbaketrekning til 1967-linjene og anerkjenne FN-resolusjon 194 (som i henhold til arabiske fortolkninger innebærer rett til retur for millioner av palestinere.)[46] Forslaget ble vedtatt. Samme dag gjennomførte en palestinsk selvmordsbomber et svært alvorlig terrorangrep ved Park Hotel i Netanya, på kvelden for pesach-feiringen, som er en av de aller viktigste jødiske helligdagene. Tretti jøder ble drept. Dette var årsaken til at resolusjonen som ble vedtatt i Beirut, ikke fikk de overskriftene den fortjente i media.
            I kraft av selve anerkjennelsen av staten Israel var det arabiske fredsinitiativet et gjennombrudd. Det var imidlertid sterkt preget av betingelser som ikke ville ha blitt akseptert noe annet sted, i noen annen konflikt. Det er en grunnleggende motsetning mellom prinsippet to stater for to folk og resolusjon 194, som vi tidligere har nevnt var bare én i en rekke FN-resolusjoner som omtaler de palestinske flyktningene. Disse beslutningene omfattet en lang rekke resolusjoner som alle ble avvist av de arabiske statene.
            Enda viktigere var det at det arabiske fredsforslaget faktisk var et steg tilbake fra den arabiske verdens posisjon bare ett og et halvt år tidligere. Bin Sultan hadde tross alt sagt til Arafat at de fleste arabiske land var enige om Clinton-planen – den ville ha vært et virkelig gjennombrudd. Israel gjorde et alvorlig feilgrep da de ikke godtok det saudiarabiske forslaget, som senere ble uttrykk for en generell arabisk holdning. Uansett ville et positivt israelsk svar ikke fordret å måtte akseptere alle detaljer i forslaget på forhånd.
            Det arabiske forslaget ble senere inkorporert i «Veikartet for fred», satt i gang av USAs president George W. Bush.[47] I begynnelsen var den offisielle israelske responsen tilbakeholden.[48] Senere, da han ble valgt til statsminister, roste Ehud Olmert planen i en tale til den amerikanske Kongressen. Og som nevnt ovenfor, inkluderte «Veikartet for fred» det arabiske initiativet.[49]
            Vi bør også bemerke at i henhold til noen arabiske tolkninger, som for eksempel Jordans tidligere utenriksminister Marwan Muashers, krever ikke det arabiske initiativet rett til retur en mass.[50] Muasher snakket om en seriøs debatt i kulissene, der en kompromissformulering nevner FN-resolusjon 194, men ikke ordene «retten til retur». Uansett må vi også nevne ordene til den høytstående palestinske representanten til Det arabiske toppmøtet i Beirut, Farouk Kadummi. To dager før forslaget ble vedtatt, gjorde han det klart at «retur til Haifa og Jaffa er viktigere enn en stat».[51] Her og der ga Mahmoud Abbas uttrykk for moderate synspunkter. Men som vi vil se nedenfor: I sannhetens øyeblikk foretrakk han Kadummis tilnærming fremfor den moderate tolkningen til Muasher. 

Tilbaketrekningen

Årene gikk etter at forslaget ble fremmet, og Israels statsminister Ariel Sharon skjønte at den israelsk-palestinske konflikten var fastlåst. På den ene side var ikke palestinerne interessert i en løsning. På den annen side fortsatte den israelske kontrollen over områder som ikke var av nytte for Israel. Sharon tok derfor initiativet til en ensidig israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen. Sharon lovet å akseptere resultatet av en avstemning om dette blant Likuds rundt 200.000 medlemmer. Motstanderne av planen vant, men Sharon fortsatte å presse på.
            Stilt overfor en pågående og intens offentlig debatt, som ofte var nær ved å utarte til voldsbruk, ble tilbaketrekningen gjennomført. Nesten 10.000 jødiske bosettere ble evakuert fra sine hjem. Det var ikke lett. Det hersket alvorlig frykt for at det ville bryte ut voldelige sammenstøt under tilbaketrekningen. Men IDF og politiet klarte å fullføre oppgaven. Gazastripen ble fullstendig evakuert. Ikke én bosetter eller soldat var igjen.
            Ikke uventet påpekte mange at tilbaketrekningen ikke markerte slutten på okkupasjonen, at Israel fremdeles kontrollerte området og at det virkelige målet var å sikre fortsatt kontroll over Vestbredden. Daværende stabssjef ved Sharons kontor, Dov Weisglass, sa i et intervju med Ari Shavit fra Ha’aretz[52] at tilbaketrekningen fra Gaza blant annet hadde til hensikt å hindre at Israel skulle gi innrømmelser til terror, og at så lenge terroren ikke opphørte, måtte fredsprosessen legges på is. Weisglass snakket om å beholde store bosetningsblokker på Vestbredden, ikke hele området.
            Som vanlig i Ha’aretz tok den engelskspråklige utgaven av avisen disse ordene i den verst tenkelige mening: «Gaza-plan har til hensikt å fryse fredsprosessen».[53] Som vanlig når det gjelder Ha’aretz, og oversettelsene i avisen, er en halv sannhet verre enn en løgn, for i det faktiske intervjuet var det snakk om en frysing av fredsprosessen så lenge det forekom terror, og ikke frysing som en integrert, permanent del av Gaza-planen. Men fakta teller ikke for dem som ser Israel som grunnleggende ondt.
            Etter tilbaketrekningen ble Ariel Sharon rammet av slag, som gjorde at han falt i koma i åtte år, før han døde. Ehud Olmert ble fungerende statsminister. Valget nærmet seg. Olmert presenterte et nytt politisk program under navnet «Adskillelsesplanen», som i praksis var en videreføring av tilbaketrekningen, men nå fra Vestbredden. Olmert oppnådde en knusende seier ved valget. Igjen virket det som om en løsning var innen rekkevidde. I mai 2006 ble Adskillelsesplanen, som nå ble omtalt som «reorganisering», presentert for den amerikanske administrasjonen.[54] Ifølge planen skulle Israel trekke seg tilbake til linjen for sikkerhetsbarrieren, eller til en annen linje som hadde internasjonal støtte, og evakuere titusenvis av bosettere øst for denne grensen. I august 2006, etter den andre Libanon-krigen, ble denne planen lagt på hyllen.[55]

Olmert-planen

Året 2008 kunne ha blitt et vannskille. Samtalene mellom Israel og palestinerne var blitt gjenopptatt allerede i 2007. De fulgte to spor: et mellom daværende utenriksminister Tzipi Livni og en høytstående palestinsk representant i FN, Ahmed Qurei (Abu Ala), og et parallelt spor mellom de to lederne, Olmert og Mahmoud Abbas.
            Frem til denne dag har ikke detaljene rundt samtalene mellom Livni og Qurei blitt kjent. Her og der har Livni hevdet at en avtale kunne ha blitt nådd dersom de hadde hatt noen flere måneder på seg. Dette er et argument som brukes av alle forhandlere – frem til det punktet der en faktisk må ta beslutninger. Ben-Ami, Barak, Beilin og mange andre gjorde den samme erfaringen. I tidlige stadier hadde også de tro på at de ville lykkes, men det skjedde aldri.
            Olmert var tynget av ansvar før samtalene. Han mente det var nødvendig med et modig trekk, et trekk uten sidestykke. Barak hadde prøvd et slikt trekk ni år tidligere, men Olmert mente at enda litt mer innsats ville føre til suksess der så mange andre hadde mislyktes. Ingen flere langdryge og utmattende samtaler som ikke førte noen vei, men et gjennombrudd og en fredsplan.
            Det skjedde i mai 2008. Daværende utenriksminister Condoleezza Rice besøkte regionen hver måned og hadde da vanligvis et møte med Olmert, begge ledsaget av sine medhjelpere. Denne gangen skjedde noe annet. I sine memoarer[56] skriver Rice om hvordan hun ble bedt om å komme alene til en middag. Med henne og Olmert alene ved bordet ventet en overraskelse på henne: Olmert fremmet et nytt fredsinitiativ. Det var ikke det at han ikke stolte på Livni-Qurei-sporet, men han ønsket å forkorte prosedyrene med et modig trekk. «Jeg vet hva Mahmoud Abbas trenger», sa Olmert. «Han trenger noe til flyktningene og Jerusalem. Jeg vil gi ham nok territorium. Kanskje 94 prosent [av Vestbredden] med landutveksling.» Olmert fortsatte å beskrive detaljene i forslaget sitt, som innbefattet å gjøre Øst-Jerusalem til hovedstad i den palestinske staten, med administrasjon av de hellige stedene av representanter for fem land: Jordan, Saudi-Arabia, USA, Palestina og Israel. Forslaget omfattet også en symbolsk oppfyllelse av flyktningenes rett til retur – for 5000 (det viste seg etter hvert at han betraktet dette som et årlig antall).
            Rice kunne ikke tro sine egne ører. «Sier en israelsk statsminister at han vil dele Jerusalem og gi det internasjonale samfunnet tilsyn med de hellige stedene?» Ja, det var vanskelig å tro, men det var likevel sant. Hun tenkte at dette var et historisk øyeblikk. Olmerts forslag fortjente overskrifter som «Den beste avtalen noensinne». Forslaget var på mange måter likt Clinton-planen, men med enda mer fleksibilitet i retning av det arabiske fredsinitiativet fra 2002. Kvelden Rice hørte Olmerts forslag, skjulte hun noen av detaljene for sine nærmeste rådgivere. Hun ringte umiddelbart til Det hvite hus, ga rapport til den daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver, Steve Hadley, og la til: «Olmert mener alvor. Han kan bli drept for sitt forsøk på å oppnå fred.»
            Dagen etter ankom Rice til det avtalte møtet med Mahmoud Abbas. Hun fremla Olmerts plan for ham. Den palestinske lederens umiddelbare reaksjon var: «Jeg kan ikke si til 4 millioner palestinere at bare 5000 av dem kan vende tilbake.» Han var ikke imponert. Han var ikke opprømt. Han mente ikke at det var snakk om noe imponerende forslag eller et historisk vendepunkt. Alle unnskyldningene som ble gjort for ham i årene som fulgte, blekner sammenlignet med dette nesten instinktive svaret. Han ønsket noe annet: en rett til retur for alle palestinere.
            I løpet av disse dagene ble omfanget av de rettslige anklagene mot Olmert offentlig kjent. Dette la grunnlaget for en av unnskyldningene palestinerne brukte for å avvise fredsforslaget. Rettssaken ville gjøre Olmert politisk handlingslammet, sa de, så han ikke var i stand til å gjennomføre planen. Her og der ble det påstått at selv Livni frarådet Mahmoud Abbas å undertegne en avtale med Olmert, av samme grunn.
            Det er en merkelig påstand, siden Livni ikke hadde noen anelse om forslaget i mai 2008. Da Mahmoud Abbas ga Rice sitt svar, var dette på et stadium der han ikke hadde fått noen råd fra Livni, og hans negative svar hadde ingen referanser til Olmerts usikre fremtid. Først langt senere sa Livni at Olmert ikke var i stand til å «levere» sin politikk. Det var sant, men det hadde ingenting å gjøre med Abbas’ umiddelbare avvisning.
            Journalist Aluf Ben skrev 12. august 2008 i en artikkel at «den palestinske selvstyremyndigheten avviste Olmerts forslag om tilbaketrekning fra 93 prosent av de okkuperte områdene».[57] Rice mente det var 94 prosent. Én prosent utgjør ingen stor forskjell. Ben gjorde det også klart i samme artikkel at Nabil Abu Radina, PAs talsmann, hevdet at «planen ikke var seriøs», fordi den ikke ga territoriell kontinuitet med Jerusalem. Det er selvsagt en løgn – det var territoriell kontinuitet. Men igjen – ikke ett ord om noen handlingslammet politiker.
            I mars 2009, da Olmert allerede hadde forlatt politikken, uttalte Saeb Erekat, lederen for det palestinske forhandlingsteamet, i et fjernsynsintervju at «Mahmoud Abbas sa nei til Olmert» på grunn av de hellige stedene [i Jerusalem] og grensene.[58] Noen måneder gikk, og i juni 2009 sa Erekat følgende til den jordanske avisen Ad-Dustur:[59] «Ved Camp David fikk vi 90 prosent og ved Olmerts forslag 100 prosent, så hvorfor ha hastverk?»
            Det er også verdt å lytte til Mahmoud Abbas. I mai 2009 ankom han Washington for å ha en samtale med USAs president. Han skulle ha presentert seg som en som seriøst vurderte Olmerts forslag. Han kunne ha sagt at detaljene måtte diskuteres. Men han hadde tilsynelatende ikke avtalt noe med de andre. Derfor gjorde han det utvetydig klart, i et intervju med Jackson Diehl i Washington Post, at han avslo Olmerts tilbud.[60] Unnskyldningen var begrensningen i retten til retur. Han ønsket, som Diehl skrev, «en retur i stor skala». Han nevnte i det samme intervjuet ingenting om at en faktor i avgjørelsen var at Olmert var lammet
            Mahmoud Abbas ble spesifikt spurt om handlingslammelse var en faktor, og i desember 2009, i et intervju med al-Sharq al-Awsat, tilbakeviste PA-formannen selv påstanden om at Olmerts usikre posisjon hadde påvirket prosessen.[61] Tvert imot presenterte han en ny versjon av hendelsesforløpet som tilsa at han hadde ønsket å fortsette, mens Israel hadde nektet å sende Shalom Turjeman, Olmerts budbringer, på grunn av utbruddet av operasjon Cast Lead. Han tilbakeviste også påstanden om at Tzipi Livni hadde blandet seg inn for å advare om at Olmert stod til anklene i juridiske problemer, og at det derfor ikke hadde noen hensikt å snakke med ham. Palestinerne selv benektet altså påstanden om at bakgrunnen for å ha avvist Olmerts forslag var at Olmert ble betraktet som lammet.
            Til tross for Mahmoud Abbas sitt opprinnelig negative svar til Rice i mai ble saken drøftet i det palestinske forhandlingsteamet. Det skjedde i september 2008. Det var en intern og konfidensiell diskusjon. Nedtegnelser av diskusjonen ble lekket og offentliggjort som del av de nå berømte «Palestinian Papers», publisert av al-Jazeera.[62] Ikke overraskende avslører dokumentet fremgangsmåten palestinerne bruker for å unngå å si noe som binder dem, og heller ikke gir noen påskudd til å legge skylden på dem når samtalene mislykkes. Enkelte ting endres aldri. Men nok en gang: ikke ett ord om noen lam politiker.

De palestinske dokumentene

I 2011 gikk to sentrale medieorganisasjoner – Al-Jazeera og Guardian – ut med et dramatisk journalistisk scoop. Det var en serie «lekkede» dokumenter fra diskusjoner i det palestinske forhandlingsteamet. Ifølge begge medieorganisasjonene hadde palestinerne gitt opp retten til retur og gått med på å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Første gang jeg leste dette, trodde jeg oppriktig at dette var et historisk vendepunkt. Endringen, skrev jeg da, er prisverdig.
            Så gikk det noen uker, før en ikke-evangeliserende amerikansk kristen forskningsinstitusjon publiserte en studie som gjennomgikk alle de 1700 lekkede dokumentene.[63] Studiens konklusjon var at dokumentene fortalte det stikk motsatte av overskriftene til Al-Jazeera og Guardian. Kunne virkelig disse dokumentene føre til helt motstridende konklusjoner?
           
Jeg undersøkte på egenhånd dokumentene som la grunnlaget for overskriftene som omtalte den nye palestinske moderasjonen. Den viktigste overskriften i Guardian omtalte et dokument som kunngjorde at «palestinerne godtar at bare 10.000 flyktninger vil kunne vende tilbake til Israel.»[64] Artikkelen inneholdt en lenke til dokumentet som tilsynelatende skulle bevise påstanden. Men henvisningen ledet ikke frem til noe slikt dokument. Jeg trodde det var snakk om en enkel feil. Slikt kan skje; det er menneskelig å feile. Flere måneder gikk etter at artikkelen ble publisert. Man kunne regne med at noen hadde varslet Guardian om at noe var galt. Jeg kan umulig ha vært den eneste som oppdaget at noe var feil.
            For å være på den sikre siden kontaktet jeg Ian Black, Guardians Midtøsten-redaktør. Ikke bare er den nevnte artikkelen signert med hans navn, han hadde også skrevet mange av de påfølgende artiklene om Israel i forbindelse med avsløringene. Jeg spurte Black: Hvor fant du beviset for den fantastiske overskriften om at palestinerne gikk med på retur av bare 10.000 flyktninger? Jeg sendte ham også studien som påstod det motsatte. Jeg håpet at han ville sende meg bevis, for dersom Black hadde rett, ville det virkelig være snakk om et historisk vendepunkt. Black valgte imidlertid å la være å svare.
            Det fantes to dokumenter som faktisk viste en mer moderat palestinsk holdning. Det første var en oppsummering av et møte i mars 2009, der Mahmoud Abbas sa at kravet om retur av fem millioner flyktninger ikke var realistisk.[65] Et annet dokument, fra desember 2009, presenterer også en relativt moderat palestinsk oppfatning. Erekat hevdet i dette dokumentet at palestinerne hadde godtatt en retur til Israel for 15.000 flyktninger årlig i ti år.[66] Dersom dette er det palestinske forslaget, er det faktisk en viktig forandring.
            Dessverre viser en grundigere undersøkelse at det er lite rom for jubel. For det første er det verdt å merke seg tidspunktene for dokumentene: mars og desember 2009. Olmert og Livni var ikke lenger ved makten, og ingen forhandlinger pågikk. For det andre er dette en holdning som ble presentert for europeere, aldri for Olmert eller det israelske forhandlingsteamet. For det tredje understrekes det i alle dokumentene som er relevante for forhandlingene utvetydig at retten til retur er en individuell rett som det ikke kan forhandles om. Andre dokumenter forsøker på vitenskapelig vis å definere Israels «absorpsjonskapasitet», hvorpå de kommer til et tall på 1.016.511.[67] For det fjerde: I et intervju som på den tiden ble gitt til Ad-Dustur, sa Erekat det fullstendig motsatte til sitt arabiske publikum: «Retten til retur kan ikke fravikes. Det er en individuell rett. Vi krever faktisk både retten til retur og kompensasjon».[68]
           
Også en annen overskrift som tilsynelatende styrker den foregående, varslet om en dramatisk utvikling: «Palestinske forhandlere aksepterer Israel som en jødisk stat, viser dokumenter».[69] Igjen klikket jeg på lenken. Og enda en gang viste det seg at den ikke eksisterte – så hva var grunnlaget for overskriften? Vel, Erekat fortalte Livni nøyaktig det Mahmoud Abbas sier når han ønsker å forklare hvorfor han ikke aksepterer kravet: «Definer dere selv slik dere måtte ønske.» Uansett er det et enormt gap mellom en slik uttalelse og en formell anerkjennelse av Israel som en jødisk stat. Men Guardian bryr seg sannsynligvis ikke. Palestinerne må presenteres som moderate og israelerne som avvisende – uavhengig av fakta.
            Palestinerne presenterer to tilnærminger. Den første er den som vises for amerikanerne og europeerne. Den omfatter en fremvisning av moderasjon, som bare kommer til syne når de ikke må gi bindende svar på konkrete fredsforslag, som Clintons eller Olmerts. Den andre fremvises først ved seriøse forhandlinger som er ment å komme frem til en konkret avslutning, som Livni-Qurei-samtalene i 2008 og Olmert-forslaget fra samme år.
            Palestinerne drøftet virkelig spørsmålet om «to stater for to folk», og det palestinske teamet uttrykte en klar holdning i et internt memorandum: «… en prinsipiell anerkjennelse av to stater for to folk som løsning på den israelsk-palestinske konflikten vil bekrefte at PLO ikke lenger ser for seg palestinsk selvråderett innen territoriet til staten Israel.»[70] Dokumentet uttrykker en bekymring for at dette vil kunne implisere en anerkjennelse av eksistensen til et jødisk folk, eller til og med «Israels folk» i sin opprinnelige form, noe som vil kunne hindre masseretur for flyktningene. Dette er et klassisk eksempel på dobbeltspill fra palestinerne: En moderat holdning når det er Vesten man taler til, men når man snakker til sine egne, tilkjennegis det en åpenbar motstand mot prinsippet om «to stater for to folk» og mot enhver erkjennelse som implisitt støtter en slik løsning, inkludert Oslo-avtalen og andre avtaler.
            Erekat avgjorde selv spørsmålet om hvorvidt det var snakk om moderasjon. I en intern palestinsk debatt som senere brøt ut, var Erekat raskt ute med å klargjøre at de såkalte Palestine Papers ikke har avslørt én eneste offisiell avtale eller noe dokument som tilbyr innrømmelser.[71] Han hadde rett.
            Erekat fortsatte med den samme linjen i en artikkel han skrev for Guardian i desember 2010.[72] Der gjorde han det klart at «spørsmålet om palestinske flyktninger ikke er en akademisk problemstilling», men det viktigste kravet til palestinerne, som vil brukes som grunnlag for alle fremtidige forhandlinger. Det er noe svært frustrerende over det faktum at dette er holdningen til den mest moderate forhandleren på palestinsk side.
            Den bejublede publiseringen av de palestinske dokumentene tjente to motstridende mål. I Al-Jazeera var hensikten å stille den palestinske selvstyremyndigheten i forlegenhet. Guardian hadde som mål å stille Israel i forlegenhet. Deres felles mål var å selge historien om at «dokumentene avslører graden av palestinske innrømmelser som har blitt avvist av Israel».[73] Svindelen lyktes. Mange av verdens kommentatorer mente at det var tale om et vendepunkt. Et palestinsk vendepunkt ville ha vært prisverdig hvis historien var sann. Det var den dessverre ikke.

Olmerts luftslott

Da informasjon om Olmerts fredsforslag begynte å lekke ut, var jeg blant dem som støttet forslaget. Mange måneder gikk før detaljene ble tilgjengelige, og før også de palestinske diskusjonene om forslaget – og svarene til Mahmoud Abbas og Erekat – ble offentliggjort. Olmerts forslag må ønskes velkommen. Den palestinske avvisningen er beklagelig.
            Etter at han var gått av som statsminister, uttrykte Olmert fra tid til annen skuffelse over at palestinerne ikke svarte positivt på hans vidtgående forslag. To år senere skjedde noe merkelig med Olmert. Av uforklarlige grunner begynte han å skifte retning. Det tydeligste uttrykket for dette var en kronikk han skrev for New York Times, under tittelen «Fred nå, eller aldri».[74]
            Man må huske at artikkelen ble offentliggjort i forbindelse med FNs generalforsamling. Følelsen var at Israel var under et diplomatisk angrep, og at palestinernes offisielle forespørsel om ensidig anerkjennelse av Palestina ville utløse en tredje intifada, som ville føre til at hundretusener av ekte eller falske palestinske flyktninger og deres etterkommere ville prøve å storme grensen inn til Israel via 1967-linjene eller fra Syria og Libanon. Olmert hadde tilsynelatende bestemt seg for å slutte seg til alarmistene.
            Olmert skrev at Mahmoud Abbas hadde rett til å kreve FNs anerkjennelse av Palestina, og at han hadde flertallet med seg. Det er et legitimt argument. Men det er samtidig merkelig når det kommer fra en person som bare to år tidligere var statsminister, og som da mente at Palestina måtte opprettes gjennom en fremforhandlet fredsavtale, ikke ved en snarvei som ville gi palestinerne en stat uten å måtte gjøre smertefulle innrømmelser for fred. Denne tilnærmingen var merkelig også fordi den stod i diametral motsetning til amerikanernes holdning: De motsatte seg opprettelsen av Palestina uten en fredsavtale. Også prominente kommentatorer fra sentrum-venstre, som Jeffrey Goldberg og Fareed Zakaria, motsatte seg Mahmoud Abbas sitt trekk. Men Olmert stod til venstre for dem, selv om han selv innrømmet at «dette ikke er det klokeste steget herr Abbas kan ta».
            «Parameterne for fred er velkjente», sa han. «Jeg la dem frem i september 2008 da jeg presenterte et vidtgående tilbud til herr Abbas.» Han har rett. Hvis og når en fredsavtale inngås, vil det være på grunnlag av 1967-linjene med utveksling av landområder, en deling av Jerusalem på demografisk grunnlag, med en felles og internasjonal administrasjon av de hellige stedene.
            Derfra gikk Olmert videre til de mer sensitive temaene, og påstod at «det palestinske flyktningproblemet kunne løses innen rammeverket for det arabiske fredsinitiativet fra 2002. Den nye palestinske staten ville bli det nasjonale hjemmet for de palestinske flyktningene, akkurat som Israel er det nasjonale hjemmet til det jødiske folk. Israel ville imidlertid måtte forberede seg på å ta imot et lite antall flyktninger på humanitært grunnlag». Olmerts holdning til flyktningene er legitim. Problemet er at Olmerts syn på den arabiske fredsplanen ikke deles av noen høytstående palestinsk representant.
            Det fører oss til Olmerts mest bemerkelsesverdige uttalelse: «Disse parameterne ble aldri formelt sett avvist av herr Abbas.» Olmerts artikkel ble offentliggjort mens en alvorlig diplomatisk krangel pågikk mellom Netanyahu og Mahmoud Abbas, på bakgrunn av sistnevntes bestrebelser for å få FN til å anerkjenne Palestina uten at det ble undertegnet en fredsavtale. Likevel kommer altså en tidligere israelsk statsminister og fremstiller Mahmoud Abbas som en helt, selv om han og palestinerne ikke hadde gjort annet enn å kritisere og avvise planen.
            Da Olmert skrev artikkelen i september 2011, var intervjuene med Mahmoud Abbas og Erekat allerede blitt offentliggjort, og Palestine Papers var allerede fritt tilgjengelige. Palestinerne innrømmet i offentlighet det de også hadde innrømmet bak lukkede dører: at de avviste Olmerts plan, og at deres krav var av et slag som ingen israelsk statsminister ville kunne godta. Men Olmert, som hadde vervet seg for å unnskylde Mahmoud Abbas, hadde tydeligvis ikke blitt konsultert.
            Etter at jeg publiserte en kraftig kritikk både mot timingen og innholdet i kronikken, ringte Olmert meg for å forsøke å forklare hvordan Mahmoud Abbas aldri hadde avvist hans initiativ. Jeg minnet Olmert om Mahmoud Abbas’ og Erekats offentlige uttalelser og Palestinian Papers, men forgjeves. I kontrast til Mahmoud Abbas’ svar insisterte Olmert på at han selv aldri hadde hevdet at Mahmoud Abbas hadde avvist initiativet hans, noe som står i grell kontrast til at Mahmoud Abbas offentlig hadde innrømmet at han hadde gjort det.
            Ved Saban Forum-konferansen i Washington i 2012 møtte jeg Olmert. Han inntok en kjølig holdning overfor meg, men vi ble enige om at vi skulle avtale en mer dyptgående samtale om saken. Som svar på et spørsmål fra Martin Indyk om Mahmoud Abbas’ oppfatning nevnte Olmert at han hadde hatt en diskusjon med «en journalist som sitter i salen» vedrørende Mahmoud Abbas’ svar, hvorpå han gjentok påstanden om at Mahmoud Abbas verken sa ja eller nei til planen hans.[75]
            Jeg tenkte at dersom eksplisitte uttalelser fra Mahmoud Abbas ikke overbeviste Olmert, måtte jeg kanskje lete frem uttalelser av Olmert for å overbevise Olmert. 19. september 2010, et år før han skrev New York Times-artikkelen, deltok Olmert på en konferanse arrangert av Genève-initiativet. Det viser seg at Olmert da sa følgende: «Det må sies at det ikke foreligger en avtale, for en slik avtale ble ikke oppnådd, fordi den palestinske siden ikke var rede til å ta det skrittet som vi tok.»[76] Dette er altså ikke en uenighet mellom meg og Olmert, men en uenighet mellom Olmert anno 2010 og Olmert anno 2011.
            Olmerts fredsinitiativ var en viktig milepæl i Midtøsten-konfliktens historie. Et seriøst, modig og realistisk initiativ. Den palestinske siden avviste det. Den «var ikke rede» til å ta det skrittet. Men Olmert var tydeligvis blendet av sitt eget politiske håndverk. Selv da det palestinske svaret flere ganger ble gjentatt offentlig, og til tross for at Olmert selv hadde lagt skylden på palestinerne, gikk han inn i en tilstand av selvbedrag. Dette er et av de største problemene for den internasjonale venstresiden, og selv for den israelske venstresiden: Det er ikke viktig hva palestinerne faktisk sier. Det vil alltid være noen som enten vil avvise at de sa det eller vri og vende på åpenbare, entydige utsagn.
            Dette var ikke første gang Olmert tråkket feil. I november 2007, da han var statsminister, meldte han til Knessets utenriks- og sikkerhetskomité at «Mahmoud Abbas og Salam Fayad er modne for å anerkjenne Israel som en jødisk stat».[77] Det var en virkelig god nyhet. Men palestinerne var raske med å gå ut med en offentlig avvisning. Erekat la til: «Ingen stat i verden knytter sin nasjonale identitet til sin religiøse identitet.»[78]
            Er det dekning for sistnevnte påstand? Med unntak av Libanon omfatter grunnlovene i alle arabiske land en eksplisitt artikkel som befester islam, som enten statens religion eller den viktigste kilden til lovgivning. I palestinernes grunnlovsutkast til den ennå ikke opprettede staten fastslår artikkel 4: «Islam er den offisielle religionen i Palestina», og «prinsippene i islamsk sharia skal være den viktigste kilden til lovgivning».[79]
            Av uklare grunner, kanskje som et resultat av at rådgiverteamet som skulle bistå forhandlingstemaet kom til kort, glemte Olmert å påpeke at Arafat allerede i 1988, som følge av amerikansk press, offentlig uttalte støtte til «en jødisk stat».[80] Og i 2004, da Arafat ble spurt om han forstod at Israel må fortsette å være en jødisk stat, svarte han: «Selvsagt.»[81] Problemet er at Arafat ved det samme intervjuet, som i utallige andre tilfeller, unngikk å uttale seg tydelig om flyktningene. Han sa bare nok til at det vestlige publikum anså ham som moderat, uten å komme med bindende uttalelser.
            Enda verre: Fatah-konferansen i 2009, ledet av Mahmoud Abbas, besluttet utvetydig å avvise ideen om anerkjennelse av Israel som en jødisk stat. Det var ikke bare tomme ord. Man må se resolusjonen i sin helhet for å forstå hvor problematisk temaet faktisk er for palestinerne: «Det må opprettholdes fullstendig motstand, som ikke må trekkes tilbake, mot å anerkjenne Israel som ‘en jødisk stat’ for å kunne ivareta flyktningenes rettigheter og rettighetene til vårt folk på den andre siden av den grønne linjen.»[82]
            Israel trenger riktignok ikke palestinernes godkjenning for å kunne være en jødisk stat. Israel behøvde heller ingen slik godkjenning fra Egypt eller Jordan. Men den innbitte palestinske motstanden mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat bør være en påminnelse om intensjonene til selv den mest moderate palestinske leder.

Informasjonshullet

Den israelske offentlige opinionen har en tendens til å forvirre utenforstående observatører, eksempelvis journalister og forskere. På den ene side har de høyreorienterte og ultraortodokse partiene relativt bred støtte. Ved 2009-valget hadde høyresiden spesielt bred støtte, men ved 2013-valget hadde oppslutningen falt til mindre enn 50 prosent. På den annen side viser mange meningsmålinger sterk støtte til en fredsavtale basert på to stater for to folk. En undersøkelse offentliggjort av Genève-initiativet viser for eksempel at 58 prosent av den israelske offentligheten støtter en fredsavtale basert på Genève-parameterne.[83]
                Dette er tilsynelatende en selvmotsigelse: På den ene side støtter flertallet (eller nær et flertall) partier som tilhører høyrefløyen. På den annen side er det bred oppslutning om en fredsavtale med deler av det palestinske lederskapet. Det er verdt å minne om at offentlighetens støtte til en avtale har en tendens til å øke etter at den er blitt undertegnet. Brorparten av israelerne motsatte seg opprinnelig fredsavtalen med Egypt som var basert på en full tilbaketrekning fra Sinai og evakuering av bosetningene, men de skiftet mening etter at fredsavtalen var inngått.
            Denne motsetningen er uansett en illusjon, og den baserer seg på informasjonsgapet mellom den israelske offentligheten og de i den vestlige verden som støtter israelerne. Israelere er naturlig nok svært velinformerte om lokal og regional politikk; gjennomsnitts-israeleren vet eksempelvis langt mer enn de fleste vestlige kommentatorer om de palestinske ledernes virkelige tanker og holdninger.
            Her er noen eksempler:
            Genève-initiativet anerkjenner det overordnede prinsippet om to nasjonalstater – en jødisk og en palestinsk – der løsningen av det palestinske flyktningproblemet hovedsakelig skjer gjennom rehabilitering og kompensasjon samt en mindre og begrenset retur til Israel, som må godkjennes.[84] Selv om det ikke var snakk om en offisiell avtale, deltok høytstående representanter for begge parter i formuleringen av ordlyden. Sammen med Clintons og Olmerts parametere gir initiativet et grunnlag for en fremtidig fredsavtale.
            Her er problemet: Umiddelbart etter den festlige seremonien der initiativet ble undertegnet, var høytstående palestinske embetsmenn raske med å presisere at de på ingen måte oppga retten til retur, og at ingen palestiner, uansett situasjon, har lov til å oppgi den. De moderate blant motstanderne av initiativet forklarte at avtalen helt enkelt var en politisk manøver for å støtte den israelske venstresiden og skade daværende statsminister Ariel Sharon. Slik gjorde for eksempel Jibril Rajoub det klart at «presidenten [Arafat] sa seg aldri enig i [Genève-]dokumentet og godkjente det ikke». Nok en gang ble en lovende fredsavtale torpedert, ikke på grunn av grenser, men på grunn av den «ikke-forhandlingsbare retten» for 4 millioner palestinere å returnere til Israel.[85]
            Israelsk støtte til en tilbaketrekning til 1967-linjen, med utveksling av landområder, er betinget av at palestinerne slutter å fremme slike destabiliserende og ødeleggende krav. Israelere forstår instinktivt at en ikke kan argumentere for «to stater for to folk» og samtidig tillate en storstilt retur av palestinere til den ikke-palestinske staten. Når israelere som i det store og hele støtter forhandlingene hører dette, føler de at palestinerne ikke er oppriktig interessert i fred.
            Det er ikke bare Hamas som erklærer at jødene må utryddes. PAs mufti, Mohammad Hussein, erklærte ved en seremoni som markerte 47-årsdagen for opprettelsen av Fatah at «muslimers skjebne er å utrydde jødene». Verten, som også er Fatah-medlem, la til: «Vår krig med etterkommerne av aper og griser er en religions- og troskrig.» Dette ble kringkastet via PAs offisielle tv-kanal.[86]
                Et av Fatahs mest høytstående medlemmer, Abbas Zaki, gjorde det klart at det palestinske kravet om 1967-grensen kun har ett formål: ødeleggelsen av staten Israel. «Mens avtalen baserer seg på grensene fra 4. juni [1967], forstår presidenten [Mahmoud Abbas], vi forstår, og alle vet, at det er vanskelig å realisere den inspirerende ideen eller det store målet i ett slag. Dersom Israel trekker seg ut av Jerusalem, hvis Israel fjerner bosetningene og 650.000 bosettere, hvis Israel fjerner (sikkerhets)gjerdet – hva vil da være igjen av Israel? Israel vil opphøre å eksistere. Hvis jeg sier at jeg ønsker å ødelegge Israel, vil det være stort, stort, [men] det er vanskelig. Dette er ikke en [uttalt] policy. En kan ikke si det til verden. Du kan si det til deg selv.»[87] Zaki sa dette, som det er forbudt å si åpent, at målet er Israels ødeleggelse, på al-Jazeera, den mest sette tv-kanalen i den arabiske verden. Hvorvidt det var snakk om dumhet eller en (dessverre berettiget) tanke om at den vestlige verden ikke ville lytte, må det være opp til leseren å vurdere.
            Israelske politikere og offentlige personer er også skyldige i å komme med uttalelser mot fred og til støtte for en fortsettelse av okkupasjonen. Rabbinere i Israel har kommet med rasistiske uttalelser. Men det er en grunnleggende forskjell: Rabbinerne og politikerne som står bak slike uttalelser, er nesten uten unntak marginale personligheter, og deres rasistiske uttalelser blir nesten alltid møtt med voldsom fordømmelse i Israel. Zakis uttalelse, derimot, kringkastes via PAs offentlige tv-kanal uten kommentarer eller fordømmelse.
            Palestinian Media Watch (PMW) dokumenterer regelmessig denne formen for offentlig støttet hat-propaganda. Resultatet er skremmende: Det er snakk om konsekvent og systematisk propaganda som omfatter hyllest av Hitler, fornektelse av Israels rett til å eksistere, forkynnelse av retten til retur til Israel, samt mye mer – og alt fremføres uten ett fordømmende ord fra PA eller palestinere for øvrig.[88]
                Et overveldende flertall innen den vestlige offentligheten kjenner ikke til noe av dette. Det gjør israelerne. Akademikere og journalister som dekker regionen for den vestlige verden, foretrekker å overse denne informasjonen, og ignorerer entydig dokumentasjon ved å stemple organisasjonene som belyser dette som «høyrevridde» og dermed tydeligvis også løgnaktige. Denne situasjonen skaper et informasjonshull og en fordreid oppfatning av konflikten. Uten denne kontinuerlige propagandavirksomheten, uten den obligatoriske svartmalingen av enhver fredsavtale-idé, ville den israelske støtten til et lovende forslag som Genève-initiativet trolig økt til bortimot 80 prosent.
                I motsetning til hva mange velmenende vestlige kanskje tror, vil ikke det å overse slike uttalelser og handlinger fremme fred. Tvert imot: Ved å ignorere problemet og fortsette å finansiere PA uten å tvinge dem til å moderere sine offisielle programmer og offentlige holdninger, garanterer Vesten at veien til fred forblir lang. Fred er ikke bare en avtale mellom politikere. For at den skal kunne være varig, trenger freden en stemning av støtte i offentligheten, ikke bare for avtalen, men også for selve tanken om å avslutte konflikten. Israel kritiseres med rette for bosettingsprosjektet, for bosetningene, i hvert fall noen av dem, er et hinder for fred. Dét er også PAs Israel-fiendtlige propaganda.

Illusjoner som et hinder for fred

Et av problemene med dem som krever fred i Israel og i verden, inkludert seriøse og kunnskapsrike mennesker som oppriktig ønsker det beste for Israel, er at noe skjer med dem når temaet er fred. Fred blir til en religion, ja til og med en besettelse. Deres sterke tro gjør dem blinde for den komplekse virkeligheten. Fred er definitivt viktig; parameterne vi har nevnt, som Genève-initiativet og Clintons og Olmerts planer, er allerede blitt formulert. For Israel er imidlertid disse planene problematiske, fordi de forutsetter en israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden, som ikke vil føre til fred, men til en gjentakelse av resultatet etter tilbaketrekningen fra Gaza, med Hamas’ overtakelse og en akselerering av den allerede giftige propagandaen.
                Problemet er ikke bare propagandaen. Israels frykt for at Hamas eller Islamsk Jihad skal ta makten på Vestbredden er en legitim bekymring. Det har skjedd før – i Sinai, på Gazastripen, i Libanon og i Irak. Israelerne vet at Abbas tviholder på makten og at Hamas konstant prøver å undergrave ham. De vet at ingen fredsavtale vil endre grunnleggende på maktbalansen. Israelerne er ikke imot en palestinsk stat, men de er imot en terrorstat.
            Løftene om internasjonale fredsbevarende styrker vil enhver israeler, uansett politisk ståsted, betrakte som absurd. Internasjonale styrker har aldri stanset en krig når en av partene har ønsket å starte en væpnet konfrontasjon – ikke i 1967, ikke i Sør-Libanon og ikke noe annet sted. Selv den egyptiske hæren kunne ikke stanse fremveksten av radikale islamistiske krefter på Sinaihalvøya. Tanken om at Mahmoud Abbas og frivillige fra Fiji-øyene vil lykkes der andre har mislyktes, fremstår som en dårlig vits for alle som har kunnskap om den aktuelle situasjonen. Israeleres frykt for at en fredsavtale raskt vil lede til en repetisjon av uttrekningen fra Gaza – men med mer skade og langt flere ofre – er velbegrunnet og basert på realistiske premisser.
            Sjenerøse tilbud har vært lagt på bordet lenge før Netanyahu kom til makten. Palestinerne avviste dem. Dette betyr ikke at man skal gi opp. Omstendighetene har endret seg, og faren for innblanding fra jihadistiske krefter krever nytenkning. Det er for øvrig ikke bare israelerne som står overfor denne faren, men også palestinerne selv. Fred vil måtte kreve vanskelige innrømmelser fra begge sider. Til tross for all den velbegrunnede frykten må Israel gjøre alt i sin makt for å unngå mareritt-resultater som «én stat» eller en «bi-nasjonal stat».
            Men ønsket om fred må ikke føre til at en legger all sunn fornuft til side. Vi må forhindre «retten» til retur og forstå at så lenge dette kravet opprettholdes, er freden umulig. Hamas og jihadistiske krefter må ikke ignoreres, og de som undervurderer behovet for sikkerhet, må avvises. Fred forutsetter at en lytter til alle stemmene i det palestinske ordskiftet, ikke bare de positive, men også de negative – og at vi gjør vårt beste for å styrke de førstnevnte, på bekostning av sistnevnte. Å overse dem bringer ikke freden nærmere. Tvert imot.

Bidraget fra Vesten forverrer konflikten

Det finnes ingen nasjonal konflikt som skaper så stort internasjonalt engasjement og så mye innblanding som konflikten mellom Israel og palestinerne. Dette innbefatter blant annet enorme pengeoverføringer til grupper som tilsynelatende støtter konfliktløsning og som kjemper for visse rettigheter. Men det er et problem at altfor mye av disse pengene går til organer som kjemper for det motsatte. Her er noen eksempler:
            Den nederlandske regjeringen finansierer nettstedet Electronic Intifada,[89] der Ali Abunimah er en av lederne. Abunimah anser Mahmoud Abbas og PA for å være «medløpere» for israelerne.[90] Abunimah er også en innbitt motstander av fredsprosessen, og han støtter tanken om «enstatsløsningen»,[91] som – både i europeernes øyne og i Israel – blir betraktet som slutten for den jødiske staten.
           
Sverige, Nederland og Canada støtter al-Haq.[92] Dette er en palestinsk organisasjon med base i Ramallah som tilsynelatende er en nøytral menneskerettighetsorganisasjon. Så hva er problemet? Organisasjonen støtter både BDS (boycott, divestment, sanctions; boikott, avvikling av utenlandske investeringer, sanksjoner) og retten til retur.[93] Kan noen forklare hvordan finansieringen av en slik organisasjon fremmer en ekte fred?
            Den palestinske stiftelsen NDC, som ligger i Ramallah, overfører millioner av dollar til israelske og palestinske organisasjoner.[94] Stiftelsen støttes av Verdensbanken samt Frankrike og andre europeiske land.[95] Formelt sett støtter stiftelsen selvsagt menneskerettigheter, men en undersøkelse av organisasjonene som står bak den, viser at brorparten av dem enten støtter retur eller er involvert i BDS.
            Blant de titalls organisasjonene som støttes av EU, er den israelske Committe Against House Demolitions, eller ICAHD, ledet av Jeff Halper. Halper er kjent for sine foredragsturneer rundt om i verden, der han ikke bare angriper Israel, men også global kapitalisme. Personlig så han det saudiarabiske fredsinitiativet som lite annet enn en manøver «mer for å dempe raseriet til de arabiske massene enn som uttrykk for en reell politisk holdning».[96] Ifølge ham praktisk talt tigger vestlige ledere Israel om at de må bli en regional makt, slik at de kan fortsette å undertrykke de arabiske massene. ICAHD støtter også offentlig både BDS og retten til retur.[97] Til tross for alt dette fikk denne åpent radikale organisasjonen 169.661 euro i støtte fra EU mellom februar 2010 og juni 2012.[98]
           
Slik kunne man fortsette i det uendelige med å nevne dem som står på den stadig voksende listen over organisasjoner som finansieres av EU og europeiske land.[99] Stadig nye organisasjoner henvender seg til Vesten og skryter av hvordan de støtter menneskerettigheter – deretter går de videre til å støtte retur eller BDS eller å motsette seg fredsavtaler som omfatter en anerkjennelse av Israel. Vi snakker om et enormt og tettvevd nettverk av organisasjoner som ikke nødvendigvis er knyttet til hverandre, men som alle har en felles kampsak: en prinsipiell og grunnleggende ideologisk motstand mot tanken om «to stater for to folk».
           
En av de aller største organisasjonene er BDS-bevegelsen selv, som er involvert i mange av de andre organisasjonene. EU eller vestlige land finansierer ikke BDS direkte, men de finansierer mange organisasjoner som samarbeider med den. Enda verre er det at formålet med BDS ikke er å avslutte okkupasjonen, men å ødelegge Israel. BDS-talspersonene vet hvordan de på avslepent engelsk skal snakke om menneskerettigheter, demokrati og likeverd og en avslutning av okkupasjonen. Men de motsetter seg faktisk tanken om to stater for to folk, og fordømmer åpent «medløpere» som prøver å oppnå en fredsavtale basert på disse prinsippene. BDS tenker og handler med samme språkbruk som det Hamas benytter.[100] Omar Barghouti, en av bevegelsens ledere, sier åpent at «avslutning av okkupasjonen vil ikke være slutten på vår kamp».
           
Det er umulig å forutsi tidspunktet for en fredsavtale mellom Israel og palestinske myndigheter. Det som imidlertid er sikkert, er at ikke bare Hamas og Hizbollah, men også hundrevis av radikale organisasjoner med en overflod av vestlige penger vil motsette seg avtalen og arbeide for å hindre iverksettelsen av en avtale signert av «medløperen» og «forræderen» Mahmoud Abbas. De vil gjøre alt i sin makt for å hindre en slik avtale.
           
Det har faktisk allerede skjedd. Det beste forsøket på å skissere rammeverket for en fredsavtale ble gjort av USAs utenriksminister John Kerry, med støtte fra EU og europeiske land. Abunimah, en av BDS-lederne, ledet en kampanje mot tostatsløsningen.[101] Synspunktene til BDS-medlemmer bør ikke overses. Deres påvirkning er betydelig, særlig i det mektige og internasjonale samfunnet av NGO-er og nasjonale byråkrater. Det er et enormt nettverk, med imponerende logistisk kapasitet, og det er selve lokomotivet i løgnindustrien, som gjør freden stadig vanskeligere å oppnå.

Et nytt Midtøsten

I april 2014 ble nok en runde med forhandlinger avsluttet, under ledelse av USAs utenriksminister, John Kerry. Samtalene nådde en krise i kjølvannet av palestinske uttalelser om at palestinerne ville trekke seg, som ble etterfulgt av at Israel nektet å fortsette å løslate fanger. En annen uheldig kunngjøring, som muligens var en bevisst provokasjon fra den israelske bolig- og planleggingsministeren (fra det høyreorientertepartiet Bayit Yehudi), annonserte et byggeprosjekt i nabolaget Gilo i Jerusalem; dette utløste harme i Washington.
            I de første ukene etter at samtalene hadde brutt sammen ble den anklagende fingeren naturlig nok rettet mot Israel. Men så begynte hemmelighetene å sive ut. Allerede mens forhandlingene pågikk, publiserte jeg informasjon om at Netanyahu hadde til hensikt å svare positivt på Kerrys prinsippskisse, mens den palestinske responsen ville være negativ.[102] Noen måneder gikk, forhandlingene hadde mislyktes, og dermed publiserte Ha’aretz – som ikke akkurat er noen tilhenger av «Bibi» – i all stillhet en nyhetsartikkel som nevnte at Netanyahu hadde sagt seg villig til å trekke Israel ut fra over 90 prosent av Vestbredden.[103]
            Et par uker senere publiserte det liberale magasinet New Republic en utførlig rekonstruksjon av samtalene.[104] I sterk kontrast til inntrykket som ble skapt de første ukene, ga artikkelen den amerikanske utenriksministeren mye av skylden for at samtalene hadde feilet. I tillegg viste det seg at Netanyahu faktisk hadde moderert sitt syn, men at Mahmoud Abbas hadde videreført den palestinske tradisjonen med fullstendig avvisning. Ifølge rekonstruksjonen hadde det siste møtet blitt avholdt i Det hvite hus 17. mars 2015. Obama prøvde å presse Abbas, med lovnader om en deling av Jerusalem, men Abbas stod på sitt. Ytterligere noen måneder senere, i mars 2015, avdekket Nachoum Barnea, en ledende journalist i den israelske avisen Yedioth Ahronoth, et dokument som avslørte at Netanyahu aksepterte prinsippet om 1967-linjene i hemmelige forhandlinger mellom Abbas’ og Netanyahus representanter.[105] 

*** 

Når disse ordene skrives, foregår det historiske endringer i Midtøsten. ISIS kontrollerer store områder i Syria og Irak. Jihadistiske krefter, noen av dem knyttet til ISIS, konsoliderer seg i Sinai (Egypt), Nigeria og Libya og slutter seg til sine våpenbrødre i Somalia, Jemen, Afghanistan og Pakistan.
            Israel har begått feil, og den aller største er bosetningsprosjektet. Palestinerne har insistert på å avvise alle forslag. Radikal islam styrker seg i utbredelse og kraft. Nye realiteter etableres, og nye historiske kapitler skrives. Alle deltagerne i den offentlige debatten kan med fordel ta et steg tilbake og revurdere situasjonen. Vi burde ikke gi opp håpet om en endelig fredsløsning, men i lys av denne nye virkeligheten er det nødvendig at vi revurderer hvordan den kan oppnås.

[1] I islams tidlige periode, før korstogene, var det et distrikt som dekket deler av landet kjent som Jund Filastin, del av Bila a-Sham, inkludert dagens Syria.

[2] Dokumentet i sin helhet er tilgjengelig her: <http://domino.un.org/unispal.nsf/9a798adbf322aff38525617b006d88d7/5bff833964edb9bf 85256ced00673d1f?OpenDocument&Highlight=2,faisal>

[3] Brev fra Feisal til den amerikanske høyesterettsdommeren Felix Frankfurter 1.3.1919, trykket i New York Times den 5.3.1919.

[4] <http://www.cfr.org/israel/san-remo-resolution/p15248>

[5] <http://avalon.law.yale.edu/20th_century/palmanda.asp>

[6] For rapporten i sin helhet: <http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/peel1.html>

[7] Benny Morris, One State, Two States: resolving the Israel/Palestine Conflict, Yale University Press 2009, s. 66.

[8] For planen og tilhørende kart, se her: <http://domino.un.org/unispal.nsf/0/7f0af2bd897689b785256c330061d253> For FNs offisielle delingskart:
 <http://domino.un.org/unispal.nsf/0/3cbe4ee1ef30169085256b98006f540d?OpenDocument>

[9] <http://www.meforum.org/3082/azzam-genocide-threat>

[10] Avi Shlaim, The Iron Wall: Israel and the Arab World, Penguin 2001, s. 230.

[11] Walter Laqueur, The Road to War, Pelican Books 1969, s. 59.

[12] Se: <http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/may/30/newsid_2493000/2493177.stm>

[13] Isi Leibler, The Case For Israel, Australia, The Globe Press 1972, s. 60.

[14] Moshe Shemesh, «Did Shuqayri Call For ‘Throwing the Jews into the Sea?’» Israel Studies, Summer 2003, s. 72.

[15] <http://www.globalsecurity.org/military/world/war/yemen.htm>

[16] George Gruen, «The Refugees of Arab-Israeli Conflict», NY, American Jewish Committee, mars 1969.

[17] <http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/june/13/newsid_3023000/3023159.stm>

[18] For nedtegnelser fra de relevante regjeringsmøtene:
<http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/0644FF01-934C-4A84-8B8E-ADA390EC6D23/0/YeshivatMemshala01.pdf>
<http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/0D02EAA5-A65A-49EA-BA85-D288F8C 910E1/0/YeshivatMemshala02.pdf>
<http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/461D9DED-654D-4667-83FF-4A6CFCBEB 2B3/0/YeshivatMemshala03.pdf>
<http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/95705CCD-5736-4F5B-92A1-9A7437377 F13/0/YeshivatMemshala04.pdf>
<http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/EF8DEC24-E84A-449F-A65D-CEBBBB2205 69/0/YeshivatMemshala05.pdf>

[19] <http://avalon.law.yale.edu/20th_century/khartoum.asp>

[20] <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/7D35E1F729DF491C85256EE700686136>

[21] <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/D3BE2327-CBDC-4710-B505-0155C57DB161/0/shamir07a.pdf>
<http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/DDEDC327-51E0-45E3-BABC-ACB0605609CA/0/shamir07aENG.pdf>

[22] <http://www.kinghussein.gov.jo/his_periods9.html>

[23] Massakren fant sted den 26.2.1994; den jødiske terroristen drepte 29 palestinere.

[24] Jerusalem Post 18. november 1994.

[25] Maariv 7.9.1995.

[26] Uttalt den 11.11.1995 på radiokanalen Voice of Palestine Radio, og gjentatt av Benny Begin, «Årene med håp» [hebraisk], Haaretz 4.9.2002.

[27] <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=711&fld_id=723&doc_id=486>; <http://www.textfiles.com/politics/arafat.txt>

[28] Cal Thomas, «U.S. Deluding Itself About Arafat’s Intent», Washington Times 1.3.1996.

[29] [Se her: <http://www.acpr.org.il/pp/pp154-Gur-H.pdf> og her for PA-dokumenter som viser til dette: <http://www.7th-day.co.il/mehumot/mismah.htm>

[30] Se Yossi Melmans artikkel i Haaretz, 16.8.2002: <http://www.haaretz.co.il/misc/1.817626>

[31] Se, for eksempel, vitnesbyrdene her: <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=710>

[32] Se her: <https://www.youtube.com/watch?v=AmzmX-U7b0Q>

[33] For avtalen på hebraisk:
 <http://www.beilin.org.il/UserFiles/File/beilin_abu_mazen_Hebrew.pdf>; se også Dennis Ross’ kommentarer til avtalen: Dennis Ross, The Missing Peace: The Inside Story of the Fight for Middle East Peace, NY, Farrar, Straus and Giroux 2004.

[34] Se Ari Shavits intervju med Shlomo Ben-Ami i Haaretz 14.9.2001:

 <http://www.weizmann.ac.il/home/comartin/israel/ben-ami.html>

[35] For protokollen fra møtene, se her: <http://www.peacelobby.org/clinton_parameters.htm> PLOs nettside inneholder stort sett de samme parameterne (<http://nad-plo.org/print.php?id=76>), med en lang rekke forklaringer på hvorfor de avslo dem.

[36] Detaljene fra forslaget er tatt, ord for ord, fra Ross’ artikkel i New York Times, 9.1.2007, i svar til unøyaktige uttalelser om forslaget fra Jimmy Carter. <http://www.nytimes.com/2007/01/09/opinion/09ross.html?pagewanted=all&_r=0>;

Se også Clintons tale fra 7.1.2001, som presenterer parameterne:

 <http://prrn.mcgill.ca/research/documents/clinton.htm>

[37] Se Ari Shavits intervju med Shlomo Ben-Ami i Haaretz 14.9.2001:

<http://www.weizmann.ac.il/home/comartin/israel/ben-ami.html>

[38] Se «The Prince», New Yorker 24.3.2003, s. 58.

[39] <http://www.nad-plo.org/etemplate.php?id=98>

[40] Om kartene, Carters forvrengninger og Ross’ svar: <http://jpundit.typepad.com/jci/2006/12/carters_maps_wo.html.>

[41] <http://www.saudiembassy.net/files/PDF/03-ST-Bandar-0324-NewYorker.pdf> I sin bok The Missing Peace gjengir Ross følgende: «Det var en kjølig desemberkveld og vi satt foran Bandars peis, og han sa noe som jeg aldri vil glemme: ‘Hvis Arafat ikke aksepterer det som er tilgjengelig nå, vil det ikke være en tragedie, det vil være en forbrytelse.’» (s. 748)

[42] Se uttalelsen fra Israels UD fra 31.12.2000: <http://www.mfa.gov.il/mfa/pressroom/2000/pages/pm%20barak-%20israel%20has%20proven%20its%20commitment%20to%20peac.aspx>

[43] John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt, The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, Farrar, Straus and Giroux 2006. Se også Rick Richman, «Walt, Mearsheimer and the Peace Process» i American Thinker 13.1.2013.

[44] Se oppsummeringen av Taba-forhandlingene av EU-representanten, Miguel Martinez, publisert i Le Monde Diplomatique 19.2.2002. Den palestinske posisjonen i Taba: <http://www.monde-diplomatique.fr/cahier/proche-orient/refugeespal-en> Den israelske posisjonen: <http://www.monde-diplomatique.fr/cahier/proche-orient/israelrefugees-en>

[45] <http://www.state.gov/secretary/20092013clinton/rm/2012/11/201343.htm>

[46] Formularet som ble akseptert: <http://www.al-bab.com/arab/docs/league/peace02.htm>

[47] For Veikartet i sin helhet: <http://www.knesset.gov.il/process/docs/roadmap_eng.htm>

[48] For Israels offisielle svar: <http://www.knesset.gov.il/process/docs/roadmap_response_eng.htm>

[49] «Israeli PM Olmert Addresses Congress», Washington Post 24.5.2006.

[50] Marwan Muasher, The Arab Center, the Promise of Moderation, Yale University Press 2008, s. 119–121.

[51] Se Fouad Ajami, «Arafat’s War», Wall Street Journal 29.3.2002.

[52] Se intervjuet med Ari Shavit, «Beshem Marsho», Haaretz 7.10.2004.

[53] <http://www.haaretz.com/print-edition/news/top-pm-aide-gaza-plan-aims-to-freeze-the-peace-process-1.136686>

[54] Se: <http://www.washingtontimes.com/news/2006/may/22/20060522-110411-3972r/>

[55] Se: <http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/08/22/AR2006082201 088_pf.html>

[56] Condoleezza Rice, No Higher Honour, Simon & Schuster 2011, s. 50.

[57] Se: <http://www.haaretz.com/news/pa-rejects-olmert-s-offer-to-withdraw-from-93-of-west-bank-1.251578>

[58] Se al-Jazeeras reportasje 27.3.2009: <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/3241.htm>

[59] Se: <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/3413.htm>

[60] Se: Jackson Diehl, «Abbas’s Waiting Game», Washinton Post 29.5.2009.

[61] For en engelsk oversettelse av intervjuet: <http://www.geneva-accord.org/mainmenu/abbas-the-way-out-of-current-impasse-is-a-six-month-settlement-freeze-and-announcement-that-borders-of-1967-are-basis-of-negotiations>

[62] Se: <http://transparency.aljazeera.net/files/4240.pdf>

[63] For undersøkelsen i sin helhet: <http://www.christianfairwitness.com/writings/Palestine_Papers_Right_of_return_memo.pdf>

[64] <http://www.theguardian.com/world/2011/jan/24/palestinians-10000-refugees-return-israel>

[65] Se: <http://www.theguardian.com/world/palestine-papers-documents/4507?guni=Article:in%20body%20link>

[66] Se: <http://www.ajtransparency.com/en/projects/thepalestinepapers/201218211239109728.html>

[67] Se: <http://transparency.aljazeera.net/en/projects/thepalestinepapers/201218231912812894.html>

[68] Se: <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/3413.htm>

[69] <http://www.guardian.co.uk/world/2011/jan/24/palestinian-negotiators-jewish-state-papers? intcmp=239>

[70] Se: <http://transparency.aljazeera.net/files/4555.pdf>

[71] Se: <http://www.maannews.net/eng/ViewDetails.aspx?ID=364221>

[72] «The Returning Issue of Palestine’s Refugees», The Guardian 10.12.2010.

[73] <http://www.guardian.co.uk/world/2011/jan/24/papers-palestinian-leaders-refugees-fight>

[74] Ehud Olmert, «Peace Now, or Never», New York Times 21.11.2011:

<http://www.nytimes.com/2011/09/22/opinion/Olmert-peace-now-or-never.html?_r=0>

[75] <http://www.brookings.edu/events/2012/11/30-saban-forum>

[76] <http://heskem.org.il/activity_detail.asp?id=2375&meid=19>

[77] Erik Bandar, «Modne for annerkjennelse av den jødiske stat» [hebraisk], Maariv 12.11.2007.

[78] <http://www.ajc.org/site/apps/nlnet/content3.aspx?c=7oJILSPwFfJSG&b=8480869&ct=12477667&printmode=1>

[79] <http://en.wikisource.org/wiki/Constitution_of_Palestine_%282003%29>

[80] Om de ulike formene for anerkjennelse: <http://www.nrg.co.il/app/index.php?do=blog&encr_id=f2b4c1b55be76d1e6d7b777256ea 0370&id=4919>

[81] Intervju i Haaretz 19.6.2004: <http://news.walla.co.il/?w=/9/558767> Og på engelsk: <http://www.haaretz.com/print-edition/features/a-jewish-state-definitely-1.125580>

[82] <http://www.memri.org/report/en/print3570.htm>

[83] <http://www.heskem.org.il/sources-view.asp?id=2890&meid=43>

[84] Se: <http://www.geneva-accord.org/mainmenu/english>

[85] For en undersøkelse av palestinske innvendinger til Genève: <http://www.memri.org.il/cgi-webaxy/sal/sal.pl?lang=he&ID=107345_memri&act=show&dbid=articles&dataid=1365>

[86] Se: <http://palwatch.org/main.aspx?fi=157&doc_id=6098>

[87] Al-Jazeera 23.9.2011: <http://palwatch.org/main.aspx?fi=1003&fld_id=1003&doc_id=5758>

[88] For nettstedet: <http://www.palwatch.org> For en omfattende undersøkelse (i bokform):

<http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=950>

[89] <http://www.icco.nl/nl/actueel/nieuwsoverzicht/2328/vragen-en-antwoorden-over- partnerorganisatie-electronic-intifada>

[90] <http://electronicintifada.net/v2/article10215.shtml>

[91] <http://electronicintifada.net/bytopic/store/548.shtml>

[92] <http://www.alhaq.org/etemplate.php?id=53>

[93] <http://www.alhaq.org/etemplate.php?id=140>; <http://www.bdsmovement.net/tag/al-haq>

[94] <http://www.ndc.ps/main.php?id=109>

[95] <http://www.ndc.ps/main.php?id=9>

[96] <http://www.counterpunch.org/halper05032007.html>

[97] <http://www.icahd.org/?page_id=297>

[98] <http://ec.europa.eu/delegations/israel/projects/list_of_projects/227846_en.htm>

[99] <http://www.ngo-monitor.org/data/images/File/European_Funding_to_NGOs_June10_2010.doc>

[100] <http://www.youtube.com/watch?v=tnpilMYsR0I>

[101] <http://electronicintifada.net/blogs/ali-abunimah/yes-john-kerry-there-can-be-single-democratic- state-palestine>

[102] Se: <http://www.nrg.co.il/online/1/ART2/541/277.html>

[103] Se: «The Secret Fruits of the Peace Talks, a Future Point of Departure», Haaretz 5.7.2014: <http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/israel-peace-conference/.premium-1.603028>

[104] Se: Ben Birnbaum og Amir Tibon, «The Explosive, Inside Story of How John Kerry Built an Israel-Palestine Peace Plan», New Republic 20.7.2014:

 <http://www.newrepublic.com/article/118751/how-israel-palestine-peace-deal-died>

[105] «Netanyahu’s mistake was trusting Abbas», YNET 03.06.15, <http://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4634202,00.html>

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart