MIFF har gitt en stående utfordring til LO, Palestinakomiteen, Fagforbundet, Kirkens Nødhjelp, Norges KFUK-KFUM – hvem som helst, som kjemper for palestinernes sak i Norge: Gi oss navn på én palestinske politiker, samfunnsleder, journalist, parti etc. som offentlig har tatt til orde for anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.
Ikke ett eneste navn har de kommet med.
Jeg har flere ganger snakket med folkehøgskoleelever, politikere eller andre som skal på rundreise blant palestinere på Vestbredden. «Vær så snill», sier jeg til dem, «hvis du finner en palestiner som støtter en løsning med to stater for to folk som en varig løsning, så gi meg tilbakemelding». Jeg hører aldri noe. Disse norske Palestina-aktivistene besøker de påståtte moderate palestinerne, Fatah-folk i Ramallah, kristne palestinere i Betlehem osv. De finner tydeligvis ikke noen som offentlig vil stå fram og si at de anerkjenner at Israel skal bestå som en jødisk stat slik den har gjort siden 1948.
Der norske Palestina-aktivister har sviktet, har MIFF fått hjelp av et tidligere israelsk Knesset-medlem. I sin egen jakt på en fredspartner har Einat Wilf funnet kun én palestinsk professor som offentlig støtter to stater for to folk – MIFF skrev om ham i 2015. Professoren blir trakassert av sine egne.
Fire hundre meningsmålinger
Den palestinske motstanden mot tostatsløsningen er ikke bare herskende i den politiske og akademiske eliten. Den har stor støtte på grasrotnivå.
Daniel Polisar, som er visepresident ved Shalem College i Jerusalem, har gjort et dypdykk i fire hundre meningsmålinger utført blant palestinerne i de siste to tiårene. 3. april 2017 publiserte han sine funn i magasinet Mosaic. Her er noen av hovedkonklusjonene og resultatene som kanskje kommer til å overraske dem som bare leser NRK og NTB:
I perioden 1994 til 2004 var støtten til en tostatsløsning og støtten til en palestinsk stat i hele det historiske Palestina noenlunde lik. Fra 2005, «uavhengig av metodologien og den presise formuleringen av spørsmålet», har «det maksimalistiske alternativet» vunnet hver gang, som oftest med stor margin.
Hva om palestinerne fikk sin egen stat på Vestbredden og Gazastripen, vil de da være villig til å oppgi drømmen om «frigjøre» hele Palestina «fra elven til havet»? Et overveldende palestinsk flertall sier nei. Et flertall av palestinerne har uttrykt at jødene ikke har noen rettigheter til en stat på noe område mellom Jordanelven og Middelhavet. I 2011 benektet 72 prosent av palestinerne at jødene har en flere tusen år historisk tilknytning til Jerusalem.
De fleste palestinere ser på konflikten som en «vinneren-tar-alt»-konflikt. Gjennomsnittet av 30 målinger viser at 58 prosent av palestinerne tror Israels mål er å gjøre hele området israelsk og utvise de arabiske innbyggerne. Bare 17 prosent tror Israel er interessert i full eller delvis tilbaketrekning fra Vestbredden etter sikkerhetsgarantier, «selv om dette har vært innstillingen til de fleste israelere i minst det siste tiåret», skriver Polisar.
Palestinerne tror de har tiden på sin side. I en måling fra 2015 sa bare 23 prosent at de tror Israel kommer til å eksistere som en jødisk stat om 30 eller 40 år. 22 prosent tror det vil ha blitt en énstatsløsning, 20 prosent tror Israel vil gå til grunne i interne konflikter og 24 prosent tror Israel ikke vil eksistere fordi «arabisk eller muslimsk motstand vil ødelegge det».
Polisars konklusjon er klar: «Flertallet av palestinerne på Vestbredden og Gaza har, i mange år, avvist den mest sjenerøse pakkeavtalen de sannsynligvis kommer til å bli tilbudt for å etablere sin egen stat ved siden av Israel. Når de får spørsmål om å velge tre alternativer – to stater [for to folk], en énstatsløsning med like rettigheter for palestinere og israelere, og en palestinsk stat fra elven til havet – har flertallet av respondenter de siste tolv årene valgt det maksimalistiske målet, vanligvis med stor margin. I de sjeldne tilfellene hvor de er blitt spurt om hva som må skje dersom palestinske ledere skulle inngå en avtale om to stater side om side, har de fleste sagt at kampen likevel må fortsette inntil hele det historiske Palestina er ‘frigjort’.»
Etter at du har lest denne artikkelen lurer du sikkert på hva de jødiske partiene i Knesset tenker om en tostatsløsning? Nesten alle støtter en slik løsning.
