21. august ble Norge med 20 andre land på en fordømmelse av Israels utbyggingsplaner i E1-området mellom Jerusalem og Ma’ale Adumim.
Planer om utbygging i E1 har versert i flere tiår, men Israel har alltid bøyd av for internasjonalt press og ikke tatt de første spadetakene. Nå virker det som om Israels regjering er klar til å ignorere presset – særlig siden det kommer fra flere land (inkludert Norge) som har ødelagt sin diplomatiske kapital i Jerusalem med å belønne Hamas etter 7. oktober-massakren.
David M. Weinberg, en av Israels fremste politiske kommentatorer, lister opp seks argumenter for at Israel trenger å bygge ut i E1-området.
1. Byen Jerusalem trenger desperat større boligarealer. Bare med naturlig vekst er det beregnet at det er behov for 6.000 nye boliger årlig. Ingen større nye boligområder er etablert i periferien siden Har Homa ble bygd på 1990-tallet. Byen kan ikke vokse mot nord (hvor den krasjer i Ramallah), og ikke mot sør (hvor den krasjer mot Betlehem). Miljøhensyn hindrer vekst mot vest, og da gjenstår vekst.
2. Middelklasse-israelere har problemer med å finne boliger med akseptabel kvalitet og pris i Jerusalem. Derfor forlater de byen, og arabere og ultraortodokse blir boende i mer fattigslige nabolag. Dersom Jerusalems sionistiske karakter skal bevares, må det bli lagt til rette for nye boliger i E1.
3. Hovedveien fra Tel Aviv, via Jerusalem, til Jordan-dalen er den eneste vest-øst-aksen gjennom Israel som er omgitt av en befolkning med jødisk flertall. Det er den eneste ruten hvor Israel trygt kan mobilisere styrker mot østgrensen dersom det oppstår en militær krise. MIFF skrev mer utfyllende om dette allerede i 2001.
4. Israel kan ikke lenger basere seg på internasjonale avtaler og diplomatiske garantier. Israels sikkerhet må baserer seg på at israelske styrker er utplassert i områder som kan forsvares. E1 er derfor ikke bare militært viktig (se punkt 3), men også strategisk viktig for å støtte Israels østgrense.
5. Å bygge i E1 vil blåse nytt liv inn i alle de om lag 150 israelske byene og tettstedene i Judea og Samaria, og understreke at Jerusalem som Israels hovedstad ikke kommer til å bli delt. Verden trenger å forstå, skriver Weinberg, at bosetningene ikke er «et hinder for fred» og ikke utgjør noen «okkupasjon» av fremmed land – men snarere er manifestasjon av jødenes tilbakevending til området hvor de er urbefolkningen.
6. Mange israelere så for seg på 1990-tallet en demokratisk, demilitarisert palestinsk stat på Vestbredden, side om side med Israel. Den andre intifadaen fikk mange israelere til å gravlegge denne tanken, og 7. oktober-massakren gravla den bare enda dypere. En palestinsk stat er nå helt urealistisk, i hvert fall ikke før det har gått veldig lang tid.
Den siste tiden har Israel møtt stadig sterkere kritikk fra noen av sine vestlige allierte, og Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia har varslet at de vil anerkjenne en palestinsk stat i september. Å bygge i E1 er et passende diplomatisk svar.
Så langt synspunktene til David M. Weinberg, som i hovedsak vil deles av sentrum-høyre og høyre-velgere i Israel. Mindre venstreorienterte grupperinger i Israel påpeker at utbygging i E1 vil dele tre av de største urbane områdene med palestinsk befolkning på Vestbredden – Ramallah, Øst-Jerusalem og Betlehem. De sier utbygging vil undergrave muligheten til en framtidig fredsavtale hvor Øst-Jerusalem blir hovedstaden for en palestinsk stat.
Både tilhengere og motstandere av E1-planen hevder at utbyggingen vil dele Vestbredden. Men da glemmer man at det er en 15 kilometer bred landstripe øst for Ma’aleh Adumim, og at også Israel er 15 kilometer på det smaleste, påpekte MIFF i 2012. Det er få som klager over at Israel er delt i to…
