Bli en aktiv Israel-venn nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Syv ting å merke seg om «tostatsløsningen» etter 7. oktober

Utenriks- og forsvarskomiteen på besøk i FN i mars 2023. Nesten alle representantene peker på «tostatsløsningen». (Illustrasjonsfoto: Stortinget)
Vil en «tostatsløsning» bli noe som skaper fred, eller noe som gjør Israels fiender bedre posisjonert i sin krigføring mot den jødiske staten?

Er det noen løsning i sikte etter Gaza-krigen? Mange politikere og forståsegpåere i Europa, særlig i Norge, peker på «tostatsløsningen». Også USAs president Joe Biden har pekt på en slik løsning.

I en tv-tale torsdag 18. januar ga Israels statsminister Benjamin Netanyahu en tale hvor han erklærte opprettelse av en palestinsk stat som uaktuelt. En slik stat vil være utgangspunkt for nye angrep mot Israel, sa Netanyahu.

– Jeg setter bremsen på et forsøk på å tvinge oss inn i en situasjon som vil sette staten Israel i fare, sa statsministeren.

Dagen etter hadde Biden og Netanyahu en telefonsamtale, og presidenten holdt det likevel åpent at en palestinsk stat kan opprettes om den er demilitarisert.

Netanyahu var imidlertid rask med å signalisere på ny at han ikke vil bøye av for amerikansk press. «Jeg vil ikke gjøre kompromiss når det gjelder full israelsk sikkerhetskontroll over hele landområdet vest for Jordan-elven, og da er ikke en palestinsk stat mulig,» skrev Benjamin Netanyahu på X 20. januar.

Her er syv ting du må vite om en tostatsløsning i lys av 7. oktober-massakren. Se også lenkene til andre viktige artikler.

1. Det er ikke Netanyahu som avgjør om det blir en palestinsk stat eller ikke

For det første er det ikke Benjamin Netanyahu som avgjør om det vil bli en palestinsk stat eller ikke. Netanyaus popularitet har dalt betydelig de siste 13 månedene, og særlig etter at han stod øverst ansvarlig for sviktet i sikkerhetsarbeidet 7. oktober. Av erfaring er det dumt å avskrive Netanyahus politiske overlevelsesevne, men han vil neppe bli regjeringssjef etter neste israelske valg.

Siden Israel er et demokrati, er det mer interessant hva befolkningen mener. Meningsmålingsbyrået Pew har de siste årene kartlagt hvor mange som tror det kan finnes en mulighet for at Israel og en uavhengig palestinsk stat kan leve side om side i fred. I Israels arabiske befolkning (en minoritet på om lag 20 prosent) har troen på dette blitt redusert fra 74 prosent i 2013 til 41 prosent i 2023. I Israels jødiske befolkning har troen på dette blitt redusert fra 46 prosent i 2013 til 32 prosent i 2023. Målingen ble publisert i september, og det er grunn til å tro at 7. oktober bidro til å dra tallene betydelig mer ned.

2. Det er ikke Netanyahu som har stått i veien for en palestinsk stat

I 1937 kom den britiske Peel-kommisjonens rapport. Jøder og arabere ønsker å styre de samme landområdene, den beste løsningen vil derfor være, skrev kommisjonen, å etablere to uavhengige stater – en for jødene og en for araberne – en tostatsløsning. Britene tilbød araberne 80 prosent av det omstridte området, jødene skulle bare få 20 prosent. Jødene stemte for å akseptere tilbudet, araberne avviste det og fortsatte sitt voldelige opprør.

Den første «totstasløsningen» ble avvist av arabisk side tolv år før Netanyahu ble født, og siden har araberne/ palestinerne avvist forslag om to stater en lang rekke ganger.

3. Palestinerne er ikke interessert i en «tostatsløsning»

Milliarder av kroner, euro og dollar er investert i «tostatsløsningen», men et stort flertall av palestinerne er ganske enkelt ikke interessert (folkemeningen er til og med reflektert i partilogoene!). Palestinerne tror de har tiden på sin side. I en måling fra 2015 sa bare 23 prosent at de tror Israel kommer til å eksistere som en jødisk stat om 30 eller 40 år. 22 prosent tror det vil ha blitt en énstatsløsning, 20 prosent tror Israel vil gå til grunne i interne konflikter og 24 prosent tror Israel ikke vil eksistere fordi «arabisk eller muslimsk motstand vil ødelegge det». Ingen norske Palestina-venner kjenner en palestinsk leder som støtter to stater for to folk.

En god del av den pro-palestinske bevegelsen i Norge støtter helt åpent en politikk der verdens eneste jødiske stat blir borte. De heier fram palestinsk stat nummer 2 (Jordan har allerede et stort palestinsk flertall), arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58, men staten Israel skal presses til å åpne grensene for millioner av palestinere slik at statens jødiske karakter blir utslettet. Dessverre blir norsk bistand til palestinerne kanalisert også gjennom slike organisasjoner.

PLO- og Fatah-ledere har til tider sagt fine ord om en tostatsløsning på engelsk, men Fatah har aldri anerkjent Israel, slo nåværende palestinsk statsminister Mohammed Shtayyeh fast i 2017. PLO- og Fatah har akseptert opprettelse av palestinske myndigheter for å få et fotfeste nærmere Israel, og for å fortsette sin faseplan fra 1974 om å vinne hele landområdet.

Tidligere NRK-korrespondent Odd Karstein Tveit beskriver i sin bok fra 2023 hvilken strategi Yasser Arafat valgte etter at Oslo-avtalen hadde gitt ham rett til å flytte fra Tunisia til selvstyreområdene: «Arafat mente han skulle lage så mange problemer for Rabin at statsministeren ville gi etter.» Denne setningen forteller alt om hvorfor Oslo-prosessen brøt sammen. Arafat var ikke interessert i forhandlinger og løsninger, men å skape mange problemer. Målet var aldri at to stater skulle løse konflikten, men at den jødiske staten kunne forsvinne.

4. Hva vil skje videre dersom en palestinsk stat blir opprettet?

Israelerne har negative erfaringer i nær historie om hva som skjer når landet trekker seg ut av landområder.

  1. Etter tilbaketrekningen fra Sør-Libanon i 2000 kom Den andre Libanon-krigen i 2006. Etter den krigen ble det vedtatt en FN-resolusjon som krevde at Hizbollah ikke skulle bygge seg opp igjen langs grensen. FN-styrken har ikke gjort noe for å forhindre det, og Hizbollah er i dag en større trussel enn noen gang.
  2. Etter tilbaketrekningene på Vestbredden på 1990-tallet brukte terrorgruppene de palestinske selvstyreområdene til å bygge seg opp militært, ikke minst ble bombeproduksjon en dødelig trussel for Israel under den andre intifadaen fra høsten 2000.
  3. Etter Israels fulle tilbaketrekning fra Gaza-stripen i 2005 har det blitt en lang rekke angrep mot Israel som kulminerte i 7. oktober-massakren. Hamas sier de vil gjøre tilvarende angrep igjen og igjen.

Hvilke garantier har Israel for at disse historien ikke vil gjenta seg? Hvis Israel har naboer som ikke er fornøyd før de har erstattet Israel med en arabisk og muslimsk stat, er Israel da tjent med å gi fienden friere spillerom til å bygge seg opp og angripe?

Israelerne har med forferdelse merket seg at et stort flertall av palestinerne på Vestbredden gir 7. oktober-massakren sterk støtte. I en meningsmåling fra 2022 var det bare 10 prosent av palestinerne som mente at terrorister som fører krig mot Israel skal arresteres. Et stort flertall har støttet vold fremfor forhandlinger.

5. Sikkerhetstrusselen fra en palestinsk stat

Men hva om en palestinsk stat blir opprettet som demilitarisert og med alle mulige garantier om ikke å være en trussel mot den jødiske staten?

Israelerne har problemer med å ta det seriøst når slike løfter kommer fra Norge. Skiftende norske regjeringer har ikke bare godtatt at palestinske selvstyremyndigheter har indoktrinert nye generasjoner til jihad og jødehat, Norge har finansiert hatundervisningen. Skiftende norske regjeringer har ikke bare sett på i stillhet mens Hamas har bygd seg opp militært stikk i strid med Oslo-avtalen som Norge undertegnet, vi har også pøst milliarder av kroner inn i Gaza, som indirekte har støttet opp under Hamas-regimet. Norge støttet FN-resolusjonen om å holde Hizbollah borte fra Sør-Libanon etter krigen i 2006, men har ikke gjort eller sagt noe meningsfullt for å forhindre gjenoppbyggingen.

I en fersk artikkel påpeker den fransk-jødiske jusprofessoren Louis René Beres at palestinerne vil, så snart de får sin egen stat, ha mange muligheter for å undergrave en eventuell forpliktelse til demilitarisering. Palestinerne vil kunne finne på påskudd om at Israel har brutt avtaler, og at de derfor bryter avtaler selv (slik Yasser Arafat gjorde allerede de første årene av Oslo-prosessen, og dermed aldri oppfylte sikkerhetskravene i avtalen). Palestinerne vil også kunne hevde at det har vært en fundamental endring av omstendighetene, noe som gjør dem sårbar for uforutsette farer. Det kan for eksempel være trussel fra andre arabiske land eller militsstyrker, noe som da blir en unnskyldning for å bygge opp militær kapasitet som i framtiden kan bli brukt mot Israel.

– Når Israel skal gjøre sine strategiske og juridiske valg, kan ikke landet stole på noe juridisk løfte om palestinsk demilitarisering, Dersom en regjering i en ny palestinsk stat skulle velge å invitere en fremmed hærstyrke og/ eller terrorister inn på sitt landområde (muligens etter at den første regjeringen er fjernet eller kastet av mer militante islamske anti-Israel styrker), kan den gjøre det uten praktiske vansker og uten å bryte folkeretten, skriver Beres.

Netanyahu sa ja til en demilitarisert palestinsk stat i 2009. Palestinerne grep aldri muligheten. Trump-planen fra 2020 la opp til en demilitarisert stat. Igjen sa palestinerne nei.

– Det palestinske lederskapet og deres allierte i Iran vil aldri akseptere, og ikke en gang vurdere et israelsk forslag om «begrenset» palestinsk statsdannelse, spesielt en stat som vil mangle de grunnleggende rettigheter til nasjonalt selvforsvar. Om Jerusalem liker det eller ikke, betyr det at dersom Israel noen gang aksepterer en palestinsk stat, vil den akseptere en uforsonlig fiende utstyrt med alle de normalt ubegrensede militære rettighetene til suverenitet, skriver Beres.

– Israel må forstå at en tostatsløsning raskt kan bli «en endelig løsning». Israel har ingen moralsk eller juridisk forpliktelse til å skjære ut plass til en fiendtlig stat oppsatt på å gjenvinne land ut fra sin levende kropp, avslutter professoren.

6. Hva kan de som ønsker tostatsløsning gjøre?

– Inntil regionen sier, uttrykkelig, at de anerkjenner Israels rett til å eksistere som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli noen fred, sa Joe Biden i mai 2021. «Palestinerne må anerkjenne at Israel vil forbli en jødisk stat,» sa president Barack Obama da han talte i Jerusalem 21. mars 2013. Palestinerne trenger også å høre dette også fra sine norske og europeiske venner.

Når vi ser hvordan ulike etnisk-religiøse grupper behandler hverandre i arabiske land i dag, blir det enda klarere enn før at også jødene trenger en stat hvor de kan være i flertall og forsvare seg selv.

Å støtte Israel som et nasjonalt hjemland for jøder har tett sammenheng med å avvise «rett til å vende tilbake» for millioner av 1948-flyktningenes etterkommere. Det innebærer en aksept for at demokratiet Israel selv kan bestemme sine innvandrings­regler og avvise palestinernes krav som vil gjøre slutt på Israel som en stat med jødisk flertall.

Norges mektigste organisasjon og mange andre sterke krefter støtter palestinernes maksimalistiske krav, og er dermed med på å undergrave alle muligheter for at palestinerne kan få sin egen stat.

7. MIFF og «tostatsløsningen»

Odd Myrland, MIFFs daværende avisredaktør, skrev i 2008: «Med Israel for fred (MIFF) som organisasjon tar ikke noe standpunkt for eller imot en palestinsk stat. Vi har plass til medlemmer med ulike syn i denne saken, slik det også er veldig ulike syn innad i Israel.»

Odd Myrland skrev videre: «Et stort flertall av jødene i Israel er villige til å trekke seg ut fra det meste av Vestbredden og overlate dette området til arabisk kontroll – hvis det bare kan føre til ekte fred. Grunnen til at det ikke er blitt en palestinsk stat for lenge siden, er at det dessverre ikke er noe som tyder på at en slik stat vil leve i fred med Israel. Den vil i beste fall bli et terror-reir, eller enda verre et oppmarsjområde for fiendtlige hærer og raketter, i verste fall med atomvåpen.»

Israelernes håp og tillit til at palestinerne er interessert i ekte fred var kraftig svekket allerede før 7. oktober, etter titusenvis av rakettangrep fra Gaza og massiv økning i angrep fra terrorister på Vestbredden. Etter 7. oktober er håp og tillit knust hos nesten alle, og det vil ta lang tid å gjenoppbygge.

I sin artikkel fra 2008 skisserte Odd Myrland hva som er alternativene til en palestinsk stat. Heller ikke disse er veldig attraktive for israelerne. I 2017 beskrev den innflytelsesrike politiske tenkeren Micah Goodman det samme dilemmaet i sin bok Catch 67. Dilemmaet er også underliggende i Netanyahus kommunikasjon. I 2013 gjorde han det klart at Israel ikke ønsker en énstatsløsning.

Det er egentlig lite som har endret seg fra Odd Myrlands 16 år gamle konklusjon: «I dagens situasjon er en av MIFF fremste oppgaver å forklare hvorfor en palestinsk stat ikke er mulig i praksis, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de aller fleste israelerne enige om.»

Etter 7. oktober er flere enige om det en noen gang før.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart