30 år etter at Oslo I-avtalen ble undertegnet i Washington er norske medier fulle av artikler om Oslo-prosessen. De aller fleste mislykkes med å forklare hvorfor prosessen havarerte.
Palestinerne kan snakke om en tostatsløsning, men aldri om to stater for to folk. De politiske målene som palestinsk lederskap kjemper for er to stater som begge skal være palestinske, begge arabiske og muslimske.
– Dette er også forklaringen på hvorfor det ikke er noen blant palestinerne som angrer på at de avviste FNs delingsplan i 1947, skrev den venstreorienterte israelske statsviteren Shlomo Avineri i 2015. Ikke en eneste palestinsk leder eller tenker har åpent innrømmet at avvisningen av delingsplanen og vedtaket om å gå til krig var politisk eller moralsk galt. Med en aksept for delingsplanen ville en palestinsk-arabisk stat blitt etablert i mai 1948 og det ville ikke ha vært noen flyktninger eller Nakba. Men ingen palestinsk intellektuell eller politiker har våget å innrømme dette.
Palestinske ledere så aldri på Oslo som en vei til en langsiktig fredsavtale, planen var hele tiden å returner til vold hver gang Israel ikke bøyde av for krav og etappevis skulle Israel bli til «Palestina». Dette er tydelig kommunisert på arabisk fra palestinske ledere.
Feil I
Jørgen Jensehaugen, forsker ved PRIO, sier til NRK at både israelere og palestinere har negative følelser rundt Oslo-avtalen.
– Palestinerne har vonde følelser fordi selvstyremyndighetene inngikk en for dårlig avtale der forholdene for dem forverres år for år. Mens israelerne har en følelse av å ha blitt lurt. De mener at de ga mye og fikk terror igjen, sier han.
Ifølge FNs levekårsindeks (Human Development Index, HDI) stemmer det ikke at palestinernes forhold forverres år for år. Tvert imot, har det vært en klar økning i HDI i perioden 2004 til 2021. I 2021 var gjennomsnittlig HDI-indeks på verdensbasis på 0,722 poeng. Flere av regionene i de palestinske selvstyremyndighetene ligger over dette nivået – Salfit, Ramallah, Al-Bireh og Jeriko på 0,727 og Jenin, Tubas, Tulkarm, Nablus og Qalqilya på 0,723. Øst-Jerusalem ligger like under det globale gjennomsnittet (0,721). Også regionene med lavest levekår, Gaza by og Nord-Gaza (0,699) har hatt en klar vekst fra 2004 (da var nivået 0,638).
Feil II
Jensehaugen mener palestinerne aldri hadde gode nok kort på hånda da de gikk inn i forhandlingene, skriver NRK.
– Da de hadde anerkjent Israel, var det ikke mer de kunne gi. Skjevheten i forhandlingene gjorde at opprettelsen av en palestinsk stat ble utsatt. Tanken var at det skulle komme på bordet senere, men det skjedde ikke, sier han.
Palestinerne hadde mer de kunne gi. De kunne for det første slutte med terror. De kunne bruke sine utdanningsinstitusjoner og moskéer til å forberede en ny generasjon på fred. De kunne ha gitt en reell anerkjennelse av at Israel var og skulle forbli en jødisk stat for framtiden, og ikke bare en aksept av å måtte forholde seg til Israel som en realitet.
Men de gjorde det stikk motsatte. De belønnet sine terrorister. De lærte sine barn jødehat og jihad og avviste en jødisk stat. Yasser Arafat var aldri villig til å godta en fred som fortjener navnet.
