Etter å ha angrepet israelske kibbutzer fra Golanhøydene i lengre tid, fremprovoserte Syria til slutt et gjengjeldelsesangrep fra Israel 7. april, 1967. Da skjøt israelske fly ned seks syriske fly av typen MiG.
Kort tid etterpå begynte Sovjetunionen sin krigspropaganda mot Israel, og påstod at Israel bygget opp styrkene sine til et stort angrep på Syria, noe Israel og vestlige reportere og diplomater ved den syriske grensen benektet. Tross benektelsene bestemte Syria seg for å gå inn i en forsvarsavtale med Egypt.
15. mai begynte egyptiske soldater å marsjere inn i Sinai og samle seg nær den israelske grensen. Dagen etter beordret Nasser FN-styrkene, som hadde vært stasjonert i Sinai siden krigen i 1956, å dra. Generalsekretæren i FN, U Thant, rettet seg etter kravet uten å bringe saken frem for generalforsamlingen.
18. mai kunngjorde den egyptiske radiokanalen Sawt al-Arab (”Arabernes stemme”) følgende: «Dagen i dag finnes det ikke lenger en internasjonal krisestyrke for å beskytte Israel. Vi skal ikke lenger vise tålmodighet. Vi skal ikke lenger klage til FN om Israel. Den eneste metoden vi skal bruke mot Israel, er total krig, som vil resultere i utryddelsen av sionistisk tilstedeværelse.»
19. mai sendte radiokanalen «Voice of Palestine» et budskap fra Den palestinske frigjøringsfronten (PLF): «Vi sverger ved blodet til martyrene at deres liv vil bli et helvete… Zionister, før deres drar fra landet en gang for alle… Vi vil ikke vise noe nåde mot kvinner og barn. (16.30 GMT, publisert i «Summary of World Broadcasts» 22. mai 1967).
20. mai sa den syriske forsvarsministeren, Hafez Assad: «Våre styrker er nå helt klare, ikke bare til å slå tilbake aggresjonen, men til å påbegynne selve frigjøringshandlingen, og til å knuse den sionistiske tilstedeværelsen i det arabiske hjemlandet. Den syriske hæren, med sin finger på avtrekkeren, er samlet… Jeg, som en militær mann, er overbevist om at tiden er kommet for å innlede en utslettelseskrig.»
22. mai stengte Egypt Tiranstredet for all israelsk sjøfart. Nasser var fullstendig klar over presset han la på Israel for at den jødiske staten skulle røpe sine hensikter. Dagen etter sa Nasser utfordrende: «Jødene truer med å lage krig. Jeg svarer: Velkommen! Vi er klar for krig.» Den egyptiske hærføreren i Sharm al-Shekh innrømmet at stengningen av Tiranstredet var en krigserklæring.
Nasser fortsatte å utfordre Israel nesten daglig.
27. mai sa han: «Vårt grunnleggende mål vil være ødeleggelsen av Israel. Det arabiske folk ønsker å kjempe.» Dagen etter la han til: «Vi vil ikke godkjenne noen … sameksistens med Israel … I dag er ikke sakens kjerne etableringen av fred mellom de arabiske statene og Israel … Krigen med Israel er i effekt siden 1948.»
30. mai undertegnet kong Hussein av Jordan en forsvarsavtale med Egypt. Nasser kunngjorde da: «Armeene til Egypt, Jordan, Syria og Libanon er samlet ved Israels grenser … for å møte utfordringen, mens armeene til Irak, Algerie, Kuwait, Sudan og hele det arabiske folk står bak oss. Denne handlingen vil forbløffe verden. I dag vil de vite at araberne er satt i stand til krig, det avgjørende tidspunktet er kommet. Vi har nådd fasen med seriøse tiltak og ikke erklæringer.»
2. juni sa PLO-leder Ahmad Shukairy til Wall Street Journal: «Vi vil fortsette våre geriljaangrep i Palestina. Vi forventer at våre aksjoner vil føre til reaksjoner fra Israel – en kjedereaksjon. Dette vil helt sikkert [definitely] føre til krig. Vi vet det. Vi akspeterer det.»
Like før Irak meldte seg inn i den militære alliansen med Egypt, Jordan og Syria 4. juni, uttalte president Abdur Rahman Aref: «Israels eksistens er en feil som må bli korrigert. Dette er vår mulighet til å tilintetgjøre vanæren som har vært med oss siden 1948. Vårt mål er klart: å fjerne Israel fra kartet.» Iraks statsminister forklarte at: «Det vil praktisk talt ikke bli noen jødiske overlevende.»
Den arabiske krigshissingen stemte overens med mobiliseringen av arabiske styrker. Omtrent 250 000 soldater, halvparten av dem i Sinai, over 2000 stridsvogner og 700 fly omringet Israel. Israel var nå i full mobilisering, og det tærte økonomisk på landet. Dagen etter, 5. juni, gikk Israel til angrep på Egypt, ogSeksdagerskrigen var begynt.
Les artikkelen Seksdagerskrigen i 1967 for mer utfyllende informasjon om den historiske utviklingen fra 1948 til 1967.
Kilder:
Jewish Virtual Library
«The case for Israel» av Alan Dershowitz
The road to war 1967 av Walter Laqueur