Mandag 2. januar har redaktør Harald Stanghelle en helsides kommentar i Aftenposten med overskriften «Stakkars Israel!»
Fyrt opp av John Kerrys tale i romjulen, kaster Stanghelle seg inn i formaningskoret mot Israel. Hvis dere ikke hører på oss, og stanser bygging i bosetningene, så stakkars dere. Stanghelle har sunget dette refrenget mange ganger før. Alle de store norske medier synger i det koret.
«Man skal være blind for ikke å se at den systematiske utbyggingen av Vestbredden umuliggjør et levedyktig Palestina,» skriver Stanghelle.
Stakkars Stanghelle! Avisredaktøren burde oppdatere seg, og ikke minst sine lesere, om fakta på bakken.
I det minste bør han ta imot fakta fra Kerry. I sin tale fortalte Obamas utenriksminister at antallet israelske bosettere øst for sikkerhetsbarrieren har økt med omlag 20.000 de siste åtte årene. 2500 jøder i året. Det kan vel umulig hindre en levedyktig palestinsk stat? Hvis de ikke vil bli palestinske statsborgere i framtiden, eller hvis palestinerne ikke vil ha dem (er det å regne som akseptabel rasisme?), så kan de jo flytte om det blir en avtale?
Kan Aftenposten og Stanghelle ta fakta fra NRK? Bosetningens jordbruksland og boligområder dekker kun 2,7 prosent av arealet på Vestbredden, ifølge MIFFs utregning på grunnlag av tall fra NRK.
Stanghelle bør også kunne ta imot fakta fra Shaul Arieli, som var en av de fremste forhandlerne bak Genève-initiativet for en tostatsløsning i 2003. Totstatsløsningen lar seg fortsatt realisere, skriver han i den venstreorienterte avisen Ha’aretz 31. desember.
– Det er ikke noe sannsynlig at det blir en avtale med palestinerne under Netanyahus styre – men det er umulig å hevde at de fysiske realiteter er årsaken til dette, konkluderer Arieli. Her følger noen av hans fakta.
Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden.
60 av de 126 israelske bosetningene er bebodd av mindre enn tusen mennesker, totalt 28.000 israelere.
51 av de bosetningene har et innbyggertall mellom tusen og fem tusen, totalt 114.000 israelere.
De 15 gjenstående bosetningene er de som i Israel blir omtalt som bosetningsblokker. Sammen med Øst-Jerusalem utgjør disse bosetningsblokkene bare fire prosent av arealet på Vestbredden. De ligger i all hovedsak langs våpenhvilelinjene fra 1949 (som feilaktig blir omtalt som 1967-grensene). Det er bred konsensus i Israel om å beholde disse få prosentene av Vestbredden og tilby erstatningsområder til palestinerne, slik Ehud Olmert gjorde i 2008.
Arieli har enda flere fakta fra bakken:
En stor andel av bosetterne har jobber som ikke binder dem til områdene der de bor. 60 prosent av arbeidsstyrken blant de israelske bosetterne på Vestbredden jobber i selve Israel, og 25 prosent jobber i utdanningssektoren. I noen av de mest isolerte bosetningene kan andelen som jobber for det offentlige eller i utdanningsinstitusjoner nå opp til 80 prosent.
De siste årene har det vært en drastisk nedgang i den årlige veksten til bosetterbefolkningen – fra 10,4 prosent på midten av 1990-tallet til 4 prosent i dag. Bare en tredel av veksten kommer av israelere som flytter inn på Vestbredden, to tredeler kommer som fødselsoverskudd. Halvparten av dette fødselsoverskuddet er i de to ultraortodokse byene Betar Illit og Modi’in Illit, som sannsynligvis vil bli en del av selve Israel i en framtidig avtale.
To tredeler av veiene på Vestbredden blir ikke benyttet av israelere. Det er liten israelsk jordbruk eller industri på Vestbredden.
Hva hindrer en tostatsløsning?
Stanghelles gjengivelse av Kerrys tale er like ensidig som NRKs gjengivelse. Han gjengir ikke et ord av den sterke kritikken som Kerry kom med av palestinske selvstyremyndigheter og Fatah. Han tok heller ikke med ett eneste ord om alle de punkter hvor palestinerne avviser den utgående Obama-administrasjonens prinsipper.
Kerry gjorde det klart at løsningen må være to stater for to folk – en jødisk og en arabisk (prinsipp to av seks). Det vet vi at palestinerne avviser. Den siste måneden har MIFF etterlyst navn på palestinske politikere eller partier som støtter at Israel skal forbli en jødisk stat, men vi har ikke mottatt ett eneste forslag. Stakkars Stanghelle, han har heller ingen navn.
Kerry gjorde det også klart at en løsning for palestinske flyktninger (i all hovedsak etterkommere av flyktninger) må finnes uten at “den fundamentale karakteren til Israel” blir påvirket (prinsipp tre). Palestinerne på sin side insisterer å få flytte millioner av palestinere inn i Israel, slik at Israel mister sitt jødiske flertall. Stakkars Stanghelle. Israels største problem er ikke skjebnen til bosetningene på Vestbredden, men palestinernes krav om at demografien i selve Israel skal bli radikalt endret – til et muslimsk og arabisk flertall.
Kerry understreket at en palestinsk stat skal være demilitarisert (prinsipp fem). Også dette blir avvist fra palestinsk side.
Kerry påpekte at en avtale må være permanent – det skal ikke kunne reises nye krav i framtiden, for eksempel om grensejusteringer (prinsipp seks). Dette vet vi at palestinerne har vært negative til tidligere.
Stakkars Stanghelle. Han problematiserer ikke noe av dette, og holder dermed sine lesere i et tåkeland hvor løgnbildene av Israel florerer.
Det er ikke bosetningene som hindrer en tostatsløsning, men palestinerne som avviser å bli naboer til en stat som skal forbli en stat med jødisk flertall og identitet. Stakkars Stanghelle! Stakkars palestinerne!
Anneksjon av Område C?
Tilbake til Arieli.
De siste ukene har ytre høyreside i Israel trappet opp sine forslag om å annektere deler av eller hele C-området av Vestbredden (ca 60 prosent). Ingen av partiene i Knesset går inn for full anneksjon av Vestbredden. «Full anneksjon av Vestbredden med de to millioner arabere som bor der … er ikke praktisk og det setter staten Israel i fare når det gjelder sikkerhet, demokrati og verdier,» har utdanningsminister Naftali Bennett sagt. Bennett leder det mest høyreorienterte partiet i Knesset, Bayit Yehudi.
Arieli bruker deler av sin artikkel til å argumentere for at Bennets planer om å annektere C-området er urealistisk og vil bli ekstremt dyrt for Israel. A- og B-områdene er ikke sammenhengende. Bennett har lovet at Israel vil gjøre en stor engangsinvestering for å sikre at palestinerne kan komme seg rundt på hele Vestbredden uten å møte noen israelske kontrollposter eller soldater, men kostnadene vil bli enorme.
Ved en anneksjon av C-området vil Israels grense øke fra 313 kilometer til 1.800 kilometer. Det vil bli knyttet enorme kostnader til å rive sikkerhetsbarrieren som Israel allerede har brukt drøyt 30 milliarder kroner på å bygge. En ny barriere vil kunne koste mellom 50 og 60 milliarder kroner.
Arieli påpeker at 50 prosent av landområdene i C-området er privat eid palestinsk land, i stor grad jordbruksland. Dersom Israel bygger en ny barriere mot A- og B-områdene vil det bety at hundrevis av porter må bygges for jordbruksarbeidere. Dette vil igjen øke kostnadene med milliarder av kroner.
Dersom Israel annekterer C-området tror Arieli dette vil føre til palestinske selvstyremyndigheters sammenbrudd. Israel vil da bli tvunget til å reetablere sin siviladministrasjon, noe som kan medføre ekstrakostnader på over 20 milliarder kroner årlig.
