Vi nærmer oss 70-årsdagen for FNs generalforsamlings resolusjon 181, FNs delingsplan for det britiske mandatområdet Palestina. Den ble vedtatt 29. november 1947. Det blir ofte framstilt som om det var FN som opprettet staten Israel gjennom denne resolusjonen. Det er rett og slett helt feil, skriver ambassadør Dore Gold, leder av Jerusalem Center for Public Affairs.
FN-resolusjon 181 tok utgangspunkt i ideen som først oppstod rundt Balfour-erklæringen fra 1917, hvor jødene for første gang ble lovet et nasjonalt hjemland. Knyttet opp mot mandatet fra Folkeforbundet fra 1922 ble det nå eksplisitt snakket om en uavhengig jødisk stat ved siden av en arabisk stat. Det som resolusjon 181 gjorde for 70 år siden var at den ga internasjonal legitimitet til jødenes krav om en egen stat i regionen.
Moralsk var det en betydningsfull handling, men som alle resolusjoner fra FNs generalforsamling var den ikke juridisk bindende. Derfor kan man ikke snakke om at det var FNs handlinger som opprettet Israel, skriver Gold.
Det som derimot etablerte staten Israel var uavhengighetserklæringen til Israels første statsminister, David Ben-Gurion, 15. mai 1948 i Tel Aviv.
Selv om Mahmoud Abbas skulle ønske det, så er det ikke FNs handlinger som etablerer stater. Hvis du ser på nylig opprettede stater, som Øst-Timor, Kosovo og Sør-Sudan, så ble alle etablert av en uavhengighetserklæring.
En viktig del av resolusjon 181 er at den la opp til at Jerusalem skulle bli en by under internasjonal kontroll med separate enheter, på latin kjent som corpus separatum. Forslaget om å legge byen under internasjonal kontroll har siden 1947 dukket opp flere ganger. I Norge har blant annet styret i Kirkens Nødhjelp, så sent som i 2015, tatt til orde for dette.
I mars 1999 skrev den den tyske ambassadøren til Israel i et notat til det israelske utenriksdepartementet at basis for alle resolusjoner knyttet opp mot Jerusalem skulle være corpus separatum fra resolusjon 181. Tyskland hadde på denne tiden presidentskapet i EU, så det var ikke bare snakk om ett lands oppfatning, skriver Gold i analysen.
Kort tid etter det tyske notatet begynte en kampanje i FN for å vekke til live resolusjon 181 igjen. Denne kampanjen ble ledet av palestinernes FN-observatør Nasser al-Qudwa. Yasser Arafat hadde vært på FNs hovedkvarter og besøkt generalsekretær Kofi Annan. På denne tiden var Dore Gold ambassadør for Israel og han tok kontakt med statsminister Benjamin Netanyahu og utenriksminister Ariel Sharon for instruksjoner.
Da skal Sharon ha svart den israelske ambassadøren:
«Gå tilbake til Ben-Gurions tale i Knesset i desember 1949, fordi Ben-Gurion gjorde det klart at klausulene i resolusjon 181, som ville gjøre Jerusalem til en internasjonal by, ikke lenger var gyldige.»
Hvorfor var de ugyldige? Fordi gjennom resolusjon 181 skulle FN ta ansvaret for Jerusalem, men da arabiske hærer gikk til angrep på den nyopprettede staten Israel i 1948, ble Jerusalem satt under beleiring. FN gjorde ingenting da arabiske hærer bombarderte Gamlebyen i Jerusalem med artilleri fra Betlehem. Ben-Gurion understrekte dette i sin tale i Knesset i desember 1949, da han sa «FN løftet ikke en finger» for å beskytte Jerusalem.
«Vi kan ikke lenger betrakte resolusjonen fra 29. november 1947 i å være av noen moralsk betydning, siden FN ikke klarte å gjennomføre sine egne forpliktelser», sa Ben-Gurion, som kom med denne påminnelsen til FN:
«Folket som i 2500 år trofast har hedret eden som ble svoret ved Babylons elver om å ikke glemme Jerusalem – dette folket vil aldri forsone seg med en separasjon fra Jerusalem».
Ben-Gurion var ikke i tvil om at Jerusalem måtte være en del av Israel.
Åtte dager senere annonserte han til hele verden at for staten Israel «har det alltid vært og vil alltid være bare én hovedstad – det evige Jerusalem».
I desember 1949 flyttet han Israels hovedstad fra Tel Aviv til Jerusalem.
I september 2017 skrev Sabeels venner i Norge at «Israel, mer enn noen annen stat, står i en takknemlighetsgjeld til FN». MIFF svarte: Israel, mer enn noen annen stat, er blitt urettferdig behandlet av FN.
