I dag markeres Yom HaZikaron, minnedagen for falne soldater og ofre for terror, i Israel. Da markeres det at 25.648 soldater har falt for landet.
En av dem var 25 år gamle Gal Eisenkot. Han mistet livet den 7. desember 2023, under en operasjon med å finne gisler i tunellene på Gazastripen.
25-åringen var sønnen til tidligere IDF-sjef Gadi Eisenkot. I forbindelse med årets Yom HaZikaron har Eisenkot publisert en personlig tekst om sønnen:
«I dag skal vi gå til gravplassen, som altfor mange etterlatte foreldre, familier og venner i Israel, og hjertet vårt vil være knust i lengselen og følelsen av tap.
Vår yngste sønn, Gal, var en rettferdig og livsglad person, flittig og en triatlet, et sosialt menneske som omfavnet andre, så dem i øynene og la vekt på å se dypt inn i dem. Han satte seg alltid mål og nådde dem. Han elsket å reise og å leve. Han drømte om å bli lege eller forsker, og han var en kjærlig og elsket sønn, bror, barnebarn, onkel og venn.
Den 7. oktober mistet han en nær venn, og bortføringen av vårt folk rystet ham dypt. Han meldte seg til reservetjeneste samme dag. Jeg kjørte ham til møtepunktet og så ham helt til han forsvant inn i den store folkemengden av hans bemerkelsesverdige generasjon. Som far og som kommandør i IDF følte jeg både stolthet og bekymring. Han løp ikke til kamp av glede, men av plikt overfor sitt land og sitt folk.
Den første kvelden av Hanukka 2023 gikk Gal i kamp sammen med sin venn fra førstegangstjenesten, Eyal Berkovich, 28, en medisinstudent fra Susya. Forskjellige og like, som brødre. Israel på sitt beste. Sammen dro de ut på det som skulle bli deres siste oppdrag – å hente ut kroppene til bortførte gisler. I samsvar med jødisk og israelsk ansvarsbevissthet dro de for å bringe hjem falne gisler under det klare løftet: Ingen blir etterlatt.
Jeg håper at han i sine siste øyeblikk hentet styrke, og at uroen inni ham stilnet i stoltheten for oppdraget han påtok seg.
Tomrommet du etterlot da du dro, Gal – det endeløse fraværet og den iskalde vissheten om at jeg ikke vil se deg igjen – svrir i min sjel.
I løpet av de siste to og et halvt årene har jeg hørt og lest mange hundre minneord. Jeg legger vekt på å ta dem til hjertet, for å kjenne, om enn bare litt, de som har falt. Ønsket om å gjøre mer, å redde, å forene, å gjøre dette til et bedre sted, og håpet om at det vil bli slik, deles av alle de falne.
I to og et halvt år nå har vi vært i krig – en krig som begynte med en avskyelig massakre og en ufattelig svikt, etterfulgt av en stor gjenreisning på vegne av folket og landet av de beste av våre sønner og døtre, i modig kamp som inspirerer til takknemlighet og stolthet. Det er en bemerkelsesverdig generasjon av engasjerte, sterke og fantastiske mennesker.
Til minne om de falne og til ære for den unge generasjonen som kjemper for landets sikkerhet, karakter og fremtid, sier jeg: Vi har alle en plikt til å være verdige det store og ultimate offeret de ga oss. Å være verdig er ikke et slagord. Det må være en levemåte.
Etter at Gal falt, måtte jeg bestemme meg for hvordan jeg skulle mestre det. Naturlig nok er det en dragning mot å vende seg innover og håndtere sorgen privat. Men det er også en dyp indre stemme som maner til reparasjon og gjenoppbygging. Ved Gals grav lovet jeg at prisen han og vennene hans betalte – de han kjente og de han ikke kjente – ikke skulle være forgjeves. Siden da har jeg for hver dag som går følt en økende forpliktelse til å oppfylle det kallet.
Jeg sørger ikke bare over mitt personlige og familiære tap av Gal, Yogev og Maor. Jeg sørger over den felles nasjonale følelsen av at noe dypt og grunnleggende har sprukket i pakten mellom folket og dets ledere. Jeg ser på Gals venner – sekulære, tradisjonelle og religiøse, fra Tel Aviv, fra Vestbredden og til og med, som meg, fra Eilat. Blant dem er høyreorienterte, venstreorienterte og sentrumsorienterte israelere. Tanken på at de gir alt, men at staten ikke ser dem, er for meg utålelig og bryter med løftet i hjertet av det sionistiske prosjektet.
Vi må ta på oss å fjerne støyen, se innover og fremover, for å forestille oss et annerledes Israel – et der lederne snakker sant, setter en kurs og tilbyr håp, det Israel vi alle husker og drømmer om. Et likestilt Israel, mobilisert, byggende, banebrytende, forent – brødre og søstre sammen.
Å være verdig dem og denne prisen er også å være verdig oss selv – å realisere det enorme potensialet i det israelske folket, å være et modellsamfunn, en stat som bryr seg om sine borgere og ser dem, alle sammen.
Sammen vil vi bygge en felles og bedre nåtid og fremtid. Det er mulig. Jeg tror. Tro sammen med meg.
Jeg tror fortsatt, med dyp overbevisning, på sionismen, og jeg oppfordrer dere til å holde fast ved den samme troen og håpet.
Jeg elsker staten Israel. Jeg er stolt av staten Israel. Israels sikkerhet og velstand har vært, og forblir, mitt livs misjon. Jeg er fast bestemt på å utføre denne misjonen under imperativet om å være verdig – dem.
Sammen skal vi handle og lykkes.»
Eisenkot var IDFs 21. øverstkommanderende. I dag er han leder av det sentrumsorienterte partiet Yashar, som stiller til valg for første gang.
Teksten er oversatt ved hjelp av KI og kvalitetssikret av MIFF.
