Dagen etter spurte jeg mor hva hun og de andre jødene i USA hadde gjort for jødene i Europa. Hun svarte at det hadde vært en demonstrasjon i Madison Square Garden. De hadde altså egentlig ikke gjort noe. Jeg skammet meg på deres vegne. Jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kunne for at noe slikt aldri skulle ramme mitt folk en gang til.
Tidlig i tyveårene flyttet jeg derfor til Israel. Jeg har alltid vært litt overrasket at så få andre fra USA har gjort det, for det er i Israel det jødiske folkets framtid skapes. Men de kom i hvert fall på besøk.
Men nå, når sannhetens øyeblikk er kommet og hele verden igjen lukter jødeblod, og seks millioner jøder igjen blir stadig mer isolert og angrepet og urettferdig baktalt, nå er flyene og hotellene tomme.
Jeg ser de samme bildene som dere på BBC og CNN, av død og skader. Men bildene lyver. Sannheten er at vi riktignok er blitt noe mer forsiktige. Men livet går videre som vanlig: Jeg spaserer i de rolige, skjønne gatene i Jerusalem. Jeg sender mine barn på skolen i busser. Jeg reiser til Tel Aviv og Haifa og Netanya. Dersom jeg hadde reist med undergrunnsbanen i New York, eller gått i deler av Baltimore, Los Angeles, Miami eller andre byer, ville det vært langt farligere enn det er i Israel.
Derfor sier jeg til mine jødiske brødre og søstre i utlandet: Kom og se for et vidunderlig land vi jøder har skapt. Israel er det jødiske folkets livsforsikring. De tapene og ofrene vi har hatt, er for å sikre alle jøder. Nå er det på tide å stille opp, å la araberne og verden få se at vi ikke søker dekning når vi blir angrepet.
Om du ikke gjør det for Israels økonomi, eller for å styrke israelernes moral, så gjør det for din egen del. En gang vil ditt barn, barnebarn eller oldebarn spørre: ”Hva gjorde du da jødene ble angrepet?” Da må du kunne gi dem svar som gjør at du, og de, kan føle seg stolte.
Forkortet utgave av en artikkel av Naomi Ragen (Jerusalem Post28.06.01).
