En gruppe turister hadde krabbet opp på en sanddyne da det ved halvfemtiden begynte å sprute kuler fra militærposten. De blødende ofrene ropte om hjelp, men et par patruljerende soldater på stranda grep ikke inn, de gav ingen tegn til overraskelse eller bekymring. Derimot hindret de en israelsk lege nær valplassen å hjelpe de sårede, som ble liggende og blø i hel; de var for en stor del truffet i bena og nedre kroppsdeler, sår som ikke var absolutt dødelige hvis de var behandlet. Av ofrene var det en mann, to kvinner og fire barn, 10, 12 og 13 år gamle.
Allahu akbar! lød så et rop ved sekstiden; ropet kom fra soldaten bak nedslaktingen, Sulaiman Khater. En stund senere ble han tatt i forvaring. (Jerusalem Post International, 19. okt. 1985)
Sulaiman Khaters ugjerning kvalifiserte til dødsstraff i følge egyptisk lov, men 28. desember dømte en militærdomstol ham til livsvarig fengsel med straffarbeid.
I januar 1986 meldte Kairo Radio at Khater hadde tatt sitt eget liv ved hengning. En del arabiske aviser, særlig i Kuwait, hevdet at et komplott stod bak «selvmordet».
Khomeinis Iran viste den antisionistiske soldaten stor medfølelse. Frimerket utgitt i 1986 er TIL ÆRE FOR SULAIMAN KHATERS MARTYRIUM, HELTEN FRA SINAI – et vrengebilde av virkeligheten: Drapsmannen var ingen kriminell morder, men offer etter at han hadde utført en heltedåd i fredens tjeneste – symbolisert ved hvit due. Ofrene var ikke ofre, men kriminelle sionister, som burde dø. Det bør også sionistene i Iran:
29. mai 1992 ble jøden Feysullah Mechubad, 77 år, fengslet i Iran på vei til bønn i synagogen. Etter noen måneder fikk det jødiske samfunnet beskjed om at han kunne løslates mot en sum nær 2 millioner amerikanske dollar.
Mechubad hadde sønner i Netania og hadde prøvd å komme i kontakt med dem. Det var trolig årsaken til at han ble anklaget for spionasje for Israel. I fengslet var han blitt jevnlig torturert – to fingre og adskillige tenner brukket. Under rettsaken hadde han ingen forsvarer.
25. feb. 1994 ble han henrettet etter først å være pisket og ha fått øynene stukket ut (Jerusalem Post International, 19. mars 1994).